UTØYA 22. JULI: Andrea Berntzens første filmrolle ble utrolig krevende - både psykisk og fysisk. FOTO: NTB Scanpix
UTØYA 22. JULI: Andrea Berntzens første filmrolle ble utrolig krevende - både psykisk og fysisk. FOTO: NTB Scanpix
Utøya 22. juli:

Andrea (19) spiller den krevende hovedrollen i Utøya-filmen

– Da jeg løp rundt i skogen visste jeg at det ikke fantes en reell trussel, men det setter i gang tanker i hodet – enkelte ganger følte jeg på en slags dødsangst.

Andrea Berntzen (19) har vunnet prisen for beste revyskuespiller i Oslo, men det var få som kjente til det unge talentet – frem til i år. 9. mars hadde «Utøya 22. juli» premiere, der Andrea spiller hovedrolleinnhaveren, Kaja.

– Da jeg ble kalt inn til auditionrunde nummer tre av castingbyrået, fikk jeg vite at det skulle lages en film om Utøya. Der og da var jeg ganske kritisk, og tenkte at det var en film jeg ikke ville være med på å lage, fordi fallhøyden var så stor.

Til tross for skepsisen, dro Andrea på auditionen. Det ble flere runder, og etter åttende auditionrunde, ble hun tildelt et reginotat med informasjon om filmen; at alt skulle filmes i én tagning, at det var uten musikk og klipp.

– Jeg skjønte at produksjonen hadde tatt en del forholdsregler, og at de hadde tett dialog med overlevende. Filmens ønske var å ta fokuset tilbake til ofrene. Jeg fikk stor tro på prosjektet, og tillit til regissør Erik Poppe – det var da jeg bestemte at jeg ønsket å være med. Det føltes riktig.

LES OGSÅ: «Utøya 22. juli» har fått sterke reaksjoner – noen mener at det er for tidlig: - Tanken bak filmen var ikke å vise volden

– Det var vanskelig å forstå at menneskeliv var gått tapt

Andrea var bare 12 år gammel da terroren rammet Norge i 2011. Hun husker at hun satt i bilen på vei hjem fra hytta, sammen med pappa, stemor og lillebror. De fikk først høre om bombeangrepet på radioen.

– Jeg husker at jeg var veldig redd – først og fremst fordi jeg visste at mamma var hjemme i Oslo. Dagen etter våknet vi opp til sjokkbeskjeden. Det kom veldig brått på, og med tanke på at jeg var såpas ung, skjønte jeg ikke alvoret, sier hun, og fortsetter:

– Det var vanskelig å forstå at menneskeliv var gått tapt. Jeg syntes det var fryktelig vondt, men med tiden ble det et litt fjernt minne – slik er det ikke bare for meg, men for mange i min generasjon. Med mindre man er direkte berørt, er det vanskelig å forestille seg ondskapen. Derfor er det så viktig at en film om Utøya lages slik at utenforstående får et innblikk i flukten.

FIKK TROEN PÅ PROSJEKTET: Tilliten til regissør Erik Poppe var også viktig for Andrea. FOTO. NTB Scanpix
FIKK TROEN PÅ PROSJEKTET: Tilliten til regissør Erik Poppe var også viktig for Andrea. FOTO. NTB Scanpix Vis mer

LES OGSÅ: - Jeg var i sjokk, og klarte ikke å ta innover meg hva som hadde skjedd ​

– Enkelte ganger følte jeg på en slags dødsangst

Ettersom selve filminnspillingen gikk over kun fem dager, var det forberedelsene som tok lang tid – og skuespillerne måtte jobbe mye i forkant av innspillingen. Da opptakene skulle starte, var Andrea sliten både mentalt og fysisk.

– Vi hadde gjort så mange dypdykk i materialet, og både manus og historiene som ble fortalt var så vonde – det ble så nært. Da innspillingen startet, satt ikke følelsene like løst som i starten, jeg var litt distansert fra det. Jeg hadde grått masse, og tømt meg for følelser allerede.

Andrea forteller at overgangen fra et øvingsrom på Tøyen, til å spille inn scenene i skogen på naboøya til Utøya, førte til at alt ble mye mer virkelighetsnært. Rollen hennes krever mye både fysisk og mentalt – hun måtte blant annet trene opp kondisjonen slik at hun skulle klare alle løpescenene.

– Da jeg løp rundt i skogen visste jeg at det ikke fantes en reell trussel, men det setter i gang tanker i hodet – enkelte ganger ble omstendighetene så virkelighetsnære at jeg følte på en slags dødsangst. Likevel kan det ikke sammenlignes med det ofrene opplevde – jeg visste at jeg kunne stoppe om det ble ubehagelig, det kunne ikke de.

Alle skuespillerne fikk tett oppfølging av psykologer og psykiatere. Andrea forteller at det var flere som hadde det vanskelig på slutten av dagen – de var fortsatt i opptaksmodus, og sterkt preget av historien.

– Det var mye å fordøye etter hvert opptak, men ettersom jeg hadde fått utløp for alle følelsene mine, var jeg helt utslitt da kameraet ble skrudd av. Jeg hadde ikke noe mer å gi – jeg var helt tom innvendig.

LES OGSÅ: Sønnen til Trine (49) kom aldri hjem fra Utøya

– Brått kom alt til overflaten – det kom som et stort smell

Innspillingen var ferdig på en fredag og mandagen etter startet Andrea på skolen. I forkant hadde hun tenkt mye på om en slik rolle ville sette spor, men måten hun reagerte på kom som en overraskelse.

– Jeg ble nesten sjokkert over hvor raskt jeg klarte å hente meg inn igjen etter innspilling. Jeg husker at den ene psykologen ringte, og sa at selv om jeg følte meg fin, så måtte jeg ta det med ro. Jeg tenkte «jaja, jeg har det bra». Det gikk to uker, og så kom smellen, sier hun og fortsetter:

– Plutselig kom alle tanker, følelser og inntrykk som jeg hadde sittet igjen med etter hver opptaksdag, men ikke fått fordøyd. Brått kom alt til overflaten – det var som et stort smell.

Andrea begynte å tvile på om det var lurt å være med på prosjektet – hun fryktet at filmen ville gjøre mer skade enn nytte for de som var sterkt berørt.

HAR FÅTT GODE TILBAKEMELDINGER: Mange lar seg imponere av det unge talentet. FOTO: NTB Scanpix
HAR FÅTT GODE TILBAKEMELDINGER: Mange lar seg imponere av det unge talentet. FOTO: NTB Scanpix Vis mer

– Da var det fint å ha mulighet til å ringe psykologen, som kunne fortelle meg at det jeg tenkte og følte, var helt normalt. Jeg måtte også minne meg selv på at de overlevende, som fulgte oss hele veien, var tydelige på at de støttet filmen.

Les også: Lara mistet storesøster Bano på Utøya

Har fått mye skryt for rollen

19-åringen syntes det var skummelt å representere en så kontroversiell film. Hun har vært tilbakeholden med å lese reaksjoner og tilbakemeldinger som filmen har fått.

– Det hender at jeg får tilsendt ting fra familie og venner, som de mener det er verdt at jeg ser på. Jeg har lest mye fint om filmen. Det kunne ha gått veldig galt, derfor tror jeg at alle er takknemlige over at det har gått så bra – vi har vært med på et prosjekt vi er stolte av.

Andrea har fått mye skryt for innsatsen hun har lagt ned i rollen, og hun har mottatt mange meldinger fra folk som har sett filmen, blant annet fra personer som var på Utøya 22. juli.

– Det som gjør størst inntrykk, er når jeg blir kontaktet av overlevende og pårørende som skriver at de er takknemlige for at filmen ikke er spekulativ, og at det var nyttig for dem å se den. Det betyr mye, avslutter hun.

LES OGSÅ:Livet etter Utøya

LES OGSÅ: - Jeg måtte innse at han var drept. Alt som var mitt liv forsvant

Til forsiden