- Jeg tenkte at jeg ikke var verdt noe. Så hvordan skulle jeg takle at ingen så meg? Jeg søkte bare etter en måte å få utløp for smerten på.

Cecilie Martinsen (33) er rak i blikket inne på kafeen i Sarpsborg. Tobarnsmoren har dratt opp genseren, og bleke arr glir i et tett stripemønster over huden på armene hennes. Arrene er spor etter de mange årene Cecilie var en selvskader. En som bevisst skader sin egen kropp. 

– Følelsesspråk, kaller Lena-Maria Haugerud det. Hun er daglig leder og gründer av Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord, LFSS, og selv mor til en tidligere selvskader.

– Det handler om følelser. Hvert arr har en følelse bak seg, for eksempel av sinne eller sorg. Det er derfor vi gjerne ser at det starter i ungdomsårene, for ungdom har ikke et fullt utviklet språk for å uttrykke følelsene.

LES OGSÅ: Selvskading rammer mer enn 10 prosent av norske jenter

Mange kan ha sterke følelser av skam og nederlag 

Hvorfor de gjør det, er sammensatt. Men Haugerud har noen forslag: – Skolen, prestisje, høye krav. Det er tøft å være ungdom i dag. Noen bruker timevis på Facebook, der de bare ser det perfekte. (Psst: Ungdommens uskrevne regler for sosiale medier: - Hvis du skifter profilbildet ditt for ofte kan du bli stemplet som «attention whore»!)