FAMILIEFORHOLD: Lilly kom som voksen til et punkt hvor hun valgte å bryte med mor. - At jeg ikke fikk puste, forklarte mamma med at jeg var så redd for at hun skulle dø eller bli borte for meg. Sannheten var jo at jeg var redd for henne.  Foto: All Over Press Norway
FAMILIEFORHOLD: Lilly kom som voksen til et punkt hvor hun valgte å bryte med mor. - At jeg ikke fikk puste, forklarte mamma med at jeg var så redd for at hun skulle dø eller bli borte for meg. Sannheten var jo at jeg var redd for henne. Foto: All Over Press Norway
Mor-datter Forhold

- Bare tanken på å møte mamma på gata gir meg panikk

Lilly brøt med moren sin for 15 år siden. Cathrine vurderer det samme. Hva har de opplevd som gjør at de vil kutte båndene til sin egen mor?

- Jeg vokste opp i et dysfunksjonelt hjem, med en mamma som var psykisk syk og en pappa som var å regne som et stort barn. Det var en ekstremt utrygg oppvekst.

Lilly sitter i en lun og hyggelig stue i et hus på Østlandet. Det er kunst på veggen og fyr i peisen. Hun er en rakrygget og positiv dame, med karriere, mann og barn, men veien til et harmonisk liv har vært lang og vanskelig. KK.no gjør oppmerksom på at alle personene i denne saken er anonymisert. Vi har derfor brukt fiktive navn. 

– Jeg var ekstremt knyttet til moren min som liten. Mamma var alltid veldig opptatt av å fortelle at hun var en god mor, en mor vi barna ikke kunne klare oss uten. Hun rakket ned på alt og alle, særlig de hun mente levde et kjedelig A4-liv. Hun syntes de vanlige menneskene var fryktelige, og hun sa alltid at vi var heldige som hadde det så mye gøy sammen, og at det var bra vi ikke var som dem – de som hadde vanlige jobber og middagen på bordet klokka 17, forteller Lilly. 

– Kjøleskapet vårt var alltid tomt, og vi hadde sjelden middag – middag ble det først da jeg begynte å lage mat til oss i femte klasse. 

LES OGSÅ: Sitter moren din fast i offerrollen?

- Mamma rakket ned på oss som barn

Lilly kom som voksen til et punkt hvor hun valgte å bryte med mor. For noen blir det helt nødvendig, ifølge Herdis Palsdottir, som er spesialpedagog, familieterapeut og relasjonsterapeut ved Relasjonssenteret. Hun merker stor pågang fra voksne som vil ta tak i forholdet til seg selv og andre. 

– Det å gå ut av flokken, eller å bryte med familien, forbindes med frykt. Men noen ganger er det nødvendig, sier Palsdottir.

Så hva var det mellom Lilly og mor som ikke lot seg reparere?

Når Lilly ser tilbake på oppveksten, ser hun mye kaos. Familien flyttet mye fordi faren sjelden klarte å holde på en jobb. Hver gang de kom til et nytt sted, var foreldrene veldig opptatt av å starte med blanke ark, men ting gikk raskt inn i samme mønster. 

– Mamma rakket alltid ned også på oss barna, men det var til enhver tid noen som var inne i varmen og noen som var ute i kulda. Mamma var manipulerende og satte oss barna opp mot hverandre, forteller hun og fortsetter:

Vi følte oss alltid utrygge og strevde oss imellom med å gjøre mamma fornøyd

- Den ene dagen kunne hun kommentere at søsteren min hadde så dårlig smak, og hviske til meg «men det har ikke du – du er jo mammas jente». Den neste dagen var det kanskje min tur. Da kunne jeg få høre at jeg var slem og ekkel. Vi følte oss alltid utrygge og strevde oss imellom med å gjøre mamma fornøyd. Det gikk særlig utover den ene søsteren min. Hun var familiens sorte får, og mamma hadde en uforklarlig aversjon mot henne. Hun mobbet henne fordi hun likte å sy og brodere, og skydde alt hun laget til henne. Det var nok altfor A4 for henne.

LES OGSÅ: Lillian vokste opp med en mamma som slo

- Relasjoner mellom mor og datter kan være spesielt problematisk

Det så fint ut på utsiden. Moren var opptatt av å ta seg godt ut. Hun var alltid pen i tøyet og fin på håret, og hun var populær blant folk. Hun likte å ha Lilly på fanget og begravde henne i sin store favn. Men Lilly holdt pusten, for moren luktet vondt. Under de rødlakkerte neglene lå det alltid en skittrand. Barna var også sjuskete og skitne. 

At jeg ikke fikk puste, forklarte mamma med at jeg var så redd for at hun skulle dø eller bli borte for meg

– Jeg måtte trekke flere brune melketenner i fjerde klasse, og jeg husker at jeg kjøpte min egen tannbørste. Den gjemte jeg på rommet mitt, under senga, fordi jeg var redd for at hun skulle finne den. Jeg var mye redd. Allerede som tiåring fikk jeg heftige angstanfall, og det husker jeg at mamma syntes var veldig søtt. At jeg ikke fikk puste, forklarte mamma med at jeg var så redd for at hun skulle dø eller bli borte for meg. Sannheten var jo at jeg var redd for henne. 

Forvirringen moren skapte, var det verste. Hun fortalte sine egne versjoner av sannheten, eller la skylda for ulike ting på barna. Faren fikk ikke med seg morens galskap, så da foreldrene omsider skilte seg, ble barna boende hos mor. De fikk ikke lov til å ha bilder av faren på veggen, fordi moren mente at han hadde ødelagt livet hennes. Faren var selve Satan. Så snart moren fikk ny samboer, kastet hun ut den datteren som hun ikke orket synet av. Lilly tok søsterens parti og flyttet ut som 15-åring. 

Familieterapeut Solveig Vennesland har lang erfaring med kvinner med et trøblete forhold til et nært familiemedlem – som oftest til mor. Hun tror at for mange kan ting løse seg med en pause.

– Relasjonen mellom mor og datter kan være spesielt problematisk. Det skyldes rett og slett kjønnet vårt, altså det faktum at vi begge er kvinner, samt rollemønsteret i vår vestlige kultur. Kvinner er, og har alltid vært, de emosjonelle leverandørene. Vi er opplært til å være dem som tar oss av det følelsesmessige, som synes synd på, koser med og lytter til. Mens mennene kan kjøre, hente og ta ut penger i banken for mamma, er det vanligvis døtrene som også må ta seg av mødre som er bitre, lite rause, som er ensomme og alene, sier hun og legger til:

- Jeg har sett mange eksempler på relasjoner som blir ødelagt fordi mor har vanskelige personlighetstrekk, krever oppvartning, oppmerksomhet og forståelse fra datteren sin. Mitt generelle inntrykk fra terapirommet er at mange mor–datter-forhold blir for tette og nære. 

– Hva synes du en datter skal gjøre når relasjonen til mor eller far blir for vanskelig? 

– Det er viktig at du setter grenser for deg selv, og det er viktig at du gir mor beskjed om det. Jeg anbefaler å skrive et brev der du forteller at du ikke orker mer, der du ber om en pause og begrunner hvorfor, forteller Vennesland. 

– Jeg pleier å si: Du kan ikke løpe fra familien din. Men noen ganger kan det være godt med en pause. En pause er ikke det samme som at du avvikler forholdet til moren eller faren din, men noen ganger er det nettopp det som skal til for å løse problemene.  

- Etter mange utrygge år kuttet jeg all kontakt med henne

For Lilly var ikke en pause nok.

– Jeg fikk raskt kjenne på mammas raseri da jeg hadde flyttet, og jeg har bunker av brev der hun anklager meg for ulike ting. Det kunne være alt fra at jeg angivelig hadde vært frekk mot samboeren hennes, eller hatt på meg stygge klær. Som barn tar man alt det de voksne sier, for å være sant. Når jeg ser tilbake på det, ser jeg jo at det var mange sprø ting som skjedde i vår familie, men som likevel ble sett på som normalt. Etter mange utrygge år tok jeg mot til meg og kuttet all kontakt med henne. 

Av mange søsken har fire brutt kontakten med moren, og samtlige har gått i terapi. 

– Vi har slitt med mye av det samme i ettertid, og vært plaget med angst og depresjoner. Jeg sliter fortsatt med utrygghet fordi jeg vet at kjærlighet kan forsvinne over natta. Kjærlighet har aldri vært uforbeholden. 

Lilly og søsknene tror moren har en narsissistisk personlighetsforstyrrelse – en diagnose som har visse fellestrekk med psykopati

– «Blod er tjukkere enn vann», sier folk. Ikke alltid. Jeg har til tider kjent på mye skamfølelse og vært plaget av dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å tilgi og forsone meg med mamma. Det har vært vanskelig, men helt nødvendig å bryte. Mamma er syk. Jeg får fortsatt brev med beskyldninger, og jeg vet at hun sprer løgner om meg der ute. 

– Er du redd for moren din?

– Jeg er livredd. Når jeg har mareritt, handler de ofte om at hun kommer inn i rommet, og bare tanken på å møte henne på gata gir meg panikk. Mamma er gammel og skrøpelig nå, og hun kan ikke skade meg fysisk, men hun kan fortsatt ramme meg. Det høres sikkert grusomt ut, men jeg gleder meg til at hun dør. Først da blir jeg helt fri.

VIL BRYTE MED MOR: Lilly har tatt det endelige valget, om et fullstendig brudd med moren. Hun er fortsatt redd for henne og forteller at hun gleder seg til at moren dør. Foto: Astrid Waller
VIL BRYTE MED MOR: Lilly har tatt det endelige valget, om et fullstendig brudd med moren. Hun er fortsatt redd for henne og forteller at hun gleder seg til at moren dør. Foto: Astrid Waller Vis mer

LES OGSÅ: «Vent her», sa mamma. Hun kom aldri tilbake

Vi ble aldri sett, noen av oss

Cathrine (39) har flere ganger tatt pauser fra sin mor. Nå er hun i ferd med å bryte med moren for godt. Kanskje. Om bruddet er for alltid eller for et år, vet hun ikke. Det eneste hun vet, er at hun må beskytte seg mot morens anklager.

– Jeg har hatt flere pauser fra mamma tidligere i livet. De har vart fra et par måneder og opptil et halvt år, men denne gangen vet jeg ikke hvor lenge det blir, forteller Cathrine. 

Hun vokste opp med storesøsteren Tonje, mor og far i et hus på landet. Fasaden var perfekt. Huset, bilen og jobbene var synlige bevis på velstand, og foreldrene og barna var både pene og flinke. Det ingen visste, var at den sjarmerende moren splittet, hersket og hadde et voldsomt temperament, at den ene jenta slet med spiseforstyrrelser og at den andre ble mobbet. 

LES OGSÅ: Mamma solgte meg for 1 krone og 75 øre

– Mamma hadde totaldominans i vår familie, og pappa var hennes forlengede arm. De sorterte applausen etter hvem som gjorde dem stolte, men det var ikke så viktig hvordan vi egentlig hadde det. Storesøsteren min var det sorte fåret, mens jeg var helt usynlig for dem. Vi ble aldri sett, noen av oss. 

Cathrine serverer kaffe og sjokolade hjemme på kjøkkenet i en leilighet på Østlandet. Det å skape hyggelige og trygge rammer for de tre barna er hun veldig bevisst på. For hun ønsker ikke å bli som moren sin, som skapte utrygghet og satte de to søstrene opp mot hverandre. Moren kunne si eller gjøre ting som gjorde jentene misunnelige på hverandre, noe som igjen førte til at de ble slemme og ekle mot hverandre. Forholdet ble ikke bedre av at moren sendte Cathrine ut for å spionere på storesøsteren. 

Det er ganske sykt å tenke på hva slags frykt mamma skapte hos meg

– Mamma sendte meg ut for å sjekke at Tonje ikke løy om hvor hun var og hva hun gjorde. En gang da Tonje var sint og gikk ut, sa mamma at jeg måtte følge etter henne for å sjekke at hun ikke tok livet sitt. En annen gang, da hun og en ekskjæreste hadde kranglet, måtte jeg også følge etter dem – denne gangen var det for å passe på at ikke storesøsteren min ble voldtatt. Det er ganske sykt å tenke på hva slags frykt mamma skapte hos meg og hva slags ansvar hun la på skuldrene mine fordi hun hadde vrangforestillinger og en syk fantasi, sier hun. 

LES OGSÅ: Nei, de aller fleste med psykose er ikke farlige

- Mange opplever å bli kritisert og avvist 

Cathrine husker at foreldrene kunne snakke stygt om storesøsteren når hun ikke var til stede, og vissheten om dette gjorde at Cathrine alltid gikk stille og forsiktig i dørene. Hun var skjerpet fra morgen til kveld og livredd for å feile. Ingen ville at moren skulle bli sint. 

– Det var lite bør og vil i vår familie, men veldig mye må, og jeg var veldig lydig. Mamma kjeftet og skrek så det ljomet i huset hvis vi ikke gjorde som hun ønsket. Noen ganger skrek hun så høyt at hun var bekymret for om naboene hørte det. Tenk om fasaden skulle slå sprekker …

Ifølge familieterapeut Herdis Palsdottir er roller du blir tildelt mot din vilje i en familie, noe som kan skape store konflikter.

– Alle familier har sine egne sosiale og kulturelle koder, og de fleste vet hva de kan si og gjøre innad i flokken. Selv om det er ulike årsaker til at enkelte ønsker å bryte med familien, er det noen temaer som går igjen i terapirommet. Flere forteller at de ble tildelt rollen som det usynlige barnet eller som familiens sorte får allerede da de var barn. Mange har opplevd, og opplever fortsatt, å bli kritisert, avvist, irettesatt, undervurdert og hakket på av en eller flere nære familiemedlemmer. De føler at de gir og gir, og at de har gjort det lenge. Vi mennesker finner oss i mye av gammel vane, men det å gå på akkord med oss selv sliter på oss, og det tar energi og glede fra livet vårt. Det er akkurat som å være i et destruktivt kjærlighetsforhold, sier Palsdottir og legger til:

– Etter hvert blir det en betydelig belastning å jatte med og late som. 

I vanskelige relasjoner er det ofte én part som ser på seg selv som et offer, og som alltid mener at alle andre har feil, oppfører seg feil, mener feil. Er feil. Det kan være en mamma som stiller seg i offerrollen og kommer med beskyldninger som «du lager alltid bråk» og «du klager alltid og er aldri fornøyd» eller en far som anklager en sønn eller datter for å være «for svak og sårbar», «du skal alltid ha oppmerksomhet» eller «du er skyld i at det er krangling i familien». 

- Mamma har alltid behandlet meg som et barn 

Cathrine ble mobbet på barneskolen, men hun torde aldri fortelle om det hjemme. Hun var redd for hvordan moren skulle reagere. 

– Jeg var vant til at feilen alltid lå hos meg, så jeg tok mobbingen som et tegn på at det var meg det var noe galt med. Og jeg ville ikke at mamma skulle skamme seg over at jeg var et mobbeoffer. Det ville ikke tatt seg ut i hennes bilde. Etter hvert som jeg ble eldre, forsøkte jeg å gå mine egne veier, men det var vanskelig. Dersom jeg mente noe hun ikke var enig i, fikk jeg ofte høre at jeg måtte bli voksen, og det sier hun fortsatt. Det å «bli voksen» er selvsagt ikke relatert til det vi diskuterer, det er bare et maktmiddel. På den måten føler jeg meg fort som et barn igjen. Mamma har alltid behandlet meg som et barn som ikke klarer å ta egne avgjørelser, forteller Cathrine. 

– Da jeg flyttet hjemmefra for å studere, hadde jeg et sinne i meg – et sinne jeg fortsatt kan kjenne. 

Forholdet mellom moren og de to søstrene ble ikke enklere av at de flyttet hjemmefra. Moren fortsatte å sette søstrene opp mot hverandre og skape splid, og i lange perioder hadde ikke søstrene kontakt som følge av morens oppførsel. Cathrine aner ikke hvor mange ganger moren har sagt ting som «Tonje vil deg ikke godt» og «Du skal være forsiktig med å la Tonje passe barna dine». 

– Jeg har kranglet mye med mamma. Vi har hatt evige diskusjoner der hun bare forvirrer meg og gjør meg utmattet. Anklagene tar aldri slutt. Det er utrolig frustrerende, og jeg tror at nettopp følelsen av å snakke for døve ører gjør at mange velger å bryte nære relasjoner. Jeg har prøvd å si fra til henne mange ganger, være direkte og tydelig, men jeg opplever at hun snur problemet mot meg og legger skylden på meg, forteller hun og fortsetter:

- Mamma tar på seg helgenkappa og sier ting som: «Jeg har gitt dere barna alt, og dere er bare misfornøyde og bortskjemte.» Hun er veldig opptatt av det, at hun har gitt og gitt. Det er hennes sannhet, og det er den historien hun forteller og som hun tror på. 

Cathrine og moren har også hatt fine stunder. Cathrine tar seg selv fortsatt i å gi moren sjanser og tenke at det er hun som er paranoid, overreagerer og tar feil. Fordi hun håper. Da hun brøt med samboeren sin for noen år siden, dro hun hjem til moren for å få trøst. 

Det er trist å erkjenne at hun aldri kommer til å bli sånn som jeg håper

– Den første kvelden var hun både omsorgsfull og hjelpsom, men dagen etter skiftet hun totalt og mente at jeg var egoistisk og bortskjemt, og at min ekssamboers dårlige behandling av meg var som fortjent. Skuffelsen var ubeskrivelig. Det er trist å erkjenne at hun aldri kommer til å bli sånn som jeg håper.

- For mange ligger det en enorm lettelse å bryte med familien

Herdis Palsdottir sier at det for de fleste sitter svært langt inne å bryte med sin nærmeste familie. 

– Det ligger et håp i det å fortsette med en relasjon som er destruktiv, et håp om at mamma eller pappa skal bli annerledes, for eksempel. Nære relasjoner er gjerne relasjoner med sterke følelser, og mange voksne lærte som barn ikke å ta følelser på alvor eller å avvise dem. Det vi har lært som barn, viderefører vi når vi blir voksne. Det er en vanskelig eller nesten umulig oppgave å bygge opp nære og kjærlige relasjoner når man som barn har lært ikke å ta følelser på alvor. 

Så hvordan skal man komme ut av den onde sirkelen? Hva kan man egentlig gjøre i en så vanskelig situasjon? 

Palsdottir anbefaler de som kommer til henne med disse problemene, om å stille seg selv to spørsmål: Hvordan kjennes det å ha denne personen i livet ditt? Hvordan tror du det vil kjennes å velge dette mennesket bort? 

– Dersom man ønsker å ha vedkommende i livet, blir det viktig å være tro mot seg selv ved for eksempel å besøke eller ringe vedkommende når en selv vil, understreker hun.

– For mange ligger det en enorm lettelse i å bryte med familien. Og det behøver ikke nødvendigvis å være for alltid. Det å slutte å ta ansvar for andre voksnes følelser kan gi styrke og selvrespekt, for når man setter seg selv først, bedres selvfølelsen, og det er lettere å stå støtt. Det å bryte er også en kjærlig handling overfor den andre. Det trengs gjerne en forandring for å skape en forandring, mener Palsdottir.

– På hvilken måte?

– Det kan invitere den andre til å bryte et mønster, og gradvis klare å være i verden på en mer ivaretakende måte.

Det å ha med seg smerte og frykt i bagasjen har gjort Cathrine til den hun er i dag, og den har gjort henne i stand til å ha god kontakt med alle følelser – også med angsten. 

Vår mor-og-datter-relasjon helt naken. Det å ha kontakt med henne gjør bare vondt verre

– Jeg har måttet gå i terapi for å forstå følelsene og reaksjonene mine. Jeg har for eksempel en voldsom autoritetsangst, og jeg er engstelig for andres meninger om meg. Jeg er redd for å bli utestengt av det gode selskap, og jeg strekker meg ofte for langt for å gjøre andre fornøyd. Men angstanfallene er verst, og de kommer når jeg minst venter det. Den siste tiden har jeg gått mange runder; skal jeg bryte med mamma eller bli? Jeg heller mot å bryte. På et tidspunkt orker jeg ikke mer. Det er selvfølgelig en stor psykisk påkjenning å bryte en nær relasjon, men nå er vår mor-og-datter-relasjon helt naken. Det å ha kontakt med henne gjør bare vondt verre.

redaksjonen@kk.no Denne reportasjen står også i KK nr 9, 2017.

Til forsiden