LIVSHISTORIE: Barbro har skrevet bok om mamma Dagmars liv. Gjennom skrivingen er hun blitt  bedre kjent med moren sin og hennes vanskelige fortid. Foto: Helene Nordgren/All Over Press
LIVSHISTORIE: Barbro har skrevet bok om mamma Dagmars liv. Gjennom skrivingen er hun blitt bedre kjent med moren sin og hennes vanskelige fortid. Foto: Helene Nordgren/All Over Press Vis mer

Adoptert

Barbros mamma ble gravid med fetteren som 16-åring

Først som voksen fikk hun vite om sin bortadopterte storebror.

ALLERS.NO: – Da jeg endelig fikk vite sannheten, forsto jeg plutselig moren min så mye bedre, sier Barbro Blomberg (69).

Fram til hun var 36 år, var hun uvitende om at hun hadde en biologisk bror i Madrid. Hans eksistens hadde vært mamma Dagmars vel bevarte hemmelighet.

Barbro vokste opp i Göteborg, men som voksen flyttet hun til Skåne. Helt siden hun var liten jente, har hun kjent en tilknytning til Spania. I voksen alder reiste hun ofte dit på ferie og språkkurs, og på morens side fantes det slekt. Broren til Barbros morfar slo seg ned i Spania tidlig på 1900-tallet og fikk seg familie der.

Dypt vennskap: Selv om Enrique og Barbro først møttes i voksen alder, forteller Barbro at de har en veldig sterk fellesskapsfølelse seg imellom. Foto: Privat
Dypt vennskap: Selv om Enrique og Barbro først møttes i voksen alder, forteller Barbro at de har en veldig sterk fellesskapsfølelse seg imellom. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Rørende gjenforening
Noe skurret med oppveksten
– Jeg har alltid beundret moren min voldsomt, men hun var ikke en sånn man satt og klemte på. Og jeg sa aldri «du» til henne som barn, først i voksen alder, sier Barbro.

På 40- og 50-tallet gikk vennenes mødre hjemme, mens Barbros mor var yrkesaktiv. Hun jobbet som sekretær og senere konsul på det spanskspråklige konsulatet i Göteborg og på Chiles ambassade i Stockholm. Hun var alltid veldig velkledd i drakt, med hatt og håndveske. Men Barbro har også et annet bilde av moren sin. Hun husker hvordan Dagmar holdt en viss distanse til omverdenen. Derimot delte Dagmar gjerne sine glade minner fra ungdomsårene i Spania.

– Jeg har i hele oppveksten fått høre om årene i Barcelona, og mamma viste bilder fra forskjellige utflukter og fester. Alt virket så fantastisk, sier Barbro.

Da Barbro gikk på gymnaset, tok Dagmar henne med til de kjære traktene i Spania.

– Det var en fantastisk fin reise. Men samtidig var det noe som skurret.

Ukjent mann

I 1978, da Barbro var 33, døde hennes elskede storebror, Ingemar, av leverkreft. Barbro sørget dypt. Etter Ingemars bortgang var hun plutselig blitt det enebarnet hun ofte hadde følt seg som – aldersforskjellen mellom henne og broren var 15 år.

I 1981, tre år etter Ingemars bortgang, fikk Barbro vite noe som rystet henne.

– Det var en helt vanlig ettermiddag. Foreldrene mine hadde akkurat kommet hjem fra julefeiring i Spania. Vi hadde spist middag, og nå satt vi i sofaen og tittet på feriebildene.

Særlig ett bilde fanget Barbros interesse. Det forestilte foreldrene hennes og en ukjent mann og kvinne.

– Den ukjente mannen var veldig lik mormoren min. Jeg spurte: «Mamma, hvem er det der?». Mamma satt helt taus. Jeg snudde meg og så på henne. Da pekte hun på seg selv, men sa fremdeles ikke noe.

Så merkelig, tenkte Barbro, samtidig som hun hørte seg selv spørre: «Er det din sønn?».

– Mamma svarte fremdeles ikke, bare nikket. Verden stanset opp! Det ble et stort sjokk – for oss begge. For endelig fikk hun sagt det som hun hadde gått og båret på i alle år.

Da var Dagmar 74 år, og historien om den bortadopterte sønnen var som et stort, åpent sår. Hun klarte ikke i klartekst å fortelle hva som egentlig hadde skjedd, hvordan hun selv hadde hatt det i alle disse årene med fortielse og fornektelse. Å ha levd sånn, helt siden 1924.

I dag forstår Barbro at Dagmar sørget i det stille, men utad holdt hun distansen og fasaden.

Søsken: Det var 15 års aldersforskjell mellom 
Barbro og storebroren Ingemar, som døde i 1978. Tre år senere fant hun sin andre storebror i Spania. Foto: Privat
Søsken: Det var 15 års aldersforskjell mellom Barbro og storebroren Ingemar, som døde i 1978. Tre år senere fant hun sin andre storebror i Spania. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Ble adoptert bort mot morens ønske

Stor skam
Dagmar var eldst av seks søsken og vokste opp i Göteborg. Som ung lengtet hun etter eventyr og maste på foreldrene sine om å få reise for å hilse på onkel Josef i Barcelona og lære seg spansk. I 1922, da hun var 16, reiste hun av gårde – og der ble hun gravid med fetteren sin.

– Graviditeten måtte for enhver pris holdes skjult, og hun ble nødt til å gi fra seg barnet sitt – min storebror, forteller Barbro.

Dagmar fødte sønnen Enrique i et kloster. Deretter bodde han i to år hos en fostermor før han fikk komme til den biologiske familien sin i Barcelona, under skalkeskjul av at han var adoptert. Dagmar måtte reise alene hjem.

– Ettersom jeg selv har to døtre, kan jeg virkelig leve meg inn i mammas situasjon. Det ville ha vært forferdelig å være tvunget til å gi fra seg barna sine, utbryter Barbro.

– Men på 20-tallet, da dette skjedde, snakket man ikke om det. Det fantes verken prevensjon eller seksualundervisning. Moren min visste ingenting om noe av dette!

Dagmars foreldre fikk vite sannheten etter at barnet var født. Å beholde gutten var aldri en valgmulighet.

Dagmars tante, som oppfostret Enrique, skrev etter hvert brev til sin slektning. Brevene inneholdt avsnitt på spansk, som Dagmar, men ikke foreldrene hennes, forsto. Det ble også sendt bilder av gutten, men dem tok Dagmars foreldre kjapt hånd om, og hun fikk aldri se dem.

Yrkeskvinne: Dagmar gikk alltid pent kledd, i drakt og hatt, og Barbro var veldig stolt av moren sin. – Jeg syntes mamma var så vakker. Foto: Privat
Yrkeskvinne: Dagmar gikk alltid pent kledd, i drakt og hatt, og Barbro var veldig stolt av moren sin. – Jeg syntes mamma var så vakker. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: - En har jeg født, og en har jeg fått

En taushetspakt

Enrique vokste opp i den troen at faren hans, Dagmars fetter, var storebroren hans. Da han fikk vite sannheten som 18-åring, kom det som et sjokk for ham, men han fikk streng beskjed om aldri å ytre ett ord til noen.

– Det var en «pacto de silencio», en taushetspakt, sier Barbro.

Da den spanske borgerkrigen rammet Barcelona, flyktet Enriques familie til Sverige.

– Broren min bodde hos min mormor og morfar i nesten to år, han gikk til og med på skole i Göteborg, men han møtte aldri moren min!

Enrique vendte tilbake til Spania uten at hans og morens veier møttes. Mor og sønn ble holdt fra hverandre, Dagmar levde sitt eget liv med mann og barn.

Enrique ble voksen, giftet seg og fikk egne barn, hele åtte stykker.

– Det var kona hans som til slutt fikk ham til å kontakte mammaen sin, forteller Barbro.

Første møte

I 1979 kom Enrique til Sverige med familien sin, reiste rundt og hilste på slektninger, blant annet en onkel i Stockholm. Til slutt kom de til Båstad, der Dagmar og mannen Ragnar bodde. For Dagmar ble det både en glede og et sjokk endelig å få treffe sønnen sin. Men Barbro visste ingenting.

– Mamma må jo ha hatt det på tungen så mange ganger. Men hele historien var så dypt begravd, dekket av så mange lag skam og skyld.

I 1983 fikk hun endelig treffe sin ukjente storebror. Da reiste hun sammen med foreldrene sine, mannen og døtrene til Madrid og feiret jul med Enriques familie.

– Første gangen jeg så Enrique – ansiktet hans var så kjent, han hadde drag av mamma, mormor og morfar. Vi oppdaget mange likheter.

At hemmeligheten plutselig var ute, var ikke lett verken for Barbro eller moren.

– Det er klart jeg har vært sint på og skuffet over mamma, undret meg, stilt spørsmål. Hvorfor sa hun aldri noe? «Det er så mye jeg vil fortelle», sa mamma, men så kom det ikke noe mer. Jeg tror det var sår som satt så dypt i sjelen at hun aldri orket å fortelle.

Skammen hun bar på, begynte tidlig, allerede da Enrique var nyfødt. Da måtte Dagmar sitte alene og spise på kjøkkenet, ettersom hun ble betraktet som uren.

– Derfor ble hun så oppsatt på å vise at hun kunne klare seg selv, som yrkeskvinne, sier Barbro.

Slekten vokser: Etter at Barbro møtte sin spanske bror Enrique, er slekten blitt større. – Døtrene mine har også kontakt med den spanske slekten – det fortsetter, generasjon for generasjon! Foto: Helene Nordgren/All Over Press
Slekten vokser: Etter at Barbro møtte sin spanske bror Enrique, er slekten blitt større. – Døtrene mine har også kontakt med den spanske slekten – det fortsetter, generasjon for generasjon! Foto: Helene Nordgren/All Over Press Vis mer

LES OGSÅ: Søstre gjenforent etter 20 år

Dypt vennskap

Barbros mamma og pappa døde i henholdsvis 1991 og 1995. Barbro og Enrique våket sammen gjennom morens siste natt.

– Vennskapet vårt ble enda dypere etter at mamma gikk bort, forteller Barbro.

Hun besøker broren og hans store familie i Madrid flere ganger i året. Flere av barna hans har også vært på besøk i Sverige.

Barbro har skrevet bok om Dagmars liv, og gjennom skrivingen er hun blitt enda bedre kjent med moren sin.

– Enrique har lest boken og kommet med synspunkter. Det er like mye hans bok som min, og den har ført oss enda tettere sammen, sier Barbro.

Hun kjenner en stor glede over plutselig å ha fått en stor familie.

– Mamma ga meg en sånn gave og glede som jeg er så takknemlig for! Takk og lov rakk hun også å treffe Enrique i løpet av noen intense år og lære sine spanske barnebarn å kjenne. Og de henne.

 

 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: