Slag

Ann-Monica fikk hjerneslag i tannlegestolen

- Jeg hadde flere forvarsel i ukene før slaget, men overså dem. Jeg ville ikke være til bry.

SLAG: For 1,5 år siden ble da 39 år gamle Ann-Monica rammet av slag mens hun lå i narkose. Hun hadde aldri trodd at det skulle skje henne. FOTO: Privat
SLAG: For 1,5 år siden ble da 39 år gamle Ann-Monica rammet av slag mens hun lå i narkose. Hun hadde aldri trodd at det skulle skje henne. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

- Plutselig var det bare babbel som kom ut av munnen min. Jeg visste hva jeg skulle si, men jeg klarte ikke å stokke ordene riktig.

Dette var to uker før Ann-Monica fikk konstatert slag. Hun satt i bilen sammen med sønnen sin, da hun konstaterte at hun bablet uforstående. Hun spurte sønnen sin om han skjønte noe av det hun sa. Han ristet fortvilet på hodet.

Denne episoden var én av flere tydelige forvarsler på at noe var galt med fembarnsmoren og helsearbeideren Ann-Monica Esekielsen (42). Likevel trodde hun det bare var typiske komplikasjoner i forbindelse med stoffskiftet hun hadde slitt med tidligere. Foruten om stoffskifteproblemene, har hun aldri slitt med helsa.

For hvem tenker vel at man kan bli rammet av slag i så ung alder? Hun som var så frisk og rask og klar i hodet ellers. Legevakten var enig med henne da hun smått engstelig ringte den ene gangen og forklarte situasjonen. Det ble med et notat på legekontoret og ferdig med det.

- Noen uker tidligere hadde jeg lest en sak om at altfor mange folk ringte unødig til legevakten og at kapasiteten deres var sprengt. Jeg hadde det i bakhodet og ville ikke være til bry.

Omfattende operasjon

KK møter Ann-Monica på et hotellrom like ved Rikshospitalet i Oslo. Nå skal hun ta sin første operasjon i hodet etter at hun ble syk for cirka ett og et halvt år siden.

Selve operasjonen er en buypass i hjernen, som går ut på at man tar en blodåre fra tinningen og kobler den på hovedblodåren i hodet. Dette er for å bedre blodgjennomstrømmingen til hjernen.

Ann-Monica er spent og nervøs for det store inngrepet, men gleder seg til å endelig kunne starte livet på ordentlig igjen.

Skremmende situasjoner

Først: La oss gå tilbake til den dagen da Ann-Monica plutselig fikk problemer med språket, og ringte legevakten. Etter samtalen med legen satte hun seg bare i bilen igjen og kjørte videre.

Fokuset hennes i denne tiden var å forberede en stor 40-årsfeiring hun skulle ha til vinteren. Hun var i full gang med planleggingen av en god, gammeldags bygdefest. Travelt opptatt tok hun ekstra nattevakter på jobben for å finansiere festen. Hun undersøkte lokaler og gjorde research rundt hvilken mat som skulle bli servert.

- Jeg hadde ikke i min villeste fantasi sett for meg at jeg var alvorlig syk. Jeg bare gikk og gledet meg til alt som skulle skje.

Dagene gikk og flere skremmende episoder oppstod. Hun følte seg ofte svimmel og trodde en periode at hun hadde fått migrene - hun var blitt så sky for lys. Blodtrykket var også høyt.

- Jeg husker så godt en gang jeg skulle på pizzabesøk hos en venninne før nattevakt. Jeg tok av meg skoene nede i gangen hennes, begynte å gå opp trappa og ropte et vennlig «hallo». Da skjedde det noe veldig rart, sier Ann-Monica.

Hun beskriver situasjonen som en «ut av seg selv»-opplevelse. Da hun ropte, var det akkurat som at hun sto ved siden av seg selv på en helt merkelig måte. Hun hørte sin egen stemme, men den føltes fjern og langt unna. I tillegg ble hun helt rar i kroppen.

- Da jeg kom opp i stuen og fortalte venninna mi hva som hadde skjedd, flirte vi bare av hvor tullete det var.

- Dårlig på å ta tegn

Selv om skremmende opplevelser kom med jevne mellomrom, tenkte Ann-Monica fortsatt aldri tanken på at det kunne være noe så alvorlig som feilet henne.

Ann-Monica har jobbet på sykehjem i mange år og har bred erfaring med slagpasienter i jobben som helsefagarbeider, på jobben hadde hun faste rutiner på hvordan hun håndterte mennesker med slag.

- Det er rart å se tilbake på hvor dårlig jeg var til å ta tegnene. Jeg kan jo slagsymptomer ut og inn. Jeg var til og med frem og tilbake til legen med høyt blodtrykk.

- Hvor lang tid tok det fra du begynte å få symptomer, til at du faktisk ble syk?

- Rundt to uker tok det fra den dagen jeg slet med språket i bilen, til jeg våknet opp fra narkose hos tannlegen med pågående slag, sier Ann-Monica.

En frustrerende situasjon

Den dagen det skjedde, var hun hos tannlegen for et enkelt inngrep. På grunn av ekstrem tannlegeskrekk ble hun lagt i narkose etter eget ønske.

Inngrepet gikk helt etter planen og alt så fint ut, helt til Ann-Monica våknet igjen. Hun begynte å ane uro allerede i samme øyeblikk som hun åpnet øynene. 39-åringen kjente med en gang at det var noe med hodet hennes som ikke stemte, og det samme skjedde igjen: Hun klarte ikke å kommunisere det.

- Jeg prøvde å formidle «113» til tannlegene. Jeg visste at jeg måtte komme meg på sykehuset fort, men jeg klarte verken å snakke tydelig, eller vise det godt nok med hendene.

De neste timene skulle bli en opplevelse i ren frustrasjon for Ann-Monica. Hun gjorde alt hun kunne, men ingen skjønte hva hun mente. Tannlegene tenkte først at hun bare var i ørska etter narkosebehandlingen.

- Jeg var så stressa som jeg aldri har vært før. Da jeg endelig fikk karret til meg et ark som lå ved siden av meg og jeg skulle skrive «ring ambulansen», ble det bare masse krusseduller på arket, sier hun fortvilet.

Ann-Monica blir tydelig berørt av å tenke tilbake på situasjonen. Hun blir skjelven i kroppen og synes det er et vanskelig tema å snakke om.

- Jeg klarte heller ikke å skrive noe på mobilen min - koden var jo helt glemt, og jeg traff ikke tastene.

«Ring 113»

Tiden gikk og både Ann-Monica og tannlegene ble mer og mer fortvilet. De foreslo at de kunne løfte henne ut av stolen slik at hun fikk bevege litt på seg, i håp om at narkosen skulle gå ut av kroppen litt raskere.

Ann-Monica skjønte at det ikke kom til å gå, men reiste seg bare for å bevise at det var en umulig oppgave. Hun falt rett tilbake i stolen igjen og følte seg maktesløs. Nesten som en fange i egen kropp.

- Det var jo selvfølgelig en vanskelig situasjon for dem også, men etter dette har jeg lært meg én ting: Ring 113 én gang for mye enn én gang for lite. Jeg unner ingen å sitte alvorlig syk i en stol mens ingen rundt deg forstår hva som foregår.

Forsto at noe var galt

Hele to timer tok det før ambulansen var på vei. Da var det datteren til Ann-Monica på 19 år som skjønte at mamma ikke var helt seg selv. Hun hadde fått i oppgave å hente henne etter tannlegebesøket.

Tannlegen hadde spurt henne om moren alltid hadde hatt så uforståelig håndskrift. «Nei, mamma skriver jo kjempefint», hadde datteren sagt.

- Heldigvis slo Elise alarm. Hun vet jo hvordan jeg egentlig er.

Ann-Monica tar en pause før hun forteller videre.

- Jeg bare tenker på hva som kunne skjedd om de hadde plassert meg i bilen sammen med datteren min, og hun skulle kjørt meg hjem med slag i to og en halv time. Det hadde vært katastrofe, sier hun åpenhjertig.

Var irritert

Vel inne i ambulansen ble hun godt ivaretatt. Hun kan fortsatt huske hvordan ambulansearbeiderne så ut og bruddstykker av hva de snakket om, selv om det føles fjernt. Hun minnes at hun ble så flau over at de kjørte med blålys og sirener. Aller helst ønsket hun at ingen skulle legge merke til det.

- Det var jo selvfølgelig ingen som visste at det var jeg som lå der, men det irriterte meg skikkelig på det tidspunktet.

Hun ler av seg selv.

- Som om det var det største problemet der og da.

- Hadde narkosen noe med slaget å gjøre?

- Legene tror det kan ha fremprovosert det, men jeg hadde nok fått det før eller siden uansett. Våren 2020 fikk jeg diagnosen Moyamoya, etter å ha gått gjennom en omfattende behandling med høye doser prednisolon og cellegift - som ikke fungerte.

Moyamoya

Ifølge Tidsskriftet til Den Norske Legeforening er Moyamoya en sjelden sykdom i hjernens blodkar. For å stille diagnosen vil man utføre en cerebral røntgenangiografi. Man vil da enda tydeligere se at karnettverket har et karakteristisk utseende som ofte sammenliknes med en «sky av røyk», som oversatt til japansk er «moyamoya».

Det har hittil vært en diagnose man ser mest hos folk av asiatisk opphav. Hos asiatiske er det cirka 16/100 000 tilfeller av sykdommen, hos skandinaviske er det en til to tredjedeler av det.

For Ann-Monicas betyr ikke dette at hun må gjennom en spesiell behandling, men hun er mest sannsynlig nødt til å ta blodfortynnende medisiner resten av livet.

- Det er kanskje en operasjonen for fremtiden for å forhindre nye slag med verre utfall enn hva som skjedde med meg sist. Uten denne eventuelle operasjonen blir det sagt at jeg har fem til ti prosent sjanse for et nytt og større slag per år.

Hun har god oppfølging fra Rikshospitalet for å holde sykdommen i sjakk.

Ren intuisjon

- Det rareste for meg å tenke tilbake på nå, er at før jeg ble lagt i narkosen, var jeg så engstelig. Det var som om jeg visste at det skulle skje noe galt.

- Hvordan da?

- Jeg sendte melding til mamma og pappa og skrev at om jeg ikke skulle våkne av narkosen, så var jeg i alle fall kjempeglad i dem. Jeg hadde en trang til å forsikre meg om at folk visste det. Jeg stresset også med at mamma måtte videresende beskjeden til andre i familien. Enten var det fordi jeg var spent, eller så var det på ren intuisjon.

Sett i ettertid mener hun det var helt galskap å sende en sånn melding helt ut av det blå, spesielt siden det inngrepet hun skulle gjøre var såpass enkelt. Men hun er likevel glad for at hun gjorde det, med tanke på at det som faktisk skjedde.

Føltes uutholdelig

I tiden etter slaget fikk Ann-Monica jevn oppfølging. Hun ble lagt på sykehus på overvåkning, og var kjempeglad da hun gikk over «todagers-grensen», hvor det er størst sjanse for å få tilbakefall av slaget.

I løpet av den første uken var hun 100 prosent pleietrengende. Hun måtte ha hjelp til alt og satt i rullestol for å komme seg rundt. Hun var innom alt av undersøkelser og hadde fått både fysioterapeuter og ergoterapeuter inn i behandlingsløpet sitt.

Noe av det hun slet mest med, var å følge med på det som skjedde rundt henne. Da hun satt i rullestol, fikk hun følelsen av at de trillet i 100 km/t. Hun klarte ikke å forutse svinger og ble både irritert og kvalm.

Hun måtte stoppe den som kjørte flere ganger fordi det føltes uutholdelig. Hun hadde også vanskeligheter med å henge med i samtaler og å svare folk når hun skulle.

Hun følte seg nesten utestengt fra omverden.

- Men i løpet av de fem ukene jeg var innlagt på sykehuset, skrev jeg dagbok. Der ble alt av tanker, opplevelser og følelser knyttet til både sykehuset og sykdommen ivrig skrevet ned.

Hun går og henter tre notatbøker hun har pakket med seg i en gjennomsiktig brødpose. Ann-Monica sier hun nærmest kan le seg i hjel om hun leser notatene fra dette i dag.

- Min store skrekk da jeg var innlagt, var å bråstoppe livet mitt. Kunne jeg fortsette å ha ungene? Når var jeg tilbake i jobb? Hvordan så fremtiden min ut? Det var tusen spørsmål som surret opp i hodet mitt.

FORANDRET UTSEENDET: Etter store doser med prednisolon kunne Ann-Monica nesten ikke kjenne igjen sitt eget ansikt. Hun gikk opp 18 kg på kort tid, og sleit lenge med å bli vant til sitt nye utseende. FOTO: Privat
FORANDRET UTSEENDET: Etter store doser med prednisolon kunne Ann-Monica nesten ikke kjenne igjen sitt eget ansikt. Hun gikk opp 18 kg på kort tid, og sleit lenge med å bli vant til sitt nye utseende. FOTO: Privat Vis mer

Mye på én gang

I tillegg til usikkerhet knyttet til sykdommen, gikk Ann-Monica også gjennom et samlivsbrudd mens hun var innlagt. Det var mye å ta innover seg og mye som måtte organiseres - når hun egentlig ikke hadde ork til noen ting.

- Det verste var nesten å fortelle alt til ungene. Først var jeg alvorlig syk, så var det brudd, og så var det flytting som sto for tur. Det var en stor påkjenning, og litt mye for hele familien.

- Hadde samlivsbruddet noe med slaget å gjøre?

- Når jeg tenker på det nå, tror jeg bare begge to hadde vært litt på det bruddstadiet en god stund - vi hadde bare ikke hatt tid til å kjenne på det på grunn av en travel hverdag.

Hun legger til:

- Men jeg skal innrømme at jeg på de mest usikre dagene har tenkt tanken om det ble for skremmende å være sammen med en slagpasient i rullestol. Jeg tror ikke det var årsaken, da.

En tapsfølelse i livet

- Hvor lang tid tok det før du følte deg i bedre form?

- Nå er det 1,5 år siden det skjedde, og jeg kan fortsatt falle ut av samtaler eller oppleve at ting går litt tregt i hodet. Det mest akutte var over etter de første ukene mens jeg var på sykehuset, og utover det har det bedret seg gradvis, sier Ann-Monica.

Hun har vært opptatt av å legge inn litt hjernetrim hver dag for å merke progresjon. Hun vil også rette opp setninger hun sier feil - fortsatt kan hun ha problemer med å stokke om på enkelte ord.

- Jeg vet hvordan jeg var før, og jeg vet hvordan jeg er nå. Jeg trenger mye mer hvile i dag for eksempel, og jeg blir fort sliten. I tillegg er jeg blitt ekstremt sensitiv for steder med mye folk og støy - det blir fort kaos når jeg ikke klarer å skille ut lydene.

Bearbeide sorg

I starten føltes det veldig sårt for Ann-Monica å være litt svekket etter slaget. Hun var redd for hva folk skulle si, og redd for at noen skulle tenke at hun ikke var i stand til å ta vare på barna sine.

- Jeg relaterte alt til slaget.

- Det er nok en naturlig ting i starten, når man bearbeider sorgen. Alt som skjedde var jo en veldig tapsfølelse i livet mitt. En slags dobbel tragedie med både sykdom og brudd.

Et spark i baken

Men det er ikke bare negative ting som har kommet ut av dette. Nå som Ann-Monica har fått sykdommen på avstand, trøster hun seg med at det kunne være verre ting som hadde skjedd. Det å få slag i seg selv var ikke en god ting, men det har ført til noen endringer i livet hennes som hun føler har vært nødvendig.

Før hun ble syk gikk hun rundt og ikke helt fant løsningen på hvordan hun ville ha ting. Hun fikk aldri ordentlig ro i livssituasjonen hun var i, og var stadig på jakt etter hva som var årsaken til at hun følte det sånn.

- Nå føler jeg nesten at en der oppe et sted sparket meg i baken og endret retningen i livet for meg. Det skjedde med et slag - bokstavelig talt - men jeg har fått det veldig bra etterpå, sier Ann Monica.

Fremover skal hun fokusere på å lytte mer til kroppen, ikke gape over for mye og ta kroppens signaler på alvor.

Og så har hun sluttet å ta livet for gitt.

- Apropos det jeg sa om planleggingen av 40-årsdagen; Mange sier «når jeg fyller 50 år om to år, da skal det bli en ordentlig feiring». Men ikke vent med ting - man vet aldri hva morgendagen bringer. Det er en lærdom jeg har tatt med meg.

Over all forventning

Tre uker har nå gått siden Ann-Monica gjennomførte den omfattende buypass-operasjonen i hodet. Den gikk over all forventning, og hun føler seg i veldig god form.

- Jeg fikk til og med dra hjem igjen tidligere enn forventet. Nå ser jeg lysere på fremtiden enn noen gang.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer