MOBBING: Ann-Mary har stått på for å bedre situasjonen til sønnen Arnar, som ble mobbet. Selv har hun to nyretransplantasjoner og en transplantasjon av bukspyttkjertel bak seg. FOTO: Yvonne Wilhelmsen
MOBBING: Ann-Mary har stått på for å bedre situasjonen til sønnen Arnar, som ble mobbet. Selv har hun to nyretransplantasjoner og en transplantasjon av bukspyttkjertel bak seg. FOTO: Yvonne Wilhelmsen
Ann-Mary Vuolab:

Årets ildsjel: Ann-Mary Vuolab

I flere år ble sønnen hennes, Arnar, mobbet på skolen. Han er nå blitt 21 år, og fortsatt kjemper mamma Ann-Mary for at han skal få et godt liv.

Klasseromsdøra slår igjen med et smell. Låsen vris om. Arnar er elleve år. Ser at de kommer mot ham. Han forsøker å pile bort i en krok. Men de er mange mot en. Noen holder, noen begynner å sparke. Det gjør vondt i magen. Av sparkene også. Matpakken hans blir kastet opp på det høye skapet. Brødskivene med salami, som mamma har smurt i morges. Men mamma er ikke her. Ingen andre heller. Bare dem. Arnar roper. Noen utenfra går etter hjelp. En annen prøver å åpne døren for å hjelpe, men den blir holdt igjen med makt. Alt Arnar kan, er å holde ut. I dag også.

I høst kunne NRK-seerne følge ­Arnars historie i «Brennpunkt», i dokumentaren om den 13 år gamle gutten i Karasjok som gjennom en årrekke ble mobbet. Og morens Ann-Mary Vuolabs kamp mot en skole hun opplevde ikke gjorde nok for å hjelpe gutten hennes. Til slutt følte hun kampen så nytteløs at hun tok sønnen ut av skolen, og flyttet senere til den andre enden av landet, for å gi sønnen en ny start.

LES OGSÅ: Vendela åpner opp om den første julen med Petter: - Han er ikke like glad i julen som meg

I dag er Arnar 21 år. Da vi kommer til rekkehuset uten­for Arendal i forbindelse med at KK har kåret Ann-­Mary til «Årets Ildsjel», byr hun på marsipankake:

– Dere må hilse så mye til dem som har kåret meg, sier Ann-Mary Vuolab.

– Det var overveldende. En sånn utmerkelse betyr veldig mye for meg.

Hun snakker med syngende finnmarks­tonefall. Mamma Berit Anne sitter i sofaen ved siden av. 82-åringen flyttet hit fra Karasjok for ett år siden. Gjennom hele Arnars oppvekst har ­moren vært en stor støtte for Ann-­Mary. Tatt i et tak når det har buttet. Hun ga til og med datteren den ene ­nyren sin da Ann-­Mary fikk nyresvikt i 20-årene.

Arnar er i underetasjen. Det tar en stund før han kommer opp. For det er nemlig sånn at selv om plagingen opphørte da familien flyttet, så er ikke arrene borte. Ann-Mary forteller om kunnskapshull som har fulgt sønnen helt siden hun så seg nødt til å ta ham ut av skolen.

– 8. klasse gikk rett vest, men så ­lenge han ikke fikk gå i fred, kunne jeg ikke sende ham på skolen. Det er skoleplikt Norge, men samtidig er det skolens ansvar å tilrettelegge for at barn kan gå på skolen.

Begge forsøkene på å ta videregående senere har ­strandet. Ann-Mary mener at noe gikk tapt i Arnar. At tilliten til andre ble ødelagt:

– Det er som om du har et hvitt, fint ark, og så tar noen og krøller det sammen. Du prøver å rette det ut igjen, men det vil alltid være fullt av sår og arr.

Hvorfor var det akkurat Arnar som skulle havne ­utenfor? Ann-Mary har tenkt mye på akkurat det:

– Kanskje var det fordi han var enebarn? De har jo ikke noen å bryne seg på, og kan ha litt vanskeligere for å ta igjen. Jeg husker en gang noen eldre gutter ville ha ham til å være frekk mot en gammel dame.

– De var på min alder, retter Arnar nede fra gutte­rommet. Han kommer opp nå. Hilser pent og forteller om hendelsen:

– De sa: «Enten må du banke den gamle kjerringa der, ­eller så må du si noe stygt til henne.» Men jeg fikk meg ikke til det. Jeg ville ikke gjøre det bare for å passe inn. Jeg tenkte: «Vil jeg ha venner som oppfører seg sånn?»

Blikket er lyseblått og håret nystylet. Han takker høflig for at vi er kommet. Sier at han ble overrasket over kåringen, men at det er veldig fortjent:

– Mamma har gjort så mye for meg. Hun har alltid vært der for meg og alltid støttet meg. Hun har stått ved min side i de tunge periodene. Det setter jeg veldig stor pris på.

LES OGSÅ: Dette MÅ Vendela Kirsebom ha i adventstiden: - Jentene er veldig glad i det fremdeles

BLITT MER ÅPEN: Ann-Mary mener at det har gjort sønnen godt å se filmen om seg selv. – Han har hatt så vondt for å snakke om det opp gjennom, og nå er han blitt mye åpnere. FOTO: Yvonne Wilhelmsen
BLITT MER ÅPEN: Ann-Mary mener at det har gjort sønnen godt å se filmen om seg selv. – Han har hatt så vondt for å snakke om det opp gjennom, og nå er han blitt mye åpnere. FOTO: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

– Arnar forandret seg totalt

Historien om Ann-Mary begynner lenge før Arnar. Som fjortenåring flyttet hun hjemmefra for å jobbe i krambua i Kara­sjok. Fire år senere «gjorde hun søring av seg», og bodde ett år hos broren i Arendal mens hun jobbet. Siden skulle hun ta ­videregående i Nordreisa, men Ann-Mary var begynt å føle seg kortpustet og slapp. Hun hadde hatt diabetes siden hun var ti år. På sykehuset i Tromsø fikk hun påvist nyresvikt.

– Jeg husker jeg ble så lettet, og sa: «Var det bare det?» Jeg hadde jo trodd det var noe feil med hjertet.

ORKET IKKE MER: Ann-Mary husker dagen Arnar kom hjem fra skolen og ropte «Mamma, jeg orker ikke mer» og kastet bøkene sine utover gulvet. FOTO: Privat
ORKET IKKE MER: Ann-Mary husker dagen Arnar kom hjem fra skolen og ropte «Mamma, jeg orker ikke mer» og kastet bøkene sine utover gulvet. FOTO: Privat Vis mer

I 1995 oppdaget Ann-Mary at hun var gravid. 35 år gammel skulle hun bli mor for første gang. Men hvordan kom svangerskapet til å gå, med transplantert nyre og diabetes i tillegg? 16. april 1996 ble Arnar født i Tromsø. Lyslugget og kvikk i blikket, med et navn som betyr «ørn».

Når begynte Arnars historie? Den vonde? Hvordan merket Ann-Mary at noe var galt? Hun har vanskelig for å snakke om det, men gjør det likevel. For kanskje kan det hjelpe andre?

– Arnar forandret seg totalt, sier hun, etter en lang pause.

– Å se en så glad unge forandre seg til noe du ikke kjenner. Han var en sånn blid liten gutt. Han kunne klatre opp på ­kafébordet og begynne å danse om han hørte musikk.

Ann-Mary svelger. Må snu seg vekk et øyeblikk:

– Etter at han begynte på skolen, ser du et barn som nesten ikke tør sette seg ved kafébordet. Varmen i blikket som forsvant. Jeg så at han mistet seg selv, og at han ­trodde at han ikke var verdt noen ting.

LES OGSÅ: På det laveste veide Ingunn (26) kun 35 kilo, og var preget av angst, sinne og tvang. Hunden Kompis ble redningen

Håpet flyttingen skulle gjøre ting lettere - slik ble det ikke
​De var flyttet til Nord-Troms for å bo nærmere Arnars far, som Ann-Mary forteller de har et godt forhold til. Kanskje var de med sitt samiske etternavn ikke norske nok i den lille bygda? Og senere, i Karasjok, var de kanskje blitt for norske?

– Det ble liksom galt uansett, mener Ann-Mary.

Hun håpet at flyttingen til hjembygda Karasjok skulle ­gjøre ting lettere for sønnen. Slik ble det ikke.

– På skolen ble han kalt «drittunge», lovet juling og ­puttet i snøskavlen av de andre. Han skjulte det lenge, men så begynte han å få vondt i magen før han skulle på skolen, og jeg skjønte at noe var galt. Til slutt fortalte han meg at de var slemme og banket ham opp.

Ann-Mary forteller om mange møter med skolen i Karasjok, men sier at hun opplevde at hun ikke nådde fram. Hun husker dagen Arnar kom hjem fra skolen og ropte «Mamma, jeg orker ikke mer» og kastet bøkene sine utover gulvet.

– Han sa: «Mamma tør du sende meg på skolen? Det er ikke sikkert at jeg kommer levende hjem igjen.»

LES OGSÅ: Dorte mistet sin beste venn i kreft: - Jeg opplever døden som en ulv som eter mine lam. De jeg elsker blir tatt fra meg

BLID GUTT: - Arnar var en sånn blid liten gutt, forteller Ann-Mary. Det var helt til han begynte på skolen. FOTO: Privat
BLID GUTT: - Arnar var en sånn blid liten gutt, forteller Ann-Mary. Det var helt til han begynte på skolen. FOTO: Privat Vis mer

Brennpunkt tok kontakt

Ann-Mary oppsøkte skolen igjen. Ba dem ordne opp, hvis ikke ville hun gå til avisa. Det ble flere reportasjer om Arnar, i avisen «Sagat». Barneombudet kom og holdt folkemøte om mobbing i Karasjok. I mellomtiden hadde «Brennpunkt» tatt kontakt:

– Jeg spurte Arnar om han var sikker på at han ville stå fram. Hva om kompisene så det? Han svarte: «Jeg har ingen kompiser. De kan bare se det.»

NRK ventet i åtte år med å sende opptakene av 13 år gamle Arnar. Mente det kunne forverre situasjonen hans den gang. Men i dag, hvordan var det egentlig for Ann-Mary å se sønnen snakke om mobbingen?

– Det var befriende å se dokumentaren om Arnar. Å få bekreftet at det ikke var jeg som hadde gjort noe galt. At det var slik som vi hadde lagt saken fram, både jeg og guttungen. Jeg hadde hele tiden opplevd at det var vi som var problemet, sier Ann-Mary.

Arnar innrømmer at det var litt vanskelig å se seg selv.

– Det var tøft å se de gamle opptakene. Jeg kjente at ­tårene kom. Spesielt scenen i starten der jeg sier til journalisten at jeg har fått flere venner etter at vi kom til Karasjok. Man så jo at jeg løy. Og så ber journalisten meg peke ut ­vennene mine på klassebildet, og så kan jeg ikke det.

Likevel, Arnar forteller at han aldri har angret på at han ble med.

– Det har ikke vært lett for meg å være åpen om mobbingen opp gjennom, men å snakke om det i filmen har gjort meg åpnere. Jeg er veldig glad for at jeg ble med, for jeg vil gjerne vise folk konsekvensene av mobbing. Jeg følte at jeg var nødt til å være modig. Både for min egen del og for å hjelpe andre.

FORBEREDT PÅ MOTGANG: – Da jeg var fire–fem år, sa bestemoren min: «Du skal møte mye motgang, men du kommer til å klare deg.» Når jeg har følt meg alene, har jeg tenkt mye på de ordene, sier Ann-Mary. FOTO: Yvonne Wilhelmsen
FORBEREDT PÅ MOTGANG: – Da jeg var fire–fem år, sa bestemoren min: «Du skal møte mye motgang, men du kommer til å klare deg.» Når jeg har følt meg alene, har jeg tenkt mye på de ordene, sier Ann-Mary. FOTO: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

Sommeren 2010 tok Ann-Mary en viktig beslutning

Ved siden av et barn som blir plaget, står det forhåpentligvis i hvert fall én voksen. En som ser og holder i hånden. Og som taler Roma midt imot, i en skole der mobbetall – røde av neseblod – kanskje ikke alltid tåler dagens lys. Arnar var heldig. Tross alt. For ved siden av ham sto mamma Ann-Mary. Sommeren 2010 tok hun en viktig beslutning. Mens hun og Arnar var på ferie hos slekten i Arendal. Arnar husker varme sommerdager, med sol og badestrand og Dyreparken. Ann-Mary minnes en gutt som koste seg, mer sorgløs enn hun hadde sett ham på mange år, men som etter hvert som sommeren gikk mot slutten, ble mer og mer forknytt:

– Da det begynte å nærme seg hjemreise, sa han: «Mamma, jeg skal aldri mer opp dit. Det er her vi bor nå.» «Ja vel», sa jeg og kjente at det var noe som løsnet i meg. Kanskje var dette løsningen? Så gikk jeg til Asdal skole. Jeg fortalte rektor om mobbingen. At Arnar kunne bli tilbake­trukket grunnet usikkerhet. Han hadde jo opplevd at venner hadde snudd ryggen til ham. Jeg sa: «Jeg vil ha en skole der Arnar kan gå i fred.» Og her nede fikk han det.

I bokhylla står et bilde av hunden Dielku. Han kom til dem som valp da Arnar var ti år og trengte en venn. De likte å hoppe på trampolinen, Arnar og Dielku. Arnar spretten oppå duken, og Dielku frydefullt bjeffende under. Dielku døde i sommer. Urna hans står i bokhyllen. Selv har Arnar nettopp kommet hjem fra hyttetur, med tre gode venner.

– Jeg ble kjent med en av dem på videregående, den andre tidligere i år, og den tredje på hytteturen, forteller Arnar og ramser opp navnene.

Ann-Mary smiler:

– Han var åpen helt fra starten med klassen sin her nede om mobbingen. Da var det noen som sa: «Om vi drar nordover, så skal vi nok vise dem hva som er rettferdig!»

Hvordan hun følte seg første gang Arnar hadde med seg sine nye kamerater hjem? Ann-Mary finner nesten ikke ord:

– Åh, det var så godt! Det var en enorm lettelse og glede at han endelig hadde fått noen å være sammen med. At han endelig fikk oppleve å ha en kompis.

LES OGSÅ: - Petter og jeg skal bli fit for fight for alt som venter oss i 2018

Gjertrud hadde hørt rykter om at de to sønnene hennes plaget Arnar
I filmen om Arnar møter seerne en kvinne fra Karasjok. Gjertrud har hørt rykter om at de to sønnene hennes har plaget Arnar. Det er snakk om et engangstilfelle, men nå kommer hun hjem til Ann-Mary og viser sin støtte. Foran åpent kamera ber hun sønnene sine om å si unnskyld til Arnar. Scenen slutter med at Arnar og en av sønnene spiller Playstation sammen, og vi får vite at den eldste av guttene støttet Arnar videre og tok ham i forsvar mot mobberne. Den dag i dag er Ann-Mary svært takknemlig for støtten:

– Gjertrud og jeg har kjent hverandre siden barnsben av, og det var stort av henne å komme til meg. Jeg hadde ­rapportert til skolen om hvilke barn det gjaldt. At de måtte varsku foreldrene. Men Gjertrud hadde ikke fått høre noen ting fra skolen. Kun på bygda. Hun var den eneste der oppe som innrømmet hvordan det var. Det synes jeg var stort av henne.

Gjertrud Elisabeth Høgden svarer gjerne når KK ringer. Understreker at sønnene hennes kun var med på et engangstilfelle av plagingen, men likevel:

– Man skal stilles til ansvar for det man gjør. Om man ikke griper inn, så er man med og mobber. Som foreldre må man kunne erkjenne at barn gjør feil, og da må man rettlede dem videre.

Om Ann-Mary har hun bare godt å si:

– Ann-Mary har hatt en uutholdelig kamp. Jeg beundrer henne for at hun står støtt og fortsetter å kjempe for sønnen og rettighetene hans. Det var jo forferdelig at de måtte flytte fra Karasjok for å få fred. Jeg synes hun er en tøff dame.

Også i Arendal har Ann-Mary fått støtte. Etter dokumentaren er hun blitt kontaktet av mødre og bestemødre som har opplevd det samme, og hun har fått nye venner og kontakter gjennom engasjementet for sønnen. På Facebook strømmer det på med støttemeldinger fra fremmede.

Både Ann-Mary og Arnar er glad for at filmen om ham, i en barnevennlig versjon produsert av NRK-super, nå brukes i undervisning i skolen.

– Jeg håper det kan bidra til å få en slutt på dette. Mitt håp er at alle barn skal få lov til å gå i fred på skolen, ­akkurat sånn som vi voksne skal få lov til å gå i fred på ­jobben, sier Ann-Mary.

LES OGSÅ: Her er 7 år gamle Crystals hjerteskjærende gaveønsker til julenissen

FAMILIE: Ann-Mary, moren Berit Anne og Arnar er en sammensveiset gjeng som støtter hverandre. FOTO: Yvonne Wilhelmsen
FAMILIE: Ann-Mary, moren Berit Anne og Arnar er en sammensveiset gjeng som støtter hverandre. FOTO: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

- Jeg vil jeg gjerne takke alle som har hjulpet meg opp gjennom

Arnar liker å trylle. Et av hans mest fingernemme triks er å trylle papir om til penger, og tilbake igjen. Her om dagen fikk han brev fra en skoleklasse. De hadde sett ham trylle i «Brennpunkt», og lurte på om han kunne trylle de vedlagte papirlappene om til penger? Nylig fikk han tilbud om trylleoppdrag. Ann-Mary forteller om det med stolthet. Mener sønnen herder seg selv gjennom de spontane opptredenene på kjøpesenteret og på ferier. At han blomstrer når han får gjøre noe han er trygg på at han kan. Arnar nikker. Det er kanskje noe i det. En gang i måneden får han hjelp hos en psykiater. Han synes det er godt å ha noen å snakke med.

Hva tenker han om livet framover? Arnar smiler:

– Altså, jeg vet ikke hva man skal si. Jeg vil bruke tiden nå på å finne meg selv, og se hvor det fører. Målet er å finne noe som kan inspirere meg, samtidig som jeg kan inspirere andre. Jeg vil jeg gjerne takke alle som har hjulpet meg opp gjennom, både venner og familie. Jeg har sikkert fått 200 lange meldinger på Facebook fra folk som har sett programmet. Det tar litt tid før jeg rekker å svare alle.

Ann-Mary forteller at den har vært tung, kampen for ­sønnen. Innrømmer at hun mange ganger har tenkt på hvor Arnar kunne vært i dag, dersom han ikke var blitt plaget:

– Han hadde nok vært i jobb og tjent egne penger, og på vei ut i det store livet. Jeg håper jo at han skal nå dit en gang, men det er så mye som er blitt revet bort. Men jeg håper at han kan få seg en god utdannelse og en jobb. Nav har tilbudt ham «Ung ufør»-trygd, men da sa jeg nei. Vi skal ikke ha noe «Ung ufør» før vi har prøvd absolutt alt!

Hun forteller at hun fortsetter å kjempe. Arnars arbeidslyst må tilbake. Gnisten i øynene. Tilliten til andre. Kanskje har han rett på noen form for erstatning, for det som gikk tapt? Ann-Mary vurderer mulighetene.

– Selv om mange opplever at Arnar har det veldig bra nå, så er det ikke til å komme fra at han sliter. Men jeg gir meg ikke.

Hun smiler.

– Jeg skjønner jo at jeg er litt irriterende. Jeg er litt som myggen nordpå. Jeg surrer og irriterer og gir meg aldri.

Til info: KK har forsøkt å komme i kontakt med daværende rektor ved skolen i Karasjok, for å gi ham mulighet til å imøtegå det som sies om skolen i saken. Han har ikke besvart våre henvendelser.

LES OGSÅ: Et fall på isen gjorde at Ann-Katrin gikk fra å være i full jobb til å bli sengeliggende: - Det var som om hjernen min skrudde seg av

Til forsiden