Bipolar:

Anne Lene (36) har bipolar lidelse og behandles med elektrosjokk

- At det finnes en slik behandling, der jeg blir bedre mens jeg sover noen minutter, er en trygghet for meg.

BIPOLAR: – I 2012 ble jeg akutt alvorlig syk og lagt inn på det som da het Lier psykiatriske sykehus. Der fikk jeg diagnosen bipolar lidelse type 2. FOTO: Astrid Waller
BIPOLAR: – I 2012 ble jeg akutt alvorlig syk og lagt inn på det som da het Lier psykiatriske sykehus. Der fikk jeg diagnosen bipolar lidelse type 2. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Glade bjeff høres da vi ringer på hos Anne Lene Fredriksen på Åskollen ved Drammen. Cairnterrieren Åke (7) ønsker velkommen sammen med matmor. Ektemannen er på jobb og sønnene på 17 og 11 år er på skolen.

Ingen kan se på Anne Lene at hun har en psykisk lidelse. Hun ser tvert imot ut til å strutte av sunnhet og livsglede. Men hendene, som hun ikke klarer å holde i ro, røper at hun strever. Det er bare et par uker siden hun ble utskrevet fra Blakstad psykiatriske sykehus.

Solid nettverk

Anne Lene og mannen Johan bor i barndomshjemmet hans, et steinkast fra barndomshjemmet til Anne Lene. De to har kjent hverandre fra de var barn, og de var faktisk kjærester på barneskolen.

– Vi ble tatt for klining i skolegården og måtte til rektor, forteller Anne Lene og ler.

– Kjæresteriet gikk over, men vi fortsatte som gode venner på ungdomsskolen. Litt senere ble vi kjærester igjen, flyttet sammen, fikk to sønner og giftet oss. Johan har vært min aller beste støttespiller i alle år. Det er mye som faller på ham når jeg er dårlig, men har aldri klaget. Det har ikke sønnene våre heller. Begge er forståelsesfulle og viser at de ønsker å hjelpe meg når jeg er dårlig.

Anne Lene forteller at hun bestandig har hatt mange og gode venner. Fremdeles bor en god del av barndomsvennene på Åskollen. Det samme gjør Anne Lenes familie og svigerfamilie.

– Det kjennes trygt med et så godt og solid nettverk i nærmiljøet. Jeg er takknemlig for at så mange stiller opp, sier Anne Lene.

– De fleste kjenner til at jeg begynte å bli syk allerede på ungdomsskolen, men det har heldigvis ikke skremt dem vekk.

TIDLIG TEGN: Da Anne Lene begynte å merke depresjonen i ungdomstiden, tenkte hun ikke at det var så alvrolig. FOTO: Astrid Waller
TIDLIG TEGN: Da Anne Lene begynte å merke depresjonen i ungdomstiden, tenkte hun ikke at det var så alvrolig. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Lite mottakelig for hjelp

Anne Lenes foreldre merket at datteren forandret seg og prøvde å snakke med henne da hun gikk på ungdomsskolen. Men Anne Lene var lite interessert. Var hun deprimert, ville det sikkert gå over av seg selv.

– Mamma og pappa ville hjelpe meg, men det var ikke enkelt for dem da jeg strittet imot. Jeg gikk med på å ha samtaler med BUP fordi jeg «måtte», ikke fordi jeg trodde psykologer eller andre fagpersoner kunne gjøre noe fra eller til, sier Anne Lene.

Hun forteller at hun bare ble dårligere og hadde mye fravær på videregående. Når depresjonen var på sitt verste, murte Anne Lene seg inne. Foreldrene var fortvilet, de hadde ingen erfaring med depresjon og måtte stole på at fagpersoner visste hva som var det rette for datteren.

– Jeg tenkte fortsatt at det ikke var så farlig, og sluttet å gå på skolen, sier Anne Lene.

– Jeg gadd ikke å bruke tid verken på skole eller behandling. Den gangen forsto jeg ikke at dette var tydelige tegn på at jeg trengte hjelp.

Ble akutt alvorlig syk

Da Anne Lene ble gravid som 19 åring, så alt lysere ut. Hun bodde sammen med Johan og de fikk en frisk og kjekk sønn. Anne Lene var lykkelig i bobla som småbarnsmor.

Hun var hjemme til sønnen var litt over to år, da begynte han i barnehage og hun tok ulike jobber. Hun prøvde også å utdanne seg til hjelpepleier, men hoppet av. I perioder var hun deprimert, men ikke så alvorlig og langvarig at hun ble bekymret.

Hun har gått hos psykolog nesten hele livet. Sønn nummer to ble født drøyt seks år etter førstemann, og var like frisk og fin.

– I 2012 ble jeg akutt alvorlig syk og lagt inn på det som da het Lier psykiatriske sykehus. Der fikk jeg diagnosen bipolar lidelse type 2.

- Jeg var innlagt i flere måneder, og Johan tok seg av guttene, én gikk på skolen og én i barnehagen. Jeg har bare hatt ett anfall med hypomani, der jeg egentlig bare følte meg glad. Manisk har jeg aldri vært, det er de stadig tilbakevendende depresjonene som gjør livet så uforutsigbart.

– Etter å ha prøvd ulike medisiner, der ingen hadde ønsket effekt, ble jeg informert om ECT-behandling som et alternativ. Jeg syntes det hørtes skummelt ut, men kunne ikke fortsette å leve i den tilstanden jeg var, så jeg takket ja.

Fortsetter med medisiner

ECT-behandlingen virket veldig bra på Anne Lene, som etter noen uker følte seg mye bedre og kunne flytte hjem til mann og barn. Senere samme år feiret Anne Lenes besteforeldre gullbryllup i Dubai. Johan fridde til sin kjære, og det ble en romantisk vielse på en strand mens de var i Dubai. Anne Lene husker lite fra bryllupet, men vet ikke sikkert om dette skyldes den nylige ECD-behandlingen.

Hun ble uføretrygdet og fortsatte livet som hjemmeværende. I perioder kom depresjonene tilbake, men ikke i full styrke. I tillegg utviklet Anne Lene angst. Hun syntes det var flaut å melde avbud til ulike sosiale settinger, og lagde en liste der hun skrev ned hvem hun hadde skyldt på at var syk sist hun måtte si nei.

– Det var fryktelig slitsomt å huske disse løgnene. Jeg skammet meg, men visste aldri når depresjonene kom. Jeg har ikke funnet noen spesielle triggere som utløser depresjon, sier Anne Lene, som fremdeles sliter med angst.

– En lang periode våget jeg ikke å gå i butikken, og jeg tør fremdeles ikke kjøre buss eller tog.

Det gjør meg helt avhengig av andre.

Anne Lene var på god vei til å ta førerkort, men da hun fikk angstanfall under teoriprøven, ble det umulig for henne å gjøre et nytt forsøk. Dermed kjører hun heller ikke bil. Dessuten liker hun seg ikke i rom med mange mennesker.

– Jeg brukte og bruker medisiner for å unngå å falle ned i de sorte hullene, men jeg fungerer allikevel ikke når jeg er moderat deprimert.

- Jeg har dårlig samvittighet for guttene, som har opplevd meg som lite tilgjengelig i perioder. Men jeg har en mye enklere hverdag etter at jeg valgte å være åpen om sykdommen. Og jeg har bare møtt velvillighet hos andre. De slipper å lure og jeg slipper å surre meg inn i masse løgner.

To tette innleggelser

Årene etter 2012 var allikevel stort sett fine, med lange gode perioder. For sju år siden skaffet familien seg hund, som Anne Lene går tur med hver dag. Hun har nå elektrisk sykkel for å kunne komme seg litt rundt på egenhånd. Anne Lene praktiserer daglig yoga hjemme på stuegulvet, og er yogalærer to ganger i uken.

– Dette er en treningsform som betyr svært mye for meg. Jeg kommer i kontakt både med kroppen og følelsene mine, og kan oppnå en stor grad av ro. Dessuten er det en behagelig arena å treffe andre på.

Likevel smalt det plutselig igjen i mars 2021, og Anne Lene var innlagt på Blakstad psykiatriske sykehus i flere måneder. Også denne gangen ble ECT-behandling benyttet med god effekt.

Men Anne Lene var ikke hjemme mange ukene, før hun ble innlagt igjen i september. Hun synes det er skremmende at to alvorlige depresjoner kom så tett, men velger å tro det blir mange år til neste gang.

– Jeg var allerede i systemet, kom raskt inn og i gang med ECT-behandling. Fire uker senere kunne jeg reise hjem. Men jeg er fortsatt på sykehuset en gang i uken for å få vedlikeholds-ECT. Mamma eller en venninne kjører meg, og det hele er gjort på et par timer, sier Anne Lene.

– Etter hvert trappes behandlingene ned. Jeg startet med tre ganger i uken og samarbeider med legen om videre plan. At det finnes en slik behandling, der jeg blir bedre mens jeg sover noen minutter, er en trygghet for meg.

Familiehunden er en viktig del av Anne Lenes hverdag. FOTO: Astrid Waller
Familiehunden er en viktig del av Anne Lenes hverdag. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Rutineliv

Den eneste brysomme bivirkningen Anne Lene merker etter ECT-behandling, er at både kort- og langtidshukommelsen har blitt dårligere. Det kan hun leve med.

For Anne Lene er det viktig å leve et så regelmessig liv som mulig. Hun står opp til samme tid hver dag, utfører sine aktiviteter og har middagen klar til Johan kommer fra jobben klokka 1630. Hun sliter med søvnen, Angst og depresjoner kan hun ikke kontrollere, desto viktigere er det å ha full kontroll der det er mulig. Hun tar også hyppige blodprøver, for å sjekke at medisinene ikke har negativ påvirkning på indre organer.

– Det hender jeg synes det er urettferdig at jeg skulle få biopolar lidelse, men det nytter ikke å gå rundt og være bitter, sier Anne Lene.

– Jeg er tross alt veldig heldig, som har så mange fine folk rundt meg. Slik er det dessverre ikke for alle.

Anne Lene er glad for at elektrosjokk finnes som medisin for henne. FOTO: Astrid Waller
Anne Lene er glad for at elektrosjokk finnes som medisin for henne. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Mørke avgrunner

– Endel av pasientene med bipolar lidelse vil få depresjoner som kan utvikle seg relativt raskt, sier psykiater Marianne Kvamsdahl.

– Depresjoner ved bipolar lidelse kan føre til at pasientene opplever at de relativt fort kan synke ned i den mørkeste avgrunnen. Hos ellers friske personer som utvikler en depresjon er det gjerne slik at det går litt mer gradvis og som regel over noe mer tid. For noen kan bipolar lidelse føre til at de ikke kan arbeide eller studere som tidligere. Sykdommen kan gjøre livet uforutsigbart, og mange har vanskeligheter med å planlegge fremover.

Kvamsdahl forklarer at de fleste personer med bipolar lidelse må følges tett opp av behandlingsapparatet. For mange vil det være nødvendig å bytte/justere medisiner opp og ned gjennom hele livet. Noen pasienter har god nytte av ECT behandling mot depresjon. De depressive periodene kan føles tunge og er problematiske. Pasienten kan miste interessen for ting hun tidligere har satt pris på, og ha vansker med å komme i gang med aktiviteter. Noen får også tanker og ønske om å ta livet sitt når de er i en depressiv periode. Det jobbes hele tiden for å holde pasienten så stabil som mulig.

– Selvmordstanker kan være alt fra flyktige tanker om at livet ikke er verdt å leve, til konkrete tanker og planer om å ta sitt eget liv, sier Marianne Kvamsdahl.

Bipolarforeningen

Bipolarforeningen Norge er en frivillig medlemsorganisasjon av og for mennesker med bipolar lidelse og deres pårørende. I Norge er det om lag 160 000 mennesker med bipolar lidelse, og Bipolarforeningen Norge er den eneste organisasjonen som jobber spesielt for deres interesser.

Bipolarforeningen Norge har som oppgave å:

  • spre informasjon og endre holdninger til psykisk helse, spesielt bipolare lidelser
  • støtte forskning, jobbe tett med fagmiljøer og formidle ny kunnskap om bipolare lidelser
  • drive politisk påvirkningsarbeid for å bedre tilbud og behandling
  • skape møteplasser for pasienter og pårørende
  • arrangere kurs
  • fremme brukeres interesser og deltakelse i ulike utvalg og råd

Bipolarforeningen er en landsdekkende organisasjon og vi har frivillige fylkeskontakter og aktiviteter i de fleste fylkene. Størsteparten av driften i foreningen er basert på frivillig arbeid og likepersonsarbeid, det vil si aktiviteter som er av og for personer som i ulike situasjoner har vært berørt av bipolar lidelse.

Telefon 21 99 65 01
Mandag-fredag kl. 10 – 14.
E-post: post@bipolarforeningen.no

Kilde: Bipolarforeningen.no

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer