DEN MODERNE FAMILIEN: Anne og Tomas deler nesten alt, bortsett fra seng. Her bor de med datteren Hedvig, sammen, som en familie.  Foto: Geir Dokken
DEN MODERNE FAMILIEN: Anne og Tomas deler nesten alt, bortsett fra seng. Her bor de med datteren Hedvig, sammen, som en familie. Foto: Geir Dokken Vis mer

Kjernefamilien

Anne og Tomas deler hus, hytte - og lille ­Hedvig. Men kjærester blir de aldri.

Slik er den moderne familien i dag.

Man skulle kanskje tro at en graviditet som er planlagt gjennom mange år, ikke kommer bardus på. Men der sto hun altså, en hektisk dag på jobb; Anne Aarrestad (37) jobber med film, og dagen etter skulle de starte ny innspilling – nervene er alltid i høyspenn da. Og så var graviditetstesten positiv.

Hun hadde aldri trodd det skulle sitte på første forsøk, hun tenkte den første runden med engangssprøyte var noe hun bare måtte få overstått. Hun hadde ikke rukket å forberede noen på at hun, som singel 37-åring, planla å stifte familie med sin homofile kompis Tomas (39).

LES OGSÅ: Ragnhild hadde nettopp blitt mamma for tredje gang. Så døde mannen

Så vi sier som sportsreporterne: Hva følte du da? 

– Jeg fikk litt sjokk. Det var nesten som å ha ligget med noen og vært litt uforsiktig, haha! Selv om vi hadde snakket om det i mange år, var det nesten litt impulsivt da det først skjedde, ler hun.

– Så jeg gråt. Ringte Tomas med det samme, og husker bare at vi gråt og lo om hverandre. Og så måtte jeg gå ut til kollegaene mine og late som om ingenting var skjedd, samtidig som jeg følte at de kunne se det på meg – at alt var blitt annerledes.

Hva definerer en kjernefamilie? Må det være mamma, pappa og barn? Må de bo sammen? Må mamma og pappa være kjærester? Kan en familie med to mammaer eller to pappaer være en kjernefamilie? Ifølge Karin Widerberg, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, defineres kjernefamilien tradisjonelt som to voksne som sammen tar seg av barn.

– Og det har ikke vært standarden i Norge så veldig lenge, minner hun om.

– For hundre år siden var det ikke uvanlig å leve i en storfamilie, alene med barn eller å la barna bo hos slektninger. I vår tid har likestilling, lover og tilskuddsordninger gjort det mulig å danne familier på ulike måter igjen. Det åpner opp for mangfold, og gjør at det å få barn og danne familie fortsetter å være attraktivt. Vi ser det på statistikkene; vi stifter familie i like stor grad som før. Men de kommer i flere varianter.

MOR, FAR OG BARN: Homofile Tomas og single Anne var bestevenner i mange år, ønsket begge å stifte familie, og bestemte seg for å lage Hedvig. Foto: Geir Dokken
MOR, FAR OG BARN: Homofile Tomas og single Anne var bestevenner i mange år, ønsket begge å stifte familie, og bestemte seg for å lage Hedvig. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: Alle advarte William mot Marie, nå er det sammen for tredje gang

Man må være to

Tomas Glans har aldri vært i tvil om at han ville bli pappa. Som ung homofil mann tenkte han bare at han måtte finne en veldig nær venninne, gjerne lesbisk, til å være med på planene – det var ikke så mye snakk om surrogati den gang.

– Dessuten ville jeg ikke fått barn alene. – Da jeg var 25 og trodde jeg var klar for barn, fikk jeg lov til å være med på fødselen til en veldig god venninne. Det var hun, mannen hennes og jeg, og jeg fikk kjempesjokk! Både av fødselen og alt som fulgte med i tiden etterpå. Jeg er dypt takknemlig over at jeg fikk delta så tett i livet til min venninnes sønn, jeg er gudfaren hans, men jeg lærte også at man må være to. Og at jeg ville vente noen år, bli litt mer voksen.

Anne kom inn i livet hans via et jobbintervju. Han skulle ansette en assistent, men endte opp med en ny bestevenn. Noen ganger bare stemmer kjemien, enda så ulike folk er. Og det med ulikheter, det har Anne og Tomas fått rikelig mulighet til å teste ut. For cirka ti år etter at de møttes, kom Tomas over ei hytte i Spydeberg som han ville ha. Eller, å kalle det hytte er kanskje en smule overdrevet.

– Det var ei rønne, konstaterer Anne.

– Og den ville han ha meg med på å kjøpe.

– Ja, altså, jeg ville ha hytte, men jeg ville ikke bli sittende der alene, ler Tomas.

– Jeg er jo en sosial type.

Hytteprosjektet skulle ganske snart sette vennskapet på prøve.

– Vi hadde noen heftige runder og merket fort at vi ikke er så like som vi trodde, forteller Tomas.

– Anne er avslappet, mens jeg hisset meg veldig opp om ting ikke gikk som planlagt.

– Vi hadde snakket om det så lenge, at om vi nådde en viss alder og ikke hadde slått oss til ro på hver vår kant, så kunne vi få barn sammen.

Hytterenoveringen ble en lærerik test. For vennene hadde allerede snakket om det; begge ville ha barn, ingen hadde kjæreste. Hva om de bare slo seg sammen om dette felles ønsket? Hva om de ble en slags familie? Var de klare for det, i gode og onde dager? Var forholdet sterkt nok? «Hvis vi skal krangle så mye om sparkel og maling, hvordan blir det da å skulle ha barn sammen?» spurte Tomas seg. Før svaret egentlig ga seg selv:
– Vi krangler bare om bagateller. Når det kommer til de viktige tingene som verdier, er vi så like at vi ikke trenger å snakke om det engang, sier han.

– Vi hadde snakket om det så lenge, at om vi nådde en viss alder og ikke hadde slått oss til ro på hver vår kant, så kunne vi få barn sammen. 30-årene har vært et kjør med mye jobb, jeg føler fortsatt at jeg er 25, ikke sant! Og plutselig hadde alle rundt meg fått familie, og jeg innså at en viss alder, det var nå, forteller Anne.

– Og selv om dette på en måte var en plan B, føltes det ikke som det nest beste. Dette er ikke noe jeg har tatt til takke med i mangel av noe annet, det å få barn med Tomas er ikke en resignasjon, men et aktivt valg. Det har virket som en god løsning i mange år. Å få barn med en veldig god venn som du kjenner godt og vet er et bra farsemne – jeg tror det kan være et bedre alternativ enn den kjæresten du tilfeldigvis har når du kjenner klokka begynne å tikke.

Så de kjøpte et hus, også dette et skikkelig renoveringsobjekt. Men det var perfekt; med én leilighet til hver av dem og en trapp imellom. Fortsatt visste de ikke om de ville lykkes med å bli gravide, det er som kjent ingen selvfølge. Men med huskjøpet satset de på hverandre. Vennskapet var blitt noe mer, de planla å bli en familie. Når de luftet planene sine løst, ble folk mest opptatt av formalitetene. Hadde de skrevet kontrakt, hadde de sikret seg rettigheter for hus og hytte og barn om noe skulle skjære seg?


– Siden jeg ble gravid så fort, hadde jeg ikke rukket å forberede familie og venner, og jeg gruet meg skikkelig til den samtalen med mamma og pappa.

– Vi er kanskje naive. Mens andre er mest opptatt av «hva om» og «tenk hvis», har ikke vi snakket så mye om det. Vi vet bare at det vil gå seg til, og at vi vil hverandres og Hedvigs beste, konstaterer Tomas.

«Men hva om», spør folk. «Hva om en av dere får kjæreste, hva om en av dere endelig finner mannen i deres liv, og han ikke vil være med på den pakka med barn og barnets andre forelder og felles hus og hytte?» Eller: «Hva om du blir så forelska at du bare vil være med din nye mann, og den andre er i veien?»

– Ja, da er han ikke den rette, sier Anne.

– Dette huset er stort nok for to familier. Dessuten er vi ikke typen som bekymrer oss for fiktive problemer som kanskje kan oppstå en gang i framtiden. Skulle vi bekymret oss for noe, hadde det heller vært om Hedvig skulle bli syk. Det er helt urealistisk at jeg skal ønske Tomas ut av livet mitt, jeg vil at barnet mitt skal leve sammen med faren sin.

Fortsatt er alt så nytt, Hedvig er bare sju uker gammel, Anne suser rundt i sin egen lille ammetåkeverden, og Tomas vet ikke hva godt han kan gjøre for damene sine. Veien blir til mens de går, og en plan er allerede omgjort. For plutselig en dag, mens Anne fortsatt var gravid, innså hun det absurde i tanken om å dele barnet mellom seg annenhver uke når den første babytiden er overstått.

– Vi tenkte i fullt alvor at hun skulle bo en uke i Tomas sin etasje av huset og en uke i min, som om man kan dressere et barn til å bruke et halvt hus om gangen, ler Anne. 

– Sånn blir det nok ikke, hun går vel dit hun vil. Så får vi voksne organisere oss med tanke på hvem som lager middag og henter i barnehagen og sånt.

– Hvordan var det å fortelle om graviditeten?

– Siden jeg ble gravid så fort, hadde jeg ikke rukket å forberede familie og venner, og jeg gruet meg skikkelig til den samtalen med mamma og pappa. Vi har et nært forhold, det er ikke det, men jeg var så redd for hvilken situasjon jeg satte dem i, hva de skulle måtte svare på av spørsmål, om de ville føle at de måtte stå til rette for noe, forteller Anne.

– Men både de og Tomas’ foreldre ble bare glade, og de har bare fått positiv respons fra folk i sin generasjon også. Jeg tror det handler om at Hedvig har en mor og en far og bor sammen med begge. Sånn sett skiller vi oss ikke så veldig fra normen.

SØSKENKJÆRLIGHET: Her bor søstrene Kristi og Guro med barna Rebekka (13), Oliver (12), Emma (snart 11), Selma (8) og Martinus (7) som en familie. – Det er helt rørende å se fellesskapet mellom barna, sier mødrene.



  Foto: Geir Dokken
SØSKENKJÆRLIGHET: Her bor søstrene Kristi og Guro med barna Rebekka (13), Oliver (12), Emma (snart 11), Selma (8) og Martinus (7) som en familie. – Det er helt rørende å se fellesskapet mellom barna, sier mødrene. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: Line fant igjen sin biologiske familie

Storfamilie

Det finnes ingen oversikt som viser hvordan norske familier er organisert. 

– Vi vet at variasjonene i familiestrukturen er mye større enn det som kommer fram i tallene, sier Karin Widerberg.

– Moderne samlivsformer truer ikke kjernefamilien, snarere tvert imot, mener hun.
– Dagens familier er både mangfoldige og varierte, samtidig som de representerer kontinuitet og stabilitet. Folk organiserer seg som det passer dem igjen, som man gjorde før kjerne­familien ble idealet. Det mener jeg er positivt, muligheten til å danne familie på ulike ­måter gjør at kjernefamilien overlever.

Søstrene Herje Haga fra Fræna utenfor Molde har funnet familielykken gjennom en moderne vri på den tradisjonelle storfamilien. Ideen oppsto da storesøster Kristi (40) var nyskilt og skulle finne et hjem for seg og sønnene Oliver og Martinus.

– Tomten, huset, det store sosiale kjøkkenet, hagen, alle soverommene … Jeg husker at jeg bare gikk der og tenkte: «shit! Vi må by!»

– Jeg hadde ikke sjanse til å kjøpe et hus der jeg ville bo. Det måtte blitt leilighet et sted jeg egentlig ikke ville bo, husker hun.

Samtidig var Guro (34) alenemor til tre, og hele gjengen på to søstre og fem barn tilbrakte stadig mer tid sammen. Kristi og Guro ble slått av hvor godt alle barna gikk sammen. Det var ingen friksjon i søskenbarngjengen, mens de hver for seg kranglet som søsken flest.
– De får fram det beste i hverandre, mener Kristi.

– Og det samme gjaldt for oss to voksne, alt fløt så fint, fra matlaging til oppdragelse.
En dag Guro og jentene var på besøk hos Kristi og gutta, gikk hele gjengen på visning på impuls i gata der Kristi leide en sokkelleilighet. 

– Jeg ble helt solgt da jeg så hva vi sammen kunne få for pengene, husker Guro.
– Tomten, huset, det store sosiale kjøkkenet, hagen, alle soverommene … Jeg husker at jeg bare gikk der og tenkte: «shit! Vi må by!»

De rakk aldri det. Men den impulsive visningen satte i gang en intens boligjakt som først fikk resultater gjennom TV3s program «Boligjakten». Huset på Brenna i Oslo var verdt å vente på: To bad, soverom til alle – bortsett fra Selma og Martinus, som liker å bo sammen, et stort, sosialt allrom med kjøkken og stue, en hage som grenser til marka og – pur lykke for to spreke mødre – eget treningsrom i kjelleren. 

– Vi lever som en storfamilie, men har vårt separate liv etter behov. Jeg kan irettesette Kristis barn, og hun kan irettesette mine, vi reiser på ferie sammen, lager felles middag og er på badet sammen om morgenen, forteller Guro.

– Vi har en voksen sparringpartner, det er gull verd. Jeg har en å spørre om råd, en som ikke er forelder til barna mine, men som kjenner dem godt og vil dem vel. Det er trygt å være to.

FLYTTET SAMMEN: Søstrene sisters: Guro og Kristi er begge skilt og fikk råd til det ideelle huset – sammen. Foto: Geir Dokken
FLYTTET SAMMEN: Søstrene sisters: Guro og Kristi er begge skilt og fikk råd til det ideelle huset – sammen. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: Vi måtte slutte å sammenligne oss med andre familier

Mange fordeler

Da de kjøpte huset sammen, inngikk de en femårsavtale av hensyn til barna, som alle hadde opplevd samlivsbrudd og flytting. Nå har to år gått, og ingen av dem ser for seg et annet liv.

– Vi må ofte forklare hvorfor vi er så mange, medgir Rebekka (13).

– Da sier vi bare at vi er en familie. Jeg tenker mer på Oliver og Martinus som brødre enn søskenbarn.

– Nå er vi blitt så vant til å bo sammen at det ville vært rart å skulle flytte fra hverandre, innrømmer Oliver (12).

Kristi og Guro ser forbedringsmuligheter. Men de inkluderer hverandres familier og videre samliv.

– Det ideelle hadde vært en slags tomannsbolig bygget for et moderne storfamilieliv, forklarer de.

– Med to boenheter, og en stor, sosial fellesdel på midten.

De drømmer om å bygge det huset en dag. Det ville også gitt rom for det utenforstående mener de to søstrene mangler: en mann hver.

– Det som framstilles som selve familielykken; mamma, pappa og barn – jeg føler at vi har funnet noe mer.

– Andre folk er mye mer opptatt av at vi trenger en mann, enn det vi er sjøl, sier Kristi.
– De fleste som hører om hvordan vi bor, reagerer med skepsis. Og det handler som regel om «hva når du får kjæreste?», bekrefter Guro.

– Det er som om folk ikke kan godta at det viktigste for oss har vært å skape en god ramme for barna. At akkurat nå er ikke det med kjæreste viktig. Og dessuten utelukker ikke det ene det andre. Barna er hos fedrene sine annenhver uke, og da har vi jo all verdens tid. Men så lenge jeg har barna bare halvparten av tiden, er det viktig for meg å være der for dem hundre prosent de ukene, sier Kristi.

Guro tror folks skepsis handler om noe så enkelt som at de skiller seg fra normen.
– Jeg føler at vi har skapt noe som er større enn egne behov, sier Kristi.

– Det som framstilles som selve familielykken; mamma, pappa og barn – jeg føler at vi har funnet noe mer.

– Jeg tror at det føles trygt for barna – å bo både med mamma OG med tante, utdyper Guro.

KK: Utgave nr 20, 2016.
KK: Utgave nr 20, 2016. Vis mer

Når de hører 13-åringen hjelpe en liten fetter med leksene, eller når de forteller at de savner hverandre i pappauken når de ikke er sammen alle sammen. Eller når skolen de alle går på, skulle lage grupper på tvers av trinnene, og hele gjengen kom gledestrålende hjem og fortalte at de var superglade, for alle var kommet på gruppe med minst ett av søskenbarna. Da skjønner søstrene at de har valgt riktig.

– Det går aldri i døra nede uten at vi hører «er noen hjemme?», forteller søstrene.
– De leker sammen, gjør lekser sammen og hjelper hverandre. Det er helt rørende å se, som både mor og tante.

Nå er det ikke alle som har en singel søster med barn på samme alder som sine egne. Kunne man kanskje ha oppnådd det samme fellesskapet med en venninne?

– Jeg tror ikke jeg kunne bodd så tett sammen med en venninne, sier Kristi.

– Guro og jeg har vokst opp sammen, og familie har alltid vært viktig for oss. Samlivet vårt er en videreføring av den oppdragelsen vi har fått, det var alltid viktig for mamma og pappa at vi var mye sammen.

– Samtidig bodde vi ikke sammen i min ungdomstid, Kristi er sju år eldre og flyttet tidlig hjemmefra. Det som gjør at det fungerer mellom oss, er at vi har utrolig god kontakt, kjemi og kjærlighet for hverandre. Har du et sånt bunnsolid forhold til en venninne, kunne sikkert denne boformen passet for flere, mener Guro.  

– Men det at vi er familie, gjør nok båndene ekstra sterke. Selv om vi er skilt på hver vår kant, har ikke kjernefamilien opphørt. Dette bofellesskapet er blitt en ny sammensmelting av familie.

Og så var det disse byggeplanene, da. Tomannsboligen med store fellesareal og rom for en mann hver. Finnes sånne menn? Som ikke bare vil kjøpe pakken alenemor til to–tre, men alenemor til to–tre og søsteren og hennes barn?

– Vi er en stor pakke, medgir søstrene. De ser på hverandre og ler, før de konstaterer:
– Men så er vi en sabla bra pakke òg, da!

Denne reportasjen er også publisert i KK nr. 20, 2016.

Sjekk KKs store årshoroskop!