SØSTRE: Anne Cecilie (foran) ønsket nesten storesøsteren død da hun var på sitt verste. I dag har Iris (bak) vært rusfri i over tre år, og søstrene har fått et godt forhold.  Foto: Pål Bentdal
SØSTRE: Anne Cecilie (foran) ønsket nesten storesøsteren død da hun var på sitt verste. I dag har Iris (bak) vært rusfri i over tre år, og søstrene har fått et godt forhold. Foto: Pål Bentdal
Rus

Anne Cecilie var hjelpeløs tilskuer til at storesøsteren ruset seg

Iris bar lillesøsteren Anne Cecilie til dåpen. Noen år senere ble alt snudd på hodet.

Våren 1986: Iris er konfirmant og storesøster til fire. Det er ikke lenge siden søskenflokken ble utvidet til fem. I dag er en stor dag for familien Glesnes. Iris skal konfirmeres, og Anne Cecilie skal døpes. Opp kirkegulvet i Eidsvåg kirke kommer de to. Iris bærer stolt lillesøster til dåpen.

Fremdeles husker Iris konfirmasjonsdagen sin. Hvor stolt hun var, og samtidig hvor nervøs hun var for å miste lillesøsteren på kirkegulvet. Senere var det Anne Cecilie som var nervøs for storesøsteren, for hvordan hun ruset seg og for hvordan det preget alle i familien.

Ble pillemisbruker

Ute leker nevøen og niesen mens vi er på besøk. De to er spesielle for Iris, det er disse barna hun får følge gjennom oppveksten. Oppveksten til sine egne barn og eldre tantebarn mistet hun. I pille- og heroinrus fikk hun nærmest ikke med seg hver gang storfamilien utvidet seg.

Lars-Andreas (5) venter spent på at tante Iris er klar for å spille Alias. Aller helst vil han være inne og høre på hva tante Iris forteller, men han vet ikke og skal ikke vite før han blir voksen.

Året er 1996. Det er nå det begynner å gå galt for Iris. Hun er 25 år gammel og har det meste av det hun ønsker seg i livet. To flotte barn – en gutt og ei jente, fint hus, en mann hun elsker og en jobb hun er glad i. Men smertene hun har i magen, begynner å bli verre.

Etter en rekke legebesøk viser det seg at Iris har en kronisk betennelsessykdom i mage- og tarmsystemet – Morbus Crohn. På kort tid opereres hun 22 ganger. Hun har store smerter, og får morfin med seg hjem. Plaster, tabletter, valium og muskelavslappende. Hun tar alt hun får, alt for at smertene skal gi seg.

STOR DAG: I 1986 ble Iris konfirmert og Anne Cecilie døpt. Foto: Privat
STOR DAG: I 1986 ble Iris konfirmert og Anne Cecilie døpt. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Ann-Maris sønn ble narkoman som 12-åring

Går utover barna

Hjemme fortsetter hverdagen, men mamma er ruset.

Iris skjuler tablettinntaket så godt hun kan. Hun går fra lege til lege, beskriver smertene og får sterke smertestillende tabletter utskrevet. Når legen ikke lenger vil gi henne rusen hun trenger, bytter hun lege. Idet fastlegeordningen starter i 2001, er ikke dette lenger mulig.

Familien ser det i øynene hennes; de er sløve – hun er ruset. Iris blir konfrontert med familiens bekymring. Hun gråter og nekter. Men hun klarer ikke å skjule det lenger. Iris klarer ikke lenger å ta seg av barna slik en mamma bør. Hun møter ruset på fotballkamper, og på en skoleavslutning for sønnen sitter hun på bakerste rad og sover.

Hun fungerer ikke i hverdagen. Annenhver uke er barna kun sammen med mammaen sin, pappa jobber skift. Det fungerer ikke. Noen dager får ikke barna mat, andre ganger må de klare seg stort sett selv, bare ni og sju år gamle. Hun klarer ikke å ta seg av dem lenger, og i et klart øyeblikk fraskriver hun seg omsorgen for dem.

Bekymret familie

Annenhver uke bor barna hos bestemor og bestefar, Iris‘ foreldre. Lillesøster Anne Cecilie, som nå er 16, er plutselig blitt søster til sine tantebarn. Hun må dele mamma og pappa med barna hun er tante til. Familien er konstant bekymret for Iris. Hvor er hun? Har hun det bra?

Årene går og selv om Anne Cecilie og familien lærer seg å leve med bekymring og redsel, tærer det på. Anne Cecilie er lei.

Hun er både sint og redd. «Kan hun ikke bare dø?» tenker hun noen ganger. Det hadde vært så mye enklere hvis familien hadde en grav å gå til.

- Det verste er mamma, hvor sliten hun ser ut. Hun er blitt så gammel på så få år. Hun kan kjøre rundt i Bergen på leting etter datteren i flere dager, desperat etter livstegn. Det er vondt å se hvordan det sliter på henne, synes Anne Cecilie.

NÅDDE BUNNEN: Etter mange år som narkoman var Iris syk og veide 43 kilo. Foto: Privat
NÅDDE BUNNEN: Etter mange år som narkoman var Iris syk og veide 43 kilo. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Når datteren din er sprøytenarkoman

Livløs etter overdose

En gang topper det seg. Det er flere dager siden de har hatt kontakt med Iris. De ringer politiet og Utekontakten, ingen har sett henne. Anne Cecilie har nettopp fått sertifikat og tilbyr seg å kjøre moren rundt på leting etter Iris. Siste stoppested er leiligheten hennes. De går opp trappene til en låst dør. De banker på døren. Stille, ingen tegn til liv. De banker og banker.

Husverten kommer og låser opp. Det ligger søppel og rot overalt. Inne på et lite soverom ligger hun. Anne Cecilie kikker bort på søsteren, hun har ikke klart å legge hele kroppen i sengen før hun sloknet. Hun går raskt bort til henne.

«Hun lever», sier hun og puster lettet ut.

Anne Cecilie og moren forsøker å få kontakt med Iris. Roper til henne, slår henne på kinnet og rister i henne. Ingen reaksjon.

Anne Cecilie går ut for å ringe etter ambulanse. Idet hun slår 1-1-3, merker hun hvor høy puls hun har. Tankene farer forbi. Det slår henne at hun kanskje kan få parkeringsbot der hun har parkert bilen, idet ambulansen ruller inn på gårdsplassen.

Overdose, konkluderer ambulansemedarbeideren, og tar søsteren med seg.

Det er med lettelse Anne Cecilie ser ambulansen kjøre av gårde med blålys. Nå vet de hvor Iris er en dag eller to.

Fra piller til heroin
Etter 7 år som pillemisbruker drar Iris på avrusning. Anne Cecilie kjenner på håpet, skal hun få tilbake storesøsteren? Iris er rusfri. Hun tar livet sitt tilbake. Jobber på Posten, blir samboer og har kontakt med resten av familien. Hun føler seg normal igjen.

Men smertene i magen kommer tilbake. Denne gangen blir det skikkelig ille. Etter en operasjon som ikke går slik den skal, er Iris så alvorlig syk at familien blir forberedt på det verste. Mot alle odds våkner hun opp fra koma.

«Hun har fått en ny sjanse nå», tenker Anne Cecilie.

Iris blir sendt hjem fra sykehuset med et svært operasjonssår fra hofta til langt over ribbeinet. Noen tabletter har hun med seg fra sykehuset, men de varer ikke lenge. Hun går raskt tom for piller, og kjenner desperat at hun trenger mer. Hos naboen får hun tilbud om heroin. Hun er desperat og takker ja til tilbudet. En kvinne setter den første sprøyten på Iris.

Allers 17, 2016
Allers 17, 2016 Vis mer

En fot i graven

Noen ganger møtes søstrene i Bergen sentrum. Det er tøft. Iris er ikke lenger storesøster, hun er et barn som ikke klarer å ta vare på seg selv. Hun er kun en skygge av seg selv, og Anne Cecilie ser søsteren på lang avstand, hun snur og går en annen vei. Vil ikke møte henne, orker ikke se henne. En annen gang går hun bort til søsteren og gir henne en klem.

«Har du noen penger?»

«Jeg har ikke lyst til å gi deg penger, men vi kan gå i butikken og kjøpe noe mat til deg», foreslår Anne Cecilie.

En pose med boller og en brus, og Anne Cecilie vet at søsteren får litt å spise.

For Iris handler alt om det neste skuddet. Hun har ikke noe sted å bo, så hun bor hos en venn. Huset er råttent, og det ligger søppel overalt. Sengen hun sover i har brannskader, og det finnes ingen strøm. En vedovn kunne ha gitt varme, men de få pengene de har, prioriteres ikke på ved. Iris orker ikke å dusje, hun sover i det hun går i, og det føles uutholdelig. Flere ganger gjør hun klar en overdosesprøyte, men det er noe som stopper henne. Hun er nysgjerrig på resten av livet.

«Det kan ikke bare være slik som dette? Det må være noe bedre i vente», tenker hun.

Med en og en halv fot i graven får hun tilbud om Legemiddelassistert rehabilitering (LAR). En tverrfaglig spesialisert behandling der substitusjonsbehandling inngår som et helhetlig rehabiliteringsforløp.

4. februar 2013 er Iris rusfri for første gang siden den første sprøyten seks år tidligere.

Et nytt liv

Det er en lang vei tilbake for Iris. Hun kutter all kontakt med miljøet hun har vært en del av, og kaster alle klær hun eier. Iris starter på nytt. For å ha noe å fylle dagene med, begynner hun å selge gatemagasinet Megafon utenfor Øyrane Torg i Arna i Bergen. Det gir mening. Hun har en grunn til å stå opp om morgenen. Hun sminker seg, det er viktig for henne etter mange år med forsømmelse.

Hver dag får Iris medisinen sin, slik at hun ikke føler behovet for en sprøyte. Men det er ikke en enkel jobb. Hun må jobbe med tankene sine, finne en annen måte å takle motgang på.

– En ting er å slutte, men man må virkelig ville det for å klare det. Det var dette eller seks fot under.

Tilliten hos familien er tynnslitt. Anne Cecilie får seg ikke til å tro på at søsteren kan bli rusfri, frykten for at Iris skal falle utpå er hele tiden til stede. Sakte, men sikkert, forsvinner imidlertid de vonde minnene lenger og lenger bak i bevisstheten. Hun ser at søsteren blir mer og mer seg selv. Hun ser frisk ut igjen. Hun smiler.

Rusfri i tre år

I dag har Iris (44) vært rusfri i over tre år. Det er nesten vanskelig å tro på historien hennes, der hun sitter og forteller.

– En ting er å slutte, men man må virkelig ville det for å klare det. Det var dette eller seks fot under, slår Iris fast i dag.

Hun er igjen storesøster og tante. Tante Iris er ofte innom og leker med Lars-Andreas (5) og Hanna-Emilie (1).

– De betyr mye for meg. Det å se hvor glade de blir, og at de ikke har opplevd den andre Iris, betyr mye, sier Iris.

Familien har vært viktig for at Iris skulle lykkes. De har lagt det vonde bak seg.

– Jeg har sett mye jeg skulle ha vært foruten, men i dag tenker jeg veldig lite på det, sier Anne Cecilie.

– Det er ikke enkelt å forholde seg til en misbruker, alt håp forsvinner i rusen, legger Iris til.

Iris er fast bestemt på at hun ikke skal tilbake til rusen, og det er mange som har tro på henne. Ved nyttår fikk hun tilbud om 50 prosent fast jobb ved Narvesen på Øyrane Torg.

– Det betyr alt. De vet hvem jeg er og kjenner bakgrunnen min. Likevel satser de på meg, sier Iris smilende. 

Denne reportasjen er også publisert i Allers nr 17, 2016.

Til forsiden