Andrea Kluck (32) bor i Skien sammen med sin samboer og deres døtre Nora (2,5 år) og Tuva (2 måneder). Akkurat nå er hun i mammapermisjon med minstejenta. Hennes smattelyder er bare søte. Slik var det da storesøster var baby også, det er verre nå.
Både samboerens og datterens spiselyder kan gå gjennom marg og bein på Andrea. Det setter seg mest i nakken, der hun føler at musklene knyter seg sammen. Andrea går jevnlig hos fysioterapeut på grunn av rygg og bekken, som hun slet veldig med under svangerskapet. Nakken har hun alltid slitt med, men har ikke koplet nakkesmertene til ubehaget med lydene.
Det er ikke så mange som vet om problemet, Andrea vil ikke at andre skal oppføre seg annerledes bare fordi hun er til stede. Løsningen blir ofte at Andrea putter fingrene i ørene. Hun er overfølsom for lyd, og er ikke stolt av det, synes heller det er litt flaut.
– Det er ingen andre i familien som har denne utfordringen og jeg aner ikke hvor den kommer fra, sier Andrea og sukker.
– Stort sett går det greit, men jeg må planlegge for å unngå de verste situasjonene.
For å beskrive hvordan hun har det når hun plages med lyder, sammenligner Andrea det med lyden av kritt mot tavle - som folk flest grøsser av.
- Jeg måtte alltid vite hvor nærmeste do var
Gebiss og tanngnissing
Andrea husker ikke spisesituasjonene som noe problem da hun var barn, bortsett fra de gangene hun spiste sammen med farmor. Når gebisset klapret klarte Andrea nesten ikke å sitte stille til bords, og hun mistet fullstendig matlysten.
– Jeg tror ikke spiselydene var et problem på skolen, sier Andrea, som selv er lærer.
– Nå spiser jeg ikke sammen med kollegene på personalrommet, der er det altfor mye knasende knekkebrød. Jeg sitter heller alene i klasserommet. Spiser jeg med elevene, sitter vi gjerne og ser på noe, da får jeg fokus over på noe annet. Musikk i ørene hjelper også, men det kan jeg sjelden bruke når jeg spiser med andre. Ellers er jeg glad i musikk og har gode musikkopplevelser, slike lyder er aldri irriterende.
Andrea forteller at hun stort sett klarer lydene i klasserommet, men at enkelte elever kan snakke svært høyt, da knyter det seg i nakken.
Hun forklarer at hun takler middagsselskap med flere ganske bra, da er det ofte såpass mye prating at spiselydene forsvinner. Det er ille når hun spiser sammen med én annen person. Selv om hun tenker at hun ikke skal la seg merke med den andres lyder, går det ikke.
– Det verste er å spise med bestevenninnen min, som gnisser tenner når hun spiser. Det klarer jeg nesten ikke, sier Andrea, som til og med reagerer på spiselyder gjennom telefonen og må si hun ringer opp hvis venninnen tygger på noe.
– Jeg er bevisst på at dette er mitt problem, og at det ikke skal gå utover andre, men det klarer jeg dessverre ikke å gjennomføre i praksis. En stund etter at Tuva var født, gikk jeg innom venninnen min med babyen. Venninnen min tok seg et knekkebrød, men så hvor plaget jeg ble der jeg satt med fingrene i ørene, og gikk derfor ut for å spise. Slik ønsker jeg ikke at det skal være.
Planlegging og tilrettelegging
Det er Andrea som planlegger og handler inn middag. Hvitløksbaguetter står ikke på handlelisten. Hun prøver å unngå all mat som «bråker», kjøper ikke noe sprøtt som knaser mellom tennene.
– Heldigvis spiser samboeren min fort, så lidelsen er kortvarig. Tidligere hendte det at jeg ba ham spise når ikke jeg var hjemme. Nå er stunden rundt middagsbordet familietid, vi er opptatt at det skal være hyggelig for alle, dette er spesielt viktig etter at Nora begynte i barnehagen. Jeg kan ikke bare gå og legge meg når lydene blir uutholdelige. Det gjorde jeg av og til før, innrømmer Andrea.
– Pappa mener man skal kose seg og nyte maten, og det er et mareritt å spise sammen med en som bruker så lang tid. Lenge før pappa er ferdig med å spise, har jeg ryddet av bordet.
Andrea forteller at nære venninner og familie er klar over utfordringen, de blir ikke overrasket når de ser henne sitte med en finger i hvert øre. Det er en teknikk hun ofte bruker når lydene blir for påtrengende. Skal hun sette frem noe godt på en jentekveld, velger hun mykt godteri som vingummi og bamsemums fremfor ting som knaser eller har lett for å fremkalle smattelyder.
Kveldene hjemme kan være en utfordring, og Andrea har litt dårlig samvittighet overfor samboeren. Hun blir irritert hvis han knaser med potetgull eller slurper med varm te. Han tar hensyn til Andreas lydoverfølsomhet, og de kveldene han vil ha potetgull går han ut på kjøkkenet og spiser det der. Andrea skrur alltid ned tv, som hun synes står alt for høyt på, det blir for mye støy.
- Jeg har ikke valgt det selv. Jeg hadde lyst på kone, barn og stasjonsvogn
Umulig å unngå alt
Tidligere var ikke barnelyder noe problem, men Nora har blitt eldre og lager andre lyder. Andrea forteller at den mest grusomme lyden av alle, er når datteren eller noen andre spiser saftis. Hun tar aldri Nora på fanget når hun spiser is.
Den eldste datteren pleier også å våkne om natten og komme inn til foreldrene. Som mamma vil Andrea selvsagt trøste når datteren er skremt eller lei seg. Men Nora gnisser ofte tenner i slike situasjoner, og mammaen må virkelig anstrenge seg for ikke å vise hvor plagsom lyden er.
– Før snakket jeg selv ubevisst veldig lavt, og trodde nok det var mest behagelig for den jeg snakket til. Nå har jeg lært meg å snakke så høyt at folk hører hva jeg sier. Jeg har også trent på å fokusere på andre ting enn lydene, slik at de blir mindre plagsomme, sier Andrea.
Det kan være irriterende når andre klikker med kulepennen, men det er en lyd hun tolererer. Hvis noen tygger tyggegummi i nærheten, er lyden svært plagsom. Det samme gjelder for eksempel smatting med sjokolade. Andrea ler litt oppgitt og rister på hodet. Samtidig forteller hun at epleknasking er forferdelig.
– Kino kan være en utfordring, både på grunn av alle posene som bråker og spiselydene fra folk som koser seg med popcorn, baconcrisp, sjokolade og annet godteri, sier hun.
Varierer med dagsformen
Andrea trodde i mange år at hun var alene om å ha «en plagsom greie», som hun bare måtte leve med. Først for fem, seks år siden forsto hun at det er flere som har misofoni eller andre former for lydoverfølsomhet. Hun kontaktet en hypnotisør i Skien, og etter én behandling ble hun bedre. Andrea tenker med glede tilbake til den fredagen de kunne ha tacokveld uten at hun satt med fingrene i ørene. Da var samboeren også glad.
– Jeg liker både å lage mat og å spise mat, men det er enklest for meg å spise alene. I tillegg er jeg utpreget sosial og familiekjær, og sitter heller med fingrene i ørene under et måltid enn å la være å delta, sier Andrea og ler igjen.
– Virkningen av hypnosen avtok etter hvert, og kanskje gjør jeg et nytt forsøk. Dessuten har jeg hørt om spesielle ørepropper som kan stilles inn for å fjerne enkelte frekvenser, sånne vil jeg bestille.
Andrea forteller at plagene hennes varierer veldig med dagsformen. Er hun sliten, eller i dårlig form, blir hun lettere sint og irritert.
– Jeg vil ikke at mine utfordringer skal begrense hva andre eller jeg kan gjøre. Samtidig er det umulig å late som ingenting når jeg får frysninger og spenner hele kroppen. Jeg har hørt at det er mulig å behandle misofoni med eksponeringsterapi, kanskje jeg etter hvert vil prøve det. Samboeren min synes i hvert fall det er en god idé, det er han som får gjennomgå mest, selv om han er utrolig hensynsfull, sier Andrea.
Andreas samboer og venninne har lest og godkjent reportasjen.
