Det var sommeren 2019 dokumentaren «Griseindustriens hemmeligheter» skapte sjokkbølger da den ble vist i Brennpunkt på NRK.

I fem år hadde barneskolelæreren Norun Haugen (32) vært undercover på 13 ulike grisegårder og filmet i smug.

Nå kunne hundretusener av nordmenn se det hun selv hadde sett: Omfattende vold mot griser og brudd etter brudd på dyrevelferdsregler, spesielt når det kom til kastrering og avliving av gris.

Hvor Norun selv befant seg da alt det skjulte arbeidet endelig så dagens lys?

Under stuebordet.

- Jeg hadde levd veldig isolert og tilbaketrukket. Da dokumentaren ble vist, satt jeg under et bord og gjemte meg. Sånn som dyrene gjør når de er redde. Det ble så overveldende for meg å gå fra å gjøre alt i skjul i syv år, til full åpenhet.

– Du kan ikke lure deg unna sorg. Det er et helvete, men man må bare ­gjøre det

Høy pris

Hun sitter på den andre siden av kafébordet, kledd i en sommerkjole og med et avslappet uttrykk i ansiktet. Et helt annet uttrykk enn det traumatiserte mange som så dokumentaren kanskje fortsatt vil huske.

Dokumentaren skapte stor debatt da den kom. Daværende landbruksminister Olaug Bollestad innkalte kjøttbransjens mektigste sjefer til oppvaskmøte. Flere av bøndene ble gransket av økokrim. Tre av bøndene ble siktet for brudd på dyrevelferdsloven, men bare én av dem ble dømt.

Noen konkrete lovendringer til beste for dyrene, skjedde heller ikke.

- Det var da jeg bestemte meg for å begynne å jobbe politisk. For jeg tenkte at jeg kan ikke leve med at grisene skal fortsette å leve sånn før.

I mars i år kom hun med boken Til dyrene Sannheten om norsk dyrevelferd (Kagge forlag), som er et nytt sterkt varsel om dyrevelferden i Norge.

Der tar hun oss tilbake til årene da hun jobbet undercover - og forteller for første gang om den høye prisen hun måtte betale for det krevende arbeidet.

«Ikke kræsj, da» sa Christina til ektemannen før han skulle hoppe i fallskjerm

Bestemte seg på slakteriet

Hun var 23 år og hadde begynt å studere filosofi og dyreetikk på universitetet i Oslo, da hun begynte å gruble på om det var sant det som ofte ble sagt der, at Norge var så gode på dyrevelferd.

Helt fra barndommen av, var hun tett på både kyr og sau, og var alltid en som grep inn når hun så dyr lide.

- Jeg vokste opp med en mor som jeg synes har gitt meg gode verdier. Ser man noe som ikke er riktig, skal man gjøre noe med det, sier hun rolig.

Hun tok kontakt med et slakteri, spurte dem om å få komme å se hvordan de jobbet. Det var da hun ble avvist der, hun skjønte det måtte bli i skjul.

Da hun endelig klarte å komme seg inn på et slakteri, bestemte hun seg bare.

- Der så jeg disse sauene som jeg alltid har vært så glad i, spent fast på et samlebånd, på vei mot et hull i veggen for å slaktes. Det brøt så fundamentalt med hva jeg var vant til å se.

- Jeg tenkte at dette må jeg grave mer i. Det var det som fikk meg til å bestemme meg. «Nå skal jeg ta med et kamera og begynne å dokumentere». For det hjelper ikke at bare jeg ser det.

Da Anders kom hjem fra Sunnaas, var han en ektemann nesten blottet for empati

Ville bare grave mer

Hun gikk grundig til verks. Farget håret, endret dialekt, lagde seg en dekkhistorie og skiftet navnet sitt til Amalie Vinje i navneregisteret.

- Hadde du et tidsperspektiv på hvor lenge du skulle bruke da du gikk i gang?

Hun ler litt.

- Nei, jeg hadde ikke det. Det som styrte tidshorisonten var at desto mer jeg så, desto mer tenkte jeg at jeg måtte grave dypere. Jeg var i begynnelsen av 20-årene da jeg bestemte meg. Jeg hadde ikke sett for meg å holde på nesten til jeg var 30.

– Jeg glemmer aldri da vi kjørte bak bilen med kisten hans på E18

«Nå kan du ikke gråte»

Det skulle bli fem år undercover rundt om på 13 ulike gårder og flere slakterier før hun avsluttet prosjektet.

- Hvordan var det for deg, som en ekstrem dyreelsker, å være i et miljø der du så dyr lide? Fikk du fysiske reaksjoner? Hvordan var tankene og følelsene?

- Det er et godt spørsmål, svarer Norun høflig før hun forteller videre om de mange sterke kroppslige reaksjonene hun fikk, spesielt på slakteriene de første gangene hun var der.

- Det var veldig overveldende for meg. Jeg fikk brekninger, og en gang holdt jeg på å besvime. I starten fikk jeg også noen anfall med hyperventilering, som jeg måtte komme meg ut for å skjule.

Hun ler litt.

- Toalettene ble et slags tilfluktssted. Der stod jeg og gråt, og tok vann i ansiktet for å skjerpe meg. Jeg stod ofte der og så meg speilet, og hvisket til meg selv at «nå kan ikke du gråte, nå må du være sterk for dyrene».

- Jeg trodde at de to små barna mine ville ha det bedre uten meg

Ble vant til grisenes hyling

Å numme seg selv, skulle bli en måte å overleve på.

- Det første jeg måtte gjøre, var å lære meg å ikke gråte. Det var noe jeg lærte meg til, å stenge av gråten.

Fortsatt husker hun første gangen det gikk automatisk. Hun satt i bilen på vei hjem fra et slakteri.

- Tidligere hadde jeg alltid grått i bilen etterpå, men nå var det plutselig ikke noen følelser eller fysiske reaksjoner lenger. «Har jeg blitt et monster?» tenkte jeg da.

- For meg var det å gråte når noen har det vondt, så essensielt. Det var veldig skremmende. Jeg ble redd for at jeg hadde mistet empatien for alltid.

Erfaringen med å bli helt nummen, ser hun likevel på som viktig. Det gjorde det lettere å forstå bøndene og de som jobbet på slakteriene.

- Jeg forstod hvordan det er å jobbe i et sånt brutalt miljø, der du blir vant til hyling. Det blir en slags bakgrunnsstøy til slutt, der du ikke kan ta innover deg de redde øynene til dyrene, og kroppsspråket deres som tyder på at de har det vondt. Alt dette måtte man bare legge vekk og ikke tenke over.

- Til slutt var ikke noe som sjokkerte meg lenger. Og det er jo dét jeg tenker er veldig skummelt.

- Jeg begynte mitt dobbeltliv med hvite løgner om overtid og lydløs mobil

Måtte utføre handlinger hun aldri ellers ville ha gjort

For ikke å avsløre seg selv, og for å komme dypere inn i kjøttindustrien, måtte dyreelskeren selv utføre handlinger hun aldri ellers ville ha gjort.

En av episodene som har hjemsøkt henne i ettertid, er den gangen hun måtte hjelpe en bonde med å holde føttene til en stor gris, mens han ble kastrert uten bedøvelse.

- Da måtte jeg virkelig lære meg å stenge av. Da tenkte jeg at det er ikke meg lenger som gjør disse tingene. Jeg kunne ikke ta det innover meg emosjonelt det som skjedde, for da hadde jeg ikke holdt ut.

- Det er paradokset med denne metoden. Jeg gikk inn fordi jeg elsket dyr, og så ender det opp med at alt det moralske snus på hodet. Da må man bare klare å stå i det, og ikke miste seg selv og de verdiene man har.

Hun stopper litt opp før hun fortsetter.

- Det er derfor møtene med enkelte dyr, som Sweetie, ble så viktige.

Forsker på din «plass» i søskenflokken: - Mange myter der ute

Purka hun aldri glemmer

«Purka jeg aldri vil glemme» heter et av kapitlene i boken. Midt i all nummenheten, som hun beskriver som å gå rundt i en tåke, var det ett dyr som klarte å trenge gjennom.

Sweetie, hun som hadde et blodig slitasjesår på den ene siden, som bare var ett år, men som allerede hadde født sitt første grisekull.

Normalt ville Norun ha skjøvet henne unna med møkkaskrapen slik hun hadde blitt opplært til, men så en tillit i det nysgjerrige blikket som gjorde det umulig.

Ved hvert stell gryntet Sweetie etter henne og insisterte på å bli klødd bak øret.

- Jeg har fortsatt bilder av henne hjemme. Hvis ting er litt tøft, og jeg trenger å minnes på hvorfor jeg jobber med dette, da er det henne jeg alltid ser på. Hun er blitt et slags ansikt på de ansiktsløse grisene. Hun ble jeg fryktelig glad i.

Heine om bruddet: - Det var ikke noe poeng i å late som

Ville ikke avslutte

Selv etter å ha vært undercover i fem år, og nærmest gitt opp hele sitt liv, var det likevel svært tungt å ta avgjørelsen om å avslutte prosjektet.

- Jeg tenkte hele tiden at jeg må samle mer bevis. At det fortsatt var veldig mange historier jeg ville fortelle, og at dyrene trenger et vitne som kan være der med dem, for de kan ikke fortelle seg selv hva de opplever.

Jungeltelegrafen begynte imidlertid å gå blant grisebøndene om jenta som var så interessert i svineindustrien.

Flere ganger holdt hun på å bli avslørt, og etter hvert ble det nesten umulig å få innpass på flere gårder.

- Det betyr mye å kunne redde andres liv

Bonden hun ble glad i

En annen som har fått sitt eget kapittel i boken, er bonden «Allround», anonymisert med uttrykket han selv ofte brukte.

Da hun var ferdig med å være undercover og dokumentaren skulle sendes på NRK, ringte hun alle bøndene hun hadde vært hos.

Telefonen til nettopp Allround ble en av de tyngste.

- Jeg var så nervøs. Jeg holdt på å kaste opp og hadde grått så mye. Det var jo ikke sånn at jeg ikke brydde meg om bøndene - spesielt Allround fikk jeg veldig god kjemi med. Han ble veldig viktig for meg.

«Kom og sitt med meg her ved bordet vi pleide å sitte ved, så tar vi en prat», sa han etter å ha hørt henne si at hun var en helt annen enn den hun hadde utgitt seg for.

Han kunne nesten ikke forstå det hun fortalte.

- Han følte seg ekstremt sviktet.

Hun stopper litt opp før hun fortsetter:

- Alt jeg vil er egentlig å bare gi alle de menneskene jeg møtte en stor klem og si at «la oss bare fikse det her, vær så snill». Kjøttindustrien slik den er i dag, er ikke bra verken for mennesker eller dyr.

- Min eneste drøm var å få legge meg ned og sove

Var fortsatt i alarmberedskap

Ingen av bøndene hun ringte og forklarte prosjektet for, uttrykte noen form for forståelse for det hun hadde gjort. Mange reagerte med sinne, over å ha blitt ført bak lyset på en slik måte.

Det forstår Norun godt. Hun har heller aldri vært sint på noen av dem.

- Det er lett for meg å ikke dømme dem, jeg har selv følt på kroppen hva det gjør med meg å jobbe på disse stedene.

- Jeg har sett at de ikke er slemme folk. Jeg synes ofte at vi forenkler for mye. Vi snakker om snille og slemme folk, men det handler ikke om det. Det handler om at vi mennesker blir påvirket av det miljøet vi jobber i. Vi må aldri undervurdere det, hvor utrolig tilpasningsdyktige vi er.

Da dokumentaren ble vist, forstod hun heller ikke selv hvor preget hun var av de mange årene i kjøttindustrien.

- Jeg var fortsatt i alarmberedskap. Det var veldig rart at jeg plutselig skulle stå fram og fortelle om alt det jeg hadde prøvd å skjule for både venner og familie og alle rundt meg så lenge. Men jeg måtte jo bare prøve å stå i det for dyrenes del, og gjøre det beste ut av det.

- Jeg tenkte at jeg får deale med alle de emosjonelle eller personlige tingene etterpå.

- Jeg trodde at de to små barna mine ville ha det bedre uten meg

«Som en kald nummen idiot»

Underveis tenkte Norun at nummenheten var en nyttig forsvarsmekanisme, at det var til det beste, ettersom den gjorde henne sterkere for dyrene.

I tiden etter skulle hun erfare at den kom med en høy pris.

På arrangementene hun deltok i etterkant av dokumentaren, ble det tydelig for henne at evnen til smalltalk var borte.

Overfor de mange som kom bort til henne og uttrykte sin sympati og engasjement for dyrene, var det vanskelig å vite hva hun skulle si.

- Når folk spurte «hvordan går det egentlig med deg» visste jeg ikke hva jeg skulle si. Det var da jeg forstod hva som var fratatt meg emosjonelt sett.

Også under foredrag ble det tydelig for henne. Da hun viste fram noen av de brutale bildene fra undercover-perioden, så hun folk sitte og gråte.

- Mens jeg bare sto der som en sånn kald nummen idiot og ikke visste hva jeg skulle si.

«Å, jeg vil også kunne gråte og reagere sånn», tenkte hun den gangen.

- Det var en sorg at den emosjonelle delen av meg som pleide å være så viktig, var tatt fra meg.

Sier stopp: - Jeg flytter til en øde øy!

Klarte å gråte igjen

Det tok tid å bli en del av samfunnet igjen. Å bygge videre på de ekte relasjonene hun hadde i livet sitt, gå konserter og på fest i ny og ne, og presentere seg med sitt egentlige navn.

På et tidspunkt klarte hun også å gråte igjen.

Igjen var det dyrene som hjalp henne. En stor kostnad ved undercoverarbeidet, var at hun som elsket dyr ble redd for å knytte seg til dem, ettersom hun assosierte det med å måtte se dyr bli drept eller mishandlet.

Men på en gård der de tar i mot vanskjøttede dyr, som får gå fritt og får godt stell, har hun nå klart å få kontakt med to av grisene der, Maja og Karen.

Det har vært en sterk følelsesmessig prosess.

- Å se at jeg fikk tillit fra dem, og at de ikke var redde for meg, var utrolig fint å se. De fikk meg til å begynne å gråte igjen. Det var så intenst at jeg måtte ta pauser. Bare det at de kom løpende mot meg, glade og tillitsfulle, og at jeg ikke måtte slå dem eller gjøre dem noe vondt …

Ordene blir hengende i luften mens ansiktet lyser opp.

- Jeg skal til gården til helgen, og passe alle dyrene. Jeg kaller det for rehabiliteringsarbeid. Det gleder jeg meg veldig til. Jeg tror det er gjennom dyrene at jeg har blitt leget.

Jessica (50) har en jobb helt utenom det vanlige

Ville gjort det igjen

- Var det verdt det?

Norun svarer på det plutselige spørsmålet uten å nøle.

- Jeg ville gjort det igjen. Jeg føler det var det mest betydningsfulle jeg kunne gjort for dyrene. Det ga folk et innsyn i deres hverdag som ikke er mulig å fange på noen annen måte.

Selv om det krevende arbeidet i skjul ikke førte med seg lovendringer, viser forbrukerundersøkelser likevel at folk har våknet opp, poengterer hun.

- Veldig mange har fått med seg avsløringene om gris og er bekymret for dyrevelferden. Så selv om det ikke resulterte i noen konkrete politiske grep, er dét en seier i seg selv.

- Alle store endringer i samfunnet vårt kommer over tid med mange forskjellige hendelser som leder opp til endring. Og det engasjementet som kom, det var helt vanvittig.

- Det viste at folk bryr seg om at dyr skal ha det bra. Det var rørende å se. Bare det i seg selv, tenker jeg er en slags seier. Den fremstillingen om at alt er bra i norsk landbruk, fikk en stor ripe i lakken.

- Jeg blir nok ganske upopulær når jeg sier dette

Prøver å roe litt ned

De siste fire årene har hun jobbet politisk, med lobbyvirksomhet. Hun jobber alene, men samarbeider med alt fra dyrevernorganisasjoner til bønder.

I fjor resulterte arbeidet i full politisk enighet om at grisenes levekår må forbedres.

- For første gang på veldig mange år signaliserte et samlet Storting at vi må bedre levemiljøet til grisen spesielt. Det var en kjempestor seier.

Fra familie og venner har hun ofte fått høre at hun bør fokusere mer på seg selv. Flere ganger har hun vært utbrent, uten å ta spesielt hensyn til det.

Samme dag som hun leverte fra seg bokmanuset hun hadde jobbet med i to år, ble hun operert for en medfødt hjertefeil, som hadde blitt forverret av stress over mange år.

Etter operasjonen prøver hun å få til en litt bedre balanse mellom jobb og fritid.

Da skjønte jeg også at nå må jeg roe litt ned. Det var en liten påminnelse om at jeg har noen behov jeg også må ivareta. Jeg prøver å gi meg selv litt pusterom, smiler hun.

– Etter at kona gikk bort følte jeg på mye ensomhet

Målet er total omstilling

Arbeidet for dyrene fortsetter som før. Like kompromissløst som da hun startet.

- Målet mitt er en total omstilling av landbruket, der vi går vekk fra industrialisert husdyrhold. Vi må ha færre dyr, det må vi bare innse. En av grunnene til at vi havner i det uføret vi har gjort, er at det har vært en enorm økning i produksjonen av gris og kylling.

- Så vi må ta ned produksjonen. Bøndene må kunne ha færre dyr og bedre tid. Og dyrene må få utløp for sine behov.

- Det betyr for eksempel at grisene må få komme ut. At ku og kalv må få være sammen i melkeproduksjon. At vi må slutte med uetisk avl på dyr, som ikke presser deres biologiske kapasitet. Så vi må tenke helt nytt og ha et landbruk basert på dyrenes premisser.

- Jeg tenker at hvis vi først skal spise kjøtt, så må vi i hvert fall sørge for at dyrene har det best mulige livet de kan få.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no