- Der, rett over der ser du Strindnes gård. Der vokste jeg opp og moren min også. Og bak hågen der ligger Makkvatnet!
Astrid Eliassen har tatt bilen fatt og kjørt turen over fjellet fra Mørsvik til Strinda for å vise hvor hun vokste opp. Der hun mang en gang spent ventet på at tante Anna fra Makkvattn skulle komme på besøk med sitt gode humør og omsorgsfulle vesen.
Astrid er blitt vant til å svare på spørsmål om grandtanten- for de siste årene har folk begynt å forstå at den da spedbygde og over 60 år gamle Anna, lurte tyskerne trill rundt mens hun loset flyktninger mot Sverige under andre verdenskrig.
Dette er (en liten del av) den utrolige historien om den samiske krigshelten Anna i Makkvattn.
Jan Runar kan glemme hva han skal - men minnet om første gang han så Marion, sitter som spikret
Tyskere på alle kanter
Vi befinner oss i den siste krampetrekningen av andre verdenskrig i Salten i Nordland. Tyskerne fortsetter iherdig med å få bygget polarbanen, til tross for flere tilbakeslag den siste tiden - en jernbanelinje som skal gå mellom Fauske og Narvik.
Til dette bruker de såkalt gratis arbeidskraft. Flere ti-talls tusen russiske, polske og serbiske krigsfanger jobber seg til døde for å gi tyskerne en sikrere måte å frakte gods på i okkuperte Norge. Og mange av disse menneskene blir holdt i ulike fangeleirer, som det er flere av i området rundt Tømmernes i Hamarøy kommune.
Omtrent åtte kilometer sør for Tømmernes, i et lite og forfallent hus, bor den samiske kvinnen Anna. Hun er i 60-årene og bortsett fra den finske lapphunden hennes, Barfot, bor hun alene.
Men Anna har en hemmelighet - en livsfarlig en: Hun har stadig hemmelige besøkende som hun skjuler på loft og i uthus. Og i Makkvattn er hun ikke bare omgitt av de høye fjellene som har vært hennes følgesvenner hele livet, men også av fangeleirer på flere kanter- både på Tømmernes og i Strinda. Til tross for dette risikerer Anna til stadighet livet sitt for å frakte krigsfanger og desertører i sikkerhet.
Men hvorfor gjør hun så dette? For å skjønne mer om hvordan Anna i Makkvattn greide å lure tyskerne gjennom hele krigen, må vi se nærmere på hvem hun egentlig var.
Tidlig voksen
Anna Petrine Karoline Pedersdatter vokser opp på gården i Makkvattn med foreldrene og mange søsken. Hun er eldst i barneflokken og har derfor mye ansvar og kanskje er det allerede her at behovet for å ta vare på andre blir vekket. Bestefaren hennes er dessuten en kjent, samisk bjørnejeger, og kanskje arver hun det fryktløse fra ham?
Når Anna er 16 år gammel, dør moren hennes av tæring, eller tuberkulose som det også heter. Og som det var i den tiden, blir derfor flere av Annas søsken satt bort til familier som kan fø dem. Lillesøsteren, ni år gamle Ingvarda, blir etter morens ønske tatt hånd om at et barnløst par som bor på Strindnes gård, omtrent sju kilometer unna.
Anna, som selv er for voksen å regne i 1900, får seg tjeneste på den velstående gården Kråkmo lenger sør. Allerede her starter en ganske så utrolig historie om en kvinne, som det er umulig å finne et negativt ord om.
Kråkmo er det siste stedet hvor slitne og støvete veifarende kan finne overnatting før de tar seg over fjellet. Og en av de som benytter seg av gjestfriheten på gården er selveste Knut Hamsun.
I 1913 søker han ro og fred for å skrive romanen «Børn av Tiden» og mens han gjør dette skal Anna ha vært den eneste som fikk lov å komme inn å stelle på forfatterens skrivestue. Det blir også sagt at hun opptrer som veiviser i området for å hjelpe han med å finne inspirasjon til verket sitt.
Tre år senere kommer han tilbake til gården for å jobbe med «Markens Grøde», også denne sommeren er Anna hans fortrolige. Dette året får Anna dessuten en ny niese, som skal komme til å bety mye for henne, men også for sjeler som i fremtiden er på flukt fra okkupasjonsmakten: Lillesøsteren Ingvardas datter, Magda.
– Skammen sitter i mange lag
Hvis båten var borte
En vakker og solrik februar-vinterdag kjører undertegnede til Mørsvik for å treffe en helt spesiell dame. Hun er Astrid Eliassen- Magdas datter - og dermed grandniesen til den sagnomsuste grenselosen Anna i Makkvattn.
Hun lukker opp døra med et smil og en klem på lur da KK kommer på besøk. I stuen har hun lett frem utallige tekster, bøker og bilder av og om gammeltanten sin.
Så tar hun frem kartet og viser hvor farens båt ble brukt til å ro flyktninger over vannet for å unngå fangeleiren som lå rett i nærheten.
- Hun hadde fått lov til å bruke båten, men foreldrene mine visste aldri når hun kom, stille og rolig over fjellet fra Makkvatnet, og tok båten og rodde flyktningene over.
Astrid er riktignok født etter krigen, men hun husker Anna godt og blir ekstra myk i stemmen når hun mimrer tilbake.
- Hun var godt likt av alle og jeg liker å tro at hun og jeg hadde et spesielt bånd. Hun var en tøff dame.
For Astrid er oppvokst på Strindnes gård og tok seg rett som det var turen over fjellet for å besøke Anna- som fylte rollen som en slags bestemor for dem i barneårene.
– Jeg har spadd unna skyldfølelse, skam og tungsinn for å bli denne diamanten
Ville ikke ha snakk om det
Som ung brukte Astrid bare en time på å gå til Makkvattn og hun husker fortsatt første gangen hun gikk alene over fjellet. Da var hun ni år og gledet seg stort, for hun skulle få være med tante Anna på tur. Da hun kom frem, ble hun møtt av åpne armer og omsorg.
- Hun var alltid munter og skøyeraktig. Hun hadde god humor og var alltid så opptatt av oss barna og hva vi hadde å fortelle, hun pleide å spørre hvordan det gikk med kjærestene våre. Hun kalte dem de pene - hvordan går det med de pene, brukte hun å spørre, forteller Astrid.
Men til tross for at hun kjente tanten godt, forteller hun at den bragden Anna utførte under krigen, var det ingen som snakket om. De visste alle om at hun hadde vært grenselos, men Anna selv ville ikke ha noe prat om det, og da ble det sånn.
Det kan virke som at Anna var en person som ikke jobbet for anerkjennelse, men hadde et genuint ønsket om å hjelpe. Det gjenspeiles i inntrykkene hun gjorde på alle hun møtte. For det er ikke bare etterkommerne hennes som husker henne som et godt menneske. Journalist og forfatter Billy Jacobson jobber for tiden med en bok om Anna og hennes liv. Han forteller at for hver ting han finner ut, dukker det opp nye spørsmål. Men det som går igjen er det inntrykket alle satt igjen med etter å ha møtt henne.
- Hun var den første i sin familie som lærte seg norsk ordentlig godt, samtidig som hun la ut på lange vandringer og kom i kontakt med mange på sin vei.
Siden Anna bodde alene store deler av livet, kunne man komme til å tro at hun ble en slags eremitt, men Jacobsen, som har dannet seg et dypere inntrykk av Anna det siste året, avviser dette.
- Anna var ingen einstøing, men en veldig sosial kvinne. Og alle disse kontaktene som hun knytter tidlig i livet er med på å spille sin rolle da hun senere blir grenselos.
Et usannsynlig vennskap
Han forteller at under Knut Hamsuns andre opphold på Kråkmo gård, hadde Anna egentlig sluttet i tjenesten, men at forfatteren hadde insistert på at hun skulle komme tilbake mens han var der.
- Det er litt av et paradoks at han med sin voksende rasisme og nazisme skulle knytte et sånt vennskap med en samisk kvinne- med mindre de hadde et forhold da.
Han legger vekt på at det virkelige paradokset ligger i den rasistiske måten Hamsun skildrer samene på - blant annet Markens Grøde, utgitt bare året etter han og Anna hadde sin andre sommer sammen på Kråkmo gård.
LES OGSÅ: Slik lurte de 49 tonn norsk gull unna nazistene
Kanskje førte Hamsuns empati for Anna til en indre konflikt hos ham, eller kanskje anså han henne ikke som samisk, gitt at hun var så god i norsk. Dette er spekulasjoner som overlates til Jacobsen der han graver videre i Annas historie.
For vi vet svært lite om kjærlighetslivet hennes, men vi vet at hun fikk en kjæreste ved navn Magnus rundt 1916, rundt samme tid eller like etter det andre oppholdet på Kråkmo. Men han døde av tuberkulose i 1920 og Anna var hos han og pleiet ham til det siste.
Etter kjærestens død, dro hun blant annet til Trøndelag hvor hun arbeidet som budeie på en stor gård. Kanskje forsøkte hun å rømme fra sorgen?
Faresignal for giftige vennskap: - Her bør det ringe tusen bjeller
Måtte trå til igjen
Men ulykken tok igjen Anna, selv i Trøndelag. Noen år senere fikk hun nemlig beskjed om at lillesøsteren var alvorlig syk og trengte hjelp.
Nok en gang er Anna den som trår til og hun reiser nordover for å hjelpe søsteren og hennes fire barn, deriblant guddatteren sin, Magda.
Sykdommen lillesøsteren er blitt rammet av er nådeløs: muskelsvinn. Og kroppen visner hen, sakte, men sikkert. Hun tilbringer de siste 13 årene av livet sitt på et pleiehjem.
Datteren, Magda, blir satt bort til pleiebesteforeldrene, som også oppdro moren, på Strindnes.
Anna på sin side flytter med tiden til sin hjemgård i Makkvattn for å pleie sine to aldrende onkler.
Da onklene dør, blir Anna alene igjen i Makkvattn. Hun har hittil levd et urolig liv dedisert til å tjene for andre og 1940-årene kunne kanskje ha bydd på en velfortjent pust i bakken for den uselviske damen. Kanskje så hun for seg å nyte alderdommen i sin barndoms omgivelser. Bruke sensomrene til å høste bær fra sine hemmelige spiskammers, fiske ørret i vannet og gå jevnlige turer over fjellet til sin niese Magda og hennes voksende familie på Strindnes gård. Men sånn skulle det ikke bli, for så kom tyskerne.
Godt kjent som los
Norge blir okkupert og ikke langt unna det ellers så fredelige Makkvattn, er det flere krigsfangeleirer. Mange ender livet sitt under de umenneskelige forholdene i leirene, men noen få heldige klarer å rømme uten å bli tatt. Og noen av disse får hjelp av Anna, som med livet som innsats gjemmer, forer og loser flyktninger rett fremfor nesen på tyskerne.
Vi vet ikke helt hvordan Anna endte opp med å bli los. Men det er ikke rart at hun ble det. Hun var ifølge grandniesen et ekte naturbarn. Hun brukte helst tiden sin ute på lange vandringer og hun kom overens med alle hun møtte. Kombinasjonen at fjellvant og folkevant gjorde henne nærmest perfekt for jobben
Selv om det ikke er helt kjent hvor mange hun loset i sikkerhet under krigen, vet vi at det var mange. I NRKs artikkel om Anna fra avdukingen av minnesmerket, anslås det at hun og de andre losene i Hamarøy og Tysfjord hjalp rundt 3000 flyktninger. Hun var også godt kjent som los langt utenfor sitt eget nærområde- som «en samekvinne som bor alene».
Hennes niese Magda og mannen hennes Ansgar som bodde på Strindnes gård, var en viktig brikke i å lykkes med losingene. Selv hadde ikke Anna telefon, noe som, i tillegg til hennes høye alder, kan ha bidratt til at hun gikk under radaren.
Når hun skulle kommunisere med de andre losene, gikk hun derfor over fjellet og lånte telefonen hos sine slektninger. De visste hva som foregikk, men de visste aldri når eller hvor mange, for Anna brukte kodeord når hun gjorde avtalene. Flere ganger når Ansgar skulle ut å fiske, kunne båten være borte, og da visste han at det var Anna som var på tokt igjen.
Men en gang måtte også Astrids foreldre selv huse flyktninger.
Gjemte ti menn
Det er en formiddag i september i 1944 og Anna er hjemme i Makkvattn. Kanskje er hun ute og jobber med veden som må gjøres klar før vinteren, eller kan hende gjør hun klart til middag, mens den finske lapphunden Barfot ivrer rundt henne, som hunder gjør. Kanskje ventet hun besøk, uansett blir hun ikke overrasket når Barfot får ferten av mennesker og løper elleve mann i møte.
To loser kommer sammen med mannskapet fra den finske frakteskuta Heros og en tysk, desertert vakt. Anna ber dem inn, serverer mat og går i gang med å planlegge flukten videre til Sverige. Senere den dagen kommer det også en tsjekker, rømt fra en fangeleir i nærheten.
Mens karene gjemmer seg i den lille stua hennes, går Anna over fjellet til sin niese og hennes familie. Her låner hun telefonen og kontakter dem som skal lose flyktningene videre til Sverige. Men det er behov for å gjemme flyktningene hos niesen en natt, noe Magda og mannen går med på, til tross for faren det innebærer.
Dagen etter kommer derfor Anna tilbake til Strindnes med de ti mennene og Magda gjemmer dem på loftet. Hun koker større mengde kjøttsuppe og etter tur får de komme ned å spise. Det er en lang ferd de skal ut på og da er det godt å ha mat i magen først.
På kartet er ruten Anna brukte til å lose flyktninger merket. Også hvor fangeleirene, Strindnes gård og Makkvattn ligger/lå. kilde: ssb.no
LES OGSÅ: Max Manus' datter til KK: - Jeg tenker på ham som en god far, men han hadde en forferdelig oppvekst selv
Tyske patruljer
I åttedraget kvelden etter at de ankom, tar Anna og flyktningene farvel med Magda og legger i vei. Ansgar må ro følget over vannet til et bestemt sted. Og gitt antallet folk, må han nok ro flere turer i den mørke kvelden.
Her må alle involverte ha hatt hjertet i halsen. For like i nærheten, ja nesten bare et steinkast unna, lå en tysk krigsfangeleir. Og ikke nok med det, men for å komme seg over Strindafjellet, måtte de forbi vepsebolet av fiender.
Vel over på andre siden kommer er de nødt til å krysse riksvei 50 (nå E6) før de kan begynne på stigningen opp mot fjellet. Men den har okkupasjonsmakten kontroll over og en tysk patrulje går vakt på veien. Anna holder utkikk fra skjulestedet sitt, og hver gang patruljen forsvinner bak svingen, jager Anna flyktningene over veien en etter en.
Herfra ble det en stri tur for dem over fjellet i den ubarmhjertige høstkvelden. Kanskje danset nordlyset i klare farger over dem på himmelen. Mulig var de kalde inn til margen og gikk med frykten for at sinte schæferhunder når som helst skulle få ferten av dem.
En ting er hvert fall ganske sikkert: De var nok glade for å ha Anna med seg, fjellvant og positiv som hun var. For skal man tro alle som noen gang har uttalt seg om den modige samekvinnen, var hun en humørspreder.
Samisk krigshelt
Anna fikk de ti mennene trygt loset til Kuvatnet hvor hun hadde avtalt å møte andre loser, som derfra ville føre flykningene over til Sverige. Turen de hadde gått hit var på mellom ti og 15 kilometer.
En av mennene som fikk hjelp av Anna under denne turen, var Herman Blom, han nevnes også i dokumentarromanen «Heros» fra 1990. Han skal ha vært en av de finske Ålendingene. I årene etter krigen sendte han kaffe og sjokolade til jul både til Anna, Magda og Ansgar som takk for hjelpen.
- Og han var på besøk flere somre, forteller Astrid som viser et gammelt postkort adressert til Anna fra Herman Blom til Anna. På fremsiden er det bilde av Anna og Herman utenfor stua hennes i Makkvattn.
Både Anna og moren Magda er intervjuet flere ganger i årene etter krigen. Magda, som ble over 100 år gammel, fikk 8. mai 2015 tildelt regjeringens minnemedalje for sin innsats under andre verdenskrig.
Men Anna fikk aldri den annerkjennelsen hun fortjente. Ikke før de siste årene. I juni 2021 ble det avduket et minnesmerke for Anna og hennes innsats ved Makkvatn. Ruten hun brukte for å lose flyktningene er også merket som «Annastien». På avdukingen var også daværende sametingspresident Aili Keskitalo som uttalte:
– Hun var en samisk krigshelt, det må man helt klart si. Hun bidro til at så mange flyktninger kom seg videre over i trygghet på svensk side.
På denne seremonien var også Astrid Eliassen og flere andre av Annas etterkommere. Hun forteller at det var en veldig fin dag. Men hun er ikke i tvil om hva Anna ville sagt dersom hun kunne:
- Dere skal ikke lage så mye oppstyr for meg, ikke bruk penger på meg.
Funnet i vannet
I 1969 er Astrid 23 år gammel og bor i Trondheim. Men hun tar seg tilfeldigvis en høsttur hjem til Strindnes med den lille sønnen, som er tre år. Da ringer telefonen hjemme hos foreldrene hennes, noen hadde funnet Annas båt drivende uten henne i og de ville lete etter henne.
- Mamma og pappa skulle dra rett ned for å hjelpe dem å lete, men før de rakk å dra hjemmefra fikk de beskjed om at Anna var funnet. Hun lå og fløt i vannet og hadde regnjakken på seg. De vet ikke ennå hva som hadde skjedd. Hun kan ha mistet en åre eller sklidd i båten. Hun så dårlig siden hun hadde glassøye de siste årene av livet sitt.
Slik ender Annas liv. Like mystisk som som hun levde, forlot hun verden. Men en ting er sikkert: Samekvinnen Anna i Makkvattn gjorde verden til et bedre sted for veldig mange mennesker og hun fikk endelig den anerkjennelsen hun fortjener- over 40 år etter at hun døde.
Kilder: Lokalhistoriker Børge Strandskog, journalist og forfatter Billy Jacobsen, kvinnehistorie.no, NRK, «På Flukt» av Laila Thorsen.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
- Stort sett på alle toppene ligger det døde mennesker
Lille Ruth (2) fra Tromsø ble drept i Auschwitz
