Årets pioner:

– At jeg var kvinne og sportsinteressert, vakte en viss oppsikt

Selv om hun har vært en bauta i NRK-sporten og et stort forbilde for mange kvinner, innrømmer hun at hun aldri har følt seg bra nok.

– Jeg fant ut at det å jobbe med sport ville være min mulighet til å få være i sportens verden, sier Karen-Marie. FOTO: Astrid Waller
– Jeg fant ut at det å jobbe med sport ville være min mulighet til å få være i sportens verden, sier Karen-Marie. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Karen-Marie Ellefsen (70)

Sportsreporter
Vokste opp i Begnadalen, sør i Valdres, med søster og foreldre. Jobbet i NRK-sporten fra 1979 til høsten 2020, da hun gikk av med pensjon.
Fikk hedersprisen under Gullruten 2011 og Kongens fortjenstmedalje i august 2020.

Det ble alt det hun hadde drømt om og mer til, skal vi tro ­Karen-Marie Ellefsens egen oppsummering av over 40 år som NRK-sportens «leading lady». Triumfer, nedturer, ­jubelrop og tårer. Sportens verden er full av de store følelsene. Og midt i begivenhetenes sentrum har Karen-Marie fra ­Begnadalen ­beholdt ro og oversikt.

Jeg har opplevd enormt mye, og jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått lov å holde på med det jeg elsker i så mange år, sier ­Karen-Marie.

Vi møter henne til fotografering og intervju etter å ha gitt henne den hyggelige beskjeden om at KK-redaksjonen har kåret henne til «Årets ­pioner» i vår årlige kåring «Årets kvinner». En pris som føyer seg pent inn i rekken av utmerkelser Karen-Marie har mottatt i forbindelse med at hun nå takker av i «Sporten» etter det som virkelig kan kalles lang og tro ­tjeneste. Ikke overraskende har alle årene foran tv-kameraene også gitt henne evnen til å «slå på» energien.

– Men jeg er ikke noen modell som kan dette med posering, så dere får gi meg tydelige instruksjoner, sier Karen-Marie spøkefullt og retter litt på den blonde luggen med vante bevegelser.

– Jeg tror helt klart at jeg i større grad enn menn i samme stilling måtte bevise at jeg dugde, sier Karen-Marie Ellefsen. FOTO: Astrid Waller
– Jeg tror helt klart at jeg i større grad enn menn i samme stilling måtte bevise at jeg dugde, sier Karen-Marie Ellefsen. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Jeg følte at jeg måtte prestere

For mange av oss er Karen-Marie et av disse tv-ansiktene som ­«alltid» har vært der. Smilende, trygg, kunnskapsrik. Enten det er som program­leder, reporter eller kommentator i turn og friidrett.

At hun i sin tid nærmest framsto som en provokasjon, er i grunn en nokså krevende øvelse å forestille seg. Men Karen-Marie var altså den ­første kvinnen i tv-ruta som beviste en gang for alle at sportsinteresse, kunnskap og formidlingsevne ikke var forbeholdt gutta. Selv om et leser­innlegg fra 1978 påsto at hun var beviset på at det norske ­samfunnet var i ferd med å gå i oppløsning.

– At jeg var kvinne og sportsinteressert, vakte en viss oppsikt. Det var vel en uvant kombinasjon for dem, sier Karen-Marie nøkternt.

I virkeligheten var det vel mer et kollektivt hake­slipp det var snakk om, både internt i NRK og ikke minst «der ute». Hvem var denne dama? Hadde ikke likestillingen gått for langt nå?

– Det var Rolf Rustad, sjefen for sportsavdelingen, som slapp meg til, forklarer Karen-Marie.

Hun begynte å jobbe i NRK ved siden av studier allerede som 22-åring. Sport var det hun drømte om å jobbe med, det hadde det vært siden hun som niåring satt klistret til ­radioapparatet hjemme i Begnadalen i Valdres og noterte rundetider på skøyter sammen med søsteren. Sportsinteressen hadde hun arvet etter sin far.

Jeg klippet ut bilder av skøyteløpere og limte inn i album. Var ikke så opptatt av filmstjerner og sånt, ­forteller Karen-Marie.

I NRK tok Karen-Marie etter hvert motet til seg og ­spurte om å få jobbe mest mulig i «Sporten». Og etter ­intens vikar­jobbing og to år på rad med sommerjobb åpnet det seg en mulighet for fast ansettelse i 1979.

– Da ble jeg ansatt som reporter i sportsavdelingen, ­forteller Karen-Marie, og bekrefter at hun var den første kvinnen som fikk denne stillingen.

– Hadde det ikke vært meg, ville det jo kommet en ­annen, sier hun beskjedent, men innrømmer at hun følte hun hadde mye å bevise som kvinne.

– Jeg tror helt klart at jeg i større grad enn menn i samme stilling måtte bevise at jeg dugde. Jeg følte at jeg måtte prestere, og at eventuelle feil jeg gjorde, ville bli forklart med det faktum at jeg var kvinne. Og for å være helt ­ærlig, så tror jeg det fortsatt er litt sånn, sier Karen-Marie.

Tiden var muligens inne for en kvinnelig sportsreporter da Karen-Marie ble fast ansatt, to år før Gro Harlem Brundtland ble statsminister. Men uvant, det var det jo.

– Jeg tror nok at de internt fryktet publikumsreaksjonene på at en kvinne skulle dekke sportsnyhetene, sier ­Karen-Marie og forteller at særlig fotball ble ansett som mannens domene.

Hun husker godt en episode da en Vålerenga-kamp ­skulle dekkes, og en av de mannlige ansatte valgte å avbryte ferien sin for å påta seg oppdraget.

– Det var jo for å unngå at det ble meg, sier Karen-Marie.

Hun forteller at argumentet som ble brukt mot at hun skulle dekke fotball, var at hun manglet erfaring. At hun ikke hadde sparket ball på løkka.

– Men du vet, jeg hadde jo aldri drevet med turn eller ­ishockey heller. Men det var ikke et problem at jeg rapporterte fra disse idrettene. Fotballen, derimot, den måtte jeg holde meg unna. Heldigvis har dette endret seg, men det er fortsatt en del der ute som mener at kvinner ikke har greie på fotball, altså, sier Karen-Marie oppriktig.

Som ung drev hun med friidrett, men ifølge henne selv skjønte hun tidlig at hun ikke ville bli spesielt god.

– Jeg fant ut at det å jobbe med sport ville være min ­mulighet til å få være i sportens verden, sier hun.

– Jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått lov å holde på med det jeg elsker i så mange år, sier Karen-Marie. FOTO: Astrid Waller
– Jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått lov å holde på med det jeg elsker i så mange år, sier Karen-Marie. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Historiske øyeblikk

Og om hun ikke har trent som en toppidrettsutøver, har hun i alle fall forberedt seg som en. For er det en ting ­Karen-Marie vet, så er det at det ikke er rom for rot eller tabber i idrettens verden, heller ikke på kommentatorplass. Etter å ha dekket alle sommer-OL siden 1980, ni vinter-­OL, ni ­ski-VM, alle friidretts-VM siden 1987, og alle friidretts-­EM siden 1986, er det særlig én erfaring hun har gjort seg: ­Forberedelser er gull.

– Jeg pleier å si at det er som å gå opp til eksamen med hele Norge som sensorer, sier Karen-Marie.

Ble noe feil, fikk hun høre det. Som under VM-kampen mellom Nederland og Skottland i 1978, da NRK med Karen-­Marie i tv-ruta fikk satt over til Arne Scheie i Argentina 30 sekunder for sent. Skottland hadde fått straffe. ­Seerne fikk bare sett reprisen. Reaksjonene var hissige.

Sånn går det når man slipper til kvinner i sporten, husker jeg det ble sagt. Men det var ikke min feil, sier ­Karen-Marie, som rett og slett ble satt på litt for sent, og som satt i studio uten monitor til å følge kampen.

– Heldigvis har jeg fått absolutt flest hyggelige tilbakemeldinger, sier hun og forteller at det betyr mye å høre fra kvinnelige kolleger som forteller at de fikk lyst å bli det samme som henne da de så henne på tv som barn.

– Det synes jeg er fint å tenke på.

Karen-Maries yrkesliv er fylt av historiske øyeblikk. Hun har sikkert hatt sine økter ved kopimaskinen, levert reiseregninger og registrert fravær, hun også, men først og fremst har hun vært tett på øyeblikk vi alle rangerer som ­historiske. Så mange at det kan være vanskelig å rangere.

– Vebjørn Rodals gull på 800 meter i 1996 og Trine ­Hatte­stads OL-gull i spydkast i år 2000 er noe jeg pleier å trekke fram. Og Brasil-kampen fra 1998. Men skal jeg ­trekke fram én enkeltbegivenhet, så blir det OL på Lillehammer. En helt fantastisk opplevelse, sier Karen-Marie og beskriver arrange­mentet som unikt på alle måter. Nærmest eventyraktig perfekt.

Alle vi som var på jobb, skjønte at dette var noe vi ikke fikk oppleve igjen, at dette var historisk.

Førti år i sportens tjeneste har ført henne fra kontinent til kontinent, der hun har dekket evenementer i kvelende hete og bitende kulde. Her har hun intervjuet ekstatiske stjerner og sønderknuste tapere, og rapportert med stødig røst fra øyeblikkene der vi selv har hoppet i sofaen eller ­revet oss i håret.

– Men noen bok eller foredrag, nei, det har jeg ingen ­planer om, ler den nyslåtte pensjonisten, og bedyrer at hun ikke tror hun har noe interessant å bidra med.

Ikke noe interessant å bidra med? Her må vi arrestere ­Karen-Marie Ellefsen. Det kan se ut til at vår første kvinnelige sportskommentator og ankerkvinne glemmer at hun av det brede lag av befolkningen anses som en pioner og en bauta. Har hun glemt at hun nylig mottok Kongens ­fortjenstmedalje? En æresbevisning som begrunnes med at inn­satsen hennes «har ligget betydelig over det normale, og hvor vedkommende også har vist aktivt samfunnsengasjement ­utover sin arbeidsinnsats».

Jeg trodde ikke det var sant. Jeg ble helt satt ut, sier Karen-Marie om seansen der statsminister Erna Solberg og kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen overrakte ­henne med­aljen mens hun sto midt i et opptak av en OL-sending i august.

Karen-Marie Ellefsen på jobb som vikar for NRK i 1978, året før hun begynte i sportsavdelingen.
Karen-Marie Ellefsen på jobb som vikar for NRK i 1978, året før hun begynte i sportsavdelingen. Vis mer

«Du er en foregangskvinne og pioner med unik for­midlingsevne. Gjennom å være deg har du tatt kampen for mange. Du har knust glasstak om og om igjen – gått foran og vist at det er mulig», sa statsministeren til en himmel­fallen Karen-Marie.

Ordene var ifølge Karen-Marie vanskelige å ta inn.

– Jeg ble veldig takknemlig. Det var virkelig en ære, sier hun og rister litt på hodet av det hele.

- Har aldri følt meg bra nok

For en som definerer seg selv som litt sjenert, var det nesten i overkant med oppmerksomhet sånn uten å være forberedt. Og at hun oppleves som viktig? Vel, det har hun ikke tenkt så mye på.

– Dette med å overvurdere egen betydning, det er ikke jeg så begeistret for. Og for å være ærlig har jeg aldri følt meg bra nok. Jeg har alltid kjent på prestasjonsangst. Det er blitt bedre med årene, men jeg tror dette er litt typisk for kvinner. Vi viser vår usikkerhet mer enn det menn gjør.

Presset om å prestere. Tanken på blikkene utenfra. Karen-­Marie forteller at hun tidvis har vært plaget av nervøsitet, ja, en frykt for å gjøre feil. For oss her hjemme har det ikke vært synlig. Vi har bare sett den trygge, kunnskapsrike kommentatoren. Faktisk er vi mange som ikke kan se for oss et sports­arrangement av betydning uten ­hennes tilstedeværelse. Som vil savne hennes evne til å opplyse, informere og geleide oss gjen­nom konkurranser der alle øvelsene ser ut til å pågå samtidig, og der utøverens navn bare kan uttales av henne og ingen andre.

Det er fristende å konkludere med at hadde Karen-Marie vært en mann, så ville hun signert bokkontrakt og manage­ment for lengst. Ja, kanskje også blitt coach eller ­bestemt seg for å holde kurs for næringslivet. Selv har hun ikke mange konkrete planer for sitt nye liv som pensjonist.

– Jeg kan ikke si at jeg gleder meg til en helt åpen kalender. Jeg skulle for eksempel gjerne har reist på en deilig, lang ferie til et varmere strøk nå, men det lar seg jo ikke ­gjøre, sier Karen-Marie og sukker.

– Jeg synes at koronaperioden har vært tøff. Jeg har holdt meg mye innendørs og savner det sosiale, forteller hun og innrømmer også at hun ikke har brukt noe særlig med tid på å planlegge en tilværelse full av fritid. Hun har jo strengt tatt alltid hatt så mye å gjøre, jobben har fylt opp kalenderen og vært førsteprioritet, i alle fall etter at foreldrene døde. Først faren, og flere år senere moren. Karen-Marie var nært knyttet til dem begge, og brukte mye tid på å ta seg av moren de siste årene hun levde.

– Den tiden vi fikk sammen de siste årene hennes, er jeg veldig takknemlig for, sier Karen-Mare, som sammen med søsteren sin har beholdt barndomshjemmet i Begnadalen.

Det er veldig fint å reise opp i helger og i ferier, særlig på sommerhalvåret. Det er et sted jeg virkelig slapper av.

At hun ikke etablerte seg med mann og barn, er noe hun stadig blir konfrontert med i intervjuer. Hun kommer KKs undertegnede i forkjøpet.

– Disse spørsmålene om hvorfor det ikke ble familie, opplever jeg at ingen stiller menn i samme situasjon. Men jeg må ærlig innrømme at jeg gjerne skulle hatt egen ­familie med mann og barn. Men ikke for enhver pris. Det må jo være riktig. Det er bare ikke blitt sånn, sier ­Karen-Marie.

- Pensjonisttilværelsen får jeg ta som den kommer

Selv om hun har fylt 70 år, føler hun seg ikke hjemme i en betegnelse som «gammel».

– Moren min ble nesten 99 år og var en sånn som kunne besteget fjelltopper som 75-åring. Beholder jeg helsa, er jeg takknemlig.

Av interesser som fyller det lille hun har hatt av fritid, nevner hun strikking, sosialt samvær med venner og, ja, shopping er ikke en aktivitet hun forakter.

– Jeg er altfor glad i klær, innrømmer Karen-Marie, som ble avslørt da hun ankom fotograferingen med noen medbrakte plagg, alle med syltynne kleshengere som vitner om et fullt klesskap.

– Etter mange år vet jeg hva jeg liker. Men det er ikke sånn at jeg shopper alt mulig hele tiden, altså, bedyrer hun og smiler.

– Jeg kan ikke si at jeg gleder meg til en helt åpen kalender, sier Karen-Marie om det å ha gått av med pensjon. FOTO: Astrid Waller
– Jeg kan ikke si at jeg gleder meg til en helt åpen kalender, sier Karen-Marie om det å ha gått av med pensjon. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Toromsleiligheten på Oslo vest har for øvrig ikke plass til noe walk-in-closet.

– Heldigvis, får man nesten si, spøker Karen-Marie. Og kommer på at hun har bestemt seg for å ta opp treningen.

– Mange tror at vi som jobber med sport, også er sporty av natur. Det kan jeg avkrefte. Jeg er for eksempel så glad i sjokolade at jeg ikke kan ha det i hus, jeg spiser alt på en gang. Rekorden er en hel eske Kong Haakon på en kveld, innrømmer hun og ler.

– Nei, pensjonisttilværelsen får jeg ta som den kommer, framholder Karen-Marie.

Og i den forbindelse burde hun kanskje sette seg ved kjøkkenbordet med en kopp kaffe og oppheve sin egen ­regel om ikke å lese om seg selv i sosiale medier eller kommentarfelt. For selv om noen i årenes løp har kommentert hårsveiser og kjolevalg, er det helt andre budskap som ­dominerer under artiklene om Karen-Marie i disse dager.

«Karen-Marie, du vil bli dypt savnet. Takk for at du holdt ut til du ble 70 år!»

«Vår beste kvinnelige sportskommentator gjennom alle ­tider. Ingen ved siden. Takker, og bukker dypt, Karen-Marie.»

«En legende takker av. Tusen takk for alle gleder du har skjenket oss sportselskere. Tusen takk for at du har beriket mitt liv!»

Og mens hun koser seg med disse lykkønskningene, er vi mange som unner henne både én og to esker med Kong ­Håkon. Og noen gode timer på sofaen mens hun planlegger en ferie til et varmt, deilig sted en gang i løpet av en ikke altfor fjern framtid. Det har hun virkelig fortjent.

Juryens begrunnelse

Karen-Marie Ellefsen har gjennom en lang karriere som sportsjournalist i NRK banet vei for andre kvinner i det som var – og til dels fortsatt er – et mannsdominert yrke og felt. Kvinnelige sportsjournalister, ekspertkommentatorer, trenere og etter hvert også kvinnelige ledere innenfor idrettsorganisasjoner er noe som har kommet i etterkant av at hun entret tv-skjermen.

Vil gi pengene til

Kreftforeningen.
– Som medlem av Kreftforeningen er det naturlig for meg å gi pengene til dem. Foreningen gjør et viktig arbeid i kampen for å bekjempe en av de alvorligste sykdommene vi kan få.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer