Psykisk helse

- Alkohol var det eneste jeg tenkte på

Eli Marie Almeli (30) følte at hun aldri passet inn noe sted. Hun flyttet mye i tenårene, og etter hvert utviklet hun sterk angst og depresjon. Og et alkoholproblem.

ADHD OG ALKOHOL: Eli Marie begynte å drikke og feste mye da hun slet med sterk sosial angst. Foto: Ida Bergersen
ADHD OG ALKOHOL: Eli Marie begynte å drikke og feste mye da hun slet med sterk sosial angst. Foto: Ida Bergersen Vis mer
Publisert

- Alkohol var det eneste jeg tenkte på. Jeg måtte ha det for å klare å være sosial, og det var det eneste som dempet depresjonen og angsten, sier Eli Marie Almeli (30).

Fest var det eneste Eli Marie tenkte på. På søndag begynte hun å tenke på hva hun skulle ha på seg på fredag, hvor hun skulle dra ut, og hvem hun skulle invitere på vors. Hun planla når hun skulle dra på vinmonopolet, slik at hun hadde nok alkohol til helgen.

- Det tok lang tid før jeg innså at jeg hadde et problem.

Eli Marie sitter i sofaen hjemme i sin egen leilighet, på østkanten i Oslo. Hun bor alene i en romslig leilighet, med utsikt over hele byen fra balkongen. Utenfor er det godt over 20 grader, og knallblå himmel. Hun spurte om intervjuet kunne tas inne, da hun lett blir distrahert ute.

ADHD og angst

Eli Marie har hatt symptomer på ADHD så lenge hun kan huske, men hun fikk ikke diagnosen før hun var i starten av 20-årene.

Hun fikk diagnosen da hun gikk til psykiater for første gang i 2011. Hun sliter også med OCD (tvangstanker) i tillegg til å ha fått diagnosen borderline.

- Jeg kjenner meg mest igjen i ADHD-symptomene, men borderline-diagnosen skinner igjennom når det kommer til nære relasjoner. Det er vanskelig, fordi jeg er en person som er glad i å ha gode venner rundt meg. Om jeg blir veldig glad i en person, får jeg samtidig en intens frykt for å miste personen.

VANSKELIG TID: Skolen var vanskelig for Eli Marie. Hun ønsket å gjøre det bra, men karakterene var dårlige, uansett hvor hardt hun jobbet. Foto: Ida Bergersen
VANSKELIG TID: Skolen var vanskelig for Eli Marie. Hun ønsket å gjøre det bra, men karakterene var dårlige, uansett hvor hardt hun jobbet. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Vanskelig skolegang

Eli Marie har slitt med konsentrasjonsproblemer og tankekjør i alle år. Det har preget skolegangen.

- Jeg klarte ikke å følge med i timen, men jeg var aktiv og rakk opp hånda, og ville gjerne lære. Jeg var alltid den som ble sittende lengst på prøver, selv om jeg kun fikk 2 eller 3 i karakterer. Innsatsen min ble ikke anerkjent av andre enn mamma.

På skolen ble hun mobbet av andre elever, og det var ingen lærere som grep inn.

- Da jeg var 16 år begynte jeg å slite med angst, slik jeg kjenner angst i dag.

Det startet med sosial angst. Eli Marie er egentlig en veldig sosial person, men på videregående turte hun ikke å snakke med noen. Hun flyttet fra den lille hjembygda og begynte på et internat for å få en ny start, men det ble ikke som forventet.

- Etter et par måneder ble angsten så ille at jeg ikke turte å sitte med de andre elevene i kantina. Jeg kjøpte mat, unngikk alle blikk, og gikk til rommet mitt for å spise. Jeg kviet meg for å møte opp i klasserommet. Jeg passet på at jeg kom akkurat ett minutt før timen startet, så jeg slapp å snakke med noen, og jeg var først ut av klasserommet da timen var ferdig.

Begynte på fem videregående skoler

Eli Marie begynte å bli deprimert. Hun tenkte at det kanskje ville hjelpe å bytte skole, men det samme skjedde igjen. Og igjen. Hun har gått på fem forskjellige videregående skoler, på tre forskjellige linjer: Naturbruk, kokkelinja og dans og drama.

- Da jeg begynte i førsteklasse på den fjerde skolen, skulle jeg egentlig ha gått i tredjeklasse. Jeg var to år eldre enn alle i klassen, og slet med å finne min rolle. Jeg visste ikke om jeg skulle være mammaen eller om jeg kunne kødde om de samme tingene som de andre.

Hun tar en pause. Tenker litt.

- Jeg har aldri funnet min plass. Aldri følt at jeg har passet inn, uansett hvor jeg har vært. Det har gitt meg en ensomhetsfølelse jeg har gått med store deler av livet. Jeg kan være ensom sammen med andre, og når jeg er alene.

Alkoholavhengighet

Alkoholen dempet den sosiale angsten. I starten hadde Eli Marie det hun vil kalle et normalt forbruk, men så begynte det å skli ut.

- Jeg begynte å feste hver helg. Jeg følte at jeg hadde kontroll, selv om vennene mine ble sure på meg, jeg ble kastet ut av utesteder og skadet meg. I mitt hode var det bare «yolo», det er en del av det å være ung.

Selv om folk rundt Eli Marie begynte å reagere, innså hun ikke alvoret. Hun begynte å tillegge seg en tankegang hvor hun lagde unnskyldninger for seg selv, slik at hun kunne fortsette livsstilen.

- Jeg mistet veldig mange venner, og potensielle kjærester, denne perioden. Jeg brukt alkohol for å flykte fra hverdagen.

«Nå falt jeg ut litt» sier hun, retter seg opp, og trekker beina under seg i sofaen.

- Jeg fikk en slags identitetskrise. Da jeg var på byen følte jeg at jeg var dronninga av Oslo, at alle så på meg og ville snakke med meg. Jeg følte jeg kunne erobre verden.

Men da mandagen kom, og hun møtte opp på skolen, turte hun ikke å snakke med noen.

- Jeg lurte på hvem jeg egentlig var. Om jeg var hun rolige, sjenerte, eller midtpunktet i gruppa.

BLE MØRKT: På et tidspunkt ønsket ikke Eli Marie å leve lenger. Foto: Ida Bergersen
BLE MØRKT: På et tidspunkt ønsket ikke Eli Marie å leve lenger. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Ønsket ikke å leve lenger

Første gang Eli Marie følte på et snev av selvmordstanker, var hun 16 år gammel. Hun satt på rommet sitt og gråt foran mammaen sin, og sa at hun måtte bort. At hun ikke klarte å være der lenger.

- På den tiden var det ikke sånn at jeg hadde planer om å ta livet mitt. Det ble skikkelig ille først i 20-årsalderen, da jeg begynte å feste så mye.

Etter flere forsøk på å fullføre videregående, bestemte Eli Marie at hun skulle flytte langt vekk. Valget falt på Hawaii. Der var hun i et halvt år, før hun flyttet til Malta. Så begynte hun på en bartenderskole på Kos, før hun kom tilbake til Norge. Hun ble mer og mer deprimert.

- Det er flere faser i en depresjon, men det siste og mest kritiske steget for meg, er når jeg slutter å bry meg om noen. Jeg husker at bestekompisen min gråt foran meg, og jeg så hvor knust han var, men jeg følte ingenting. Jeg tenkte bare slutt og gråt, jeg må gjøre det som er best for meg.

Han gråt fordi han så at Eli Marie ikke lenger var seg selv. Hun er vanligvis høyt og lavt, gråter lett, viser følelser. Men når hun er alvorlig deprimert, blir hun kald og likegyldig til alt.

Reddet av moren sin

- Det virker som at du har et veldig nært forhold til spesielt moren din?

- Ja, hun har vært den… åh, nå begynner jeg å gråte, sier Eli Marie, og tar hendene til ansiktet, mens hun kjemper for å holde tårene tilbake.

ENORM STØTTE: Eli og mamma. Foto: Privat
ENORM STØTTE: Eli og mamma. Foto: Privat Vis mer

- Uten mamma hadde jeg ikke vært i live i dag. Hun har reddet livet mitt, både psykisk og fysisk. De siste årene har det virkelig gått opp for meg hvor mye hun har gjort, og hvor mye hun betyr for meg.

Når selvmordstankene har kommet, har Eli Marie klart å skyve dem vekk ved å tenke på mammaen sin. Da hennes kjære katt, Labbetuss, døde i en alder av 16 år, innså hun hvor vondt sorg faktisk er.

- Selv om jeg ikke har orket mer, har jeg tenkt at jeg ikke kan gjøre det mot mamma. Hun har ofret så mye for meg. Jeg klarer ikke tanken på at hun skal sitte med den sorgen, sier hun, og tar en pause, før hun fortsetter:

- Jeg kunne ikke hatt en bedre mamma. Jeg har også fått mye hjelp fra pappa, men jeg og mamma er utrolig nære hverandre.

LABBETUSS: Eli med katten sin, som hun var ekstremt glad i. Foto: Privat
LABBETUSS: Eli med katten sin, som hun var ekstremt glad i. Foto: Privat Vis mer

Sluttet å drikke

30-åringen sluttet å drikke i 2016. Hun gjorde det for å mestre depresjonen. Første steg var å være ærlig med personene rundt.

- Jeg måtte være ærlig med meg selv, og godta å få hjelp. Jeg innså at det ville bli bedre, men at det kom til å ta tid, sier hun, og tilføyer:

- Jeg vet hvordan det er å være deprimert, og stadig vekk få høre «det vil bli bedre». Jeg klarte ikke å se for meg det selv, fordi depresjonen var så overveldende og altoppslukende. Men da gjelder det å holde ut, og senke kravene til seg selv. Det viktigste er å komme seg igjennom dagen. Kanskje gå en tur, ta en dusj og spise.

Eli Marie anbefaler dem som sliter med mørke tanker, om å dele det med noen man stoler på. Ved å gjøre det, tar du et stort steg i riktig retning.

- Det er godt å åpne opp og få tømt seg. Da får også den andre personen mulighet til å motsi depresjonstankene man har. Jeg har selv tenkt at ingen bryr seg, og at de rundt meg bare blir glade om jeg dør. At det blir en lettelse, slik at de slipper å streve med meg. Om du ikke deler det, og ingen får motsi tankene dine, blir de mørke tankene din eneste virkelighet. Det kan være veldig skummelt.

Eli Marie forteller at det å lese om andre som har slitt psykisk, men blitt bedre, har gitt henne håp.

- Å skrive har også hjulpet meg. Om det er noe jeg vil si til noen, er det mye enklere for meg å skrive ned tankene, og gi det til personen, enn å si det ansikt til ansikt. Det er lettere å være ærlig, og man får tenkt gjennom hva man vil si.

ADHD-medisin

Da Eli Marie fikk tilbud om å bruke ADHD-medisin, valgte hun å ikke gjøre det, etter å ha lest om potensielle bivirkninger. Først nå, i en alder av 30 år, har hun begynt å bruke medisinen.

- Har medisinen hatt god effekt?

- Åh, ja! Utbryter hun.

- Forskjellen er stor. Jeg slet med et konstant tankekjør. Det er ikke rart jeg har angst når hodet jobber på spreng hele tiden. Og for første gang i livet har jeg, på ekte, troen på meg selv. Jeg føler meg like mye verdt som andre, og om det er noe jeg vil, kan jeg få det til.

TRO PÅ SEG SELV: For første gang i livet har jeg, på ekte, troen på meg selv, sier Eli Marie. Foto: Ida Bergersen
TRO PÅ SEG SELV: For første gang i livet har jeg, på ekte, troen på meg selv, sier Eli Marie. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Drømmen om å bli forfatter

I alle år har Eli Marie gått med en forfatterdrøm. Da hun tilfeldigvis kom over en annonse for et forfatterkurs, kastet hun seg på.

- Jeg bestemte meg for å skrive en bok om psykisk helse og alkoholavhengighet. Arbeidstittelen er «Fra flukt til virkelighet» - det er jo nettopp slik det har vært, for meg.

Da Eli Marie slet med alkoholavhengighet, fikk hun høre at dersom hun erkjente at hun hadde et problem, kunne hun aldri drikke alkohol igjen, fordi hun ikke ville klare å kontrollere seg.

- Jeg har bevist det motsatte. Jeg hadde en avhengighet, og kuttet det ut av livet mitt i nesten et helt år. Jeg kan drikke litt alkohol nå, men ikke store mengder. Jeg setter grenser for meg selv, og blir aldri full.

Hun mener det er viktig å fortelle at man ikke nødvendigvis må kutte ut alkoholen for alltid, selv om man har et problem.

- Jeg tenkte at jeg ikke kunne fortelle om problemene til noen, for da ville jeg aldri kunne drikke igjen. Det finnes en middelvei, og hadde jeg visst det, ville jeg kanskje ha erkjent alkoholavhengigheten tidligere.

Jobber med angsten

For å jobbe med angsten, har Eli Marie tatt grep selv. Blant annet ved å bli med i Angstringen Norge - en landsdekkende organisasjon med selvhjelpsgrupper flere steder i Norge. Hver gruppe er på cirka 10 personer som sliter med angst, som møtes én gang i uken.

- Jeg føler meg ikke lenger alene. Man får et fristed til å snakke om det som gjør vondt, uten at man føler at de som hører på blir lei – som man kanskje kan kjenne på når man snakker med venner. Om jeg sliter veldig, blir det ofte mye meg, meg, meg – jeg vil jo ikke være sånn, og jeg vil ikke at vennene mine skal bli lei. Derfor er det fint å snakke med de som går gjennom det samme, så kan man dele erfaringer.

Eli Marie forteller at hun selv tar ansvar for å bli frisk. Hun må dele fra seg og sitt liv, og klare å ta plass.

- Jeg må tåle angsten som kan komme etterpå. Jeg lærer at det ikke er farlig å dele, selv om det kan være ubehagelig. Eksponering hjelper, men det er nødvendig å finne en balanse.

Tvangstanker

Tvangstankene Eli Marie har slitt med, har blitt bedre. Før kunne de ta fullstendig overhånd.

- Jeg måtte sjekke alle lys i leiligheten, alle dører… hun reiser seg opp fra sofaen og går bort til kjøkkenet. Frem og tilbake. Peker på alle lys og dører som ble sjekket. Gang på gang.

- Når jeg legger meg begynner jeg å lure på om jeg husket å blåse ut det ene lyset. Om jeg husket å låse døra. Før kunne jeg ligge våken en hel natt, fordi jeg ikke klarte å roe meg ned. Nå har jeg laget en regel: Jeg får lov til å sjekke én gang, og så må jeg legge meg.

Nå har hun det bedre enn noen gang.

- Tidligere har angsten stoppet meg fra å gjøre ting jeg ønsker. Det har gått opp for meg at den eneste som kan hindre meg fra å få angst, er meg. Og dette jobber jeg med hver dag.

MYE BEDRE: Eli Marie har det mye bedre med seg selv nå. Foto: Ida Bergersen
MYE BEDRE: Eli Marie har det mye bedre med seg selv nå. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Større risiko for å utvikle et rusproblem

Psykologspesialist Kari Lossius forklarer at personer med ADHD (attention deficit hyperactivity disorder) er mer utsatt for å utvikle et rusproblem.

- Det handler om at mange har en ekstrem uro. En pasient har sagt til meg at det er som å ha tusen humler i hodet samtidig, eller å ha hundre tv-stasjoner på samtidig, hvor alle har ulik frekvens. Det er utrolig krevende og slitsomt å ha ADHD, og for mange vil rusmidler, vanligvis alkohol, gi en dempende effekt på uroen, slik at de får et pusterom.

Enkelte undersøkelser viser at opptil 20 prosent av dem som blir innlagt ved en rusinstitusjoner, har ADHD. Hovedandelen er menn.

- Det er flere gutter enn jenter som blir diagnostisert med ADHD. Blant de som blir lagt inn med et rusproblem, er 70 prosent menn, opplyser Lossius.

Ettersom mange personer med ADHD opplever å ha god effekt av rusmidler, kan det være vanskelig å se på det som et problem.

- Alkoholavhengighet er en snikende lidelse – det er ikke slik at du våkner opp en dag har problemer med rus. Varsellampene bør gå dersom du drikker mye mer enn alle andre, drikker når ingen andre gjør det, at andre påpeker rusatferd, eller om du ofte drikker til du får blackout og ikke husker noe. Mange skjuler rusen også.

Lossius forklarer at det ofte tar lang tid før en selv søker hjelp for rusproblemene. Det tar gjerne 10-15 år.

- Grunnen til at det ofte tar så lang tid, er fordi personen det gjelder skammer seg. Det er mye skam forbundet med ADHD og rusproblematikk.

Viktig at pasientene fanges opp

- Kan ADHD-medisiner påvirkes av alkohol?

- De aller fleste som bruker ADHD-medisiner lever normale liv, og må passe på alkoholinntaket på samme måte som alle andre. Pass på å ikke drikke for mye, slik at du mister kontroll. Dette er likt for alle

Lossius forklarer at det er viktig at primærhelsetjenesten fanger opp pasienter med ADHD, slik at de kan få oppfølging fra ung alder.

- Desto tidligere man får behandling, desto bedre. Veldig mange som lever med udiagnostisert ADHD, har hatt det veldig vanskelig i livet, før de får diagnosen og behandling.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer