Da Desta Marie Beeder skal fortelle om barndommen, er det skogholtet bak ungdomsskolen hun begynner med.

– Jeg har alltid vært observerende. Jeg ville gjerne være med på leken, men trengte også å trekke meg tilbake. Da gikk jeg ofte bak skolen, der det lå et lite skogholt. Så tråkket jeg gjerne rundt der for å tenke litt.

Programlederen bryter ut i det store, vennlige smilet vi kjenner igjen fra «God Morgen Norge»­-sendingene, før hun fortsetter.

– Jeg vokste opp på et litt røft sted. Det var et hardt miljø i klassen, med en indre justis blant jentene. Du måtte ha bestemte klær for å passe inn. Det skulle for ­eksempel være en bestemt type knapp i buksa, og den skulle være fra Adidas. Jeg hadde den fra Sparkjøp.

Igjen smiler hun over den høyhalsede, olivengrønne ­genseren.

– De reglene passet ikke så godt for meg.

Det var en av lærerne som en dag trakk henne til side. Kjartan – han som så hvordan hun vekslet mellom å prøve å passe inn og trekke seg unna.

«Desta, det er ikke sikkert din beste venn er her. Men det betyr ikke at du ikke finner den senere, et annet sted», sa han.

Nå, over 20 år senere, lyser det fortsatt i de mørke øynene da hun forteller om det.

– Det var en utrolig fin ting å høre. Jeg tror mange voksne er veldig opptatt av at barna skal passe inn, men bare gi det litt tid og prøv å forstå at noen barn også trenger en del tid for seg selv.

– Det var en enorm lettelse. Da han sa det, forsto jeg at livet er langt. Alle vennene jeg har nå, er folk jeg har møtt i voksen alder.

Deler ærlig bilde: – Jeg var en av dem som aldri følte meg god nok

– En ting er selve rotet, men å se hvordan det påvirker folk

Man kan ikke se det på henne der hun sitter foran oss på kafeen på Aker Brygge, men også Desta har en gang vært et rotehode. Da hun fikk tilbudet om å bli programleder for kanalens nye ryddeprogram, «Rydderevolusjonen», var hun klinkende ærlig. Ville de ha en fagperson, måtte de lete videre. Ville de ha en empatisk person med forståelse for rot, så, ja, gjerne.

Hun har bak seg noen uker med tv-opptak da vi møtes. Og hun er inspirert av dem hun har møtt, og hevder at ­«rotehode» må skrives i preteritum. Nå har hun tatt grep om kaffekoppene og klærne som alltid ble værende akkurat der hun gikk fra dem.

De to siste mandagene har hun sett rotekoppene legge sine synder utover gulvet i en diger hall i Nydalen. Bare halvparten kan de ta med seg tilbake igjen. Resten må gis bort, selges eller gå til gjenvinning.

– En ting er selve rotet, men å se hvordan det påvirker folk … Folk har jo kjøpt seg en masse ting for å få det bedre. Men hver ­binders og gullpenn skaper jo en viss disharmoni, sier hun og fortsetter:

– Det er en reise gjennom fem dager. På fredagen, da sjokket har lagt seg, ser de veldig glade og lettet ut.

– Du har rapportert om økt ­frekvens av klining?

Hun ler, sier hun burde ha visst at dét ble overskriften i intervjuet hun ga til TV2.no om programmet.

– Det blir rom for kjærlighet. ­Mindre ting og mer tid til refleksjon – som ofte fører til klining.

- Jeg er en følsom type

Lenge visste ikke Desta om det var plass for sånne som henne på tv. I tidligere intervjuer har hun fortalt om den vanskelige følelsen av annerledeshet. Med norsk mor og etiopisk far var det først da Barack Obama ble president i USA, at hun så noen med en bakgrunn hun kunne kjenne seg igjen i. Siden kom Meghan Markle. «Meghan kan fort bli et ­viktig forbilde for dem som ikke helt føler at de hører til», skrev hun i et blogginnlegg i 2017, da forlovelsen mellom den afroamerikanske skuespilleren og britiske prins Harry ble kunngjort.

Lenge trodde Desta også at man måtte være av den hardføre typen for å klare seg i bransjen.

– Mange i tv-bransjen er tøffe, det er ikke jeg. Jeg er en følsom type. Men så har jeg jo skjønt at det å være følsom også kan være en superkraft. I et intervju kan jeg se de små tegnene i kroppsspråket og forstå at, aha, her kan jeg kanskje grave litt mer. Og så har jeg skjønt at både på min jobb og i bransjen generelt, må det være en miks. Det kan ikke bare være de tøffe, vi må speile befolkningen i både temperament og etnisitet.

Hun smiler før hun fortsetter.

– Mange er usikre, men gjør mye for å skjule det.

– Har du selv erfaring med å skjule egen usikkerhet?

– Å ja, ja, ja! Jeg tenker mye på hva som kan gjøres bedre eller annerledes, eller om jeg er en god nok kollega eller venn.

– Men hvis jeg er usikker, har jeg ofte søkt meg til andre som er mer erfarne og fått veldig god hjelp. Så håper jeg å kunne gi noe tilbake.

Fikk praksisplassen i TV 2

Da Desta Marie Beeder startet med en bachelor i ­medie­vitenskap ved Universitetet i Bergen, var byen ­fortsatt den samme. Men ved å sette seg på bussen dit, vekk fra ungdomsskolen og videregående, endret hun ­livet sitt.

– Den første uken på universitetet, fadderuken, var mye gøyere enn hele ungdomsskolen til sammen.

Historien om hvordan hun som tråkket rundt i skog­holtet bak ungdomsskolen, skulle ende på tv, er som hentet fra en dårlig film, mener hun selv.

Ved universitetet studerte hun også «Praktisk informasjonsarbeid», et lite tilleggsfag som inkluderte en praksis­periode. Et av praksisstedene var TV 2. Dit skulle hun i hvert fall ikke, tenkte hun den gangen. Hun ville heller jobbe på et kunstmuseum, som også var en mulighet, og skrev søknaden deretter.

Igjen dette store og samtidig litt sjenerte smilet.

– Jeg vet ikke om det var derfor jeg fikk praksisplassen i TV 2.

Hun fikk jobb i kommunikasjonsavdelingen, med å skrive program­omtaler for tekst-tv. Som sommerjobb fikk hun i oppgave å bestille filmer på videokassett fra hele verden og skanne dem inn. Fortsatt kan hun huske ­lukten av videoteipen i nesa, der hun satt i tredje etasje uten vindu.

- Eli Kari kom inn i livet mitt som en ­tornado

Hun hadde flyttet opp to etasjer, og jobbet med sendeskjemaplan­legging, da en av sjefene kom innom og spurte om hun kunne tenke seg å bli med på ­audition til den ledige ­stillingen som værmelder.

– Det føltes som en dårlig film­scene, der de spurte bibliotekaren om å komme på tv.

– Jeg var 22 år. På pressebildene den gangen ser det ut som om noen har kidnappet meg, jeg var livredd. Jeg har på et strutteskjørt og en liten bolero.

Hun lar pekefingrene gli i hver sin lille bue under kragebeinet, som en rask skisse over boleroen.

– Det var da Eli Kari kom inn i livet mitt som en ­tornado.

Eli Kari Gjengedal er dama som i mange år var TV 2s blide, blonde tungvekter innen værmelding. En tornado, men også Destas trygge havn.

Nå lener hun seg over bordet med et alvor i ansiktet.

– Den rausheten hun viste meg … Hun følte seg aldri truet, ville bare hjelpe meg. Hun sa: «Jeg skal lære deg alt jeg kan.» Det ble normen.

Hun har spurt henne siden om hvordan hun klarte å møte en ukjent nykomling med så mye omsorg. Eli Kari forsto ikke helt spørsmålet – det var jo hun som var med og velge henne ut?

Janne Formoe: - Jeg er veldig redd for ikke å bli elsket

For Desta ble det veiledende for hvordan hun selv har ­ønsket å være, både som kollega og venn. Støtten hun fikk, gjorde det også mulig å dele egen usikkerhet.

– Jeg tror mange unge kommer inn og tror de må prestere fra dag én og ikke vise seg sårbar. Jeg tror man går glipp av så mye kunnskap da.

– Da jeg begynte «på været», tenkte jeg at jeg skulle gjøre mitt aller beste og samtidig være ærlig om at det var mye jeg ikke kunne. Det hadde vært et umulig press om jeg som 22-åring skulle legge alt på meg.

Hun fortsetter engasjert.

– Du viser deg ikke som svak, du åpner deg opp for hjelp og støtte, som vi alle trenger. Vi har jo hverandre, så det er ingen vits i å tro at du skal klare alt selv.

Det var etter to år som værpresentatør at hun møtte ­kjæresten på jobben. Han er produsent i TV 2. Nå må hun telle høyt for seg selv, og kommer fram til at de har vært sammen i snart ni år, gift i seks av dem.

– Han kaller seg ankeret på speed­båten. Han sier at han ikke vet om han holder meg sentrert eller ­holder meg tilbake. Han er en lugn og fin type. Han er en jeg fortsatt lærer veldig mye av.

Hun ler.

– Når jeg lar ham få snakke. Det skjer innimellom.

Det sier trolig en hel del om Desta Marie Beeder, at hun etter seks år med lavtrykk og høytrykk satte seg på flyet til New York for å gjøre noe hun ikke ­kunne.

– Jeg skjønte at jeg satt litt for godt. Om man vil ned på jorda igjen etter å ha ­jobbet på tv, er dét kuren.

- Det var knalltøft

Hun var 28 år da hun søkte og fikk jobben i Vimond, et teknologiselskap som i strømmetjenestenes barndom fikk oppdraget med å utvikle det som i dag er TV 2 Play.

På et kontor på Times Square, med neonlysene fra reklameboardene utenfor stikkende i øynene, ble Destas oppgave å lage en liste over 300 medieselskaper som kunne være ­aktuelle kjøpere av norsk strømmeteknologi.

– Da lærte jeg at du får ikke svar på de tre første e-postene, men på den femte, når de fleste andre har gitt seg.

– Så reiste jeg rundt fra møte til møte og snakket om veldig tekniske ting som jeg ikke kunne noen ting om. Det var knalltøft. Jeg hadde så hjemlengsel. Men det er en veldig fin erfaring å ha. Om noe er vanskelig, kan jeg bare «tæppe» inn på den følelsen, så er alt annet lettere.

Hun smiler.

– Det er vondt å gå fra en jobb du kan godt, til en du ikke kan så godt, men til slutt sitter du igjen med å kunne melde været OG selge software i New York.

Hun fortsetter, føler kanskje hun må forklare enda litt mer om hvorfor hun aktivt oppsøkte lidelse, og tegner en ­liten firkant på bordet med pekefingrene.

– Å bare gjøre det man kan – da er man bare i ett basseng, et deilig oppvarmet et uten bølger. Men så er jo hele havet der. Det er skumlere, men du får nye opplevelser der.

– Har du alltid tenkt sånn?

– De første årene på StormGeo var jeg utrolig redd for at noen skulle si «vet du hva, dette funker ikke». Det samme gjelder «God Morgen Norge». Fy søren, jeg skal ikke være der om jeg ikke tilfører programmene noe.

– Før ga det seg mer uttrykk i rastløshet. Den driven har jeg alltid hatt. Da jeg gikk i niende, ville jeg helst gå i ­tiende.

– Hva vil du helst nå, da?

– Eh …

Hun slår blikket ned i bordflaten, setter begge hendene flatt ned foran seg, som for å holde seg fast i tilfelle hun skulle komme til å lette.

– Jeg føler heldigvis at jeg fortsatt har mye jeg vil gjøre i «God Morgen Norge». At det er mange flere møter og gode samtaler jeg vil ha. Og bidra til mangfold.

Vi må snakke litt om bildene. Slik hun en gang valgte å dra til New York for å gjøre ting hun ikke kunne, bestemte Desta seg for å utfordre seg selv da hun fikk forespørselen om å stille til portrett­intervju i KK.

– Jeg ville gjøre noe uten å være opptatt av hva andre måtte mene. Selv om jeg måtte sjekke med TV 2. Men de ga meg carte blanche.

Hun bryter ut i latter.

– Så det var nok ikke så rebelsk som jeg trodde det kunne være.

– Selvstendighet handler om økonomisk sikkerhet

Hun kontaktet KKs utgavesjef, spurte om det var noe hun kunne bidra med. Sammen utarbeidet de noen stikkord. Det ble «selvstendighet», «sofistikert» og «empowerment».

– Selvstendighet handler om økonomisk sikkerhet, forteller hun.

– Sikkerhetsnettet jeg har, det har jeg heklet selv. Det er viktig for meg å kunne klare meg gjennom regnværsdager.

– Og når man først skulle få være med på en fotoshoot med Truls Qvale, ville jeg at bildene skulle gi litt av den ­«viben» som jeg fikk av kvinnene på Manhattan, og er det noe de er, så er det sofistikerte.

I begrepet «empowerment» legger hun at hun ønsker å gi styrke og kraft til dem hun har rundt seg.

– At vennene mine skal skjønne hvor gode de er. At søsknene mine vet hvor bra de er. Jeg er så heldig å ha to yngre søsken som ringer meg for å få råd. Det er den beste følelsen, når jeg kan hjelpe dem.

Hun snakker med alvor og engasjement.

– Jeg mener at de er helt rå på det de gjør. Jeg setter så enormt stor pris på måten vennene mine får meg til å føle meg.

– Jeg føler at man bør si det oftere, det er så mye som er ­reservert til bryllup og begravelser. Jeg synes vi bør være ­flinkere til hverdagshyllesten.

Når opptakene til «Rydderevolusjonen» er over, skal hun tilbake til jobben som innebærer å stille alarmen på 03.30. Det er annenhver uke hun pendler fra Bergen til Oslo. I de ukene hun er i hovedstaden, er programleder­jobben altoppslukende. I de tre timene direktesendingene varer, er hun «helt i sonen» beskriver hun.

– Det er noe av det beste med jobben, da kan alt annet skrus av. Og de som klarer å spise lunsj med andre når vi er ferdige, kommer jeg aldri til å forstå. Da er min sosiale ­kapasitet brukt opp.

Snart skal hun fly tilbake til Bergen, til mann – og familie og venner som overhodet ikke jobber i mediebransjen. Og fjellene som omkranser byen. Hun liker å ha dem i syns­feltet.

– Det å fly over fjellet er nesten som i Narnia. Minus ­hekser og alt det der.

Det var først etter deltakelsen i realityprogrammet ­«Kompani Lauritzen» i 2020 at hun begynte å trene. Nå blir hun rastløs hvis hun ikke får beveget seg hver dag.

– I «Kompani Lauritzen» lærte jeg at alle måter du ­definerer deg selv på, kan endres når du vil, selv om du er blitt voksen.

– Jeg hadde alltid definert med som en som ikke trente og en rotekopp. Selv om jeg måtte bli over 30 før jeg fant treningsgleden og et system i rotet, så er det fint å kunne utvikle seg. Jeg liker egentlig å skynde meg ­langsomt.

Så er det kanskje også slik, at noe i oss er uforanderlig.

På tredemølla på Barrys Bootcamp i Bergen er belysningen så lav og musikken så høy at det føles som om hun er alene på disko. Litt som da hun tråkket rundt i skogholtet bak ungdomsskolen for å ha tid for seg selv til å tenke.

Nå smiler hun tenksomt.

– Det er betegnende. Jeg liker å være i fellesskapet og litt for meg selv.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Amy knakk koden på sjekke-appene: Slik fant hun drømmemannen

Vendela Kirsebom til KK: – Petter bruker lengre tid på badet enn jeg gjør