Kompani Lauritzen: Tropp 2

Anniken (23) ringte mamma 50 ganger hver dag

- Jeg har ikke følt meg så ønsket her i verden, så jeg har hengt meg veldig på mamma.

KOMPANI LAURITZEN: TROPP 2: Anniken Aakerøy pleide å ringe moren sin mye - noe hun skal ha fått en meget tydelig beskjed fra Kapteinen om å slutte med. Foto: Matti Bernitz/TV 2
KOMPANI LAURITZEN: TROPP 2: Anniken Aakerøy pleide å ringe moren sin mye - noe hun skal ha fått en meget tydelig beskjed fra Kapteinen om å slutte med. Foto: Matti Bernitz/TV 2 Vis mer
Publisert

Kompani Lauritzen: Tropp 2, ruller over skjermene denne høsten, TV2 programmet der 10 nye rekrutter har sagt seg villige til å gjennom is og vann, til å ble herset med og utkommandert på øvelser der bare navnet får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss, som Operasjon Råk og Operasjon Istapp.

Alt for å bli det «oberst» Dag Otto Lauritzen så enkelt formulerer som «den beste versjonen av seg seg sjøl.»

En av rekruttene er Anniken Aakerøy (23) fra Sandnessjøen. I programmet presenteres hun som en som ringer hjem til moren sin 25- 50 ganger om dagen, blant annet for å sjekke hva slags klær hun skal ha på seg. I tillegg er hun redd for måker, og går i stor bue rundt dem.

KREVENDE: Kompanirekrutt 9 på vei ut på nok et krevende oppdrag. Foto: Matti Bernitz/TV 2
KREVENDE: Kompanirekrutt 9 på vei ut på nok et krevende oppdrag. Foto: Matti Bernitz/TV 2 Vis mer

Men det er altså samme jente som litt senere i programmet nærmest kaster seg ut i et ishull.

- Hva skjedde?

- Jeg brukte mye tid på å gråte, for jeg hadde ikke lyst. Da det var min tur, var jeg fortsatt ikke helt sikker på om jeg skulle gjøre det. Men så var det som om noe gikk inn i kroppen min, og at jeg bare gjorde det. Som om jeg bare hoppa over til den andre siden.

- Det var veldig godt etterpå. Men den smerten jeg kjente på i det kalde vannet … det var som å få kniver i kroppen. Jeg har badet nok for et par år framover.

Stod bare og gapte

Opptakene ble gjort i mars, midt på blanke vinteren på og rundt Setnesmoen i Åndalsnes.

Når vi ringer Anniken er vinteren igjen i anmarsj - men hun er likevel på et ganske annet sted i livet, enn hun var da hun meldte seg på Kompani Lauritzen.

- Jeg meldte meg på med et håp om å bli lykkelig. Jeg slet veldig psykisk det året, og ble oppmuntret av mamma til å søke. Jeg slet med depresjon, så jeg tenkte det kunne gjøre meg mer lykkelig.

- Hva tenkte du da du ble valgt ut?

- Jeg ble utrolig glad, det var litt av en mulighet. Jeg har alltid syntes at militæret ser så gøy ut.

- Gøy?

Anniken ler og forklarer nærmere.

- Jeg er en som liker orden og disiplin.

Livet på kaserna ble likevel langt tøffere enn hun hadde sett for seg.

DET BESTE: Mestringsfølelsen Anniken fikk når hun gjorde noe hun aldri hadde trodd hun skulle få til, har vært noe av det beste med oppholdet i Tropp 2. Foto: Matti Bernitz/TV 2
DET BESTE: Mestringsfølelsen Anniken fikk når hun gjorde noe hun aldri hadde trodd hun skulle få til, har vært noe av det beste med oppholdet i Tropp 2. Foto: Matti Bernitz/TV 2 Vis mer

- De første dagene stod jeg bare og gapte, for jeg var så overrasket og redd. De var så mye strengere enn jeg trodde. Det var én beskjed, og så måtte jeg gjøre det. Det er veldig uvanlig at du kommer til et sted og må gjøre alt som blir sagt.

- Jeg ble veldig stressa de første dagene. Jeg er også en ekstremt pliktoppfyllende person, men hadde ikke sjans til å gjøre alt jeg skulle. Jeg druknet i mitt eget stress.

Det verste og beste

- Hva gjorde det mulig å bli værende? Det hadde jo vært lett å bare trekke seg?

- Etter noen dager ga jeg litt opp, og bare fløt med. Man må bare gi opp - det er jo ikke vi som skal sitte med kontrollen, så den ga jeg bare slipp på - da ble det bedre.

- Hva var det verste for deg ved å være der?

DET VERSTE: Kulda var det aller verste ved oppholdet i Tropp 2 for Anniken Aakerøy. - Det var bare minusgrader og sinnsykt mye snø. Av og til minus 20 grader. Foto: Matti Bernitz/TV 2
DET VERSTE: Kulda var det aller verste ved oppholdet i Tropp 2 for Anniken Aakerøy. - Det var bare minusgrader og sinnsykt mye snø. Av og til minus 20 grader. Foto: Matti Bernitz/TV 2 Vis mer

- Kulda. Det var så innmari kaldt. Jeg har aldri frosset så mye i hele mitt liv. Det var opp til 20 minusgrader. Jeg trodde ikke det skulle være så mye snø og så kaldt. Og ikke minst at vi måtte ned i vannet. Jeg har ekstremt vannskrekk.

- Hva var det beste ved å være der? Har du noen gyldne minner fra oppholdet?

- Den mestringsfølelsen jeg fikk når jeg hadde gjort noe jeg ikke hadde lyst til. Det er noe jeg aldri hadde følt på før. Vi var også en veldig god gruppe, og hadde mange gode øyeblikk sammen. Som når vi var redde og kunne dra hverandre opp. Jeg og Aksel var flinke til å beholde humoren, og dra hverandre opp.

Vil ikke utelate noen

- Tenker du annerledes om deg selv nå etter erfaringene i Tropp 2?

- Jeg vet at kroppen klarer mye mer enn den selv tror. Når du tror du er sliten, så er du ikke det. Jeg stolte ikke på meg selv, som for eksempel ved klatring … jeg trodde ikke jeg skulle klare det - nå vet jeg at jeg kan klare det. Jeg tar ikke livet av meg ved å prøve. Jeg føler meg mye tryggere med meg selv og i meg selv.

TILBAKE: Tilbake i sivil, etter et krevende opphold i Tropp 2 - litt lykkeligere enn hun var da hun sendte søknaden om å få være med på TV2-programmet. FOTO: Privat
TILBAKE: Tilbake i sivil, etter et krevende opphold i Tropp 2 - litt lykkeligere enn hun var da hun sendte søknaden om å få være med på TV2-programmet. FOTO: Privat Vis mer

I et av de første programmene kommer det frem at før TV-innspillingen ringte Anniken sin mor opptil 25 ganger hver dag.

- Ringer du fortsatt hjem til moren din mange ganger om dagen?

Anniken ler i andre enden av telefonen.

- Nei, Kapteinen tok meg til side etter at innspillingen var ferdig, og sa han hadde sett det klippet … han sa at jeg måtte slutte med det, så da gjorde jeg det.

- Jeg er bare oppvokst med mamma, hun er den eneste jeg kan gå til, så det blir veldig mye på henne. Jeg er også en veldig ubesluttsom person … det høres kanskje rart ut, men på en måte er det ikke så nøye med det jeg ringer for - det er mest det at jeg ikke vil utelate noen.

Hun stopper litt opp før hun fortsetter.

- Jeg har blitt så mye utestengt i oppveksten, og har blitt veldig opptatt av å inkludere mest mulig.

Mamma er bautaen

Anniken synes nesten det er litt teit å snakke om, ettersom hun synes «alle» forteller om det - men under hele oppveksten, fra barnehagen til videregående, opplevde også hun utestenging og mobbing.

- Jeg kommer fra en liten by der alle kjenner alle. Jenter er ikke alltid så snille med hverandre. Det har vært tøft.

For Anniken har den tette relasjonen med moren vært avgjørende for å klare seg gjennom den langvarige, krevende perioden.

- Mamma er den som alltid har vært der for meg. Jeg har ikke følt meg så ønsket her i verden, så da henger jeg meg veldig på henne.

- Nå ringer jeg henne bare et par ganger i løpet av dagen - men fordi det er mammaen min, og at jeg vil fortelle om hva som skjer.

- Nå klarer jeg å velge selv hva jeg skal ha på meg. Det fikk jeg streng beskjed om fra kapteinen, at jeg måtte finne ut av selv. Da blir det som han sier.

- Har moren din vært glad for det eller savner hun det?

- Hun er sykepleier og i turnus, så hun har jo ikke tid til at jeg ringer 1000 ganger om dagen. Men jeg tror hun er glad for at jeg ringer henne, og at hun får vite så mye om livet mitt. Det er nok mange som mister kontakten med barna sine når de flytter ut.

Rer fortsatt opp senga

Tilbake i hverdagen har Anniken vært opptatt med fullføre en bachelor i HR og personalledelse, kombinert med deltidsjobb i smykkebutikken Thune. Til høsten starter hun på sykepleier-utdannelse.

- Jeg har nesten vokst opp på sykehjem, siden mamma jobbet der. Jeg har jobbet der selv siden jeg var 15 - det er min hjertesak her i verden, å ha omsorg for andre.

- Du håpet å bli lykkelig? Hvordan gikk det med den planen?

- For å bli lykkelig tror jeg det handler om å leve i nuet og ha ting som skjer. Med kompaniet skjedde det mye - jeg har møtt nye folk jeg setter pris på. Så prøver jeg å leve i nuet, og gjøre det beste ut av livet. Jeg er streng med meg selv - med å komme meg opp av senga.

- Rer du fortsatt opp senga?

Anniken avslører lattermildt at det har hun alltid gjort, hun har støv på hjernen.

Så kontrer hun med et svar selv den strenge fenriken i Kompani Lauritzen ville ha nikket anerkjennende til.

- Har du en rotete seng, hvordan kan du ha orden i livet ditt da? Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet