Ideen, historien og den litterære skikkelsen tilhører så avgjort forfatteren Gunnar Staalesen. Teaterforestillingen Falne engler på Den Nationale Scene i Bergen, tilhører på flere måter skuespilleren Bjørn Willberg Andersen og musikerne i The Alexandria Quartet. Sistnevnte ikler seg på alle måter romanens tidsriktige «Harpers»-drakt, stiger opp fra orkestergraven rett som det er og framfører 60 talls-låter så det svinger helt opp i taket.
Førstnevnte bærer forestillingen med glitrende spill som Varg Veum. Her stemmer alt; blikket, stemmen, utstrålingen, den rastløse energien, det litt loslitte, og til tider lett oppgitte kroppsspråket.
Selvfølgelig er det en aldri så liten skandale at Willberg Andersen ikke også gestalter Vargen på filmerretet, men vi får la den diskusjonen ligge, for nå har i alle fall den godeste Veum gått til scenen. Det var ikke én dag for tidlig. At nettopp «Falne engler» ble scenevalgt, var neppe tilfeldig. Det er en av de beste Veum-historiene. Alt skulle dermed ligge til rette for en spennende, kriminalistisk teateropplevelse. Nærmest noe á la Agatha Christies legendariske The Mouse Trap i London.
Har så Veum-romanen klart overgangen til de skrå bredder? Både ja og nei. Du bør ha lest boken på forhånd. (Fortvil ikke, Staalesen har skrevet en ny slutt, med en annen morder, for anledningen.) For en novise i Veums verden kan nok især første akt virke mer som et lett forvirrende musikktablå enn som opptakten til en spennende krimhistorie. Det blir stykkevis og delt, som korte romanutdrag.
De stadige musikkinnslagene - hvor gode de enn er - kan lett føre til at en mister tråden i historien, og sceneskifter kamuflert i byscener har vel strengt tatt ikke så mye med handlingen å gjøre, selv om det realistisk nok velter ned flere liter vann, i bergenske regnskyll over scenegulvet.
Men når «oppvarmingen» er unnagjort, tar det seg kraftig opp. Da dukker det fram både intensitet og dramatisk nerve. Og Vargs snertne replikker sitter ettertrykkelig som de skal, ikke minst i den fornøyelige krangelen med politietterforsker Dankert Muus. Vi kunne godt ha tålt mer av det. For det er nettopp da - og i den dramatiske sluttscenen - at vi for alvor kjenner ham igjen, den gode privatdetektiven, som denne gangen må grave dypt i egen fortid for å finne løsningen på flere enn én mordgåte.
Selv har jeg vært kompis med Varg siden første gang jeg møtte ham mellom to permer, for flere år siden enn jeg liker å tenke på. Senere fikk han også stemme og riktig bergensdialekt, i fem glimrende produksjoner i NRK Radioteatret.
Nå er han altså brakt til live på nok en måte. Og filmfolkene får ture fram som de vil. Vi medlemmer av Vargens vennekrets vet utmerket godt hvem den ekte Veum er. Han kan beskues på Den Nationale Scene ut januar. Ta det som et julegavetips, det er vel verdt en bergenstur.
LES OGSÅ:
Varg Veum går til scenen
