Brystkreft

Ane takler kreftsykdommen med humor

Som lege er Ane vant til å ha en profesjonell tilnærming til sykdom. Da hun selv ble kreftsyk, ble galgenhumor en viktig del av hverdagen.

Publisert

– Jeg føler og betegner meg selv som frisk, selv om jeg er under behandling, sier Ane Bøyum Opeim (30) fra Ålesund.

I forkant av Anes 30-årsdag snakket hun og broren om livet og framtiden. «Vent til du blir tretti, da blir noen rundt deg syk». Ane lo av brorens dystre spådommer.

ENDELIG: Ane hadde sin siste kur i romjulen. Moren, faren og søsteren var selvsagt til stede.
ENDELIG: Ane hadde sin siste kur i romjulen. Moren, faren og søsteren var selvsagt til stede. Vis mer

Les også: En gladnyhet! Vi blir mer lykkelig med årene.

Oppdaget kul
En måned senere, 30. mai 2013. Ane er nyutdannet lege og har fått turnustjeneste på Ålesund sykehus. Livet smiler.

I dusjen oppdager hun plutselig en kul i brystet, men bekymrer seg ikke.

– Jeg tenkte at den kom til å forsvinne av seg selv. Ni av ti kuler er godartet.

To uker senere, da Ane skal gå av nattevakt, kjenner hun at kulen er der fortsatt.

– Plutselig trodde jeg også jeg kjente en kul i armhulen på samme side. Da skjønte jeg at jeg måtte komme meg til fastlegen.

Time til Brystdiagnostisk senter (BDS) fikk hun tre uker senere. Tre lange uker hvor Ane innså at dette ikke var bra. Da hun kjente at kulene var blitt både større og flere, tenkte hun kreft. Det føltes urettferdig.

– Helt til jeg fikk diagnosen håpet jeg at alt bare var en misforståelse. At både jeg og de hadde tatt feil.

En uke før Ane skal begynne med undersøkelser, ligger hun i senga si. Hun er hjemme alene. Gråter høylytt. Mentalt prøver hun å forberede seg på det som skal komme. Og hun bestemmer seg for én ting: Dette skal hun klare!

– Det er både en fordel og ulempe å være ung og kreftsyk. Fordel, fordi jeg er i god form og lettere kan takle de fysiske belastningene. Ulempe, fordi sannsynligheten for at kreften kommer tilbake er større enn at den ikke gjør det, statistisk sett.

«Dette ser ikke bra ut, Ane», sier legen. Ane har nettopp tatt mammografi og ultralyd og fått beskjed om å legge seg på benken for ytterligere undersøkelser. De har sett noe de ikke liker på bildene. «Hvor alvorlig er det?» spør Ane forsiktig, som om hun kobler ut at det er henne han snakker om. «Det er stor sannsynlighet for at dette er kreft», er svaret.

Fra kontoret på jobben ringer hun broren og søsteren, som bor i Bergen. De setter seg i bilen og kommer med én gang. Foreldrene, som er på sykkelferie, avbryter turen tvert og kommer hjem.

– Det ble en spesiell, men også fin uke og helg. Støtten fra familie og venner har vært uvurderlig, sier Ane.

Les også: – Bea reddet livet vårt

HAR DET BRA: – Jeg vil vise andre at man kan ha det bra og være lykkelig selv om man er syk. Livet mitt er like rikt, sier Ane.
HAR DET BRA: – Jeg vil vise andre at man kan ha det bra og være lykkelig selv om man er syk. Livet mitt er like rikt, sier Ane. Vis mer

Rart å bli pasient 
Dagen hun fikk vite de endelige resultatene, var hun på jobb. «Du har brystkreft med spredning til armhulen», sa legen. Ane godtok beskjeden. En del av henne var forberedt. Hun skulle ta kampen og vinne.

– Men det var rart å se sitt eget navn på pasientlisten dagen etter. Jeg jobbet hele dagen med å ta imot andre pasienter. Senere var det min tur. Jeg skulle opereres dagen etter.

Da Ane fikk operert bort brystet, tok hun puppeselfie kvelden før. For å ta avskjed.

– Brystet var det bare godt å få fjernet. Det var jo årsaken til at jeg ble syk.

Humor har alltid vært viktig for Ane.

– Mye kan snus til noe positivt. Galgenhumor er blitt en viktig del av hverdagen, og også en strategi for å takle alvoret rundt sykdommen, sier hun.

///Bildeserie///
///Bildeserie/// Vis mer

Av natur har alltid Ane vært positiv. Det har hun etter foreldrene.

– Jeg har alltid vært åpen og utadvendt. Det er godt å vise dem rundt meg at jeg fremdeles er den samme, selv om jeg kanskje er litt mer følelsesmessig ustabil.

Livredd for å støte noen presiserer Ane at det å få kreft, ikke er enkelt – for noen.

– Det er min hittil største smell. Men når jeg først har fått det, og ikke kan gjøre noe med det, er jeg heldig som kan leve tilnærmet normalt.

Som student og lege har hun møtt mange som er mye sykere enn det hun er.

– Kontrastene jeg opplevde under studietiden i Polen har satt livet i perspektiv. Jeg føler meg minst like lykkelig nå som før jeg ble syk. Jeg er blitt mer oppmerksom på alt jeg har.

///Bildeserie///
///Bildeserie/// Vis mer

Bruker humor
På sosiale medier tuller Ane mye med sykdommen. Hun vet det både kan sjokkere og provosere, men hennes intensjon er å vise at livet fortsatt kan være berikende, selv om man forholder seg til sykdom.

– Jeg vil vise andre at man kan ha det bra selv om man er syk. Jeg har alltid tullet mye og liker å sette ting på spissen. Etter at jeg ble syk, fikk jeg en gyllen mulighet til å tulle enda mer.

Da hun mistet håret på grunn av cellegiften, begynte hun og venninner å tulle mye med hvor «hårreisende» alt er. Eller så «irriterte de fletta av» hverandre.

Etter at hun ble operert, har hun fått erstattet det ene brystet med et bomullsinnlegg.

– Den ene puppen må jeg snart få byttet ut fordi den er for stor. Å gå på puppeshopping er spesielt. Jeg får spørre om jeg får deponere på en pupp neste gang, så slipper jeg å bomme på størrelsen, sier hun med glimt i øyet.

Å miste håret eller brystet har ikke vært det verste for Ane. Det finnes verre ting. Håret vil komme tilbake, og brystet vil hun få erstattet med tiden.

Stort sett går hun uten parykken. Det er mest komfortabelt. Hun bryr seg ikke om at folk glaner.

– Vanligvis er folk for travle til å se på hverandre når de passerer, men i disse hårløse tider får jeg massevis av blikkontakt og smil. Det er egentlig utrolig trivelig, sier hun og ler.

På jobb, derimot, bruker hun parykken, av hensyn til pasientene.

– Da tar jeg på meg «lua» når jeg parkerer, og av igjen når jeg har satt meg i bilen.

Jobber fortsatt
Hun er fremdeles under behandling, men tåler cellegiften såpass bra at hun kan jobbe fullt.

– Moren min, som har jobbet mye med kreftpasienter, bekymrer seg litt for tempoet mitt. Jeg er like aktiv som før, men har lovet at jeg skal trappe ned om jeg kjenner at kroppen blir sliten.

Det Ane nå går gjennom, ser hun på som en ressurs i forhold til hennes yrkesliv videre.

– Jeg har lært mye om hvor viktig det er å snakke med pårørende. De føler seg fryktelig hjelpeløse i mange situasjoner.

Morgendagen tenker ikke Ane mye på.

– Jeg setter ikke livet på vent og bruker ikke energi på å bekymre meg over hva som kan komme. Det ville vært fryktelig kjedelig om jeg som 80-åring oppdaget at jeg i 50 år hadde brukt tid på å bekymre meg for noe som aldri kom.

FEIRER: På kreftavdelingen er det obligatorisk med krone og flagg 
siste kurdag. 
FEIRER: På kreftavdelingen er det obligatorisk med krone og flagg siste kurdag.  Vis mer

Les også: Mia og Marius var barn selv da de fikk barn

Alvor og humor 
På sosiale medier tuller Ane mye med sykdommen. Hun vil vise andre at man kan ha det bra, selv om man forholder seg til sykdom. Om du ønsker å følge henne, kan du besøke Instagram-profilen: anekri.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer