Danske Saybia ble for alvor kjent da Idol-Kurt gjorde deres «The Day After Tomorrow» til sitt glansnummer. Saybia er fortsatt i høyeste grad et Idol-vennlig band – og det er dessverre ikke positivt ment.

Sidrumpa
Saybia lager lynstreit gitarbasert poprock, som tidvis glimter til og fenger, men som dessverre for det meste er kjedelig og sjelløs samlebåndmusikk. Det finnes ikke ett overraskende grep, ikke én eneste sang vi får lyst til å høre igjen.

Man kan få inntrykk av at danskene konstant prøver å høres ut som noen andre, det være seg Radiohead, Coldplay, Muse eller Jeff Buckley.

Hadde de forsøkt å finne sin egen stil, hadde de kanskje ikke gått så på trynet som de gjør med «All Eyes on the Highway».

Nødrim i kø
Saybias største svakhet er de ekstremt platte tekstene. Det er åpenbart viktig for bandet at alt går på rim, og man kan få inntrykk av at de slett ikke er spesielt opptatt av å unngå det banale.
«My skin as pale as bone
As I hung up the phone
Heart sunk to the ocean floor
Thoughts raced to the nearest shore
On my way!!»

Klarer vokalist Søren Huss å synge dette uten å rødme, fortjener Saybia nesten ekstrapoeng. Og ja, de to utropstegnene er korrekt sitert ... Det hele når et absolutt bunnpunkt på platens siste spor, hvor Saybia kliner til med havlyder inne i, og på slutten av, sangen. Bølger som slår mot stranden. Føling i fjæra. Trenger man si mer?

Plutselig prog
Innimellom er det en melodilinje som gir håp, et gitarriff som ikke er fullstendig anonymt, eller et refreng som fester seg. På «Godspeed into the Future» beveger Saybia seg med én fot inn i progland, uten at det høres ut som noe annet enn meget kontrollert kaos.

«All Eyes on the Highway» er en helt unødvendig utgivelse fra et band uten særpreg og identitet. Dersom Søren Huss gir fra seg tekstansvaret og bandet tar noen runder i tenkeboksen, er det mulig at kreativiteten kan øke. Jeg har dog mine tvil.