ANNE-BRITT MARKMAN: «Marias bok» er historien om å miste et barn og la kjærligheten leve videre. FOTO: Astrid Waller
ANNE-BRITT MARKMAN: «Marias bok» er historien om å miste et barn og la kjærligheten leve videre. FOTO: Astrid WallerVis mer

Anne-Britt mistet sitt eneste barn: - Kjærligheten er større enn døden

Det var da Anne-Britt forstod at det hun hadde hatt var større enn det hun hadde mistet, at livet kunne gå videre.

To timer i timen, hadde de ofte sagt. En time i timen var ikke nok, livet var for spennende, opplevelsene stod jo i kø. Slik var Maria, varm og glad, ofte i full fart på sparkesykkel eller rulleskøyter, lenge før hun begynte på skolen. Jo fortere jo bedre. Piccola ma forte! ropte de etter henne i den lille italienske landsbyen Tolfa, der de ofte var på besøk. Liten, men sterk! Det var slik Anne-Britt og Jørn stolte viste fram datteren på julekortet: med hjelm, store knebeskyttere, rød shorts og genser med solsikke på, og et stort varmt smil.

- Det var så deilig med et sånt trygt barn. Hun var så uredd.

Anne Britt Markman (56) har fylt kaffe i koppene. Hjemme på stuebordet I Åsgårdstrand ligger «Marias bok». Historien hun selv har skrevet om å miste et barn. Der hun vil dele sine dyrekjøpte men viktige erfaringer: at det hun hadde hatt, var større enn det hun hadde mistet. Hvordan hun på veien fant måter å se det som hender oss i livet på, som en kan leve med.

- Varm. Vennlig. Klok. Morsom. Sterk og selvstendig. Det er med disse ordene hun beskriver Maria, snart 15 år etter at hun døde. Det er slik hun husker henne. Hun vet det, at hun kanskje overdriver litt. At hvis Maria satt ved siden av henne her i dag, ville hun kanskje ha sagt, «Men mamma, det er ikke helt riktig, da! Jeg er jo litt sjenert også!» Men det er disse ordene Anne-Britt velger, fordi det var slik det var i det store bildet, og det gjør godt å tenke på henne som ei trygg og glad jente.

Maria ble bare ti år. Livet tar plutselige og brutale vendinger. En uoppdaget genfeil gjorde at kroppen hennes, nærmest over natten, sluttet å produsere blodlegemer. Å skifte beinmarg var deres håp. Den skulle omprogrammere den lille kroppen. Det ble ikke slik. Hun døde uventet i beinmargstransplantasjonen.

I dag kan Anne-Britt fylles av kjærlighet og glede når hun tenker på henne. Men det tok mange år å komme dit. Sorgen har mange faser. For hvem er du når du brått mister ditt eneste barn?

Da Maria kom til verden ble all tvil Anne-Britt hadde om hva meningen med livet var, borte. Alt falt på plass.

- Vi var veldig klar over hvor fint vi hadde det , hver dag. «Bedre blir det ikke» tenkte jeg ofte. «Dette må jeg bare være i», smiler Anne-Britt.

Det er godt å tenke på i dag. At hun var så tilstede i alle disse hverdagslige øyeblikkene. Hun har tatt det med seg. Denne årvåkne tilstedeværelsen skulle etter hvert hjelpe henne i sorgen også.

BLE BARE 10 ÅR: En uoppdaget genfeil gjorde at kroppen til Maria, nærmest over natten, sluttet å produsere blodlegemer. Hun døde uventet i beinmargstransplantasjonen. FOTO: Ole Tolstad
BLE BARE 10 ÅR: En uoppdaget genfeil gjorde at kroppen til Maria, nærmest over natten, sluttet å produsere blodlegemer. Hun døde uventet i beinmargstransplantasjonen. FOTO: Ole Tolstad Vis mer

Hun skulle ikke dø

De hadde ikke fått noe forvarsler om at Maria var alvorlig syk.

- Det var veldig dramatisk. Det kom helt fra det blå. Et par måneder før hadde hun begynt å bli slapp, og fikk jerntabletter. Som ikke hjalp, forteller Anne-Britt.

Først trodde legene det var leukemi. Så håpet de lenge at det skyltes et virus. Det tok nesten et år før prøvene viste at Maria hadde en genfeil. Imens var hun avhengig av å få blod. Med friskt blod i årene kviknet hun til, og kunne leve som før.

De hadde hatt en drøm om Sørlandet, om å komme nærmere havet, kjenne lukten av salt sjø når de våknet, og hadde nettopp bestemt seg fra å utvandre fra Oslo da Maria ble syk. Å flytte med uvissheten om hva som feilte datteren var en vanskelig avgjørelse. «Følg drømmen» hadde legen på Rikshospitalet sagt. Forsikret dem om at de fremdeles hadde den beste hjelpen. Slik endte de opp i et stort idyllisk hus i Storhaven på Tromøya. Det ble annerledes enn de hadde drømt om. Det ble mange turer til sykehuset, nye prøver og blodoverføringer.

- Men en bieffekt var at vi tre- Jørn, Maria og jeg, fikk mye tid sammen.

- I dag vet vi at hun kunne ikke levd med denne tilstanden, sier Anne-Britt. FOTO: Astrid Waller
- I dag vet vi at hun kunne ikke levd med denne tilstanden, sier Anne-Britt. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Det er hun svært takknemlig for i dag. De fikk begge pleiepenger, for å kunne ta seg av datteren. Heldigvis var det mange gode dager, det nye livet var også vidunderlig. De fikk fort et nytt nettverk, og gamle venner kom ofte på besøk.

De kunne bruke bakken opp til huset som et barometer på hvordan Maria hadde det. Etter blodoverføringene kom hun springende hjem fra skolen, når hun ble blodfattig hendte det at Jørn måtte bære henne det siste stykket.

Men blodoverføringene ble stadig hyppigere. Det kunne ikke fortsette. Den eneste mulige løsningen var å skifte beinmarg, slik at kroppen kunne begynne å produsere blodlegemer igjen. Mens de ventet på riktig donor, prøvde de å leve normalt. Dette går bra, hadde Jørn slått fast. Anne Britt var ikke helt sikker, morsgenet kjente på en krypende redsel.

- Men vi var fast bestemt på å gjøre det beste ut av det. Å holde motet oppe var en viktig oppgave. For Maria. Hun var ikke redd. Det var jo ingen grunn til det. Det var ingen grunn til å tro at hun ikke skulle overleve.

Det var derfor ingen som forberedte seg på at hun kunne dø. Det viste seg at genfeilen også hadde ført til at hun fikk forkalkninger i hjernen. Det var ikke beinmargen hun ikke tålte, det var operasjonen. Det ble for mye. Rett etter operasjonen fikk hun hjerneslag, og døde.

- I dag vet vi at hun kunne ikke levd med denne tilstanden. Vi har vel alle slike livbøyer å holde fast i: antagelig så slapp hun resten, som nok ikke hadde blitt noe bra, sier Anne-Britt.

Å ro uten årer

Hvem er du hvis barnet ditt dør? Mørket som omga dem i tiden etterpå var altomsluttende. Tanken på å leve videre var uutholdelig. Hvordan skulle de komme seg gjennom alle disse dagene, uten Maria?

- Det var vanskelig å akseptere at jeg ikke lenger hadde noe eget ønske om å leve, forteller Anne-Britt.

Men hun visste at hun måtte. At hun også var noens barn, et barn som de ikke ville miste.

- Mamma og pappa hadde jo også mistet Maria, de gikk nesten i stykker av redsel for å miste meg også. Jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte holde ut. For deres skyld.

- Jeg som er født med et «gledesgen», var vant til å våkne opp å kjenne meg glad, legge meg om kvelden med et lite smil. Nå var alt borte.

Men samtidig visste hun at det antagelig ville bli bedre, hun leste i denne tiden mye om sorg og reaksjoner, og fikk en slags intellektuell forståelse av situasjonen hun var i. Og hun visste at hun måtte ta grep, for ikke å bli værende i bitterheten og mørket. Hun bestemte seg for å være våken. Føle alle følelser, gråte de tårene som kom.

I tiden som fulgte skulle Anne-Britt og Jørn også langsomt gli fra hverandre. Et år etter at Maria døde flyttet Jørn ut. De har likevel alltid hatt hverandre, stått sammen i sorgen, og i minnene og fortsatt å være hverandres familie. Med den gangen, bare et år etter at Maria døde ble også fellesskapet, som de hadde bygget rundt Maria, borte.

Anne-Britt stod igjen alene i den tunge hverdagen, da det handlet kun om en ting: å overleve. Anne-Britt orket ikke lenger å bo i det som hadde vært deres felles hjem, men bestemte seg for å fortsatt bo tett på havet på Tromøya, og fant huset som skulle bli hennes hjem i Skoddevik, på tuppen av øya. Huset som også skulle bli hennes trygge borg, der nesten ingen kunne trenge inn. Men hvor gjør man av sorgen, på innsiden, eller utsiden?

«Kjære Maria, hvordan skal jeg holde ut»

- Ved havet kunne jeg overleve. Det å føle at jeg var en del av noe større ble viktig. Å være i noe som alltid hadde vært der, noe som var uendelig, ga en form for trygghet.

I dag kan hun av og til kjenne på et savn etter den tiden. Selv om den var forferdelig.

- Jeg følte at naturen snakket til meg. Det var så mange sterke og underlige opplevelser.

Som da en rødstrupe dukket opp i vinduet hennes, eller ved føttene hennes når hun gikk tur, eller da en stor falk plutselig landet på Marias gravstøtte. Hun hadde aldri før følt på en slik tilstedeværelse, og nærvær.

Så hvordan holder man ut? Anne Britt gikk turer. Slik psykiateren hadde rådet henne til. Hun hadde heldigvis mange støttespillere, små fyrtårn i et nattsvart hav. Psykiateren de hadde kommet i kontakt med på Rikshospitalet var en av dem. Anne Britt gikk og gikk. Etter hvert begynte hun også å spille tennis. Hun måtte gjøre noe, gi disse endeløse dagene et innhold. Tennisen reddet henne. Etter hver begynte hun også å jobbe litt igjen. Hun var selvstendig næringsdrivende coach og likte jobben med mennesker i utvikling, ville også se om hun kunne bruke noe av sine egne erfaringer i sin vei videre i eget liv, til glede for andre.

Det viste seg også at hun skrev. I den mørkeste etappen i livet, der hun fysisk måtte gå for ikke å bli sittende fast i sorgen, hadde hun, nesten hver dag, skrevet i «Bamseboken». Boken hun og Jørn hadde kjøpt når Maria ble født, som skulle inneholde små og store hendelser, og milepæler fra hennes liv. Over 14 år senere, da hun jobbet med Marias bok, fant hun den igjen, og oppdaget at hun hadde skrevet nesten daglig fra den dagen hun døde: Kjære Maria, hvordan skal jeg holde ut?

9. desember 2005. Kjæreste Maria. I går var det en måned siden du døde. Er det ikke snart noen som ringer på og sier at det var feil? At det ikke er du som ligger der ute ved rullesteinene. At du vil komme tilbake! Jeg vil ha deg igjen. Jeg er mammaen din. Jeg vil ha deg tilbake, Maria!

Realitetsorientering, hadde psykiateren kalt denne første fasen av sorgen, der alt skulle bli verre, fordi hun forstod at Maria var borte, og ikke kom tilbake. Da den opprivende uutholdelige tanken «aldri mer» slukte henne hel:

Nå begynner reisen vår videre, uten deg. Men med deg samtidig. Den må vi finne ut av. I dyp sorg. I sjokk, i redsel – og med det ufattelige, kroppslige savnet. Aldri mer skulle få holde deg i armene. Aldri mer skulle få kose med totto-tærne. Aldri mer få klø deg på ryggen. Aldri mer få holde hender og plukke blomster. Aldri mer få en telefon med den lyse stemmen din som sier: «Hei, det er Maria!», aldri mer få høre latteren din når du sitter nede ved båthuset og fisker med pappa. Vi får aldri den lykkefølelsen igjen, men vi må lete videre etter noe. Tilbake, innover – og framover. For å hente fram alle tonnene med kjærlighet vi levde i med deg. Den kan ikke forsvinne. Og i den kjærligheten finnes krefter.

- Jeg husker ingenting av det. Jeg ble sjokkert av det jeg leste, at jeg klarte å se dette perspektivet bare kort tid etter at Maria døde.

Allerede da hadde hun kommet fram til at hun ikke kunne tillate at Marias liv ikke ga noen mening. At kjærligheten ikke ville forsvinne, selv om Maria var død.

- Jeg innså at skrivingen måtte ha hjulpet meg, jeg ble større enn meg selv når jeg skrev.

Oppvåkningene

«Du må komme deg videre». Hvor mange ganger hørte hun ikke det, eller følte det, at det var det folk mente hun burde gjøre. Det gjorde henne sint. Hun kunne ikke bare glemme og gå videre.

- En oppvåkning jeg fikk var da jeg var ærlig og sa det til presten, - at jeg var så sint! Jeg har hatt det beste i livet, jeg vil ikke lenger være her!

Presten hadde svart « Ja, du har hatt det beste i livet, og du får det ikke igjen. Men det betyr ikke at livet ikke kan bli godt».

- Samtidig sa han at det går fint, sorgen din kan få være i fred, du trenger ikke gjøre den mindre. Og da falt det et ras fra meg. Fordi hvis jeg skulle gjøre sorgen mindre, var det å svike Maria.

Etter hvert fikk hun flere slike oppvåkninger, som handlet om å gi sorgen plass. Det som ble avgjørende var et møte med familieterapeuten. Terapeuten hadde bedt henne reise seg opp, stå med armene ut til siden, som en vektstang. Slik er vi når vi har det bra sa hun, da er vi i balanse. Så ba hun Anne-Britt la den ene armen falle og bli tung, som sorgen, tapet av Maria. For å komme i likevekt, sa hun, behøvde ikke Anne-Britt fjerne sorgen, som lå der tung som bly på den ene vektskålen. Anne-Britt ville jo ikke det! Det hun kunne gjøre var å fylle opp i den andre vektskålen med glede.

- Den satt! Da var løsningen der! Forteller hun, mens noen tårer presser seg fram igjennom smilerynkene.

- Det var så sterkt. Jeg balet slik i sorgen, jeg følte jo det jeg følte. Å få lov til det ble en befrielse. Nå visste hun dessuten hva hun skulle gjøre: se på Nytt på Nytt, enkel glede, som hun også hadde delt med Maria. Hun så episode etter episode.

- Det var så befriende godt å le.

Slik begynte hun gradvis å fylle opp livet med glede.

Hva skal man si?

«Jeg forstår ikke at du orker å leve videre. Jeg hadde aldri greid det», sa folk.

- Nei vel, tenkte jeg. Hva gjør det meg til? sukker Anne-Britt. Som om hun ikke elsket barnet sitt like mye som dem? Men - hun vet at alt blir sagt i beste mening.

- Men hva om de heller kunne ha sagt «Det må være forferdelig det du har opplevd, hva er det som gjør at du holder ut?» Eller man kan bare spørre: «Nå har jeg lyst til å spørre hvordan det går med deg, og så må du si det om du ikke vil snakke om det.» Folk må ikke tenke at de behøver å gi noen gode råd, sier Anne-Britt.

I boken gir hun slike råd til de som ikke vet hva de skal si, men først og fremst gir hun en oppfordring til de som tier, kanskje i frykt for å si noe feil, eller fordi de vil unngå å minne de som har mistet noen de er glad i, til å snakke om tapet.

- Vi må ikke la være å snakke om dem. Jeg fikk også høre, selv av min mor, at hun ikke snakket om Maria fordi hun var redd for å minne meg på henne. Jeg svarte «Minne meg på henne, jeg tenker jo på henne hele tiden!» Da fortalte moren min at hun også gjorde det, at hun hadde et bilde av henne på soverommet, at hun snakket med henne hver kveld. Det gjorde godt at hun fortalte det. Nå kunne Maria fortsette å leve sammen med oss.

- Det er aldri feil å spørre, det verste vi vet er å bli usynlige.

Derfor ble det også godt å oppsøke organisasjoner og foreninger for å møte andre likesinnede. Selv ble hun oppringt av Barnekreftforeningen allerede da dødsannonsen stod på trykk. En vennlig stemme fortalte kort at de var der. Hvis de ønsket det.

Å LEVE MED SORGEN: - Det som er endret er at i dag, når jeg er glad, er jeg like glad som før. FOTO: Astrid Waller
Å LEVE MED SORGEN: - Det som er endret er at i dag, når jeg er glad, er jeg like glad som før. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Kjærligheten virker

Hvor langt er et liv? Anne Britt har tenkt mye på det. «Det er ikke lengden på livet som avgjør meningen med akkurat det livet», hadde presten sagt, i en samtale like etter at Maria døde. Et liv har en begynnelse og slutt. Det ga henne et nytt perspektiv: Slik levde Maria et helt liv.

Men det mest befriende var da hun forstod dette: At kjærligheten var større enn døden. En barnløs venninne hadde ringt og fortalt om at også det siste prøverørsforsøket hadde mislyktes. Før hun tok seg i det: hvem var hun til å sørge over barnet som ikke kom? Så ufølsomt, det var jo tross alt ikke henne som hadde opplevd det verst tenkelige: å miste et barn.

- Da forstod jeg at hun tok feil. Jeg forstod det i hele kroppen: Jeg hadde fått oppleve å være mamma. Jeg var mamma! Å ha hatt Maria var større enn å ha mistet henne.

Høstsolen siver inn i rommet, utenfor stuevinduet virvler det av generalsommerfugler, flere titalls setter seg på karmen, som om de nysgjerrige titter inn.

- Hvordan lever du med sorgen i dag?

- Det som er endret er at i dag, når jeg er glad, er jeg like glad som før. Før fikk jeg fort skyldfølelse når jeg følte glede. Nå vet jeg Maria ikke ville likt det. I respekt for Maria og hennes liv må jeg gjøre det jeg kan for å bli glad igjen. Denne presten, som ble en god hjelper, sa noe viktig: «Ikke la det beste bli det godes fiende».

Dette tok hun til seg. Lenge tillot hun seg ikke å ønske seg noe, drømme om noe nytt og godt i livet. Det tok tid å slippe inn det fine som hendte henne, som da hun traff Per-Gunnar, mannen hun valgte å flytte tilbake til Vestfold for, der hun vokste opp som ungdom.

- Den store forskjellen nå er at jeg ikke er i mine følelsers vold, forklarer hun.

- Jeg har mye savn fremdeles, men jeg kan legge vekk de følelsene som ikke gjør meg godt. Jeg kan velge når de ulike følelsene skal ta plass.

Maria er fremdeles veldig tilstede i hennes nye liv. De snakker mye om henne.

- Hun kommer mer og mer tilbake nå, hun er med meg, selvfølgelig på en annerledes måte, men det kjennes som tilstedeværelse. Maria er død, men Maria virker. Kjærligheten virker.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: