– Jeg husker at vi i russegruppa planla en kveld med aking i januar 2021, og jeg vet at jeg til slutt akte i en gruppe der vi var fire venninner. Det var de tre jeg akte med som reddet livet mitt, sier Emilie Mjøen Eilertsen (19) på telefon fra Hole på Ringerike.
Der sitter hun sammen med mamma Tove Mjøen Eilertsen (57), som aldri kommer til å glemme ulykkesdagen. Det gjør ikke pappa Bernt Pedersen (59) eller storesøster Martine Mjøen Eilertsen (22) heller.
– Vi var selvfølgelig helt uforberedte både på ulykken og ikke minst på tiden etterpå, sier Tove.
– Det vi tenkte kanskje kunne være et beinbrudd, viste seg å være noe langt mer alvorlig. Men på en eller annen måte får man styrke til å stå i situasjonen slik den er. Bernt og jeg, eller en av oss, var alltid hos Emilie både på Ullevål sykehus og på Sunnaas rehabiliteringssykehus.
- Martine studerer, og både hun og Mommo flyttet fra Bodø en periode. De var også en enorm støtte både for lillesøster og for oss foreldre. Martine og Emilie har alltid hatt et nært og fortrolig søsterforhold. I sommer var det på ferie sammen med Martines samboer, Simen.
Saken ble først omtalt i Ringerike Blad.
Elin (47) var alltid opptatt, alltid på vei - så brast boblen
Den verste telefonen
Som barn flest, syntes Emilie det var moro å ake, men det var ikke noe hun fortsatte med som ungdom. Det var bare for gøy at russegruppa fra Ringerike fant ut at de skulle ake på Ringkollen en bitende kald januarkveld i 2021.
Emilies pappa kjørte noen av ungdommene til akebakken, mammaen til en av de andre skulle hente dem. Det var god stemning i bilen, jentene gledet seg til å gjøre noe helt annet enn det de pleide å gjøre. Alle ville ha mest mulig ut av skoleåret og fritiden, de gledet seg veldig til selve russefeiringen i mai 2022.
For Emilie ble det en annerledes feiring.
– Bernt og jeg hadde akkurat satt oss ned med hvert vårt vinglass, da telefonen ringte ved 21-tiden den kvelden. Jeg fikk en av mødrene på tråden. Hun fortalte at bare tre av de fire jentene hadde kommet ned bakken. Emilie manglet, og ingen visste hvor hun var, sier Tove.
– Denne moren holdt oss oppdaterte hele tiden mens de tre venninnene sprang oppover i bekmørket og lette etter Emilie. Da de fant henne i en underlig stilling ved foten av et tre, et stykke utenfor akebakken, tilkalte de nødetatene.
- Først kom brannvesenet og ambulanse, deretter helikopteret, fikk vi vite. Det var 16 minusgrader og venninnene fikk ikke kontakt med Emilie, som lå i en underlig stilling. Da hadde vi allerede avtalt at en nabo skulle kjøre oss. Vi visste bare ikke hvor vi skulle.
Måtte lære det meste på nytt
I etterkant har Tove og Bernt fått vite at ambulansepersonellet jobbet intenst med Emilie både på ulykkesstedet og i luftambulansen. Derfor ble ikke ulykken meldt inn med det samme, det var små marginer og alt fokus var på å redde Emilie.
Foreldrene resonnerte seg frem til at datteren ville bli fløyet til Ullevål sykehus. Det stemte, og da Emilie ankom, var foreldrene på plass.
Det er Tove som snakker mest med KKs journalist nå, for Emilie er flere uker visket ut av hukommelsen. Hun hadde mistet mye blod, og fikk blodoverføringer både i luftambulansen og på sykehuset. Ingen visste hvor skadet Emilie ville bli, hvis hun i det hele tatt overlevde, det var mange brudd og skader på indre organer. Tove forteller at det verste var hjerneskaden, her kunne ingen gi en prognose. Emilie ble operert, og ble liggende på Ullevål i sju uker.
– Det neste jeg husker er noen glimt fra ambulanseturen fra Ullevål til Sunnaas, etter det ble det svart igjen et par uker, før jeg gradvis våknet mer og mer, forteller Emilie.
– Når ulykken først skulle skje, var det en fordel at Emilie bare var 17,5 år og ble regnet som barn. Det gjorde at begge vi foreldrene fikk pleiepenger og kunne bo på sykehusene med Emilie, forklarer Tove nøkternt.
Hun legger ikke skjul på at det var en beintøff periode med mye uvisshet. Alle ribbeina, armen og lungene kom seg, men Emilies venstre side var lammet. Fremdeles visste ingen omfanget av hjerneskaden, og gleden var stor da Emilie først fikk litt førlighet i foten, deretter i benet. Det var mye hun ikke klarte, men iherdig trening med dyktige fagfolk fikk sakte, men sikkert Emilie på bena igjen.
Alvorlig ervervet hjerneskade
Tove forteller at koronapandemien gjorde alt vanskeligere, men hun roser alle de møtte i helsevesenet, som viste stor omsorg for hele familien. Det var aldri snakk om at bare én av foreldrene skulle være hos Emilie.
– Jeg var hjemme på perm fra Sunnaas noen helger, men var allikevel uforberedt da jeg ble utskrevet i juni, sier Emilie.
– Jeg hadde blitt så vant til at andre planla dagene mine, slik at jeg bare kunne følge den oppsatte timeplanen. Heldigvis var både mamma og pappa hjemme sammen med meg til jeg fylte 18, da begynte pappa å jobbe igjen. Til å begynne med fikk jeg hjelp av både fysioterapeut, ergoterapeut og logoped. Likevel var overgangen fra sykehustilværelsen stor. Det gikk seg imidlertid fort til, og jeg fant min egen rytme i hverdagen.
Tove roser lokalsamfunnet, som har stilt opp med tilbud om hjelp og støtte hele veien. Emilie forteller at vennene hennes aldri forsvant, selv om hun var borte i månedsvis og ikke kunne delta på så mange aktiviteter da hun kom hjem.
– Jeg kunne selvfølgelig ikke fullføre videregående sammen med de andre, men jeg fikk være russ sammen med dem. Vi hadde det kjempegøy og jeg er glad for at jeg fikk med meg russefeiringen, sier Emilie og ler.
Tove sier lavt at de som foreldre var glade da russefeiringen var over og datteren var like hel.
Anne Berit (35) : - Da jeg fikk kredittkortregningen, ble jeg redd og flau
Vil ikke la seg stoppe
Allerede i august begynte Emilie så smått på skolen. Hun tok tre fag, og hadde ikke fulle dager. Tove kjørte henne i begynnelsen, senere fikk Emilie skoletaxi. Hun klarte vanligvis 90 minutter daglig.
– I starten ble jeg utslitt av ingenting, nå går det mye bedre, selv om jeg fortsatt trenger en del hvile, sier Emilie.
Hun har litt problemer med å konsentrere seg over tid. Venstre arm er ikke helt tilbake der den var, men er på god vei ved hjelp av trening og fysioterapi. Emilie ser lyst på framtida og regner med å gjøre ferdig videregående to år senere enn den opprinnelige planen. Det året som nå kommer, med tilnærmet fulle skoledager, vil kunne gi en pekepinn på Emilies kapasitet.
– Jeg har ikke bestemt meg for utdanning og yrke, men tror ikke hodeskaden vil hindre meg i videre studier. Det eneste jeg nå ikke kan være med på, er aktiviteter med økt risiko for slag mot hodet. Du finner meg ikke akkurat på håndballbanen, sier hun.
Emilie går på studiespesialisering og det ser så langt ut til å gå greit, hun må bare ta alt i sitt eget tempo. Tove forklarer at datteren har måttet lære seg en ny studieteknikk, som trolig hadde vært smart uansett.
– Det holder ikke å pugge til en prøve natta før. Emilie er i ferd med å innarbeide gode arbeidsvaner, som betyr å gjøre litt hver dag, sier Tove.
Oppfordrer til å tenke sikkerhet først
Emilie og Tove forteller historien sin både for å poengtere at selv alvorlige ulykker kan ende bra, selv om det ser mørkt ut, og for å oppfordre alle til å bruke sunn fornuft. Helsevesenet fortjener all heder og ære de kan få, mener mor og datter. De håper at folk i alle aldre vil tenke seg om før de setter utfor, enten det er på akebrett, ski eller annet utstyr. De bebreider ingen for ulykken, men mener det er viktig med økt fokus på sikkerhet i alle typer bakker.
– Det er lett å være etterpåklok og tenke at det var vanvittig å sette utfor den bratte bakken i stummende mørke. De første aketurene gikk i slakere bakker, det var bare denne siste som skulle bli en skikkelig avslutning på kvelden, sier Tove.
– Jentene kjente nok adrenalinet bruse, men det dramatiske utfallet var et sjokk for alle. Jeg har i hvert fall nedlagt totalt akeforbud i vår familie.
Emilie beroliger moren med at hun overhodet ikke har planer om å ake igjen. Hun er takknemlig for at det har gått så bra som det har gjort, og synes morens akeforbud er helt greit.
Emilies far og søster har lest og godkjent reportasjen.
