Ytringsfrihet er en saga blott, homser sendes til konsentrasjonsleirer, og innbyggere som bryter loven - for eksempel ved å oppbevare eksemplarer av Koranen - bortføres og henrettes av diktatorens menn.
I dette terrorregimet er det duket for trøbbel for unge Evey (Natalie Portman). En kveld hun bryter portforbudet blir hun angrepet av regjeringens menn. I siste øyeblikk reddes hun av vår helt, hevneren V (Hugo Weaving), som har et gigantisk horn i siden til myndighetene og alle deres avskygninger. Nå knyttes de to sammen i en ensom kamp mot overmakten - en kamp det synes umulig å overleve.
V for Vendetta er basert på Alan Moore og David Lloyds tegneserie ved samme navn. Som i tegneserien er Vs identitet skjult - han bærer en Guy Fawkes-maske, for å understreke at det er ideen om frihet som er drivkraften. Guy Fawkes forsøkte i 1605 å sprenge Parlamentet i filler med 36 tønner krutt - i regissør James McTeigues dystopi har V samme mål.
Filmen er dyster, men oppleves ikke alltid dyster nok. Innledningsvis føler man seg tidvis hensatt til den gamle Batman-serien som gikk på norske skjermer for mange år siden - teknikken er ekstremt forbedret, men tilliten til at artige replikker har noe for seg, er den samme. V for Vendetta bruker litt tid på å bestemme seg om den skal være en festlig tegneserieaktig film, eller et dramatisk framtidsvarsel. Heldigvis faller den ned på det siste.
Her er nemlig mange paralleller til høyst reelle hendelser. Filmen stiller spørsmål ved om terror kan rettferdiggjøres, og peker på hvor viktig definisjonsmakt er, ikke bare i dette skremmende framtidsscenariet, men i høy grad også i nåtiden. Den som hamrer ned definisjonen på en terrorist, har all makt. Filmens marerittaktige fengsler sender tankene til Abu Ghraib og andre torturinstitusjoner, og den beinharde mediesensuren viser oss hvor ille det kan gå i totalitære samfunn hvor folket kontrolleres ved hjelp av frykt.
Natalie Portman gjør en fin innsats som gryende frihetskjemper - hennes utvikling fra hjernevasket innbygger til glødende aktivist er godt bygd opp med troverdig motivasjon. Aller best er imidlertid birolleinnehaverne Stephen Rea og Stephen Fry. Sammen gir de V for Vendetta er glimt av britisk gull hver gang de viser seg på lerretet. V for Vendetta er ingen skjellsettende filmopplevelse, men en mer enn godkjent påminnelse om farene ved tankekontroll og maktutøvelse basert på frykt og terror.
LES MER:
