<strong>MÅTTE FLYKTE:</strong> Nå hjelper Aisha kvinner i hjemlandet med å komme seg i jobb og på skole. FOTO: Privat
MÅTTE FLYKTE: Nå hjelper Aisha kvinner i hjemlandet med å komme seg i jobb og på skole. FOTO: Privat Vis mer

Flyktning

Aisha var 11 år på flukt: - Å komme til Norge var som å vinne i lotto

Nå hjelper hun kvinner i hjemlandet ut i arbeid og skole - gjennom produksjon av tøybind!

Publisert

– Jeg har nok fortrengt mye, men det var nødvendig for å overleve, sier Aisha Bigset (30).

I hele 11 år levde hun på flukt sammen med sine foreldre og ni søsken, og hun var bare to år gammel da familien måtte flykte fra hjemlandet Burundi.

Ifølge FN er Burundi et av Afrikas tettest befolkede land. Økonomisk og sosialt preges det av konflikten mellom folkegruppene tutsier og hutuer, en konflikt som har vart i flere årtier og drept mange hundre tusen mennesker.

Aisha forteller at livene deres var i fare, fordi de var en blandingsfamilie bestående av begge folkegruppene.

– Det var en urolig tid. Først flyktet vi til Kongo, men så ble det krig der og vi måtte flykte igjen. Etter flere år på flukt havnet vi i en flyktningeleir i Tanzania hvor vi bodde frem til vi fikk komme til Norge som FN-flyktninger. Vi møtte hele tiden nye mennesker og levde med en konstant usikkerhet.

– Det er som å mentalt ha bagasjen ferdig pakket, da du når som helst må dra videre. På flukt kan man aldri slappe av og selv etter at man har funnet fred har man fortsatt disse følelsene og tankene i kroppen. Det har blitt en del av det å leve, sier hun.

Spiste det samme hver dag i årevis

Hun anser seg allikevel som heldig. Ikke bare har hun foreldre og søsken som har opplevd det samme og som hun kan støtte seg på, hun har også fortsatt kontakt med mange av dem hun vokste opp sammen med i flyktningeleiren og som har havnet på forskjellige steder i landet.

– Det er godt å ha noen å snakke med om hvordan det er å være på flukt. I leiren lekte vi og forsøkte å være barn, på tross av alt som skjedde rundt oss. Vi syntes det var helt topp fordi det ikke lenger var noen som jaktet på oss.

– I dag når jeg hører venner si at de ikke kan ha det samme til middag flere dager på rad, er det rart å tenke på at vi spiste det samme hver eneste dag i alle år. Vi fikk utdelt en fast porsjon ris, erter og olje, og det var helt greit for oss. Vi aksepterte situasjonen og var bare takknemlige for å ha et trygt oppholdssted.

- Som å vinne i lotto

I dag bor Aisha på Beitstad like utenfor Steinkjer i Nord-Trøndelag, sammen med ektemannen Ståle og fem barn i alderen to til 15 år.

Hun husker godt da hun som 13-åring kom til Norge. Det var i desember og familien fikk for første gang kjenne på kulden og oppleve snø. På forhånd hadde de fått en bok om Norge og nordmenn.

– Jeg husker spesielt at det stod at nordmenn spiser mye fisk. Dette fasinerte meg da fisk tyder på rikdom og at folk har tilgang til mat. Jeg syntes også at det var veldig interessant å få lære om hvor mange forskjellige fisker det fantes, ler hun.

– Å komme til Norge var som å vinne i lotto. Det å komme fra ustabilitet og aldri vite hva som skjer, til tryggheten. Vi var også veldig heldige med flyktningeguidene, som var en familie i Trondheim som virkelig tok godt vare på oss.

Utsatt for mobbing og rasisme

Men selv om det første møtet med Norge var bra, oppdager hun etter hvert at det også her finnes skyggesider. På skolen blir hun mobbet og utsatt for rasisme.

Hun minnes barn som ikke ville sitte ved siden av henne på grunn av hudfargen, og nektet å spise sjokoladekake fordi «den så ut som henne».

Aisha beskriver det som å gå fra tryggheten tilbake til det utrygge.

– Vi hadde kanskje for høye forventninger til hvordan livet i Norge ville bli. Jeg hadde sett for meg at alt skulle være fredelig, men så ble det ikke sånn. Jeg trodde lærerne skulle hjelpe meg, men de så det ikke eller gjorde ikke noe med det. Jeg turte ikke si noe til foreldrene mine heller, da jeg visste at de hadde mer enn nok.

– Det gjør vondt å se at barna mine opplever det samme, selv om de er født i Norge. Jeg som har opplevd det vet hva det gjør med den psykiske helsen, dette må vi gjøre noe med slik at barna kan føle seg trygge hele tiden.

Behandles for traumer

Aisha har alltid vært glad i å skrive og dagboken hennes blir et hjelpemiddel for å takle mobbingen. Nylig har hun begynt å gå i traumebehandling, både for å bearbeide tiden på flukt og alt hun har opplevd i etterkant.

Etter at hun har vært åpen om det i sosiale medier, har hun fått flere kommentarer fra andre flyktninger som også sier de lider i stillhet.

– Mange vil ikke «sutre» og rippe opp i gamle sår, de vil heller fokusere på det som er enn det som har vært. Men det handler ikke om at man er utakknemlig for det man har, enkelte ting fra fortiden må man bare bearbeide. Problemene går ikke over av seg selv, noen har mareritt, andre reagerer på lyder.

Hendelser fra tiden på flukt påvirker den man er i dag og jeg håper jeg inspirerer andre til å ta tak i det slik jeg har gjort. Det er bedre seint enn aldri, sier hun.

Oppdaget at det forsvant bind fra badet

Men det er ikke bare på denne måten Aisha klarer å inspirere og skape endring som bidrar til at verden blir litt bedre.

I 2014 reiser hun sammen med mann og barn tilbake til Burundi for å besøke mormoren sin. Møtet med det landet hun ti år tidligere flyktet fra setter dype spor.

– Jeg husker at vi spiste på en restaurant og det kom tiggende barn som så ut som de ikke hadde fått mat på flere dager. Etter så mange år i Norge hadde jeg glemt hvordan verden er og jeg fikk en skikkelig realitetssjekk, sier hun.

Under oppholdet leier familien hus og flere av Aishas familiemedlemmer flytter på eget initiativ inn for å hjelpe dem med diverse husarbeid. Etter hvert oppdager hun at alt hun har av engangsbind forsvinner fra badet.

– Da fikk jeg høre at dette er veldig dyrt i Burundi og det kan koste like mye som en middag per dag. Kvinnene bruker derfor alt fra biter av skummadrasser til skitne kluter og annet materiell de finner. Noe som ikke bare fører til at det lukter og kan blø igjennom, men i verste fall gi infeksjoner.

Fikk tilsendt flere hundre tøybind

For å hjelpe kvinnene går Aisha til innkjøp av engangsbind som hun deler ut, men hun innser raskt at dette ikke er en holdbar løsning. Både på grunn av kostnaden, men også fordi landet har en søppelproblematikk hvor det meste havner på gata.

Vel hjemme i Norge hører hun om en venninne som bruker tøybind. Disse kan vaskes og brukes i minst fem år, og Aisha tenker at dette må være perfekt for kvinner i Burundi.

Facebook legger hun ut en forespørsel om noen kan tenke seg å sy tøybind som hun kan ta med seg og dele ut. Responsen er overveldende.

– Jeg trodde egentlig at ingen ville svare, men det kom nesten 400 tøybind fra hele Norge dumpende ned i postkassa mi. I tillegg ble det opprettet en Spleis hvor vi fikk inn over 50.000 kroner. Disse pengene ble brukt til å starte en systue lokalt for å sy tøybind, sier hun med et smil.

<strong>UTDELING AV TØYBIND:</strong> Mangel på sanitærprodukter forhindrer mange kvinner fra å arbeide og gå på skole. FOTO: Privat
UTDELING AV TØYBIND: Mangel på sanitærprodukter forhindrer mange kvinner fra å arbeide og gå på skole. FOTO: Privat Vis mer

Snakker ikke om menstruasjon

I fjor etablerte hun organisasjonen Association Mpore Mama som har fokus på kvinnehelse, trygghet og åpenhet rundt menstruasjon. Gjennom pengedonasjoner sysselsetter de per i dag fem personer på heltid i systuen i Burundi, de mottar også tøybind fra syglade nordmenn.

I tillegg til utdeling av tøybind holder de kurs om menstruasjon og hygiene.

Menstruasjon er et stort tabu i Burundi og et tema det snakkes veldig lite om. For de fleste jenter kommer derfor mensen som en overraskelse og de blir redde og tror de har blitt syke. Når de har mensen isolerer de seg i fare for å bli avslørt, da det skal være hemmelig.

– Noen tør ikke en gang si det til mannen sin og når vi holder kurs om menstruasjonen må gjerne vinduer og dører holdes lukket for at menn ikke skal bli «skadet» av å høre om det. Det er rart å tanke på at det fortsatt er slik i 2020, sier hun.

Mister jobben på grunn av menstruasjon

Mangel på kunnskap og sanitærprodukter er ikke bare et problem i Burundi.

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp og Åshild Skare, vann- og sanitærrådgiver i Kirkens Nødhjelp, skriver i en kronikk i Dagbladet at rundt 500 millioner kvinner verden over mangler trygge toaletter, dusjer og sanitærprodukter når de har mensen. I land som Malawi koster en pakke bind like mye som en hel dagslønn.

En direkte konsekvens av dette er at mange kvinner ikke kan være i jobb eller gå på skolen.

– Fordi de ikke har råd til bind, holder de seg hjemme når de har mensen og risikerer å miste jobben. Det samme med skolen, hvor du kan miste skoleplassen din, forklarer Aisha.

– Vi håper at vi ved å dele ut bind bidrar til at flere kommer seg på skole og jobb, slik at de kan bli det de ønsker. Og slik at de selv har mulighet til å forandre det som foregår i samfunnet de lever i. For det er de som må gjøre det, vi kan bare hjelpe dem til å hjelpe seg selv.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer