SELVSKADING: - Jeg har vært i krigen. Ikke blant bomber og granater, men en mental krig, en følelseskrig. Arrene mine er en bekreftelse på hvor tøft livet kan være, sier Cecilie. Foto: Gry B. Traaen
SELVSKADING: - Jeg har vært i krigen. Ikke blant bomber og granater, men en mental krig, en følelseskrig. Arrene mine er en bekreftelse på hvor tøft livet kan være, sier Cecilie. Foto: Gry B. Traaen
Selvskading

- All frustrasjon ble til arr

Når ord ikke hjalp, begynte Cecilie å kutte seg selv. Det var en krig mot følelser hun ikke taklet. Et desperat forsøk på å få kontroll.

- Jeg tenkte at jeg ikke var verdt noe. Så hvordan skulle jeg takle at ingen så meg? Jeg søkte bare etter en måte å få utløp for smerten på.

Cecilie Martinsen (33) er rak i blikket inne på kafeen i Sarpsborg. Tobarnsmoren har dratt opp genseren, og bleke arr glir i et tett stripemønster over huden på armene hennes. Arrene er spor etter de mange årene Cecilie var en selvskader. En som bevisst skader sin egen kropp. 

– Følelsesspråk, kaller Lena-Maria Haugerud det. Hun er daglig leder og gründer av Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord, LFSS, og selv mor til en tidligere selvskader.

– Det handler om følelser. Hvert arr har en følelse bak seg, for eksempel av sinne eller sorg. Det er derfor vi gjerne ser at det starter i ungdomsårene, for ungdom har ikke et fullt utviklet språk for å uttrykke følelsene.

LES OGSÅ: Selvskading rammer mer enn 10 prosent av norske jenter

Mange kan ha sterke følelser av skam og nederlag 

Hvorfor de gjør det, er sammensatt. Men Haugerud har noen forslag: – Skolen, prestisje, høye krav. Det er tøft å være ungdom i dag. Noen bruker timevis på Facebook, der de bare ser det perfekte. (Psst: Ungdommens uskrevne regler for sosiale medier: - Hvis du skifter profilbildet ditt for ofte kan du bli stemplet som «attention whore»!)

Hun er opptatt av å normalisere ungdommenes reaksjonsmåte. For mange av dem som kommer til henne for å få hjelp, har sterke følelser av skam og nederlag. 

Men Cecilie skammer seg ikke. For henne vitner ikke arrene om egne nederlag, men om en tøff vei gjennom livet på jakt etter den omsorgen og kjærligheten hun i dag har mye av rundt seg.

Hun var bare ti da moren ble alvorlig kreftsyk. Cecilie var attpåklatten i familien, resten av søsknene hadde allerede flyttet hjemmefra. 

– Det var mye sykehus og veldig mye ansvar på faren min. Og da moren min døde, var faren min oppslukt i sin egen sorg, og klarte ikke helt å takle sin sorg og ansvaret for meg samtidig, forteller Cecilie.

Dermed ble hun introdusert for sitt første fosterhjem. Over årene skulle det bli tre til sammen. Samtidig hadde den unge jenta begynt å kjenne på smerter i leddene, og sterke hevelser i leddene når hun spilte ball og var aktiv. I møte med helsevesenet ble plagene oppfattet som en psykosomatisk reaksjon over å ha mistet moren. 

– I ni år ble jeg ikke trodd, sier Cecilie.

LES OGSÅ: Å være psykisk syk er ikke en fordel

- All frustrasjon ble til arr

På de årene ble tilliten hennes til voksenpersoner slitt mer og mer ned. Det var stadige saksbehandlere, bytter av fosterhjem og smertene som ingen tok på alvor. 

TØFT LIV: - All frustrasjon ble til arr. Det var noe som var mer håndgripelig for meg, for følelser er ikke fysiske. Derfra var veien kort til en vond sirkel, sier Cecilie. Foto: Gry B. Traaen
TØFT LIV: - All frustrasjon ble til arr. Det var noe som var mer håndgripelig for meg, for følelser er ikke fysiske. Derfra var veien kort til en vond sirkel, sier Cecilie. Foto: Gry B. Traaen Vis mer

Så fikk søstera mi diagnosen Ehlers-Danlos syndrom, en bindevevssykdom. Bare en time etter ringte de fra Rikshospitalet og ba meg komme dagen etter for testing. Da fikk jeg også diagnosen selv.

Først kjente hun bare triumf og lettelse for endelig å få svar på hvorfor kroppen hadde reagert som den gjorde. Men svaret hadde tøffe konsekvenser. Cecilie, som hadde vært veldig fysisk aktiv, fikk klar beskjed om å slutte. Livet som hun kjente, måtte endres.

– Så jeg gikk i kjelleren. 

Cecilie ble lagt inn på psykiatrisk sykehus i Fredrikstad på frivillig tvang.

– Jeg kom på en avdeling med flere selvskadere. Monkey see, monkey do …, sier Cecilie tørt.

Det begynte veldig i det små og skjulte.

All frustrasjon ble til arr

– Du er full av hormoner og vil bare føle at du hører til. Jeg følte med hele meg at alle ga f***, de brydde seg ikke. All frustrasjon ble til arr. Det var noe som var mer håndgripelig for meg, for følelser er ikke fysiske. Derfra var veien kort til en vond sirkel.

Armene. Etter hvert også lårene, ble slagmarken der Cecilie tildelte seg selv sine sår.

– Man vet jo innerst inne at dette ikke er bra, men det ble på en måte en normalitet i det unormale.

LES OGSÅ: 15 prosent har skadet seg med vilje

Selvskadingen ble mindre nødvendig: - Kan takke Gisle Børge Styve

Hun husker da hun som bitte liten fikk et lite piano.

– Jeg var alltid så glad i å synge. Musikk dømmer ikke. Jeg kunne gråte av musikken. Den rørte meg.

Musikken ble med Cecilie inn i de tøffe ungdomsårene. Hun gikk på musikklinja på videregående, men selvtilliten var lav og ensomhetsfølelsen desto større.

Musikken ble med henne da hun fikk diagnosen og senere da hun gjentatte ganger ble innlagt. Den var der, sammen med de vonde tankene og kuttene hun påførte seg. Men den ble fjernere, og var i ferd med å stilne, fordi Cecilie selv var i ferd med å gi opp.

Inntil den kvelden da pleierne på lukket avdeling sa: – Du skal på konsert. Gisle Børge Styve Trio.

I etterkant vet hun ikke helt hva det var som nådde inn, om det var melodiene eller den lette humoren bandet la inn i framførelsen. Men Cecilie ble sittende og høre, kjente at hun slappet av. Inni henne var det noe som våknet: Det er jo dette jeg vil! Det er jo musikk jeg vil drive med.

Da konserten var over, tok hun mot til seg, gikk fram til musikerne og spurte om de kunne ta en låt sammen.

– Hva hadde jeg å tape? Jeg hadde jo gitt opp, og skulle ikke se dem igjen.

Hun valgte «God bless the child».

Yes, the strong gets more

While the weak ones fade

Empty pockets don't ever make the grade

Mama may have, Papa may have

But God bless the child that's got his own

That's got his own

Cecilie smiler når hun husker hendelsen. Den endret ikke situasjonen hennes, men den vekket henne. Og gjorde selvskadingen mindre nødvendig:

– Og det kan jeg faktisk takke Gisle Børge Styve for.

Hun gjorde det også. Sendte ham en melding på Facebook, og fikk svar en stund senere: Fortsett å synge. Aldri slutt med det.

– Så han fikk meg til å klore meg fast igjen.

LES OGSÅ: Mariannes psykiske lidelse viste seg å være MS

- Måtte akseptere det som var for å komme meg videre

Hun drar hånda over armen. Det er 11 år siden sist hun var innlagt og 11 år siden hun skadet seg for siste gang. 

– For å komme videre i livet var jeg nødt til å akseptere det som var, og heller ta styring over mitt eget liv. Det var en utrolig lang prosess, som jeg til dags dato jobber med. Å akseptere at livet er en eneste stor berg-og-dal-bane. Noen utfall kan man styre selv, mens andre utfall styres av andre faktorer. 

Arrene har falmet. Men sårene på innsiden fikk den viktigste balsamen 17. mai 2007.

Cecilie var invitert på fest. Så satt han der, i sofaen. Han, som fulgte henne hjem senere på kvelden og ga henne sitt telefonnummer da hun ga sitt. Han som flyttet inn 14 dager senere. Som også hadde oddsene mot seg, med bakgrunn som tidligere rusmisbruker.

– Han hadde sin brokete bakgrunn, jeg hadde min. Det gjorde ikke noe. Jeg kunne aldri vært sammen med noen som ikke hadde gått gjennom noe selv. Når han kan klappe meg på skulderen og si «Dette fikser vi!», vet jeg at vi gjør det, for han har opplevd mye selv.

– Når aksepterte du deg selv? 

Jeg vil være den trygge havnen som jeg selv savnet

– Da jeg ble mamma. Det gjorde at hovedfokuset ble tatt bort fra meg og min situasjon. Nå hadde jeg i stedet et lite barns framtid å se mot. Jeg så på det og tenkte: Det som er skjedd meg, skal aldri skje deg. Det skal ikke videreføres, jeg skal vise deg hvor god verden kan være. Jeg skal vise deg blomster, lekeplassen, vi skal gjøre det som gleder oss. Det vil komme grå dager, men da skal du aldri være alene. Vi kommer oss gjennom dette som en familie. Uansett kan du komme til meg. Jeg vil være den trygge havnen som jeg selv savnet.

ÅPENHET: – Jeg kunne aldri kommet meg videre hvis ikke jeg valgte å være åpen. Jeg opplever det som en frihet. Det er kanskje ikke det riktige valget for alle, men jeg har lyst til å si: Det er ikke så skummelt, sier Aria, som har blogget åpent om sin kamp. Foto: Privat
ÅPENHET: – Jeg kunne aldri kommet meg videre hvis ikke jeg valgte å være åpen. Jeg opplever det som en frihet. Det er kanskje ikke det riktige valget for alle, men jeg har lyst til å si: Det er ikke så skummelt, sier Aria, som har blogget åpent om sin kamp. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Tre psykiske lidelser vi bør snakke mer om

Ville ikke slutte å skade seg selv

Aria (26) var tolv da hun begynte å skade huden sin. Hun hadde begynt allerede året før å skade kroppen med spiseforstyrrelser. Men det var ikke nok for å straffe seg selv like mye som hodet sa at hun trengte.

I fem år klarte hun å holde det skjult for omverdenen at hun flere ganger i uka skadet huden. Moren konfronterte henne flere ganger, men Aria løy. Nei, hun skadet seg ikke. Ja, hun hadde sluttet.

– Jeg hadde ikke behov for eller lyst til å slutte. Det var en mestringsstrategi som også ga meg noe. Der og da hadde det en funksjon, sier hun fast. 

I likhet med mange andre selvskadere og behandlere, mener Aria at selvskading må ses som et symptom på et dypereliggende problem, og at det er viktig å ta tak i det som ligger bak.

Det er et sykt redskap som ikke fungerer godt i lengden

– Selvskading er heller ikke bare kutting, det er utrolig mange måter å skade seg selv på. Men det er jo et sykt redskap som ikke fungerer godt i lengden.

Selv visste hun lite om hva hun egentlig drev på med. Var det sykt? Normalt? Tenåringsopprørsk? Ingen snakket høyt om det da. Men Aria trengte en ventil for å få ut de vonde tankene sine. Så da hun var femten, begynte hun å blogge. I begynnelsen grenseløst, uten tanke på om det hun skrev, kunne være skadelig eller triggende på andre.

– Det ga meg bare tilfredsstillelse at noen kunne lese om det jeg skrev uten at de visste hvem jeg var.

Små kommentarer tikket inn. Flere fulle av omsorg fra fremmede der ute som brydde seg. Aria var kommet inn under behandling, men hadde ingen planer om å slutte å skade seg.

– Jeg var sikker på at jeg kom til å dø ung likevel. Jeg gikk rundt med en overveiende følelse av at livet ikke var verdt å leve og var veldig ensom. Men jeg hadde en seig kropp. Det gikk ikke å seigpine meg til døde. 

LES OGSÅ: Tidlige tegn på at du begynner å bli deprimert

Det manglet ikke på advarsler og fordommer 

Hun var 17 år da hun var åpen for første gang. Bloggen ble dokumenterende. Hun ville vise hvor tøff hverdagen var. Den grusomme spiseforstyrrelsen. Hvor skamfullt det var å skade seg.

– Jeg følte bare behov for å eie mine egne ord. Her er jeg. Det er jeg som skriver.

Da ville det også gjøre sterkere inntrykk. Det manglet ikke på advarsler og fordommer mot Arias åpenhet. Noen mente at hun var uklok som delte så mye. Andre beskyldte henne for å være en oppmerksomhetssyk, «arrete naver».

Fordommene satt langt inn i helsevesenet.

– I begynnelsen av selvplagingen oppsøkte jeg ikke hjelp. Jeg gikk ikke til legevakten før jeg var 18. Jeg har hørt mye dumt, sier hun.

– Jeg møtte en lege en gang som ga meg detaljerte forklaringer på hvilken selvskading som hadde vært mer alvorlig og hvordan jeg kunne oppnå det. Eller andre som, når de så sårene mine, kunne si: «Jeg har sett mye verre.» Det er ikke gunstig å si til en som er midt i problemene, som da tenker: Mine problemer er ikke ille nok, fordi sårene ikke er ille nok, sier Aria, som mener slike holdninger kan oppfordre til konkurranse mellom selvskadere.

– Når man får dårlig behandling, fører det bare til mer skam og skyldfølelse.

LES OGSÅ: De skjulte årsakene til angst og depresjoner

- Det er trist å høre at pasienter blir mottatt på en slik måte på legevakten

Også Lena-Maria Haugerud i LFSS hører jevnlig selvskadere fortelle om negative møter med helsepersonell: Noen får kjeft, andre opplever å nektes bedøvelse når de skal sys, fordi de har påført seg skadene selv.

– Det er trist å høre at pasienter blir mottatt på en slik måte på legevakten. Det skal selvsagt ikke skje, det er veldig viktig at vi trygger pasienten i dette møtet, for dette er en sårbar gruppe som skal tas på alvor, sier Tom Ole Øren. Han er leder av Allmenn-legeforeningen i Legeforeningen.

Øren understreker at det er den legevaktens ansvar å følge opp de som kommer med behov for akutt hjelp på dette området, ved å avklare det somatiske, vurdere om det er behov for psykiatrisk innleggelse, eller ved å lage en avtale med pasientens fastlege om videre oppfølging.

– Legevakten skal sikre at pasienten der og da opplever tilbudet som trygt og godt, påpeker han.

For Aria ble bloggen en viktig medisin, og en viktig faktor i tilfriskningen etter at hun sluttet å skade seg. 

– Jeg kom til et punkt der jeg rett og slett ble lei av å skade meg. Men det var først da jeg ville slutte selv, at jeg også kunne surfe på at andre hadde tro på meg, forteller hun.

I stedet for at bloggen handlet om skading og død, begynte den å handle om å velge livet. Om å lage små lister med målsettinger for en dag, og positive premier som en neglelakk eller en ny serie på DVD når hun klarte det. Dele bilder av at hun knuste badevekta.

Hele veien fikk hun oppmuntring fra blogglesere og behandlere som hadde funnet fram til bloggen og sendte henne støtte i innboksen.

– Skrivingen har gitt meg veldig mye. Jeg har på en måte funnet meg selv gjennom linjene, fordi jeg var opptatt av å forklare ting presist og ikke bli misforstått. Da oppdaget også jeg nye sider ved meg selv.

Fem år siden siste gangen hun skadet seg 

Det var også mange nedturer, spesielt knyttet til spiseforstyrrelsen. Men Aria hadde oppdaget verdien av de stadige tilbakemeldingene hun fikk om at det hun skrev, hadde hjulpet andre. At hun kunne gjøre en forskjell.

– Det fikk meg til å føle meg som et nyttig menneske igjen. Jeg hadde fått noen til å føle seg bedre i sitt eget liv, jeg følte at jeg var god for noe mer enn bare å være syk. At tiden ikke var kastet bort eller helt forgjeves.

Nå er det snart fem år siden siste gangen hun skadet seg. Nylig fikk hun praksisjobb i en bokhandel blant bøker og ord som hun er så glad i.

– Jeg viste sjefen armene mine på jobb i går for første gang. Responsen hennes var helt perfekt. Det var ikke sjokk, hun sa ingenting rart på refleks, det var ikke nedlatende, og jeg følte meg helt lik den Aria jeg var før lunsj. «Men hvordan kan du gå i kjole?» spurte hun litt etterpå. Jeg sa at jeg bare gjør det, for når jeg nå har de arrene jeg har, er jeg nesten nødt til å gi faen i at huden min er annerledes, hvis ikke kunne jeg ikke levd et normalt liv.

Den første gangen hun tenkte det, var i 2008. Det var sommer, det var bare unaturlig å gå der og smelte bort i varmen fordi hun skulle skjule arrene. 

– Det er jo bare hud som ser annerledes ut. 

Hun ser litt ut i rommet.

– Jeg kom dit at jeg tenkte: Alt eller ingenting. De som er verdt det, kommer til å bli. Det finnes alltid nok av gode mennesker der ute som vil akseptere meg.

LES OGSÅ: Emma skar seg til blods fra hun var 13

– Flere får hjelp 

Lena-Maria Haugerud i Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS) ser klare, positive trekk etter at selvskading har fått økt fokus.

– Stadig flere innser nå at man må fokusere på det som ligger bak selvskadingen. Flere får også hjelp, men det er fortsatt en lang vei å gå, for mange vil ikke ha hjelp, er redde eller har hatt dårlige møter med helsevesenet før.

Det er fortsatt mye å gjøre med fordommene mot selvskaderne, særlig de som tør vise arrene sine.

– Det handler om å se seg selv og se hverandre, sier Haugerud, som selv er utdannet psykiatrisk hjelpepleier. I fjor fikk hun prisen «Årets medmenneske» som vinner av Norske helter.

– Vi er ressurser alle sammen, og vi kan være det for andre. Du trenger ikke tiårig skole for å være et medmenneske. 

Det er i dag forsket nasjonalt og internasjonalt på ulike behandlingsformer. Særlig tre terapityper ser ut til å hjelpe:

Dialektisk atferdsterapi: å bedre emosjonelle ferdigheter gjennom å forandre emosjonell sårbarhet og hva som utløser følelser.

Mentaliseringsbasert terapi: å øke bevisstheten, erkjenne og forstå både egne og andres emosjonelle -reaksjoner og motiver.

 Mentalisering: å erkjenne at mentale tilstander, som for eksempel følelser og tanker, styrer både egne og andres atferd.

redaksjonen@kk.no

KK har vært i kontakt med Cecilies far. Han kjenner innholdet i hennes beretning, og har ingen motforestillinger til det hun forteller. Denne saken står også i KK nr 12, 2017

Til forsiden