Adrian Sellevoll (25) er kjent som en typisk bad boy, men har et hjerte av gull. Han finnes ikke blyg, men er egentlig sjenert. Han er følsom, men har «gitt faen» i mange år. Han har trivdes godt midt blant digge damer – men den viktigste dama i livet er mor.
Veronica Amundsen (48) jobber i fengsel. Når hun har klokket ut for dagen, har livets utfordringer ventet også på hjemmebane. Nå har hun imidlertid god nattesøvn igjen, for første gang på årevis.
Da KK møter artist, realitystjerne og modell Adrian Sellevoll og moren Veronica Amundsen, er både likheten og nærheten mellom dem slående. Det er ikke bare fordi de har de det samme nøttebrune håret, et fangende skråblikk og trillende bergensdialekt – de er synkroniserte som få. På en måte bare noen som har vært gjennom mye sammen er.
Kun avbrutt av hver sin doble latte på havremelk, snakker de på inn- og utpust, avbryter hverandre, utfyller hverandres setninger – og ler. Med hverandre og av hverandre.
- Jeg er forelsket i kolleagen min. Bør jeg gå fra samboeren?
Ringer hele tiden
Sellevoll sitter med bena i kryss, så de rører ved mors ben, og undres høyt hvor mange ganger daglig han ringer hjem til mor.
– Hvis jeg ikke har noe å gjøre, ringer jeg henne. Eller hvis jeg trenger hjelp til noe, slår bergensgutten fast.
Den nye musikken hans, er det gjerne hun som får høre først. Enten hun vil det eller ikke.
– Det er veldig, veldig kjekt! Han spør nesten meg først om det meste, egentlig, innrømmer hun.
Akkurat samtaleformatet kan det derimot hende de er litt uenige om. Sellevoll har nemlig vendt seg av å ringe på «vanlig» vis, etter å ha kuttet seg på øret mang en gang på knust mobilskjerm. Nå er det høyttaler eller FaceTime som gjelder. Det er bare det at det sjelden er stille og rolig rundt sønnen.
– Han kan ringe så mye han vil – men jeg orker ikke alt det der rundt. Vi kan gjerne være på FaceTime når vi er alene, men han er med mennesker hele tiden, forklarer Amundsen.
– Hun sier alltid: «Ikke vis meg!», og så sitter jeg der med ti venner, skyter Sellevoll inn.
– Ja, med de der søte venninnene sine rundt seg, som ser ut som, ja… og der sitter jeg, i sofaen! Før jeg i det hele tatt har sminket meg eller tatt på meg behåen, ler Amundsen tilbake.
Sånn holder mor og sønn på, lynkjapt frem og tilbake. Det er tydelig at dette er helt naturlig for dem – selv når samtalen dreier inn på det skikkelig vonde.
– Jeg ble helt satt ut av meldingene og fikk klump i magen
– Har tenkt at «nå orker jeg ikke mer»
Sellevoll og Amundsen er nære, men det har vært mye turbulens. Sønnen har rukket å gjøre mye på 25 år – på godt og på vondt. Han ble kjent for mange gjennom den aller første norske sesongen av Ex on the beach, som ikke akkurat foregikk i stillhet. Siden har han deltatt i blant annet Farmen kjendis, Skal Vi Danse og Reality-legendene parallelt med artist- og modellkariere. Og det er sjelden han har holdt lav profil.
Denne høsten er han aktuell med folkefavoritten Stjernekamp. Samtidig som at han har gått inn i en annen fase i livet, og viser for første gang en helt annen Adrian på skjermen. Årevis med heftig festing er noe han har begynt å legge bak seg. For både musikkens og helsas skyld.
– Jeg har kanskje blitt «han fyren», da. Jeg har sluttet å drikke. Jeg lever et ganske kjedelig liv – neida, jeg gjør ikke det. Men sammenlignet med før, er det kontraster, deler Sellevoll.
Dette til stor glede for Amundsen, som har sittet bekymret mang en søvnløs natt.
– Hans pågående alkoholmisbruk, over flere år, har jo gjort at vi rundt blir påvirket. På grunn av hans humør, og sinnstilstand innimellom, har ting vært ganske konfliktfylt til tider, deler Amundsen.
Sellevoll bruker selv merkelappen «alkoholiker». Mor er helt enig. Allerede fra 15-16-årsalderen, begynte det å gå en anelse over styr med drikkingen. Siden ble det verre. Så ble det hver dag.
Til tross konflikter, uenigheter og skader, har de alltid funnet tilbake til hverandre.
– Men det har noen ganger kommet til et punkt der jeg har tenkt at: Nå orker jeg ikke mer. Men det er jo noe du tenker der og da, som du ikke egentlig står inne for – for du vil jo alltid finne tilbake til ditt eget barn, fortsetter hun.
– Nå er ting helt annerledes. Adrian har gjort en helt spesiell og hederlig innsats med seg selv, forteller hun.
Derfor reiser Anne Marie helst på ferie alene
– Så ille at han måtte sende melding på Vipps
Sellevoll kan bekrefte at han nå ikke har smakt en dråpe alkohol siden i begynnelsen av året, nærmere bestemt i februar.
– Som jeg har sagt til ham nå: jeg har ikke sovet så godt på mange år som jeg har gjort nå dette året. Det er veldig godt, deler Amundsen.
Ifølge mor er sønnen blitt en ganske annen. Hun innrømmer å ha tvilt på om han hadde det i seg.
– Han har en mye større evne til å ta innover seg andre menneskers følelsesliv nå – noe han ikke har hatt på mange år. Han har hatt et stort fokus på seg selv. Ikke det at han ikke bryr seg om andre, for han har alltid brydd seg – men han har ikke hatt evne til å ta innover seg hvordan andre opplever eller bekymrer seg for hans situasjon, deler hun.
I perioder hvor det sto på som verst, gikk det dårlig med både psyke og kropp.
– Det kom mange telefoner der du følte du skulle dø, for ja, man føler jo nesten at kroppen kollapser, sier Amundsen, henvendt mot sønnen.
– Jeg har jo vært fyllesyk selv! Det er jo en ubehagelig følelse, og når du har det sånn hele tiden og kjører deg ned over tid, reagerer jo kroppen både fysisk og psykisk, fortsetter hun.
– Jeg har gitt litt faen, da. Jeg har ikke bevisst tenkt akkurat dét, men jeg har bare trodd inni hodet mitt at folk ikke merker ting, svarer han.
Moren er snar med å minne ham på at det motsatte er tilfelle:
– Andre rundt deg har opplevd det sammen med deg, og det er tungt i en nær relasjon, sier Amundsen.
Har du opplevd «sadfishing» i sosiale medier?
Og apropos miljøet rundt, karriereveien hans var preget av en bransjekultur med stort fokus på fest og rus.
– Jeg har vært i musikk-, TV- og modellbransjen i årevis. Det er jo de tre verste bransjene. Du jakter den neste ølen, det neste glasset, beskriver han.
– Du får det servert óg! påpeker Amundsen.
– Det står enorm respekt av at han ennå er i dette miljøet, men klarer å stå i det selvstendig. Og den selvstendigheten han har vist over tid nå... Det er for meg utrolig sterkt. Den staminaen trodde jeg ikke bodde i deg, sier mor.
– Nei, det trodde ikke jeg heller. Og du trodde ikke på meg i starten, svarer sønn.
– Nei, jeg så ikke for meg hvordan det var mulig å bryte den sirkelen, innrømmer hun.
– En måned eller to etter at jeg ble avholds, kunne jeg ringe henne og få en sånn: «Har du drukket?», forteller Sellevoll.
Amundsen forstår at dette førte til skuffelse hos sønnen.
– Men det som har vært så greit nå som han har vært edru så lenge, er at han tåler kritikk på en helt annen måte enn før, sier hun.
– Før ble jeg veldig fort sånn: «Fuck you, dette gidder jeg ikke». Jeg la på, blokket folk – blokket alle, hele tiden. Hvis jeg fikk motgang, så blokket jeg.
Mor skyter inn:
– Altså, det har vært ganger det har vært så gale at han har blokket meg så mange steder at han til slutt har måttet sende meg melding på Vipps!
- Jeg var besatt av eksen
«– HVA ER DET DU DRIVER MED!»
Som 20-åring, var Sellevoll den yngste av deltakerne da det sagnomsuste reality-konseptet Ex on the beach skulle gjøre norsk debut. Ifølge ham selv, kan han si seg fornøyd med å ha gjort en god nok profil – og ha lykkes i å benytte showet som springbrett til å få ut musikken sin i etterkant.
Mor måtte derimot sette tydelige grenser. For seg selv. Det var uaktuelt å følge med på sønnen under akkurat dét showet.
– Akkurat Ex on the beach distanserte jeg meg fra. Men så fikk jeg så klart høre noe fra kollegaer, som er mye yngre enn meg, som sa: «Åh, herregud, jeg så hva sønnen din gjorde» – ikke sant. Da måtte jeg gi grei beskjed om at her er det ting jeg overhode ikke trenger å vite om!
– Mormor og morfar har sett alt! Mormor syntes det var dritlættis, skyter Sellevoll inn.
Bortsett fra én hendelse, da – da Sellevoll valgte å knyte en arvet Burberry-klut «rundt utstyret» i en av episodene.
– Da ringte mormor meg og ropte: «Hva er det du driver med, tar mammaen min sin klut og...». Det var tider, det der! sier Sellevoll.
– Dette er noe av det verste du kan gjøre mot håret ditt
Amundsen er kanskje ikke helt klar til å le av akkurat det.
– Ja, nei – det var jo et veldig kontroversielt program i utgangspunktet. Så var det sesong én, så det hadde jo veldig høye seertall og det var jo veldig mye fokus på det i media. Selvfølgelig dukket det opp en del klipp som jeg så, og jeg var jo innom noen kommentarfelt – og skjønte fort at her må jeg slutte å lese. Det var veldig mye kritikk av han, forteller hun.
Ei heller kan man si at Sellevoll valgte å annonsere nyheten om at han skulle delta på den mildeste måten.
– Han var hjemme da han hadde sitt første telefonintervju – og da lukket han døren til kjøkkenet, med meg der inne sammen med ham, forteller hun.
– Hæ? avbryter Sellevoll.
– Ja! Hjemme, på kjøkkenet – og så sa du: «Du skal være her». Du hadde fått et klokkeslett de skulle ringe deg på, sier Amundsen.
- Og der kommer det spørsmål som: «Har du klint med gutter», «Har du gjort sånn og sånn», ikke sant, og jeg sa: «Nå kan jeg gå ut», men han insisterte på at jeg skulle bli der, fortsetter hun.
Sellevoll kan ikke annet enn å le.
– Nei, jeg er ikke blyg, nei.
– Nei, han forteller heller litt for mye! slår mor fast.
Samtidig, ser det ut til at det er nettopp dette som har bragt dem så nære. Ved spørsmål om de alltid har vært «close», roper de nærmest bekreftende i munnen på hverandre.
– Jeg er selvfølgelig redd for mamma-effekten
– Har noe å formidle
Sellevoll har analysert egen oppførsel i ettertid, gjentatte ganger. Høye nivåer av diverse ubehag, som både angst og hjertebank, er fortsatt friskt i minne – og fortsatt noe han sliter med.
– Jeg har brent en del broer, de siste årene. På bare det å ikke vite selv at jeg fucker opp relasjoner med familien eller tidligere kjærester. Det er litt blurry alt sammen. De siste ti årene, egentlig.
– Nå er jeg er mer omtenksom, og jeg tar gode valg som gjør at jeg føler meg bedre. Da er det mye lettere for meg å være den personen jeg egentlig har lyst til å være. Jeg har på en måte drukket på meg selvtillit og sjarm i ti år – noe som jeg har trodd har vært en god ting. Men det har egentlig bare vært en uting, forteller han åpent.
– Du tror du har drukket på deg sjarm – men du er mye mer sjarmerende som edru enn som full! sier mor.
Det er likevel ikke et snev av bebreidelse i stemmen hennes.
– Det ble liksom bare å bestemme seg for å ha et kjedelig liv. Det er det jeg har gjort, egentlig, mener han.
Målet er et hvitt 2023, men Sellevoll tror allerede at det blir lenger. Han drar fortsatt ut på byen og møter venner – men byturene er korte, og etter midnatt er det «bare å glemme det».
– Jeg er nok vant til å ha det så jæævlig sykt hele tiden. Eller – det føles sykt når du er dritings, retter han seg selv.
Han angrer imidlertid ikke på noe – det tror han ikke at har noe som helst for seg – men han er klar for noe annet nå. Både han selv og den nye, følsomme plata som snart kommer, sier: «Velkommen til voksenlivet».
– Jeg føler jo at jeg har noe å formidle, og at jeg er ganske flink til å formidle følelser. Selv om jeg egentlig er sjenert for følelsene mine, så er det gjennom musikk jeg klarer å formidle dem. Den første låten jeg sang på Stjernekamp var vel et farvel med «Gamle Adrian», og den laget jeg for to år siden, forteller Sellevoll.
- Personangrep er ikke bra
Fikk nok: – Jeg våknet, og var helt lilla og gul
Så hvorfor kom vendepunktet med stor V akkurat i vinter? Jo, Sellevoll fikk nok, på dagen, etter en uheldig hendelse en vinternatt hjemme i Tønsberg.
Klokken 05 om morgenen, og veldig beruset, skulle han hanskes med sine egne automatiske porter – og endte opp med å bli slått kraftig i bakken av den ene.
– Jeg besvimte, lå der i fem minutter, våknet av at jeg var helt nedsnødd. Likevel, skulle jeg absolutt lukke den andre porten også, og da klemte jeg fingeren, så den knakk. Det stod en beinsplint rett ut her, sier Sellevoll, og har et arr som souvenir.
Til tross, var det i øyeblikket åpenbart «det dumme huset sin feil» – og både finger og beinsplint dro han «tilbake på plass» selv, og gaffatapet det hele. Det var ikke før han våknet hos en kompis at pipa fikk en annen lyd.
– Jeg våknet på sofaen der og så meg i speilet – og var helt lilla og gul. Da bestemte jeg meg for at nå er det stopp her.
– Det var ingen nedtrapping, ingen hjelp. Jeg bare sluttet på dagen, deler Sellevoll.
Hendelsen var dråpen i det fulle glasset. Året før, gikk det nemlig enda verre.
- Det kan jo hende at ring er på agendaen
– Når jeg snakket, kjente jeg at det knaste
Det var ikke skadeomfanget som gjorde at han satte strek i februar. I så fall, skulle han satt strek allerede sommeren før.
En sen kveld – eller, vel, tidlig morgen – i juni 2022, var han i en livsfarlig stupeulykke. Han hadde åpenbart englevakt.
De som ikke husker Sellevoll best fra Ex on the beach, husker han kanskje godt fra etter-bildene som sirkulerte i sosiale medier og i nettaviser. De blodige ulykkesbildene var de verste skrekkfilmer verdig.
Selv husker han ulykken, og livet som passerte i revy, krystallklart. Etterpå er det helt mørkt. Der er det Amundsen som må fylle inn detaljene.
– Telefonen min ringer litt før halv syv på morgenen, og jeg så at det var Haukeland Sykehus, for det er bare de som har 55 97-nummer, begynner hun.
– Jeg bøyer meg ned på gulvet, for telefonen lå og ladet på gulvet. Så sa jeg til samboeren: «Nå er han enten død, eller så er han hardt skadet».
Paret, mor og Sellevolls farsfigur, var på hyttetur i Voss, knappe to timer unna. De får beskjed om å komme med én gang. Sønnen er hardt skadet – men de får også servert de gyldne ordene: det står ikke om livet.
Men hardt skadet er han. I dag klarer de likevel å le av det sammen.
– Da vi kom, hadde ikke de fått vasket ham engang, så det var jo et blodbad oppi sengen. Han så ut som på disse bildene da jeg kom inn, beskriver Amundsen.
– Jeg var i godt humør da! mener Sellevoll, som var ved bevissthet store deler av tiden.
Dette blodbadet var et resultat av impulsiv stuping – fra et tak og over en brygge – som gikk voldsomt galt. Det gikk fint første gangen, for en Sellevoll som tross alt har turnet og drevet med diverse ekstremsport hele livet. Men alle gode ting er ikke to.
Spesielt ikke når du ikke har sovet på 48 timer, og har festet i flere dager i strekk. Dette har han ingen problemer med å erkjenne.
– Jeg husker alt. Jeg husker til og med… Jeg så liksom livet passere i revy, før jeg traff bakken. Jeg husker jeg sklei, dette lå jo i en bakketopp. Så går det så sakte i hodet mitt selv om det går fort, jeg falt, og traff – jeg så lyset liksom skli forbi inni hodet mitt. Smack, så blacket jeg ut, beskriver han.
– Men så traff jeg jo vannet etterpå, og da våknet jeg brått igjen, under vann. Jeg svelget masse vann – og da skjønte jeg…
Sellevoll beskriver at han likevel kom seg opp av vannet selv, enda det sprutet blod fra munn og hode. Han mente det gikk fint, og hadde ingen planer om å legge seg ned på båren da ambulansen kom.
– Jeg var litt sånn: «Det går fint, det går fint». Men når jeg snakket, kjente jeg bare… at det knaste og knaste her og her. Og jeg kjente det jo i nakken også, forteller han.
– Jeg fikk helt panikk av å se på ham
Den sommermorgenen kunne Sellevoll ha mistet livet, uten tvil. Det var kjevebrudd, det var en halvknekt tann, det var kragebensbrudd. Men ingen brukket nakke og ingen lammelse – og utrolig nok ingen hjernerystelse.
– Alt skjer for en grunn – føler jeg, da. Jeg tror på skjebnen. Og det var ikke min tur å dø. For jeg skulle dødd. Jeg skulle ikke vært i live nå.
Hos mor, er det gravalvorlig, nikkende bekreftelse å få.
– Da vi kom, hadde han så vondt i munnen at de ikke hadde klart å få i han tablettene han skulle ha før operasjonen enda. Det ble jeg som klarte å få i deg disse, da. Og du harket og hostet blod! Og pappa han ble kvitere og kvitere i fjeset, og måtte gå ut, ler Amundsen.
– Pappa hater blod. Han klarer ikke blod, understreker Sellevoll – som er så godt som immun mot blod og groteske skader selv.
– Han stod ute på gangen og holdt seg oppe etter veggen, bekrefter hun.
– Dette husker jeg ikke, innrømmer Sellevoll.
– Og så ble du trillet til operasjonen, og vi fikk beskjed om å dra hjem, og at vi skulle få en telefon. Og den telefonen kom aldri! Det var fem timer, seks timer, syv timer – og så ringte jeg, nei, han var ikke ferdig, forteller hun om den heftige dagen.
En kraftig redusert Adrian kom hjem etter åtte dager – og tilbrakte nesten to måneder i rekonvalesens hjemme hos mor. Ikke at han var sengeliggende så lenge, det kom ikke på tale.
Til tross for kjevelås – som er akkurat det det høres ut som, og som beskrives som klaustrofobisk og grusomt av dem begge – var det FOMOen som var sterkest. Sellevolls såkalte fear of missing out var så sterk at det ble konsert som avtalt i Bodø, praktisk talt så fort han kunne stå på beina, foran 7000 mennesker.
– Det var et stunt, og det burde jeg ikke gjort, sier Sellevoll om opptreden som innebar at han hadde både dryppstativ og HelseBergen-klær på scenen.
– Stingene begynte å løsne inni munnen når jeg sang. Jeg skulle spille en time, og så kuttet jeg settet mitt til en halvtime – men så var jeg dritings, så jeg sa, jeg tar en time likevel. Jeg skulle spille 18 låter, og låt nummer to kjente jeg det begynte å blø og sprette inni munnen, forteller han.
– Det var så vondt. Å, fy faen, det var vondt.
– Jeg gjemte meg for politiet da jeg var liten
Som med så mye annet, var dette vondt for mor å se på.
– Det var helt spesielt, for jeg kjente på panikk bare av å se på han med den kjevelåsen. Den klaustrofobiske følelsen av at tennene dine er skrudd sammen med ståltråd! forteller mor.
I begynnelsen, innebar det også å kjempe for å få næring gjennom den lille glippen mellom tennene som kjevelåsen tillot.
– Du får jo ikke mat igjennom! Det var kun flytende næring først – og jeg skulle prøve å lage noe næringsrikt til han, så jeg kokte erter og bønner og pølse, og silte og moste, minnes Amundsen.
– Jeg drakk mye vaniljesaus óg, legger Sellevoll til.
– Kjevelås er det verste jeg kan ha. Jeg som snakker så mye!
Dette er de norske kjendisenes egentlige navn
– Jeg bare knuget meg inntil ham og var så lettet
Amundsen legger også til at hun reagerte veldig på mengden sterke medisiner sønnen fikk med seg hjem fra sykehuset. Hun var livredd for at én avhengighet skulle bli til to. På arbeidsplassen, i fengselet, har hun gjentatte ganger sett hvor kort veien fra medisinavhengig til rusmisbruker er.
– Da måtte jeg ta en alvorsprat med ham. Og da var du lydhør, det husker jeg veldig godt, sier hun til Sellevoll.
– Jeg sa til ham: Du har allerede en avhengighet til alkohol. Ikke lag en ny avhengighet nå. For dette er heftige greier, sier hun.
Amundsen beskriver at det var nervepirrende å se ham ta med seg disse sterke smertestillende opp på rommet den første natten hjemme fra sykehuset.
– Neste dag var jeg så spent på om det var tatt! Så gikk jeg opp til ham om morgenen, og sjekket på nattbordet – og så hadde du ikke tatt pillene. Og jeg bare la meg ned i sengen og knuget meg inntil ham og var så lettet, beskriver hun.
Hun mener det hadde vært så lett å ty til den medisinen, når han var syk og ikke kunne kompensere med alkoholen han vanligvis ville inntatt.
– Du visste at om du hadde tatt den, hadde du fått noen timer ro og smertefri, sier hun direkte til sønnen.
Dette gjør Taylor Swift i alle byene hun holder konsert i
– Helt klare symptomer på ADHD
Utfordringer, uenigheter og skader har det vært nok av opp gjennom årene, kan mor bekrefte. Likevel, har det aldri vært noe vondt i Sellevoll.
– Adrian var... et sjarmtroll uten like som barn. Han var så snill, var blid hele tiden, han spiste alt, han sov når han skulle. Han var en så stor glede for alle rundt seg, veldig, veldig sjarmerende, og høflig! Du var alltid sånn som bukket og takket bare du fikk en pose på matbutikken, ler Amundsen.
Sellevoll er imidlertid ivrig på å ikke la moren male barndommen for rosenrød:
– Jeg skadet meg mye da jeg var liten óg!
– Men, han var jo et turbotroll, ja, understreker hun.
Kristine om diagnosen: – Å få vite det før hadde spart meg for mye vondt
Allerede i tre-fireårsalderen, var det noe ved Sellevoll som fikk mor til å stille spørsmål.
Han fikk tidlig diagnosen ADHD, da han gikk i førsteklasse. Han havnet ofte i konflikter. Både barnehagepersonalet og familien la merke til at han foretrakk å ta fra hverandre ting istedenfor å sette sammen ting. Når andre hadde bygget noe, som lego, rev han det fra hverandre.
– Dette var liksom litt «destruktiv adferd» – altså ikke noe alvorlig. Heldigvis har jeg alltid spilt på lag med fagpersonell, de vet jo best. Og så hadde je g jo litt samme magefølelse, forteller Amundsen.
Som fireåringble han observert både i skole- og hjemmemiljøet av en pedagog.
– Begynte dette da jeg var fire? Observert i en alder av fire! Da er det ille, ler Sellevoll.
– Men han hadde helt klare symptomer, da, legger mor til.
Hun minnes spesielt én av testene godt. Sellevoll skulle sitte med en slags stick med en knapp oppå i hånden, og fikk beskjed om at når han så en prikk på skjerm foran seg, skulle han trykke – men ikke ellers.
– Og han trykket og trykket, klikk, klikk, klikk! Han klarte ikke å begrense seg, beskriver Amundsen.
Også Sellevoll husker testen godt.
– Å forholde seg til beskjeder har jeg aldri vært så flink til. Jeg liker å tøye strikken. Alltid.
Likevel har ting gått veldig fint, understreker mor.
– Adrian har alltid vært grei, selv om han har skapt litt støy rundt seg. Og så har vi hjemme vært åpne, og hatt et veldig tett samarbeid med absolutt alle voksenpersoner i hans liv – og PPT. Det tror jeg har gjort at han selv inngikk gode avtaler med lærerne, forklarer hun.
Sellevoll minnes at han fikk ta seg «en runde rundt bygget» hvis han ble urolig.
– Ja, jeg hadde alltid sånne deals med lærerne, på alle skolene jeg har gått på. Selv de man ikke kom like godt overens med. Vi kranglet litt, men jeg ble aldri sendt til rektor eller noe, forteller han.
- ADHD er min superkraft
– Hadde planlagt alt, men flyet hennes var forsinket fire ganger
Det er dog ikke bare Stjernekamp eller avholdslivet som gjør at Sellevoll har gjort helomvending og føler seg mindre dratt mot en utsvevende, heftig livsstil.
Idolene fra oppveksten var større amerikanske rappere. Amundsen kan ikke annet enn å le og spørre seg hvor sønnen har det fra – ingen andre i familien er opptatt av rikdom og fancy ting.
– Ja, du liker store ting. Raske biler, dyre klær. Noe han overhode ikke er vant til – vi har vært en helt vanlig familie. Med et helt vanlig hus, forteller mor.
– Jeg har alltid likt fine ting. Jeg vet ikke hvorfor – jeg har det ikke fra henne, hun driter i fancy ting, ler han.
Nå er Sellevoll nemlig nyforelsket. Det handler ikke om damer lenger, det er ei som ligger i tet. Fancy skal det fortsatt være, da.
– Første gangen vi møttes inviterte jeg henne til Bergen der jeg skulle ha konsert på båten til kompisen min. Han har en svær fergebåt. Jeg hadde planlagt alt, men flyet hennes var så forsinket, forteller han ivrig.
– Jeg hadde hatt lydsjekk tidlig på dagen, skulle hente henne i en fin bil, dritfin bil, oppe på flyplassen, og så skulle hun være med på båten – men flyet ble forsinket fire ganger! sier han.
Likevel, bilen ble stående, og etterhvert la denne konsertbåten til kai igjen utelukkende for å plukke henne opp. Litt av en førstedate.
– Og jeg stod der klar, jeg, og tok kofferten hennes… Og så ble hun med til Tønsberg, etterpå. Og nå har hun vært her mye!
I skrivende stund, er de fortsatt interesserte i å holde henne anonym så lenge de kan. Men senest denne uken, var det en bekjent i kjendispressen som ivrig la sammen to og to. Enn så lenge, fikk Sellevoll lov til å slette de avslørende bildene som ble fanget på kamera.
– Og jeg har kun møtt henne på FaceTime. Jeg rakk ikke møte henne denne gangen, skyter mor inn.
– Alle andre har møtt henne, da – mormor og tantene mine har møtt henne, forsikrer Sellevoll.
– Ja, denne gangen dro hun på onsdag og jeg kom fredag. Sånn er det!
– Skjebnen skal bare ikke føre dere sammen helt enda, blunker Sellevoll.
Det er i alle fall ikke fordi det er nervepirrende å «ta med noen hjem», det er helt sikkert.
– Nei, nei. Jeg har aldri vært flau for sånne ting, slår han fast.
– Flaut for ham å ta med noen hjem, nei? Det er ikke noe problem! Det er heller sånn: «Jeg ble kjent med ei for en time siden, vi kommer hjem, har du noe…», ler mor.
– Har du noe hva da? spør Sellevoll.
– Har du noe middag!
Begge bryter ut i latter, og gjør det enkelt å se for seg hvor ofte nettopp dette har vært tilfelle.
– Nei, jeg er ikke sjenert. Eller jo, jeg er jo egentlig sjenert.
