IRAM HAQ: - Det er viktig for meg å fortelle historier for dem som ikke blir hørt, sier filmskaper Iram Haq. FOTO: Astrid Waller
IRAM HAQ: - Det er viktig for meg å fortelle historier for dem som ikke blir hørt, sier filmskaper Iram Haq. FOTO: Astrid Waller
Iram Haq:

Årets stemme: Iram Haq

Hun har vært et unntak, eller en statistisk sjeldenhet så lenge hun kan huske. En unik stemme i offentligheten. Og årets stemme i KK.

Iram Haq er vant til å skille seg ut. Til å være en av få. Ikke bare var hun norsk-pakistaneren som skilte seg ut i skolegården rett og slett fordi hun var brun i huden. Hun var unntaket fra sitt miljø som brøt med familien da ufriheten ikke var til å holde ut, og som fortsatte å være en statistisk sjeldenhet ettersom hun senere fikk en sønn utenfor ekteskap. Barn av foreldre med pakistanske foreldre tar sjeldent kreativ utdannelse, og enda færre gjør karriere innenfor en bransje som er kjent for å være både «hvit» og mannsdominert, nemlig filmbransjen. Iram har gjort det. Nesten ingen skriver manus OG regisserer. Og er skuespiller i tillegg. Bortsett fra Iram, da. Og legger vi til at hun står bak en av årets mest kritikerroste og omtalte filmer; «Hva vil folk si» - ja, så står Iram fram i ensom majestet. Det finnes rett og slett ingen som henne.

- Jeg har ikke tenkt så mye på det, men når du sier det har jeg jo kanskje vært minoritet hele veien. Men det ordet, høres det ikke litt stusselig ut? Det gir noen assosiasjoner til noe litt stakkarslig, sier Iram og lener seg fram over americanoen som egentlig minner mest om en cappucino ettersom hun foretrekker rause mengder varmt melkeskum i kaffen.

Hun ser i grunn ut som en fransk Parisienne der hun sitter. En slags Amélie fra Montmartre. Men Iram er Iram Haq fra Stovner i Oslo, for tiden bosatt på Adamstuen, med sønnen Leon (21) trygt «plassert» i egen leilighet i gangavstand av fra mamma. Mer om det senere.

LES OGSÅ: De skamløse jentene: - Du er en perle i et skjell, hold det lukket

Basert på eget liv

KK møter Iram i det «Hva vil folk si» går på kino og sendes verden rundt på diverse prestisjetunge filmfestivaler. Et samlet kritikerkorps har gitt filmen femmere og seksere på terningen. Fortellingen om Nisha som blir sendt til Pakistan fordi foreldrene er bekymret for ja, nettopp «hva folk vil» si om hennes stadig mer norske livsførsel, gjør inntrykk på publikum og har satt i gang en debatt om hva som skal til for å avdekke, og ikke minst få bukt med sosial kontroll og æresrelatert vold. Det er en film om skam, frykt og desperasjon, men også med glimt av håp. Den er rå og brutal, og den er som mange har fått med seg; basert på Irams egen livshistorie.

- Jeg ble selv sendt til Pakistan mot min vilje da jeg var fjorten år, forteller Iram.

Ikke tilbake til. Iram er født i Norge. Slik barna som sendes til Somalia for å disiplineres også er, som vi har lest om i pressen den siste tiden. Det er foreldrenes hjemland. Ikke barnets. En viktig presisering som understreker hvor fremmedgjorte, redde og ensomme de føler seg i møte med et land de ikke har hatt kontakt med. Slik var det også for Iram.

- Det er jenter som virker integrerte, som vi ikke skjønner er ufrie, sier Iram. FOTO: Astrid Waller
- Det er jenter som virker integrerte, som vi ikke skjønner er ufrie, sier Iram. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Det er et år jeg aldri glemmer, og som selvfølgelig har preget meg, sier Iram.

Hun understreker at filmen er en film, ikke en filmatisering av hennes eget liv. Ja, riktignok ble hun sendt vekk, og var i Pakistan i over et år. Hun kjente seg i likhet med Nisha fremmedgjort og ensom. Og da hun kom hjem valgte hun å bryte med familien - i likhet med hovedpersonen. For Iram ble det ungdomshjem, og senere fosterhjem. Hun beskriver det som en turbulent tid.

- Jeg vet ikke hvor jeg hentet kreftene fra, svarer Iram da vi lurer på hvordan en sekstenåring klarer å mobilisere krefter til å bryte med sine aller nærmeste.

- Men jeg kjente jo på at dette livet kommer jeg ikke til å klare å leve.

LES OGSÅ: Å ha evnen til å tilgi er viktig for et godt liv

Forsonet med faren

Irams historie egen livshistorie har vært en fortelling hun har ønsket å bruke i filmene sine. Men temperaturen i fortellingen har endret seg etter hvert som livet hennes har endret seg.

- Faren min ba om unnskyldning etter 25 år, like før han døde. Han ble syk, og jeg valgte å ta kontakt med ham. Det kom til en forsoning og vi fikk ti måneder sammen. Jeg fikk behov for å bli kjent, og å være nær ham. Det er mye sorg i det å få en pappa-relasjon i det den ene er i ferd med å dø. Men det var viktig for oss begge. Den forsoningen har preget meg og også preget filmen, forteller Iram.

- Han ville at jeg skulle fortelle denne historien.

Å fortelle med nyanser har ifølge Iram vært det viktigste for henne. At publikum skal få en forståelse for hva sosial kontroll og frykt kan gjøre med mennesker. Hva det kan drive noen til å gjøre.

- Jeg er ikke ute etter å såre noen, men det er viktig for meg å fortelle historier for dem som ikke blir hørt. Det er veldig godt å kjenne at familien min støtter meg. At de ønsker at denne historien skal bli fortalt, forklarer Iram og fortsetter:

- Jeg ville vise hvordan alle er hverandres fangevoktere - fanget i samme system. Og hva mange unge jenter går i gjennom her hjemme. Også håper jeg den kan bygge noen broer mellom generasjonene.

Selv er Iram opptatt av å være en mor som gir sin egen sønn valgfrihet, men også trygghet. Sønnen hun fikk for 21 år siden har blitt voksen på papiret, og jobber som heismontør. At rommet hans i hennes egen leilighet kan brukes til noe annet ettersom han har flyttet for seg selv, er et sikkert tegn på at en epoke er over.

- Men vi er veldig nære og snakker mye og ofte sammen. Jeg er så stolt av Leon, av den han har blitt, sier Iram og smiler.

Friheten til å velge hvilket liv man vil leve. Og ikke bli møtt med negative sanksjoner for de valgene man tar. Det er temaer som Iram løfter fram som regissør, og det er temaer som løftes fram i samfunnsdebatten av andre, nye aktører.

- Det er en større åpenhet nå om disse temaene, enn da jeg var ung. Og det er flere stemmer i debatten, noe som er veldig bra, sier Iram og trekker blant annet fram bevegelsen «De skamløse jentene» som tar et oppgjør med ulike former for sosial kontroll i bokform og med debattinnlegg.

- Det er helt tilfeldig at de lanserte bok omtrent samtidig med min film. Det gjør at tematikken får ekstra stor oppmerksomhet, og det er veldig bra. For dette er et reelt problem, slår Iram fast og viser til drapsforsøket i Oppegård på en 18-år gammel jente i høst, der flere familiemedlemmer er mistenkt for å stå bak.

- Dette skjer jo. Og det er jenter som virker tilsynelatende integrerte. Som vi ikke skjønner er ufrie, sier Iram som får mail og meldinger fra jenter som sier «dette er mitt liv» etter å ha sett filmen.

- Eller de kommer bort til meg etter at jeg snakket og sier at begrepet «hva vil folk si» sitter i ryggmargen. At de er vokst opp med å tenke den tanken hele tiden, fordi foreldrene alltid har sagt det.

- Så hva hjelper? Hva kan vi som står på utsiden av disse miljøene eventuelt gjøre, for å gjøre det enklere å frigjøre seg?

- Mange spør om det. Og det er flere ting. Man må snakke om det. Bevisstgjøre de unge. Og man trenger et opprør, ja det tror jeg. Men aller mest trenger man brobygging. Få foreldre og barn til å snakke sammen. Og vanlige nordmenn trenger også kunnskap, slik at de skal tørre å gripe inn når det trengs, mener Iram som tror mange er engstelige for å trå feil i møte med andre kulturer.

- Men vi er jo oppdratt til å melde fra når vi hører husbråk for eksempel. Man skal bry seg. Når noen blir kidnappet til foreldrenes hjemland, er det klart man skal varsle. I mitt tilfelle var det foreldre til venner som turte å melde fra, men også mange som mente at dette handlet om kulturforskjeller, at det var noe de ikke kunne gripe inn i, sier Iram.

Hun understreker at det slett ikke er sånn at alle med minoritetsbakgrunn opplever tvang og ufrihet. Men det betyr ikke at Nishas historie ikke kan bli fortalt - i frykt for å trå feil. I frykt for å skape større avstand og flere fordommer.

- Jeg må fortelle den historien jeg er ment å fortelle. Jeg kan ikke ta den type hensyn, sier Iram.

Kunsten må være fri og jeg må fortelle de historiene jeg vil fortelle, mener Iram. FOTO: Astrid Waller
Kunsten må være fri og jeg må fortelle de historiene jeg vil fortelle, mener Iram. FOTO: Astrid Waller Vis mer

At tematikken engasjerer hele Norge er det liten tvil om. Senere samme dag skal Iram intervjues av Ole Torp i NRK, hun har allerede vært på Lindmo og nylig ble det kunngjort at Shabana Rehman skal lede en stiftelse mot æreskultur og sosial kontroll i minoritetsmiljøer, kalt «Født fri». Med på laget har hun fått med Amal Aden. Og Iram.

- Foreløpig er det helt i startgropa, men jeg er veldig gira på prosjektet, sier Iram.

Det personlige er politisk, het det i sin tid da den feminismen rullet inn over landet på 70-tallet. Et slagord som kan se ut til å gjelde for Irams virke som filmregissør også. Hennes liv har i høyeste grad påvirket den kunsten hun produsert. Frihetsbehovet. Ønsket om tilhørighet.

Er hun ferdig med akkurat denne fortellingen nå? Den hun har båret på så lenge?

Iram tenker seg om.

- Jeg er åpen for andre temaer, så klart. Akkurat nå stresser jeg ikke. Jeg opplever stor interesse rundt filmen, og er så heldig at den skal vises på flere festivaler og konkurranser. Jeg jobber med et bokprosjekt i tillegg - så får vi se. Muligens har det også noe med at jeg har passert førti. Jeg opplever at ting ordner seg, sier Iram.

LES OGSÅ: For 20 år siden ble au pairen dømt for drap på Matthew (8 mnd) - var det riktig?

undefined
Til forsiden