Susann Laache (31) var, i likhet med mange andre tenåringer, usikker på seg selv, og slet med dårlig selvtillit. Da hun var 14 år gammel, foreslo moren hennes at hun burde få seg en hobby.

– Hobbyen min ble bulimi. Jeg hadde tydeligvis anlegg for å få det, og det falt fort i smak. Dessverre, sier Susann tørrvittig.

Susann var en typisk flink pike – hun skulle gjøre alt perfekt. Men hva er perfekt for en 14 år gammel jente? Hun tok utgangspunkt i kroppen sin.

– Det er vanskelig å være i puberteten. All frustrasjon, nye signaler fra kroppen, og i tillegg skal du være flink på skolen, og best i aktiviteter. Det var ikke så mye som skulle til før jeg følte meg mislykket.

Høytlesning i klasserommet var Susanns største mareritt; alle hadde blikket rettet mot henne. Og det ble bare verre og verre.

– Første året på videregående rakk jeg ikke opp hånden en eneste gang – utenom den gangen jeg brått fikk omgangssyke og måtte spørre om å få gå ut av klasserommet. Jeg prøvde å skjule problemene mine for personene rundt meg, men familien min så at jeg slet.

LES OGSÅ: Dette kan være tidlig tegn på spiseforstyrrelse

– Jeg følte mye på ensomhet

Susann hadde mange venner på barne- og ungdomsskolen, men da hun flyttet og startet på videregående, en skole der hun ikke kjente noen, ble det vanskelig.

– Jeg følte mye på ensomhet, og jeg ble nok den litt rare jenta i klassen som ikke alle forsto seg helt på. Jeg var også mye borte fra skolen en periode, og gikk til rådgiver tre ganger for å trekke meg fra videregående, før jeg fikk hjelp.

For å få hjelp med spiseforstyrrelsen, deltok Susann i gruppeterapi. Der var hun i fem timer hver torsdag.

– Det var en veldig spesiell opplevelse. Særlig det å dele rom med åtte andre damer som også kun satt og gledet seg til lunsj.

LES OGSÅ: Susanne (29) mistet storesøster Christine (31) til spiseforstyrrelser

Prøvde å skjule spiseforstyrrelsen

Susann skjulte bulimien for de fleste i fem år. Hun var overbevist om at ingen hadde gjennomskuet henne, men noen stusset over at hun hadde «omgangssyke» omtrent daglig.

– Terapi og støttende venner og familie ble redningen. Og dårlig med penger til mat hjalp også på, sier hun, og fortsetter:

– Jeg fant meg selv, men det skjedde litt sent. Jeg føler at det er viktig å ha et godt selvbilde. Dårlig selvtillit kan vi alle ha en dag, men det er viktig at man føler seg bra som menneske.

Susann har to egne barn, og to bonusbarn. Å bli mamma, gjorde noe med selvbildet hennes.

– Jeg har alltid ønsket å bli den mammaen min mamma var for meg. Den som er der, lytter og stiller opp når det trengs. Det gir meg så mye, særlig når jeg er så heldig å ha to barn som viser meg kjærlighet og takknemlighet for at jeg er deres mamma. Jeg er privilegert som har en kjæreste som forguder meg, og støtter meg i alle mine merkelige prosjekter og ideer, både hjemme og på jobb.

For Susann har en jobb ingen hadde sett for seg at hun skulle ha. Hun driver nemlig med Stand Up. Jobben hennes er å stå på en scene foran folk, og få dem til å le.

– At jeg skulle starte med Stand Up kom som et sjokk for mange. Vanligvis fikk jeg svetteringer bare av å måtte spørre etter en matvare på Kiwi, sier hun, og fortsetter:

– Det var mamma som tipset meg om dette Stand Up-kurset hos Reis deg-komikerklubb. Hun ville vel gjøre det godt igjen etter å ha påført meg en spiseforstyrrelse, sier Susann ironisk.

– Det var ille, men ikke SÅ ille

Den teoretiske delen av Stand Up-kurset gikk strålende – Susann turte til og med å rekke opp hånden. Men på dag nummer tre, da alle kursdeltakerne skulle holde en fremføring på tre minutter, slo nervene inn for fullt.

– Jeg kom inn i rommet med krummet rygg. Jeg følte selv at jeg ikke var tilstede, men da jeg begynte å snakke, var det ikke så ille som jeg hadde forestilt meg. Det var ille, men ikke SÅ ille. Jeg fikk gode råd og ikke minst skryt for at jeg, Susann Laache, hadde tatt skrittet opp på den «scenen», og tatt kontroll over nervene mine.

Susann forklarer at det å stå på scenen for første gang var vondt, men samtidig godt og befriende. Det var noe helt annet enn hva hun hadde forestilt seg.

– Da jeg først kom i gang var det helt utrolig. Det var spesielt ålreit om folk lo, selvfølgelig, og det gjør de som regel.

LES OGSÅ: Hverken Anette (38) eller Ann Kathrin (43) angrer på at de tok sjansen på utdanning i voksen alder

– Den dagen jeg skulle stå på scenen, var et sant helvete

Det begynte å gå fremover, men frykten for hva andre tenkte om henne, og hva som kunne gå galt, ville ikke gi slipp med det første.

– Jeg forberedte materiale et par uker i forveien, og øvde, øvde og øvde. Den dagen jeg skulle stå på scenen, var et sant helvete. Jeg brukte så mye tid på disse nervene, sier hun, og utdyper:

– Det var før en jobb i Oslo, i fjor vår, da jeg satte meg ned og sa høyt til meg selv: «Hvis jeg skal gå rundt og ha det sånn som dette, så kan jeg like gjerne bare slutte med Stand Up. Hvis jeg skal drive med dette, må jeg kose meg – ikke bare på scenen og etter jobben er gjort, men også før».

Denne kvelden sto Susann bak sceneteppet, uten skjelvende hender. Og da konferansieren ropte: «Ta imot Susann Laache», var hun helt rolig. Hun smilte fra øre til øre.

– Dette var første gang jeg følte at jeg var nærmest 100 prosent tilstede på scenen. Etter denne dagen, har jeg bare kost meg. Jeg elsker timene før show. Jeg får så mye adrenalin i kroppen, og gleder meg så utrolig mye til å stå der og skape en god opplevelse for publikum.

– Jeg føler meg fri på scenen

Om noen hadde sagt til 16 år gamle Susann, at hun skulle bli Stand Up-komiker og holde sitt eget soloshow i 2018, hadde hun fnyst av det. Nå gleder hun seg til hvert show, og det er vanskelig å trekke frem hva som er negativt med jobben, men hun husker én episode som ikke var spesielt morsom – i alle fall ikke for henne.

– Det må være den gangen jeg gikk av scenen etter et show, og en person i publikum forklarte at jeg hadde glemt å lukke buksesmekken min. Akkurat denne dagen hadde jeg på meg et truseinnlegg, og en rimelig gjennomsiktig blondetruse. Det synes i scenelys, ler hun, og legger til:

– Det beste med jobben er å føle at jeg gir noe til mennesker. At jeg gjør andre glade, og gir dem en bra opplevelse. Jeg føler meg fri på scenen. Det er blitt min greie.

LES OGSÅ: - Jeg pleier å si at vi lever i to tusen og krenka