- Mange retter fokus på hva man ikke kan. Rett etter at jeg ble diagnostisert ble jeg fortalt av en lege at jeg ikke ville kunne bli flyvertinne. Jeg ble så sint, ikke fordi jeg drømte om å bli flyvertinne, men fordi fokuset ble flyttet til hva jeg ikke kunne få til fremfor hva jeg faktisk kan få til.

- Mine idoler var mine foreldre, jeg skulle ha en samfunnsengasjert og aktiv jobb. Hva min kapasitet og mine evner strekker til bestemmes av meg, ikke av funksjonsevnen, sier Ingrid Ihme (48) til KK, og hun har bevist at man kommer langt med den innstillingen.

Lever med smerter - oppdaget ikke blodproppen

Mest fysiske hindringer

Rundt seks av ti funksjonshemmede står utenfor arbeidslivet i dag. Ingrid Ihme er ikke en av dem. Som direktør i Telenor Open Mind jobber hun for at funksjonshemmede og innvandrere skal komme inn i arbeidslivet.

Da KK snakker med henne, ser hun fram til å få koronavaksine dagen etter, siden hun er i en av risikogruppene. Som så mange andre gleder hun seg også til en ny hverdag når tiltakene letter, etter nesten et år på hjemmekontor.

- Hvordan jeg som muskelsyk rullestolbruker har blitt møtt i arbeidslivet, handler mest om hva jeg har prestert. Hindringene jeg har møtt, er stort sett fysiske. Jeg har møtt fysisk diskriminering både når jeg har skullet delta i møter og når jeg har prøvd meg på offentlig transport. Med brosteiner, asfaltkanter og trikkeskinner er det en utfordring å ta seg fram i Oslo med rullestol. Da Telenor bygget sitt nye hovedkontor på Fornebu, var universell utforming en viktig del, sier Ingrid og fortsetter:

- Jeg husker en gang jeg skulle på en konferanse med ei venninne om barrierene for funksjonshemmede i arbeidslivet. Siden det handlet om det temaet, trodde vi jo at det skulle være tilrettelagt for rullestolbrukere og hadde ikke sagt at vi satt i rullestol. Ironisk nok ble vi møtt av trapp. Jeg husker ikke helt om vi kom inn eller måtte snu.

Ine (28) opprettet to datingprofiler: Én med rullestol, og én uten

Ble syk i tenårene

Odelsjenta Ingrid vokste opp på gården Ime utenfor Mandal. Gården har vært i familien i hundrevis av år, og Ingrid mener hun lærte mye av oppveksten der, hvor hun blant annet husker gledene og slitet med både våronna og dyrehold. Under oppveksten hadde familien både melkekyr, sauehold og hester og Ingrid hadde et nært forhold til dyrene. Begge foreldrene jobbet også utenfor hjemmet; Faren som ingeniør og moren som lærer.

- Oppveksten min på gård har aktivt vært med på å bygge mine verdier. Jeg er vant til å jobbe hardt, og vet at rutinearbeid og detaljfokus er viktig for å nå de store målene. Arbeid er ikke alltid bare gøy, man må gjennom mange kjedelige og tunge oppgaver i alle typer jobber. Det er sluttresultatet som teller, sier hun.

Ingrid trives godt i Oslo hvor hennes søster Ellen (43) også bor, men som odelsjente har hun likevel lovet å vende tilbake for å overta gården en dag. Barndommen til Ingrid var preget av høy aktivitet med jobb og lek om hverandre, men da hun var 8-9 år begynte hun å merke at ikke alt var som det skulle.

- Vi løp stadig vekk 60-meteren og jeg merket at dette bare ble tyngre og tyngre. Jeg var ingen stor fan av idrettsdager og skidager og syntes det var uendelig mange av dem. Jeg hadde mange gode venner og kunne jo se hvor fort de kunne løpe. Og da skjønte jeg jo at jeg var syk, selv om jeg ikke visste mer om det, forteller hun.

Det skulle likevel ta lang tid før hun sa noe videre.

- Det verste var egentlig både at jeg ikke visste hva som skjedde med meg, og det var også vondt at kroppen ikke fungerte slik jeg ønsket. Det viste seg at jeg har en nevromuskulær sykdom. Diagnosen fikk jeg da jeg var 13-14 år gammel. Jeg gikk i sjuende klasse, og det er klart det ikke var noe gøy å få høre at jeg trolig kom til å ende opp i rullestol. Det var en vond beskjed å få, sier hun.

Nevromuskulær sykdom, også kalt muskelsykdom, er en samlebetegnelse på en rekke sykdommer som rammer kroppens motoriske enheter. Ifølge Norsk Helseinformatikk finnes det rundt 500 personer med slike sykdommer i Norge i dag.

- Det er klart jeg var lei meg, og det tok tid før jeg tenkte at jeg kunne gjøre som jeg ville uansett. Det hendte nok at jeg tenkte at jeg var annerledes på grunn av sykdommen da jeg gikk på skolen, men jeg var skoleflink, likte teoretiske fag og hadde mange venner, sier Ingrid.

Josefine (21) sitter i rullestol på grunn av en sjelden sykdom: - Det verste jeg vet er når folk synes synd på meg

Ønsker å være en rollemodell

Som den viljesterke damen hun er, har hun passende nok bursdag på Kvinnedagen, 8. mars. Fordelen er at mange husker dagen, ifølge henne selv. Som så mange andre 19-åringer forlot Ingrid hjembyen for å studere etter videregående, og rullestolen ble med henne og flyttelasset. Hun har bodd i Oslo siden.

- Da jeg flyttet til Oslo som 19-åring var det med rullestol, og jeg gikk etter hvert fra å være gående til å bare bruke rullestol. Men når man har vært dårlig ganske lenge, er rullestolen mest et hjelpemiddel. Jeg flyttet til Oslo for å studere da jeg var 19 år og begynte først på jusstudiet, men jeg synes det var så kjedelig at jeg sluttet etter et semester. Etter det studerte jeg idehistorie og religionshistorie. Jeg bodde på Sogn Studentby, forteller Ingrid.

Viljestyrken hennes har alltid kommet godt med. Rullestolen har aldri stoppet Ingrid fra å leve det livet hun ønsker.

- Jeg har reist over nesten hele verden, både på jobb og privat. Sommeren 2019 var jeg i Tokyo, og det ga virkelig mersmak. Det er så annerledes, hele Tokyo er så high tech.

- Alle menneskene er veldig høflige, og man kommer virkelig til en helt annen kultur. Mange av skiltene er riktignok på japansk, men om man leter finner man dem også på engelsk. Det er litt mer styr å reise med rullestol, men flere flyplasser og storbyer er godt tilrettelagt for rullestoler, blant annet i Spania og USA. Mange steder er det bedre tilrettelagt enn i Norge. Men det første stedet jeg har tenkt å reise nå er til Mandal, og jeg skal også en tur til Trondheim, sier hun.

Hun liker også å gå på kino og konserter med venninner, når hverdagen er normal og uten koronatiltak. Og hun spiller gjerne sjakk, men mener selv at hun ikke er så god. Selv tror hun de som kjenner henne vil beskrive henne som viljesterk og stort sett i godt humør.

- Jeg har hoppet i fallskjerm, faktisk! Men bare en gang, da jeg var 30 år. Jeg hadde bare bestemt meg for at jeg hadde lyst å gjøre det. Det var tandemhopp med en lærer på den fallskjermskolen. Og det var kjempegøy, med nesten et minutt i fritt fall. Men jeg tror det er nye regler nå, så det er ikke sikkert jeg hadde fått lov i dag med min helsetilstand, sier hun.

Katten Roy Orbison har holdt Ingrid med selskap på hjemmekontoret.

- Når det gjelder kjæreste har jeg vel egentlig bare tenkt at blir det aktuelt, så dukker han opp, sier hun.

Merker lite til fordommer

Mange av vennene fra gymnastiden har hun fortsatt kontakt med. Ingrid sier hun ikke merker så mye til folks fordommer i det daglige. De hun har rundt seg og de hun kjenner ser ikke annerledes på henne selv om hun sitter i rullestol.

- Jeg kjente ikke andre rullestolbrukere fra Mandal, så det var i løpet av min tid på universitetet at jeg møtte og ble kjent med andre mennesker som brukte rullestol. Disse nye forbindelsene og vennene mine gjorde meg oppmerksom på alle barrierer og problemer når det gjelder universell utforming og tilgjengelighet. Jeg skjønte også hvilke implikasjoner dette ville ha for meg når jeg kom inn på arbeidsmarkedet, sier hun.

Men det vil alltid være noen som har meninger, også om rullestolbrukere. Noe av det fikk idrettsutøver Birgit Skarstein høre da hun deltok i «Skal vi danse». Selv ville hun bevise at dansegulvet er en plass for alle.

- På et foredrag spurte Cato Zahl Pedersen en gang hva som kjennetegnet en polfarer? Det er jo en som har gått til Sydpolen eller Nordpolen. Og en deltaker i «Skal vi danse» er jo en som har deltatt i det programmet. Jeg kjenner Birgit Skarstein litt og synes hun er en utrolig varm, klok og flott dame, mener Ingrid.

Selv ble hun medlem av Foreningen For Muskelsyke (FFM) under studietiden, og det åpnet døren inn til Telenor Open Mind og jobben hun har i dag. Hun hadde ingen ambisjoner om å ha en lederjobb i utgangspunktet, men det er viktig for henne å kunne være en god rollemodell. Hennes arbeidshverdag handler mye om såkalt stakeholder-virksomhet, det vil si å forankre programmet politisk og hos Telenors ledere og ledelse.

- Jeg har brukt mer enn 20 år av arbeidslivet mitt på å jobbe med å gi sårbare grupper, som mennesker med nedsatt funksjonsevne og innvandrere muligheter i arbeidslivet. Det har jeg primært gjort gjennom programmet Telenor Open Mind, som også er spredt til andre land der Telenor har virksomhet, for eksempel Myanmar, Sverige og Pakistan. Telenor har valgt seg ut FNs bærekraftsmål nummer 10: Redusere ulikheter, og dette er en viktig begrunnelse for Open Mind-programmet. Hvert år tar vi inn 20 deltakere, 12 innvandrere og 8 med nedsatt funksjonsevne. 75 prosent av dem kommer ut i arbeid etterpå, forteller Ingrid.

Eli Strand (50) lever med uhelbredelig kreft: - Største sjokket i mitt liv

Handikapforbundet: - Ser rullestolen, ikke kompetansen

En undersøkelse fra 2019 viste at likestilling av funksjonshemmede har stor støtte i befolkningen, men folk flest vet lite om det, skriver Handikapnytt. Det er Fafo som har gjennomført undersøkelsen for Barne-, Ungdoms- og Familiedirektoratet (Bufdir). Norge er det forbudt å diskriminere funksjonshemmede og alle, uavhengig av funksjonsevne skal ha like muligheter. Likevel er ikke dette hverdagen for mange funksjonshemmede.

- Vi ser daglig at funksjonshemmede forskjellsbehandles og utestenges på alle samfunnsarenaer. Det begynner allerede i barnehagen, og forsterkes gjennom skoleløpet. Unge mennesker støtes ut av skolesystemet – frafallet i videregående skole er på skyhøye 64 prosent. En av tre funksjonshemmede opplever hets og hat. Og altfor mange stenges ute fra arbeidslivet, sier forbundsleder i Norges Handikapforbund, Tove Linnea Brandvik til KK.

- Bare 40 prosent av alle funksjonshemmede er i arbeid og hele 105.000 står ufrivillig uten jobb. Ny forskning viser ar jobbsøkere som nevner at de bruker rullestol i søknaden, blir innkalt til intervju bare halvparten så ofte som andre jobbsøkere. Flinke folk står og banker på døra til arbeidslivet, men blir møtt av potensielle arbeidsgivere som ser feil med folk i stedet for å rette fokus mot hvordan arbeidslivet og samfunnet for øvrig stenger en stor gruppe ute. Som ser rullestolen folk bruker og ikke kompetansen de har, legger hun til.

- Har dette endret seg noe under korona-pandemien og i så fall i hvilken grad?

- Koronapandemien har satt funksjonshemmede enda mer på sidelinjen enn før. Vi ser at enda flere har falt ut av arbeidslivet det siste året, og spesielt unge er hardt rammet. Men vi mener pandemien er en god anledning til å snu. Pandemien har gitt oss så mange muligheter for et mer fleksibelt arbeidsliv. Hjemmekontor, som tidligere ble sett på som en vanskelig tilrettelegging for arbeidsgivere, er blitt mulighetsrom. Digitale løsninger skyter fart som aldri før. Og det er ingen tvil om at fleksibilitet og nytenking er avgjørende for å møte morgendagens utfordringer, sier Brandvik.

Vil se muligheter

Ingrid har i dag personlig assistent. Hun har tidligere kjørt bil, men gjør det ikke nå lenger. Sykdommen merker hun også på hjertet og lungene, i form av pusteproblemer. Men stort sett går det greit i det daglige. Hun bor i egen leilighet i Oslo, og sier hun har god plass, så det har etter forholdene gått greit med hjemmekontor.

- Jeg er opptatt av å trene og være i aktivitet og jobbe. Det beste for meg er å gjøre noe. Da jeg begynte å jobbe, møtte jeg mange som både ville og var i stand til å jobbe. Mitt ønske har vært å åpne dørene for alle som ønsker å komme inn i arbeidslivet, sier Ingrid.

Arbeids- og sosialdepartementet lanserer nå en ny kampanje som heter #semuligheter. Kampanjen skal rette søkelyset mot utenforskap og inkludering i koronakrisen. Ingrid Ihme er en av ambassadørene for kampanjen. Hun er i godt selskap med andre kjente navn som Ingeborg Senneset, Anita Skorgan, Michael Andreassen og Anita Krohn Traaseth, for å nevne noen.

- Jeg er stolt av å få være ambassadør for kampanjen. Jeg er redd for at korona-krisen skaper enda større utenforskap, og det viser at det er enda viktigere å bli inkludert.

Jeg tror mange tenker at det er mye ekstraarbeid og mye plunder og heft med å ansette mennesker med innvandrerbakgrunn eller nedsatt funksjonsevne, for eksempel. Man vet ikke hvordan det blir og tenker kanskje at det er lettere og tryggere å ansette noen som er lik den man selv er. Det er mange som tenker at likestilling handler mest om kjønn, men for de gruppene jeg jobber med, innvandrere og funksjonshemmede, handler det like mye om å få innpass i arbeidslivet, avslutter Ingrid Ihme.