Blodkreft

Albert (6) trikset med en fotball på rommet sitt - så hørte moren han falle om

De fire første nettene vekket han meg og spurte: «skal jeg dø av dette, mamma?».

BLODKREFT: Ingen trodde at Albert, som alltid har vært en frisk gutt, skulle rammes av kreft. Foto: Privat
BLODKREFT: Ingen trodde at Albert, som alltid har vært en frisk gutt, skulle rammes av kreft. Foto: Privat Vis mer
Publisert
Sist oppdatert


Det første, vage tegnet dukket opp 4. desember i fjor. Fotballgale Albert sto og trikset med en ball på rommet sitt, hjemme i København. Moren hans, Silje, sto rett utenfor, og hørte at han falt.

- Det var ikke et dramatisk fall. Albert sa at han hadde litt vondt i nakken, men han hadde ingen synlige skader.

Noen timer senere, da de holdt på med kveldsstellet, så Silje at Albert hadde to-tre små kuler, på størrelse med en ert, ved halsen. Hun ble bekymret for hva det kunne være, og ringte legen via en videotjeneste.

- Legen sa at han var ganske sikker på at Albert hadde fått en fiberstrekk. Jeg syntes det hørtes merkelig ut, og ringte til legevakten. De var enige med den første legen, så vi prøvde å slå oss til ro med det.

Mistenkte kyssesyken

Da Silje neste morgen oppdaget flere kuler på halsen til Albert, reiste de til legen. Undersøkelser viste at Albert hadde belegg på mandlene, og noe forstørret milt. Legen sikker på at det var kyssesyken.

Albert var i fin form, derfor kunne han gå på skole og fortsette med aktiviteter som vanlig. Silje ble fortalt at kulene kunne være der i opptil fire uker. Dagene gikk, og flere kuler ble oppdaget på halsen til Albert.

- De ble større, og lå ganske tett. Jeg ble mer om mer bekymret. Jeg vet at kyssesyken påvises ved å ta en blodprøve, og da jeg leste mer om kyssesyken var det noe som ikke stemte helt.

Silje ringte legen igjen, og sa at hun ønsket at de skulle ta en blodprøve av Albert for å være helt sikker på at han hadde fått kyssesyken. Legen mente at de skulle vente noen dager og se. Gutten var jo frisk.

- To dager senere spilte Albert fotballturnering. Han deltok på alle kampene og scoret mål – alt virket å være som normalt. Men neste dag, hadde han fått betydelig flere kuler ved halsen, og de var enda større. Stemmen hans var også annerledes.

FOTBALL: Albert er ekstremt fotballinteressert. Foto: Privat
FOTBALL: Albert er ekstremt fotballinteressert. Foto: Privat Vis mer

- Første gang jeg fikk høre ordet kreft

Silje tok med Albert til legen igjen. Legene diskuterte litt seg imellom, og ble enige om at Silje og Albert skulle reise til Roskilde sykehus. De trodde fortsatt at han hadde kyssesyken, men ønsket ultralydundersøkelse for å utelukke at det kunne være noe annet.

Silje spurte legene om hva de skulle utelukke.

- Det var første gang jeg fikk høre ordet kreft, sier hun.

Hun var ganske sikker på at sønnen ikke hadde kyssesyken, men kreft hadde aldri streifet tankene hennes.

- Det er klart det er veldig tungt å høre.

Ingen bagatell

Silje ringte ektemannen, Martin. Han var på jobb, og satt i et viktig møte. Men da han fikk høre at sønnen skulle utredes for kreft, kastet han alt han hadde i hendene, og reiste til sykehuset. Han plukket opp yngstesønnen, Herman (3), i barnehagen.

Da de ankom sykehuset, begynte legene først å telle kulene på halsen til Albert. De stoppet på 40. Den største kulen var på fem centimeter i diameter.

- På et tidspunkt kom det to leger inn i rommet der vi satt. De fortalte at Martin og jeg skulle bli med dem, og at en sykepleier skulle passe på Albert og Herman. Da visste jeg at det ikke var en bagatell, eller kyssesyken, sier Silje alvorlig.

Legene var nesten helt sikre på at lille Albert hadde kreft, og de ønsket å sende familien til Rikshospitalet med det samme.

Familien ankom Rikshospitalet samme kveld, og neste morgen hadde legene kommet frem til endelig diagnose: Albert hadde akutt lymfatisk leukemi – altså blodkreft.

- Vi fikk vite at Albert var i høyrisikogruppen, og han ble lagt i narkose med det samme, forteller Silje.

Det ble tatt masse prøver, og resultatet viste at Albert hadde 89 prosent kreftceller i kroppen. Sykdommen hadde spredt seg i en voldsom fart.

- For å havne i høyrisikogruppen må man ha over 50 hvite blodlegemer som er kreftceller. Albert hadde 350, sier Silje.

Uvirkelig

- Hva tenkte du da dere fikk vite at Albert har kreft?

- Det er så uvirkelig at du ikke klarer å ta det inn. Det er fortsatt uvirkelig. Jeg vet at vi ikke har noen garanti – det er ikke sikkert han overlever. Jeg kan si det høyt, men jeg forstår det ikke. Jeg vet ikke om det er fornektelse eller en slags overlevelsesmekanisme – det er bare fjernt.

Det er en tydelig preget mor KK snakker med over telefonen. Hun er på sykehuset – hvor hun har tilbragt mesteparten av tiden siden innleggelsen i midten av desember.

BEHANDLING: Albert er godt i gang med svært intensiv behandling. Foto: Privat
BEHANDLING: Albert er godt i gang med svært intensiv behandling. Foto: Privat Vis mer

Svært intensiv behandling

Behandlingen ble igangsatt umiddelbart. Albert er nå godt i gang med et svært intensivt behandlingsløp over 29 dager, hvor han får kjemoterapi hver dag. Annenhver uke bli han lagt i narkose for å få kjemoterapi i ryggmargen. Foreldrene får opplæring i å gi medisin selv, slik at de kan være mest mulig hjemme.

Når de 29 dagene er over, får de vite den endelige prognosen. Det de vet så langt, er at Albert skal inn i et behandlingsløp på minimum to år.

- Vi har fått beskjed om at Martin eller jeg må slutte i jobben, for å kunne ivareta Albert disse årene. Vi vet ikke mye om hvordan forløpet blir, men vi forventer hyppige innleggelser, sier Silje.

Kjemoterapien tar livet av de dårlige cellene i kroppen, men også de gode. Det betyr at Albert ikke har noe immunforsvar. Dersom han blir syk, skal han legges inn. De fleste infeksjoner vil kreve behandling med antibiotika.

- Alt har gått så utrolig fort. Albert var helt frisk og fin da han ble lagt inn, men nå, tre uker inn i behandlingen, har jeg en gutt man kan se er syk. Håret har begynt å falle av, han klarer ikke å gå så mye lenger, og han har fått neopatiske smerter. Jeg kan se at han har det vanskelig, sier Silje.

GÅTT FORT: Alt skjedde veldig fort da legene fant ut at Albert har kreft. Foto: Privat
GÅTT FORT: Alt skjedde veldig fort da legene fant ut at Albert har kreft. Foto: Privat Vis mer

Riktig fokus

Familien står i en uvirkelig situasjon, men de prøver så godt de kan å fokusere på de små tingene, og de små lyspunktene. En sykepleier fortalte Silje og Martin at de kan gjøre en forskjell – ikke bare for Alberts sjanser for å overleve, men også hva slags gutt som kommer ut av forløpet.

- Dette handler hovedsakelig om at Albert skal ha en kropp som er sterk, og at vi sørger for å gi ham riktig næring.

Noe av det Silje har reagert på etter at de kom på sykehuset, er hvor grenseløst ting kan bli.

- Man synes så synd på ungene, at de får lov til alt, og spise alt de vil – om det så er godteri eller cola til hvert måltid. Jeg tenker at den jobben jeg skal gjøre her, er å opprettholde de grensene Albert kjenner til fra før. At det er en slags trygghet i det. Og jeg har ekstremt stor tro på at kosthold er viktig.

AKTIVISERING: Foreldrene til Albert prøver å gi ham det han trenger av aktivitet og næring. Foto: Privat
AKTIVISERING: Foreldrene til Albert prøver å gi ham det han trenger av aktivitet og næring. Foto: Privat Vis mer

Bivirkninger

Alle medisinene kommer med bivirkninger, som påvirker Albert på ulike måter. Likevel mister han ikke motet.

- Vi ser hvor påvirket han blir, men likevel er han seg selv lik. Alltid positiv til sinns.

Lillebror Herman er ikke så gammel, og forstår ikke helt alvoret i situasjonen. Men han får med seg enkelte ting. Her om dagen kom han bort til Albert og sa: «Du vet at du skal miste alt håret ditt?»

- Det er mange barn på avdelingen her, og ingen har hår på hodet. Det hadde han skjønt, sier Silje.

Sykdommen skal ikke ta for stor plass

Silje og Martin prøver å motivere Albert til å være i aktivitet de dagene det er hensiktsmessig. Han har fått en klokke med skritteller, og en tavle henger på veggen hjemme. Hver dag skriver de opp hvor mange skritt Albert har gått den dagen.

- Han er et konkurransemenneske, og synes det er morsomt å prøve å slå nye rekorder hver dag. I tillegg til det, skriver vi ned hva vi er takknemlige for hver eneste dag. Han blir motivert av det visuelle i ting. Å tro på at den jobben vi gjør er viktig, gir også meg motivasjon og overskudd.

Da sykdommen var et faktum, ga Silje og Martin hverandre et løfte:

- Albert er bare seks år gammel, og det må vi ikke glemme. Det skal ikke bli for alvorlig – sykdommen skal ikke ta mer plass enn det som er høyst nødvendig. Det er viktig for oss at vi skal le hver dag, om vi klarer. Når Albert har det godt, har vi det godt, sier Silje.

- Hvor mye forstår Albert?

- De første fire nettene vekket han meg hver natt, og spurte: «Mamma, skal jeg dø av dette?»

Både leger og sykepleiere har sagt at det er viktig at man ikke snakker over hodet på barna.

- Albert hører og forstår alt som blir sagt. Han forstår at han må igjennom dette for å bli frisk. Han er så sterk, modig og tøff.

POSITIV: Til tross for den tøffe behandlingen, er Albert stort sett positiv. Foto: Privat
POSITIV: Til tross for den tøffe behandlingen, er Albert stort sett positiv. Foto: Privat Vis mer

En ny hverdag

Hverdagen i 2023 kommer til å bli noe helt annet enn det familien er vant til. Over en lang tid vil ikke Albert kunne være på skolen, holde på med sport, gå i butikker eller andre offentlige steder.

- Vi vet jo ikke helt hva slags hverdag vi får. Den siste tiden har vært unntakstilstand. Det vi vet er at vi mister inntekt, og får økte kostnader med tanke på medisiner, utstyr, transport og lignende. Vi har allerede merket det på økonomien. Det siste vi ønsker oppi alt dette, er å miste huset.

For å hjelpe familien med å unngå enda flere bekymringer, valgte broren til Silje å opprette en spleis.

- Vi prøver å tenke at penger ikke skal bety noe i en slik situasjon, men det gjør det likevel uansett hvordan man vrir og vender på det. At vi får mer økonomisk trygghet i disse usikre tidene, utgjør en enorm forskjell for oss.

Silje er norsk, og ektemannen er dansk. Hun har tidligere fortalt ham den norske dugnadsånden.

- Nå forstår han virkelig hva det betyr. Det er noe helt spesielt med at folk trår til og bidrar, selv om det gjelder folk man ikke engang kjenner. Jeg er veldig stolt av å være norsk, sier Silje.

Per dags dato har det blitt samlet inn over 374.000 kroner.

- Jeg er helt overveldet over at så mange har hjulpet oss, og bidratt økonomisk. Vi er evig takknemlige, sier hun.

TAKKNEMLIGE: Silje og Martin er ekstremt takknemlige for all hjelp de har fått. Foto: Privat
TAKKNEMLIGE: Silje og Martin er ekstremt takknemlige for all hjelp de har fått. Foto: Privat Vis mer

Skal ikke ties i hjel

En av grunnene til at Silje snakker såpass åpent om Albert og sykdommen, er fordi et par de kjenner mistet sønnen sin til akkurat samme sykdom.

- Vi har snakket masse med dem. De fortalte at de mistet mange underveis, fordi folk fikk berøringsangst. Martin og jeg bestemte oss tidlig for at vi ikke skal tie i hjel dette – det er ikke tabu. Vi må være så åpne at folk tør å komme bort til oss og spørre.

Å be om hjelp, har alltid vært vanskelig for Silje. Det har til tider føltes grenseoverskridende, da hun ikke vil være til bry, men hun har også sett hvor glad folk blir for å bli spurt.

- Det er så mange som vil hjelpe, men så vet de ikke hvordan. Det er så mye lettere for pårørende å bli fortalt hva de kan gjøre, istedenfor at de skal gjette seg frem til det.

Tiden vil vise hvordan prognosen til Albert blir, men det lange behandlingsløpet skal han uansett igjennom. Men for Silje er det ingen tvil:

- Han skal overleve.

SKAL OVERLEVE: Alt familien drømmer om, er at Albert skal overleve og bli seg selv igjen. Foto: Privat
SKAL OVERLEVE: Alt familien drømmer om, er at Albert skal overleve og bli seg selv igjen. Foto: Privat Vis mer

Oppdatering

Når KK tar kontakt med Silje noen dager senere, etter at de 29 dagene er over og prøveresultatene er klare, er det en lettet mor som forteller:

- Det ser virkelig flott ut! Albert har reagert så fint på behandlingen, og kreftcellene som utgjorde 89 prosent har i dag en prosent på 0,0006. Han går fra høyrisikogruppen, til standardgruppen for de neste to årene. Vi er supertakknemlig, sier hun.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer