GIR IKKE OPP: - Det er klart det er håp, sier Ane Ramm (54) , mammaen til Frida (24) som har slitt med rusmisbruk siden tenårene. FOTO: Astrid Waller
GIR IKKE OPP: - Det er klart det er håp, sier Ane Ramm (54) , mammaen til Frida (24) som har slitt med rusmisbruk siden tenårene. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Rusmisbruk

- At jeg begynte å lytte til Frida endret alt

Da Ane oppdaget at datteren ruset seg, ble hun rasende og livredd. Så endret hun strategi.

De smårutete vinduene dekkes delvis av villvin som skjermer behagelig for den skarpe høstsolen utenfor. Det er stille på Fagerborg i dag, midt i Oslo. I en romslig stue med velfylte bokhyller, lyse tregulv og et spisebord med plass til en hel gjeng, sitter eieren av leiligheten, Ane Ramm med beina krøllet opp under seg i en rød sofa.

Ane er moren som kjøpte heroin til den narkomane datteren sin og skrev om det i avisen etterpå.

Hun er moren som reagerte med frykt og sinne da hun fant ut at datteren hadde begynt å ruse seg, men som ganske raskt skjønte at det ikke var noen god strategi. Ane er moren som håpet at rusomsorgen og behandlingsopplegget datteren ble møtt med, skulle gi Frida kraft til å komme seg ut av misbruket. I stedet ble det tydelig for henne at det ikke virket etter hensikten. Frida ble bare svakere, reddere og mer rusavhengig.

Ane er moren som sluttet å fordømme datterens avhengighet, og i stedet forsøkte å forstå.

SAMHOLD: For mamma Ane var det aldri et alternativ å gi opp datteren Frida, selv om hun tidvis har kjent på utmattelse og sinne. FOTO: Astrid Waller
SAMHOLD: For mamma Ane var det aldri et alternativ å gi opp datteren Frida, selv om hun tidvis har kjent på utmattelse og sinne. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Nå har hun skrevet boka «Jeg skal passe på deg» om det hun mener er en feilslått ruspolitikk og et behandlingsapparat som fortsetter som før tross sviktende resultater. Og hun har skrevet om hvordan det er å være mammaen til Frida. Datteren hun nekter å gi opp.

- Du skal ikke prøve å spise litt? Du blir jo så kvalm hvis du ikke får i deg litt mat, sier Ane til Frida da hun kommer ut fra badet og hilser. Det er den flytende metadonsaften som gjør henne uvel. Hun setter seg i sofaen ved siden av mamma. Langt hår med bølger. Skjorte og jeans. Dette uforståelige som ikke er synlig på overflaten. I hvert fall ikke i rusfrieperioder.

- Det går bra, sier Frida og tar litt potetgull som er satt fram. Saltsmaken døyver kvalmen. Til daglig er hun på behandling et annet sted i landet. Nå er hun hjemme på permisjon. Kanskje denne gangen blir annerledes?

Tenkte du noen gang at Frida kom til å bli narkoman?

- Nei, aldri. Frida var en jente som alltid funka, sier Ane.

Frida gikk før hun var et år. Lillesøsteren til tre år eldre Bendik, kom seg kjapt ut av sprinkelsenga. Ville opp og fram. Spiste og sov. Skravlet som en foss. Av alle bekymringer småbarnsforeldre kan bale med, hadde Ane ingen. Kunne hun vært heldigere?

- Og du trivdes på skolen de første årene, sier Ane og ser på Frida som nikker tilbake.

Frida som noen år senere er blant de aller yngste heroinistene i miljøet ved Brugata i Oslo. Sytten år og på utsiden av samfunnet.

Hva skjedde egentlig på veien fra aktiv håndballjente til narkoman?

Var det ADHD-diagnosen og omfattende medisinering på ungdomsskolen som var med på å forsterke følelsen av utenforskap som allerede plaget henne? Ble hun preget av foreldrenes skilsmisse som treåring? At farmoren døde? Tapet av to venner?

I boka stiller Ane alle spørsmålene en mor plages med når datteren din utvikler et rusproblem.

Selv sitter ikke Frida med en fasit. Men noe vet hun i dag.

- Jeg manglet et sted å være hel, tror jeg. I større grad enn andre hadde jeg nok en fasade. Jeg følte meg annerledes. Jeg skjulte mange av følelsene min for dem jeg hadde nærmest. Rusen ble et sted jeg slappet av, forklarer Frida.

- Jeg tror de aller fleste kjenner på følelser som dette i ungdomsårene, sier Ane henvendt til datteren.

- Men de færreste utvikler et alvorlig rusproblem. Når det gjelder deg Frida, så tror jeg det handler om egenskaper og en rekke tilfeldigheter. Du er ambisiøs og har konkurranseinstinkt. At du i en sårbar fase gikk i en klasse som ble en sånn versting-klasse, med mange vikarer i tillegg til ujevn kvalitet på spesialundervisningen forsterket følelsen av å være annerledes. Det var uheldig. Du kom inn i et ganske tøft miljø hvor karakterer ikke var viktig. Du begynte å ruse deg med begge hender. Hvis du ikke var best på skolen, kunne du bli den beste til å ruse deg, sier Ane.

Det var i åttende klasse Frida prøvde cannabis for første gang. I niende ble det oftere. En vane. Etter hvert eskalerte det med sterkere stoffer, tyngre rus, mer av alt det som er mørkt og hardt. I den første fasen med cannabis-røyking gikk karakterene til Frida opp og fraværet ned. Ane trodde det var ADHD-medisinene som endelig hadde begynt å virke.

Kunne det vært annerledes?

«Hva om du hadde fått lov til å ta cannabis på medisinsk grunnlag i stedet for ADHD-medisin? Ville du hatt noen grunn til å begynne med andre stoffer da?» skriver Ane undrende i boka. Det skal bli flere slike spørsmål. Spørsmål som kan provosere.

- Jeg har ikke skrevet boka på vegne av noen andre enn meg selv. Det er viktig for meg å presisere. Jeg helt fri, jeg tilhører ikke en organisasjon eller interessegruppe. Dette er min fortelling, og det er mine betraktninger om å ha en datter i behandlingsapparatet, forklarer Ane.

BEGYNTE MED CANNABIS: Etterhvert ble det sterkere stoffer. Frida var ikke redd for å teste. Foto: Astrid Waller
BEGYNTE MED CANNABIS: Etterhvert ble det sterkere stoffer. Frida var ikke redd for å teste. Foto: Astrid Waller Vis mer

Men Ane startet ikke med å stille åpne spørsmål, eller med å forsøke å forstå hva som drev Frida. For Ane var ikke en mamma som skrev kronikker om norsk ruspolitikk, med kunnskap om hva de ulike rusmidlene besto av, hvordan de virket og hva som var farlig og kanskje ikke fullt så farlig. Hun hadde ikke kjennskap til behandlingsapparatet heller. Visste ikke hva som ventet datteren, eller henne selv som pårørende. Ane startet som mammaen til Frida som ble redd og forbanna over at datteren hadde begynt å røyke hasj.

- Å oppdage at datteren din bruker cannabis er jo en varslet katastrofe, slik vi har blitt oppdratt til å tenke.Rullegardina gikk ned. Jeg agerte på frykt den gangen, og ikke kunnskap. Det angrer jeg på. I dag vet jeg at det ikke er noen god strategi. Jeg skjøv Frida bort fra meg ved å reagere som jeg gjorde.

Det gikk i svart for Frida også. Hun ble rasende over at Ane hadde snoket i private chat-meldinger, og dermed fant ut hva hun drev med.

- Så ble jeg litt letta også. Dessuten hadde jeg allerede begynt med andre stoffer, så da kunne jeg skylde på cannabisen de gangene mamma mente jeg var fjern, forklarer Frida.

I boka skriver Ane om at cannabisbruken til Frida etter hvert gikk over i annet stoffmisbruk. Kunne det være at stresset rundt å skaffe penger til noe som var ulovlig, frykten for å bli tatt, og fordømmelsen fra «de andre», inkludert henne selv som mor, var så stor selv da Frida «kun» røkte cannabis, at hun ikke hadde noe å tape på å gå over på kraftigere saker? Og bidro all fordømmelsen og advarslene om hvor farlig det var, til at stoffene bare ble mer attraktive?

Ane har stilt seg alle de spørsmålene.

Kunne hasjen vært nok for deg, Frida?

- Jeg vet ikke. Miljøet jeg var i pusha det videre. Og jeg søkte tilflukt i rusen, det gjorde meg rolig på en måte, forklarer Frida. Men om hun kunne stoppet før sprøytene tok henne? Kanskje.

Følte seg misforstått

I russetiden ble det tydelig for Ane at datteren ikke bare "røyka". I etterkant vet hun at det var piller av ymse slag, lovlige legemidler kjøpt ulovlig på gata, og andre gatestoffer.

- Hadde jeg visst at gatestoffene hun kjøpte illegalt, finnes i ulike varianter på apoteket - så hadde jeg nok klart å forholde meg mer rasjonelt til det. Men alt jeg hørte var ordet narkotika, også ble jeg redd, forteller Ane oppriktig.

Det blir jul og Ane har fått nok. Orker ikke se inn i de sløve øynene til datteren. Enten får du hjelp eller så må du ut, er ultimatumet hun stiller. Frida pakker bagen og drar.

«Fortsatt har vi to ulike historier om hva som skjedde» skriver Ane.

- Jeg ble skikkelig forbanna da du kastet meg ut. Jeg følte meg misforstått og avvist, sier Frida. Hun forstår i dag at situasjonen for moren var krevende.

På institusjonen Frida fikk plass, møter hun tyngre misbrukere enn henne selv. Det er her hun lærer å injisere heroin. Frida er ikke lenger en som ruser seg. Nå er hun narkoman. Og nå ruller snøballen. Av behandlere, mulige diagnoser, institusjonsopphold, utredninger, skuffelser, sinne, og ubesvarte spørsmål.

Det blir møter med fagfolk, med ufaglærte, med ildsjeler og med personell overbevist om at metodene de bruker for å hjelpe rusavhengige fungerer selv om tallene viser både frafall og tilbakefall.

- Etter noen år med dette innså jeg at Frida ikke var noe nærmere å bli rusfri. Jeg opplevde tvert imot at hun ble dårligere.

Ane mener at fraværet av alt som vanligvis former vår identitet, som venner, fritidsaktiviteter, kolleger og jobb, gjorde at Frida satt igjen med veldig begrensede utviklingsmuligheter. Alt hun kunne velge mellom var identiteten som narkoman, som rusfri eller pasient. Og hva er egentlig det? Det er jo ikke noe som gir mening i seg selv, når du ikke er i behandling.

- Og hver gang hun drar i behandling er det som å flytte og skifte jobb samtidig. Du blir historieløs. Alt er nytt og fremmed.

Frida nikker.

- Det er krevende å møte så mange nye folk hele tiden. Fortelle alt om igjen og om igjen, bekrefter Frida.

Hjalp Frida med penger til heroin

Ane skriver åpent om følelsen av apati i møte med byråkrati, regelverk og rutiner. Om Frida som ikke ser noen mening i store deler av behandlingen hun tilbys. Aktiviteter og arbeidsoppgaver hun ikke lærer noe av, men som bare skal gi dagene en form for innhold. Også dette premisset som ligger til grunn for alt hun skal inn i - hun må være nykter før behandling.

Det var dette som førte til at Ane for to år siden hjalp datteren med et heroinkjøp. Frida var på fjerde dag av en avrusning hjemme, som må til før hun orker den rigide avrusningen på sykehuset. Og sprakk. Desperat og full av smerter etter å ha kjøpt en dårlig blanding av diverse stoffer på gata, trygler hun moren om hjelp. Ane forsøker å få tak i valium via legevakten, men valium kan ikke uten videre forskrives til såkalte narkomane. Tiden er knapp. Frida skriker av smerte. Ane gir Frida penger til å kjøpe dosen med heroin hun trenger for å få bukt med abstinensene.

Det er denne episoden hun skrev i avisen om. I boka er den bare en av mange ekstreme situasjoner hun som pårørende står i. Livet som mor til en narkoman som lever på siden av samfunnet, i kriminalitet og i helsefarlige omgivelser, er et liv preget av stort stress. Ane beskriver enkelte perioder som å være i en akutt katastrofe.

Men å kutte kontakten med Frida, for å beskytte seg selv, det var aldri aktuelt - selv om det var rådet hun fikk fra en selvhjelpsgruppe drevet av et veiledningssenter for pårørende.

Kritisk til metoder

- Møtet med denne formen for hjelp gjorde meg både nevrotisk og søvnløs og det er det samme tankesettet som fremdeles preger deler av rusbehandlingen, sier Ane.

I boka skriver hun kritisk om den velkjente tolvtrinns-modellen, kjent fra behandlingsopplegget til Anonyme Alkoholikere og Anonyme Narkomane. Ane mener at blant annet ideen om å ta avstand fra den narkomane, ikke hjelpe, men la dem nå bunnen, strider mot det som føles riktig for mange foreldre.

- For hva er egentlig bunnen? Frida møter nye bunner hele tiden, sier Ane.

Ane fikk beskjed om å avvise datteren når hun ba om hjelp. Ikke gi penger eller mat når Frida kom på døra.

- Jeg husker den perioden, sier Frida.

- For meg ble det bare en bekreftelse på det jeg allerede følte. At jeg var verdiløs, og ikke verdt å bruke tiden på. Det ble mye bedre da du sluttet på det kurset, mamma.

Ane nikker. I tillegg til grensesettingen ble det oppfordret til selvransakelse. Hva kunne hun som forelder gjort annerledes? Hva hadde gått galt?

- Som om ikke foreldre i min situasjon har tenkt tusenvis av ganger på hva vi kunne ha gjort annerledes? Er det en ting vi plages med er det jo dårlig samvittighet, påpeker Ane.

Hjelper ikke med dårlig samvittighet

Har du noen gang tenkt at det er din skyld at Frida ruser seg?

- Jeg har selvfølgelig tenkt på om det er noe jeg har gjort galt. De tankene slipper man ikke unna. Men det hjelper ikke Frida at jeg bare har dårlig samvittighet, sier Ane og ser på datteren.

- Og på mange måter har jeg vært en god mor. Jeg har forsøkt å være der for Frida. Fulgt opp. Med skoler og behandling. Men jeg burde vært mer kritisk. Ikke tatt for gitt at hjelpen hun får hjelper. Også skulle jeg gjerne hatt den kunnskapen jeg har nå, den første tiden da Frida utviklet et rusproblem.

Hva ville vært annerledes da?

- Vi kunne ha snakket sammen på en annen måte. Jeg hadde vært mindre fordømmende og kanskje ikke så redd. Frida hadde kanskje turt å åpne mer opp overfor meg, framfor å legge all energi i å skjule hva hun holdt på med, sier Ane.

Folkehøyskole og ikke Brugata?

- Men systemet er fortsatt slik at da jeg satte grenser for Frida og ikke kunne ha henne hjemme lenger, kom hun på institusjon med andre rusavhengige og lærte å injisere. Jeg skulle ønske Frida hadde kunne gått til fastlegen som kunne medisinert angsten og de abstinensene hun hadde da. Så kunne hun kanskje ha fått en mer normalt i utvikling, I stedet går alle etter rusen. Kanskje kunne hun ha begynt på folkehøyskole, framfor å ha endt opp i Brugata.

I gangen på Fagerborg står det to par designjoggesko med leopardmønster.

- Vi falt for dem begge to, sier Ane og ler.

- Vi er nok litt for glade i å shoppe begge to, sier hun og ser på Frida som tar på seg sitt par.

GIR ALDRI OPP: Drømmen om hverdag. Et helt vanlig liv. Den drømmen deler både Ane og Frida. Foto: Astrid Waller
GIR ALDRI OPP: Drømmen om hverdag. Et helt vanlig liv. Den drømmen deler både Ane og Frida. Foto: Astrid Waller Vis mer

I boka beskriver hun datteren som en som syns det kunne være flaut å gå i samme genser to dager på rad. I dårlige perioder var det ikke plass til den forfengeligheten. Jakten på stoff fylte hele tilværelsen, tok all tankekapasitet.

I dag er ikke en sånn dag. Frida bytter genser et par ganger, før hun finner den riktige. Ane spør også Frida til råds, «skal jeg ha på den her eller den andre?» Vennlig, hverdagslig fortrolighet. Hvordan har de klart å ikke gli fra hverandre?

- At mamma ikke dømmer meg gjør at vi fortsatt er nære. At jeg kan snakke med deg, sier Frida.

- At jeg begynte å lytte til deg. Sånn ordentlig. La vekk moralen og forsøkte å forstå. Det endret mye mellom oss, sier Ane.

- Fortsatt ser jeg på Frida som en helt normal jente som reagerer på unormale omstendigheter, sier Ane og ser på datteren.

Hva drømmer du om, Frida?

- Jeg ønsker meg jo på et liv med jobb og bolig og venner og hele den pakka der. Jeg har lyst til å leve et vanlig liv.

I morgen skal de kjøre sammen tilbake til institusjonen Frida bor på for tiden.

Er det håp, til tross for mange tilbakeslag?

- Det er klart det er håp! En viktig lærdom for meg gjennom det her, har vært å se hvilke ekstreme ressurser som bor i heroinister fordi de må klare helt ekstreme ting. Jeg tror de ressursene har overføringsverdi til andre området i livet også, sier hun ser på Frida som myser mot sola.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: