NADINA NADIM: – Det er ting jeg ikke har lyst til å spørre moren min om, fordi jeg vet at det er vondt for henne å tenke på, sier Nadia Nadim. FOTO: Carsten Seidel
NADINA NADIM: – Det er ting jeg ikke har lyst til å spørre moren min om, fordi jeg vet at det er vondt for henne å tenke på, sier Nadia Nadim. FOTO: Carsten Seidel
Nadina Nadim:

- Barndommen har lært meg at det alltid finnes et lys

Nadia Nadims mor flyktet fra et krigsherjet Afghanistan med sine fem døtre i 2000. Taliban hadde henrettet deres far. 18 år senere er Nadia profesjonell fotballspiller i England – og snart ferdig utdannet lege.

Fotballskoene i burgunder og mørkebrunt med blå striper er de eneste de har i bruktbutikken. De er helt stive og ser ut som en etterlevning fra 1970-tallet. I tillegg er de for små, men 12 år gamle Nadia bryr seg ikke. Hun får dem ‒ selv om moren hennes, som er asylsøker, ikke har noe særlig å rutte med. Nadia har fått lov til å trene med Gug Boldklub. Hun har talent. Og nå skal hun spille kamp. Hun får vannblemmer av fotballskoene. Men hun bryr seg ikke.

18 år senere i en leilighet i Manchester. På en reol ligger Koranen og en bok om psykiatri, ellers er leiligheten strippet for personlige eiendeler. Nadia liker å «travel light». Hun bor i Manchester fordi hun spiller for Manchester City. Hun har også spilt for amerikanske Portland Thorns. Som toppscorer. Men det var først da hun og det danske kvinnelandslaget i fotball nådde helt til EM-finalen i fjor, at hun for alvor fikk en plass i hjemlandets bevissthet. Ved siden av har hun vært medisinstudent. Hun er nesten ferdig. Nadia når de målene hun setter seg. Hun er 30 år, og det er ganske uvanlig å komme ut med en biografi i den alderen. Men Nadias liv er uvanlig nok for boken «Nadia Nadim – min historie».

– Til sjuende og sist er det en bok om min personlige kamp og om hvordan man overvinner utfordrende ting, sier hun.

LES OGSÅ: Alex ble født i feil kropp. Vi har fulgt ham og familien i tre år

Faren ble bortført av Taliban og henrettet

Utgangspunktet er Kabul i Afghanistan. Faren hennes var general i hæren, en skarp og fysisk hardtslående far som forlangte det beste av sine fem døtre. Men det var også han som introduserte dem for fotball. Familien var så velstående at det lå seddelbunker under løse fliser på badet. Helt til den politisk ustabile situasjonen tippet over, og familiens verden brøt sammen.

Da Nadia var ni år, ble faren hennes bortført av Taliban og ‒ noe familien først senere fant ut av ‒ henrettet. Deretter fulgte et par fattige, blodige og angstfylte år helt til Nadias mor lyktes med å flykte fra det religiøse regimet med sine fem døtre. Menneskesmugleren kan muligens ha tatt feil av retningen da de kom til Europa. Familien skulle ha kommet til England, men havnet i et folketomt Randers i Danmark på en helligdag.

– Vi trodde jo først at vi hadde kommet til England! Jeg vet fremdeles ikke hva som gikk galt, eller bra. For det gikk jo veldig bra likevel.

Nadias mor fant fram til politistasjonen der en barmhjertig politimann kjørte familien til toget som ville føre dem til Sandholmlejren. På veien stoppet han på en bensinstasjon og kjøpte bananer, brød og drikke til de ulvesultne og utmattede barna for sine egne penger. Noe sånt glemmer man aldri. Hva tenkte du den gangen?

– Ny sjanse. Nytt liv. Og fred. At jeg fikk lov til å være barn igjen. At jeg ikke trengte å tenke på alle mulige andre ting, bare på at jeg skulle ha det bra. Leve, egentlig. Vendepunktet i livet mitt er helt klart da vi kom til Danmark. Selve den dagen vi havnet i Danmark. Fra det livet jeg hadde i Afghanistan, der man ikke fikk lov til noe som helst, til plutselig å være et sted der alle dører er åpne.

LES OGSÅ: - Harald sa på et tidspunkt, at dersom pappa skulle våkne fra koma, kunne vi gifte oss innen kort tid for at han skulle få oppleve det

Nadia kikker ut over byen fra leiligheten sin i Manchester. Her lever hun livet sitt som profesjonell fotballspiller. FOTO: Carsten Sidel
Nadia kikker ut over byen fra leiligheten sin i Manchester. Her lever hun livet sitt som profesjonell fotballspiller. FOTO: Carsten Sidel Vis mer

Har sett grusomme ting

Før de reiste hadde Nadia opplevd hvordan kvinnesynet forandret seg i Afghanistan på grunn av Taliban. Moren hennes, som ellers aldri hadde gått med slør, måtte plutselig gå med burka og bli fulgt av en mannlig slektning hvis hun skulle gå ut av huset. Nadia selv hadde også fått kjenne dette på kroppen som liten jente.

– Fra å ha gått i shorts og ha vært et vanlig barn som kunne gå ut og leke om ettermiddagen, ble jeg en jente som ikke fikk vise fram noe som helst, og helst ikke gikk ut fordi man var redd for at det skulle skje noe.

Og hun hadde sett grusomme ting. I boken beskriver hun en stygg situasjon:

«Den hjelpsomme onkelen som eskorterer moren min når hun gjør innkjøp, jobber som soldat ved en kontrollstasjon. En dag blir kontrollstasjonen truffet av en rakett, og han dør på stedet. Familien hans får fraktet ham hjem, så de kan begrave ham, men først legger de ham inn på et rom der familie og venner kan ta farvel med ham. Jeg går dit sammen med moren min. Han er det første liket jeg har sett, og det utsondrer en frastøtende lukt. Huden hans er brunbrent som kyllingskinn som har stått for lenge i ovnen. Den er helt krøllete og svidd. Lukten av brent hud og fett er skarp og søtlig. Jeg blir kvalm av den lukten. Hodet hans er pakket inn i hvit bandasje fordi bakhodet mangler. Jeg sitter og ser på det mens lukten trenger inn i neseborene mine, og kvinnenes gråt fyller rommet til bristepunktet.

Det er ille, men nesten enda verre er tanken som kommer til meg like etterpå: «Hva kommer til å skje med oss? Nå kan ikke mor gå ut og handle lenger.» Den tanken gjør meg redd. Nadias mor fikk tilbud om å løse situasjonen ved å bli en onkels tredje hustru. Det takket hun nei til og la på flukt med de fem barna sine»

Hva var det verste ved den vanskelige tiden i Afghanistan?

– Helt klart at jeg mistet faren min. Og at vi ikke visste hva som hadde skjedd. Jeg fikk aldri sett graven hans, jeg fikk aldri tatt farvel med ham. Og så har jeg sett folk dø, og jeg har opplevd ting barn ikke bør oppleve. På det tidspunktet visste jeg ikke om noe annet, for meg var det bare livet. Men når jeg ser tilbake nå ‒ og med den kunnskapen jeg har som kommende lege ‒ så vet jeg at det er nødt til å ha påvirket meg. Jeg hadde mareritt i mange år etterpå, og det er jo helt forståelig. Men jeg synes likevel at jeg har taklet det på en god måte, og jeg er kommet over det nå. Og den barndommen har lært meg at det alltid finnes et lys, uansett hvor man er. Det er en del av min karakter at jeg alltid klarer å finne en utvei uansett hvor håpløs en situasjon er. Slik er hele tankegangen min bygget opp. Som fotballspiller. Som menneske. Man kommer til å gå gjennom noen ting som ikke er morsomme. Men jeg føler alltid at det kommer til å løse seg. At det kunne vært verre.

– Men det er ganske spesielt å bære på et krigstraume og samtidig ha en sånn energi?

– Ja. Men jeg følte at jeg hadde … opplevd så mye dritt. Og så havnet jeg et sted der man egentlig kunne starte på ny frisk og hadde alle muligheter. Det eneste man måtte gjøre, var å jobbe hardt. Gå med aviser. Gjøre ting selv. Man kan alltid tenke: «Å, livet mitt er også tøft, og jeg har vært igjennom så mye vanskelig.» Sånn tenkte vi ikke i vår familie. Vi tenkte mer: «Ok, ny sjanse, nye muligheter, la oss gjøre noe ut av det!»

– Kunne dere hjelpe hverandre ved å snakke om det som hadde skjedd?

– Vi gikk overhodet ikke rundt og snakket om det. Likevel visste vi hvor vi hadde hverandre. Så jeg følte ikke at jeg hadde behov for å snakke om det som hadde skjedd. Så nei, vi har ikke gått i gruppeterapi der vi har sittet og holdt hverandre i hendene og sagt: «Å, jeg har også hatt det så utrolig vondt.» Men vi har snakket om faren vår. Og om hvordan han var. Utover det føler jeg at vi alle sammen er veldig klar over hva som skjedde. Vi vil ikke snakke om det igjen. Men jeg tror ikke det er noen av oss som glemmer det. Og det er ting jeg ikke har lyst til å spørre moren min om fordi jeg vet at det er vondt for henne å tenke på. Så når vi treffes, handler det ikke om det som skjedde den gangen. Da handler det om at vi skal ha det bra her og nå og om framtiden. Jeg fokuserer "alltid på framtiden, sier hun.

Og et av hennes uttalte mål er å bli rik.

– Ett hundre prosent. Mange sier at penger ikke betyr noe, men det gjør det i aller høyeste grad. Som barn gikk jeg fra en situasjon der vi hadde masse penger, til en situasjon der jeg noen ganger ikke engang hadde nok å spise. Det vil jeg ikke oppleve igjen.

LES OGSÅ: «The Square»-stjernen Claes Bang: - Alle sier at hvis man er nominert, så har man vunnet, men jeg kan si at det er løgn

- Jeg blir lei meg og irritert over at det er mange som har negative holdninger til utlendinger

I løpet av de 18 årene som har gått siden Nadia kom til Randers, har det skjedd utrolig mye på innvandringsområdet.

– Da jeg kom hit, var aksepten og forståelsen annerledes enn den er i dag. Noen ganger blir jeg lei meg og irritert over at det er mange som har negative holdninger til utlendinger. Jeg synes tonen og forståelsen har endret seg en del. Det er kjipt.

– Der er ikke så mange politimenn som kjøper bananer og brød for sine egne penger til flyktninger?

– Nei. Og jeg synes medmenneskelighet burde komme først – alltid. Hvis man ser et menneske som ligger nede, vil man jo – fordi man er et menneske selv – gå bort og prøve å få det mennesket på beina igjen. Det synes jeg bare er menneskelig. Så jeg forstår ikke hvorfor det er så mye diskusjon om det. Jeg synes alle burde få en sjanse. Folk som er i en vanskelig situasjon flykter ikke fordi de har valgt det selv. Ethvert menneske vet med seg selv at hvis man kunne velge, så ville man jo helst være der hvor man har det bra og er sammen med familien sin innenfor trygge rammer. Man kaster jo ikke bare alt på båten og drar til et annet sted helt uten grunn! På den måten synes jeg det er kjipt at ting er som de er.

I fjor ble Nadia kåret til «Årets danske» av avisen Berlingske. Den prisen rørte henne. Hun har ikke endret seg som menneske, sier hun, det er omgivelsenes oppfatning av henne som har endret seg. Prisen er et slags adelsmerke. Og selvfølgelig en anerkjennelse av hvilken ressurs hun er for Danmark.

Du ønsker å være et forbilde?

– Ønsker å være?

– Ok, jeg prøver igjen … Du er jo et forbilde?

– Ja. Og det er ikke fordi jeg gjør ting på en annen måte enn jeg pleier. Men selvfølgelig er jeg beæret og stolt over å være i en situasjon der jeg blir oppfattet som et forbilde. Jeg ønsker å vise at alt er mulig, så lenge det man gjør kommer fra hjertet. Og selvfølgelig at man ikke får noe gratis.

LES OGSÅ: Hvem var egentlig Birgitte Tengs?

– Det er uvanlig som afghaner og muslim at jeg ikke er gift. Men det er andre ting som har vært viktigere for meg. Jeg skal nok tidsnok rekke å gifte meg, sier Nadia. FOTO: Carsten Seidel
– Det er uvanlig som afghaner og muslim at jeg ikke er gift. Men det er andre ting som har vært viktigere for meg. Jeg skal nok tidsnok rekke å gifte meg, sier Nadia. FOTO: Carsten Seidel Vis mer

- Ifølge min kultur og av religiøse grunner så burde jeg nok ha vært gift nå

Det koster jo noe å ville. Spesielt når man vil så mye som Nadia. Hun er 30 år. Og singel. Noe som er uvanlig i afghanske kretser.

– Burde du ikke ha vært gift nå?

– Haha, jo! Ifølge min kultur og av religiøse grunner så burde jeg nok ha vært gift nå. Det er uvanlig som afghaner og muslim at jeg ikke er gift. Men det er andre ting som har vært viktigere for meg. Jeg skal nok tidsnok rekke å gifte meg.

– Føler du deg forpliktet til å etterleve den afghanske tradisjonen om ikke å ha noen kjæreste før ekteskapet?

– Å … jeg synes det er veldig vanskelig. Jeg vil jo så gjerne at alt sammen bare skal fungere. Jeg skulle virkelig ønske at jeg balanserte perfekt mellom de to verdenene. Men på noen punkter kolliderer de bare. Og det med kjærester er et av de punktene. Så jeg har ikke noen kjæreste akkurat nå. Det kommer nok snart. Jeg synes bare at jeg har hatt det så travelt med å rekker over alt det jeg ønsker å gjøre. Og da har det med kjæreste vært en del av prisen jeg har måttet betale. Jeg ser heller ikke noe til familien min eller vennene mine, det bare er sånn. Jeg har ikke sett bestevenninnen min på et år. Hun har til og med fått et barn, og jeg har ikke engang sett barnet hennes. Det er jo ikke fordi jeg ikke vil, men jeg har bare ikke mulighet til det akkurat nå. Jeg har selv valgt det jeg har valgt, og det går jeg 100 prosent inn i.

– Har du i det hele tatt hatt tid til å ha et vanlig ungdomsliv, gå ut på byen, drikke deg full?

– Nei. Som toppidrettsutøver gjør man ikke sånt. Til gjengjeld får jeg opplevelser som ikke særlig mange får. Det er bare sånn det er her i livet. Hva velger man? Jeg har valgt dette. Jeg har en timeplan for det kommende halvåret som forteller meg hva jeg skal. Og så er det av og til dager der jeg tenker: «Den dagen kan jeg kanskje gjøre noe alene.»

– Har du noen svakheter i det hele tatt?

– Ikke noen jeg kjenner til, haha! Jo, det må jeg jo ha. Jeg føler selv at det er en svakhet at jeg ikke alltid klarer å styre følelsene mine. Jeg skulle veldig ønske at jeg kunne styre dem. Jeg er litt av en kontrollfrik, men jeg synes ikke alltid det er så lett for meg. Det er mest temperamentet mitt jeg ikke klarer å styre. Når jeg blir lei meg for et eller annet, vil jeg virkelig helst ikke vise det, men hvis det er noe i veien, kan man se det på meg med en gang. Jeg hater det av hele mitt hjerte. Jeg synes det er en svakhet at jeg ikke klarer å styre det bedre.

«Det er en asiatgreie», sier Nadia om hvorfor hun ble lege. Familiene har faste forventninger.

– Der er tre ting man kan bli: lege, jurist, ingeniør. Den fjerde er «en skuffelse»!

Når man tenker på Nadias bakgrunn i Afghanistan, kunne man se for seg at psykiatrien ville være noe for henne, men nei:

– Jeg har lyst til å bli kirurg. Det er sånn: Ok, jeg ser et problem, det vil jeg ta bort, og så har man en frisk pasient. Jeg kunne ikke ha jobbet med noe som krever en virkelig lang prosess uten at man vil kunne fjerne problemet helt. Jeg vil se resultater. På sjuende semester var jeg på en nyreavdeling. Der var det mange kronisk syke som ikke kommer til å bli bedre. Man forlenger livet deres og prøver bare å gi dem et så godt liv som mulig. Det fikset jeg ikke. Det var overhodet ikke meg. Jeg vil se et resultat av arbeidet jeg gjør. Kunne si ting som: «Kaching – check!»

– Du vil bli «doktor Fix It»?

– Ja, det tror jeg. Derfor vil kirurgi passe naturlig til mitt temperament.

– Besvimte du da du overvar din første operasjon?

– Besvimte? Jeg? Er jeg typen til å besvime? «Hell no!» Nei, jeg var helt i hundre. Det var så utrolig kult. Min aller første operasjon var på tredje semester. Et keisersnitt. Vi hadde jo dissekert lik og jobbet med små sår og så videre, men det var min første ordentlige operasjon der jeg hadde vasket meg og sto med hele utstyret på og var klar, og jeg var helt i hundre. Det var noe av det kuleste jeg har opplevd.

Men hun fikk ikke lov til å holde skalpellen.

– Nei, jeg fikk ikke lov til å skjære, men jeg assisterte overlegen. Et keisersnitt går ganske voldsomt for seg, og jeg fikk lov til å ta barnet ut. Det fascinerende ved operasjoner er at man har et annet menneskes liv i hendene. Man jobber under press. Og jeg liker det presset. Jeg liker å vite at man kommer til å utgjøre en forskjell for det mennesket etterpå. Da har man et menneske som er glad for det man har gjort, og at man har gjort det mulig. Den tanken liker jeg. På et eller annet tidspunkt ønsker jeg nok å ha en klinikk – ortopedisk eller plastikkirurgisk – sammen med min søster

LES OGSÅ: - Jeg har vært bevisst på ikke å dyrke sorgen

- Jeg er av typen som kjeder meg fort

Utsikten fra balkongen i Nadias leilighet er fenomenal: Hele Manchester brer seg utover så langt øyet kan se. Det er her, foran balkongdøren, hun en eller to ganger om dagen ruller ut bønneteppet sitt, vender ansiktet mot Mekka og ber. Hun sier at det virker avslappende på henne. I tillegg til stuen er det to soverom i leiligheten, men det ene står for det meste tomt. Jeg tenker at det må være et litt ensomt liv.

– Både og. Jeg er god til å bli kjent med andre ganske fort. Men det hender jo at jeg savner familien og veldig gjerne skulle hatt dem nærmere, og jeg føler meg spesielt ensom når jeg vet at de er samlet for å feire et eller annet og jeg ikke er en del av det. Akkurat det gjør litt vondt. Men det glemmer jeg igjen når jeg spiller Champions League-semifinale eller -finale og løper rundt foran, jeg vet ikke hvor mange mennesker, da tenker jeg: «Ha! It’s worth it!»

– Hm … når solen skinner, kanskje. Men i regnvær, kulde, blåst – iført shorts, på jakt etter en ball …

– Det er noe av det beste, fordi det gjør meg glad. Det er ren lykke. Jeg blir virkelig høy av glede når jeg har trent på noe lenge og så endelig får det til. Forestill deg at du har trent på et skudd i fire år, og så får du til å bruke det en dag du virkelig er under press på banen. Det er den beste følelsen. Det er så mange følelser i fotball. Det er liksom livet. Det er hele tiden opp og ned. Hvis man spiller i angrep, skal man score, man er hentet inn som «storspiller» og skal vise seg fram, så jeg føler hele tiden at det er et vanvittig stort press på meg. Og når jeg da faktisk klarer å score det målet, det er en helt ubeskrivelig følelse. Samtidig får man utløp for alle frustrasjoner, alt sinne, alt sammen kommer bare ut. Man blir liksom helt fri.

– Har du noen gang ferie?

– Jeg kommer til å ha tre uker i år. Eller ferie, jeg skal jobbe på Danmarks Radio, og så skal jeg til Jordan.

– Du er virkelig en duracellkanin!

– Ja, det er jeg 75 prosent sikker på, hahaha! Jeg er av typen som kjeder meg fort, samtidig som det er viktig for meg å finne ut hvor langt jeg kan presse meg. Jeg elsker å kunne pushe grensene mine litt. Det er om å gjøre å kunne bli et bedre menneske på alle fronter. Hele tiden.

LES OGSÅ: Solbjørg hadde alt på stell og tilsynelatende et vellykket liv. Likevel var hun dypt ulykkelig

Til forsiden