INE ERIKSEN SØREIDE: Ine Eriksen Søreide føler ikke at folk behandler henne annerledes etter at hun ble statsråd: – Om man selv er den samme, er det ingen grunn til at andre behandler deg annerledes, sier hun. FOTO: Jens J. Wiker
INE ERIKSEN SØREIDE: Ine Eriksen Søreide føler ikke at folk behandler henne annerledes etter at hun ble statsråd: – Om man selv er den samme, er det ingen grunn til at andre behandler deg annerledes, sier hun. FOTO: Jens J. Wiker
Ine Eriksen Søreide:

Årets banebryter: Ine Eriksen Søreide

Hun er glad for at det er kvinner som har gått foran og gjort det lettere for andre kvinner å komme opp og fram. Nå er det hun som baner vei.

Det går en ubrutt linje fra Ine Eriksen Søreide (41) til ­Norges første uten­riks­min­i­ster. Ikke gjennom den fyldige mustasjen og det tilhørende skjegget med midtskill, i beste 1905-mote. Ei heller gjennom lorgnetten på høyre øye eller den dobbeltspente dressen med oppgave å inngi dobbelt så mye autoritet. Nei, det som knytter Ine og hennes forgjenger Jørgen Løvland sammen, er sannsynligvis følelsen. Den av plutselig å stå der på Victoria terrasse med nøkkelen i hånden, og vite at fra nå av, nå er det jeg som har ansvar for Norges forhold til fremmede makter. For utenrikshandel og forholdet til internasjonale organisasjoner.

– Jeg fikk ingen myk start, sier Ine ­Eriksen Søreide og ler.

Kontoret hennes har utsikt over byen, og møtebordet er på lengde med unnarennet i Holmenkollen. «Årets bane­bryter» forteller om første dag på jobben:

– Allerede 20 minutter etter nøkkeloverlevering satt jeg i mitt første møte og ble brifet i kriseledelse. Som statsråd overtar man jo ansvar og styring fra et visst klokkeslett. Men jeg hadde jo fire år som forsvarsminister bak meg, jeg hadde forberedt meg så godt det går og lest mye. Mitt hovedoppdrag er å ivareta norske interesser, sånn som verden ser ut i dag.

LES OGSÅ: - Petter og jeg skal bli fit for fight for alt som venter oss i 2018

Trump. Putin. Nord-Korea. Kranglingen i sandkassen om hvem som skal bombe hvem først. Det var sannelig ikke noe ryddig bord hun kom til?

– Ja, det kan du si, sier Ine.

– Det er mye som påvirker Norge, selv det som skjer langt unna. Før kunne man tenke: Det skjer på den andre siden av kloden og angår ikke oss. Sånn er det ikke lenger. Det gjelder å ligge i forkant og være tydelig på raske priorite­ringer. Å styre trygt selv om verden er betydelig vanskeligere å lese nå.

Den første kvinnelige utenriksministeren

Med unntak av Johan Irgens, som ble utnevnt i 1910, er Ine ikke bare den yngste utenriksministeren noensinne, hun er også den første kvinnelige. Hva slags tanker gjør hun seg om det:

​– Som for de fleste som gjør noe som «den første», er det spennende å få muligheten. Men det viktigste jeg tar med meg, er ikke at jeg har jobben fordi jeg er kvinne. Men fordi jeg har den bakgrunnen jeg har.

Ine ble født på Strømmen 2. mai 1976. Ute var det 4,3 grader og regn, og noen fønvinder strøk henne dermed ikke medhårs ut i livet. Faren var elektriker og moren sekretær, og som liten lærte Ine den edle kunst å trekke om lampeskjermer.

– Kan ikke alle det, da? sier hun og ler høyt, konfrontert med gamle kunster.

– Jeg lærte det av mormor. Hun sydde lampeskjermer for naboene også. Men det er ikke så veldig vanskelig. Jeg tror jeg skulle klart en enkel en i dag også. Trikset er å surre bånd rundt spilene, sånn at man har noe å sy stoffet fast i.

– En fin miljøtanke i disse gjenbrukstider?

– Ja, men det er ikke så lett i dag. De lager ikke lenger sånne lampeskjermer som kan trekkes om.

LES OGSÅ: Dette MÅ Vendela Kirsebom ha i adventstiden: - Jentene er veldig glad i det fremdeles

ALLTID PÅ JOBB: «Jeg er aldri "ikke på jobb. Jeg er i beredskap hele tiden.» FOTO: Jens J. Wiker
ALLTID PÅ JOBB: «Jeg er aldri "ikke på jobb. Jeg er i beredskap hele tiden.» FOTO: Jens J. Wiker Vis mer

Hun flyttet til Tromsø med mamma da hun var 14 år. Har gode, nesten nostalgiske minner fra Turistveien, Midnatts­sol­veien og Tromstun ungdomsskole. Det var under EU-kampen i 1994 hun havnet i politikken.

– Å drive ja-kamp i Nord-Norge var jo ikke akkurat det letteste man kan gjøre. Så da var det naturlig å melde seg inn i et politisk parti. Jeg var aldri i tvil om at det måtte bli Høyre.

Hun hadde alt linet opp for en framtid i Tromsø. ­Jusstudier. Lokalpolitikk. Skulle bare være leder i Unge Høyre i to år. Men så kom hun inn på Stortinget i 2001, da hun som 1. vararepresentant for Oslo måtte steppe inn for Per-Kristian Foss, som var blitt finansminister. Husvertinne Solveig skulle holde sokkelleiligheten nordpå varm så lenge.

– Det ene tok det andre. Etter hvert innså jeg vel at jeg ikke kom til å komme tilbake.

Jusstudiene på Universitetet i Tromsø måtte fullføres innimellom. Hvor hadde Ine egentlig vært i dag om ikke politikken hadde tatt henne, eller hun tatt politikken, ­avhengig av hvordan man ser det?

– Jeg hadde nok bodd nordpå, og kanskje hadde jeg jobbet som jurist i et firma. Eller kanskje jeg hadde forsket. Jeg liker å fordype meg i ting.

Som forsvarsminister i perioden 2013–17 føyde Ine seg inn i rekken av fire kvinner i stillingen før henne. Espen Barth Eide var nærmest som et mannlig unntak å regne. Det er som utenriksminister Ine virkelig er en banebryter. ­Hvordan er hun egentlig blitt møtt, som kvinne?

– Forsvarssektoren er jo et mannsdominert miljø. I Nato hadde jeg få kvinnelige kolleger, forteller Ine.

– Jeg var ganske ung i starten, men min erfaring er at kjønn, alder og bakgrunn ikke har så mye å si, så lenge du er engasjert, interessert, og at du kan sakene dine. Jeg var nok mer bekymret på forhånd enn det har vært grunnlag for. Jeg opplevde at det gikk veldig bra. Men det betinger selvsagt for kvinner, som for menn, at du kan tingene dine.

– Gro kunne også tingene sine, men hun ble fortsatt kalt fru Brundtland?

– Ja, og det er jo andre tider nå. Det er så mange som har gått foran som gjør at vi som kommer nå, har det lettere.

LES OGSÅ: Sølvi og familien opplevde marerittet i førjulstida: - Jeg skjønte at vi kom til å miste alt

– Jeg har ikke opplevd ubehagelige situa­sjoner selv

Har hun gjort seg noen erfaringer, i et «MeToo»-perspektiv?

– Jeg har ikke opplevd ubehagelige situa­sjoner selv, men jeg vet at mange andre har det. Jeg er ikke i tvil om at det eksisterer.

– Er du overrasket over hvor mye som kom­mer fram nå, som man ikke har snakket om?

– Historiene har man alltid hørt om, men at de nå samles, og at folk velger å si ifra og finner styrke i at mange sier ifra, det synes jeg er veldig bra, i en ellers så utrolig trist sak. Terskelen for hva som er greit og ikke greit, er bare forandret. Om unge kvinner skulle oppleve det nå, er terskelen for å si ifra også mye lavere. Det er første gang jeg har opplevd en så massiv mobilisering, og det ligger en ganske tydelig beskjed i det, sier Ine.

Da Løvland tiltrådte i 1905, formulerte han det første ­norske utenrikspolitiske manifest:

«Oppgaven må være å holde oss utenfor deltakelse i de kombinasjoner og allianser som kan dra oss inn i krigseventyr med noen av de europeiske krigerstater.» Ine innrømmer at hun kjenner på ansvaret, både som forsvarsminister og som utenriksminister:

– Som forsvarsminister følte jeg særlig mye ansvar for ­soldatene våre. Vi vet jo at ting kan skje. Selv om vi tar alle mulige forholdsregler, har vi ingen garantier for at det ikke skjer ulykker eller angrep. Man må ha stått midt i det for å skjønne hvor mye man tenker på det og hvor mange ­bekymringer det kan gi. Men det er jo en del av jobben og ­ansvaret, og det må du ta.

Er slike bekymringer noe hun typisk tar med seg hjem?

– Absolutt. Om det jo er én side ved det: Jeg er aldri ikke på jobb. Jeg er i beredskap hele tiden. Om det oppstår situasjoner, så er det jeg som har ansvaret. Departementet består av ufattelig flinke folk, men om noe skjer, er det mitt ansvar. Jeg er den som må ta beslutningene.

– Må man være laget av et spesielt materiale for å takle det?

Hun rister på hodet.

– Men du må ha en viss ro og trygghet i deg selv. Du blir utsatt for press fra alle kanter stort sett hele tiden. Alt fra hundre beskjeder, til store og vanskelige beslutninger. Du må bruke mye energi på å løse problemer, og du må tåle ­kritikk. Summen av alt dette er av og til ganske massiv. Men jeg har lært meg tre ting: trekke pusten dypt, sortere og ta det viktigste først. Når det blir virkelig tøft, har jeg begynt å dele opp dagen i halvtimer, ellers blir det veldig overveldende.

LES OGSÅ: Fire norske kvinner var om bord på Titanic under den skjebnesvangre jomfruturen - bare tre av dem overlevde

LAR SEG STRESSE I TRAFIKKEN: «Jeg er ganske temperamentsfull i trafikken. Et sted må jeg jo få det ut.» FOTO: Jens J. Wiker
LAR SEG STRESSE I TRAFIKKEN: «Jeg er ganske temperamentsfull i trafikken. Et sted må jeg jo få det ut.» FOTO: Jens J. Wiker Vis mer

– Jeg er relativt lugn og lar meg ikke stresse så mye

Hun sitter avbalansert. Ingen tegn til høye skuldre, selv om sekretæren nettopp har varslet at intervjuet må avsluttes punktlig. En utenlandsk delegasjon er allerede på vei.

– Jeg er relativt lugn og lar meg ikke stresse så mye, sier Ine og legger til:

– Bortsett fra når jeg kjører bil. Haha. Jeg er ganske temperamentsfull i trafikken. Et sted må jeg jo få det ut. Ikke det at jeg er en perfekt sjåfør selv, men jeg har så klart mange meninger om hvordan andre kjører ...

Hun tok lappen på vinterføre i bratthengene i Tromsø. Må nesten le av kaoset i de slake lendene sørpå når den ­første nysnøen kommer.

– Det er så innmari mange bakker i Tromsø. Bakkestart på is, just ask!

Da flyttelasset gikk sørover, ble 2CV-en hennes «Babette» sendt med Linjegods og plukket opp på bilkaia i Drammen. Siden da har de 22 hestekreftene med smale dekk og forhjulstrekk stort sett fått hvile. For tiden går det mest i blanke biler med sotede ruter fra Regjeringens biltjeneste.

– Babette lever det gode liv på landet nå. I låven til EØS- og EU-ministeren, sier Ine.

Hva slags tanker gjør man seg når man blir bedt av Erna Solberg om å ta på seg en av Norges viktigste regjerings­poster? Ine fikk en gang et råd som hun siden har gitt ­videre til mange:

– Det var i 2009. Erna hadde spurt meg om jeg ville bli leder av Utenriks- og forsvarskomiteen, og jeg sa jeg måtte tenke litt på det. Sånn er jeg, må tenke meg godt om. Men jeg kunne jo ikke fortelle noen hva jeg gikk og grublet på. Da sa Erling Sande (Sp) til meg: «Jeg vet ikke hva du går og grubler på. Hva Erna har spurt deg om. Men husk, det ­finnes alltid en exit, men det finnes ikke alltid en inngang.»

LES OGSÅ: Vendela åpner opp om den første julen med Petter: - Han er ikke like glad i julen som meg

Fast «date med kongen»

Hun har hatt fast «date» med Kongen hver fredag klokken elleve i fire år. Hun blir kjørt bort til statsråd, selv om Slottet ligger rett over parken utenfor kontoret. Det var uvant i starten å bli passet på. Selv når hun bare skal en tur på kino, er det sikkerhetsfolk med.

– De er veldig snille, fleksible og diskré, og du venner deg til det, forsikrer Ine.

– Spontanitet, er det mulig? En kaffe med venninne på sparket?

– De spontane treffene er faktisk enklest å få til. Plutselig en onsdag står alle planetene på linje! Ofte er det verre å planlegge lang tid i forveien. Og jeg må dessverre alltid kunne ­slippe det jeg har i hendene.

– Er du en sånn som man kan ringe til midt på natta om det kniper, eller blir det mye «Det passer ikke så godt nå, jeg er i Uganda»?

– Nei, jeg er veldig ringbar, sier Ine.

– Jeg er glad i å gi folk rundt meg omsorg, og så har jeg verdens snilleste og mest tålmodige venninner.

Hun sier at hun skulle ønske at hun var typen som drev med «yoga og avkobling og sånn».

– Men jeg liker å gå turer i nærområdet. Med jevne og ujevne mellomrom.

– Mest jevne eller ujevne?

– Hehe. Det blir nok helst ujevne.

Utenriksministermøter i Nato, EU, og med de nordiske landene. Besøk på norske utenriksstasjoner. I morgen drar hun til Myanmar. Neste uke et annet sted. Man blir ikke utenriksminister om man er en hjemmekjær sofagris. Hvor mange reise­døgn har hun egentlig? 300?

– Nei, er du gæren! Det er 365 dager i året, så det får være måte på. Jeg har jo ikke begynt å telle helt ennå, men det er vel cirka hundre pluss.

– Jeg trodde kanskje det var flere.

– Prøv å reise 100 døgn i året, du! Det krever sin kvinne, altså. Haha!

Det har i det hele tatt vært litt av en reise, fra Strømmen via Turistveien og Midnattssolveien, til ministerkontorene. Ikke det at hun på noen som helst måte planla det. Og ikke må hun nødvendigvis være der resten av livet, heller. Det er alltid en exit, husk.

– En gang i livet hadde det nok vært spennende å jobbe som jurist. Og det har vært perioder jeg har tenkt at det kanskje kunne vært fint å ha litt mindre ansvar. Men jeg stortrives med det jeg gjør nå. Det er et stort privilegium, og jeg er utrolig heldig som får jobbe med det jeg liker aller best.

– Hva tenker du når folk omtaler deg som Norges neste statsminister?

Hun svarer rutinert:

– Folk tror at alle ønsker å bli statsminister, men sånn er det ­nødvendigvis ikke. Det er en enormt krevende jobb, og jeg beundrer dem som tar det ansvaret. Erna kommer heldigvis til å sitte som partileder i mange år til. Hun har veldig mye av æren for at vi har så mange kvinner i ­politiske verv. Hun er ekstremt bevisst på det. Og det handler på ingen måte om kvotering, bare om løfte fram de flinke folkene og talentene.

– Hva tenker du om utmerkelsen «Årets banebryter» i KK da?

Ine lyser opp:

– Det var utrolig hyggelig å få den e-posten. En stor ære og helt storveies, det må jeg si. I tillegg abonnerer jeg jo på KK, og det har jeg gjort i årevis.

Hun bryter ut i latter:

– Med denne utmerkelsen føler jeg også at jeg får veldig mye igjen for abonnementet mitt!

LES OGSÅ: - Da jeg skjønte at jeg ville bli alene på julaften, ble jeg fryktelig lei meg

Til forsiden