LIVMORHALSKREFT: Beate fikk blødninger mens hun var gravid. Det viste seg å være livmorhalskreft, og hun ble svært bekymret for babyen i magen. FOTO: Privat
LIVMORHALSKREFT: Beate fikk blødninger mens hun var gravid. Det viste seg å være livmorhalskreft, og hun ble svært bekymret for babyen i magen. FOTO: Privat
Livmorhalskreft:

Beate var 27 år, gravid med sitt andre barn, men hadde aldri tatt celleprøve. Så kom kreftbeskjeden

- Jeg skulle starte på cellegift med det samme, og jeg ble utrolig redd for at jeg kom til å miste babyen min.

Beate Lindblom (31) var gravid med sitt andre barn, og alt var som normalt, helt til hun plutselig en dag fikk blødninger. Hun tok raskt kontakt med lege, som kunne fortelle at blødninger under svangerskapet var helt normalt.

– Jeg ble sendt hjem igjen, men blødningene ble bare verre. Jeg hadde en sterk følelse av at noe var galt, og jeg tok kontakt med legen igjen.

Legen undersøkte Beate, og forklarte at hun hadde en betent livmortapp. Beate klarte ikke å slå seg til ro med svaret. Hun følte på hele kroppen at det var noe annet, og krevde å bli henvist til sykehuset.

– Noe av det første jeg ble spurt om på sykehuset, var om jeg hadde tatt en celleprøve. Det hadde jeg aldri gjort.

Celleprøven ble tatt, og resultatet viste at Beate hadde store celleforandringer. Det er helt vanlig, men legene måtte ta grundigere undersøkelser for å se på omfanget. Prøven ble tatt, og Beate ble sendt hjem igjen.

– Noen dager senere fikk jeg en telefon fra sykehuset. Dette var julen 2014, dagen før jeg skulle i begravelsen til min egen lillebror. Legen rakk knapt å si hei, før jeg skjønte at jeg kom til å få en dårlig beskjed.

Allerede før legen rakk å si noe mer, sa Beate at hun visste hvorfor hun ringte. «Hva tenker du?» spurte legen. «At jeg har kreft», svarte Beate. Legen bekreftet det – hun hadde livmorhalskreft. På grunn av begravelsen, kunne ikke Beate møte opp dagen etter.

– Jeg møtte opp mandag morgen, for å få informasjon om behandlingen jeg skulle få. Jeg skulle starte på cellegift med det samme, og jeg ble utrolig redd for at jeg kom til å miste babyen min. Jeg var overbevist om at det ikke var mulig å få gift inn i kroppen mens man er gravid.

LES OGSÅ: - Jeg hadde kreft i livmoren, og den skulle fjernes. Samtidig var det en ny baby på gang

– Jeg var helt sikker på at jeg kom til å få et sykt barn

Beate var i svangerskapsuke 19, og fryktet at hun måtte velge mellom sitt eget liv og babyens. Heldigvis var ikke det tilfellet. Legene forsikret henne om at babyen ikke kom til å ta skade av behandlingen.

– Jeg syntes at det hørtes for godt ut til å være sant. Jeg måtte jo stole på legene, selv om jeg ikke klarte å bli helt overbevist. Da jeg kom hjem begynte jeg å google, og det jeg fant skremte meg. Jeg var helt sikker på at jeg kom til å få et sykt barn, eller at han kom til å dø. Det var det verste.

KUNNE IKKE TA VARE PÅ SØNNEN: Rett etter fødselen ble Beate operert for kreft. Deretter måtte hun ligge på isolat i 11 dager. FOTO: Privat
KUNNE IKKE TA VARE PÅ SØNNEN: Rett etter fødselen ble Beate operert for kreft. Deretter måtte hun ligge på isolat i 11 dager. FOTO: Privat Vis mer

Cellegiftbehandlingen ble tøff for Beate, og hun ble veldig dårlig. Fem uker før termin valgte legene å forløse sønnen med keisersnitt. Hun skulle ha fått sterkere doser med cellegift, men det kunne hun ikke få før Benjamin ble født.

– Rett etter keisersnittet ble jeg operert for kreft, og svulsten var på seks centimeter. Jeg lå på isolat på sykehuset i 11 dager, uten mulighet til å ta vare på den nyfødte sønnen min. Jeg fikk ikke ammet, og heller ingen kroppskontakt. Samboeren min måtte ta på seg morsrollen, sier hun og fortsetter:

– Det var veldig rart å ikke få se ungen sin. Heldigvis var han helt frisk,noe jeg er uendelig glad for. Selv var jeg sengeliggende med tissepose, og omtrent måtte lære å gå på nytt. Det var utrolig tungt.

Måtte på med sønnen på strålebehandling

Da Beate kom seg på beina igjen og fikk lov til å reise hjem, hadde hun én uke fri, før hun måtte tilbake til sykehuset og få strålebehandling. De første ukene tok samboeren ansvar for Benjamin, men da han måtte tilbake i jobb, valgte Beate å ta med sønnen på behandlingene.

– Jeg måtte til sykehuset for å få behandling mandag til fredag hver dag, i seks uker. Jeg fikk kjempegod hjelp av venner og familie, men jeg ville ha med meg Benjamin, fordi jeg allerede hadde mistet så mye dyrebar tid med han. Jeg ville ikke miste mer tid, jeg ville ikke gå glipp av noe.

Hver gang Beate skulle få behandling, måtte hun be noen av de ansatte ved sykehuset om å passe på Benjamin.

– Jeg ble ganske godt kjent med de ansatte etter hvert, men i starten var det veldig rart å spørre om fremmede kunne passe på sønnen min.

I mai 2016 ble Beate ferdig med strålebehandlingen, og hun ble erklært kreftfri. Men selv om man er kreftfri, betyr det ikke at man ikke kan få tilbakefall. Derfor måtte Beate få tett oppfølging.

– Jeg er fortsatt på kontroller, men ikke like ofte som før. Legene forklarte meg at sannsynligheten for å få tilbakefall er størst etter to år. Jeg gledet meg aldri til kontrollene, for å si det sånn …

LES OGSÅ: - Jeg vet at slike feil kan skje, og det er klart det er veldig trist at det endte slik for Thea

– Det er lett å være etterpåklok

Beate har hatt noen veldig tøffe år, med brorens død, kreft og behandlingen som har satt sine spor. 31-åringen har fått lymfeødem og fatigue – energinivået er noe helt annet enn det var før. Og det kan være tøft når man har to barn på seks og tre år. Personer rundt henne har lurt på hvordan i all verden hun har klart å komme seg igjennom det.

– Det er litt vanskelig å svare på, men jeg måtte være sterk for barna mine. Hadde jeg ikke hatt barn, ville jeg ikke ha klart å være like sterk. Heldigvis har jeg også fått utrolig god hjelp fra familie og venner.

De siste årene har flere kvinner tatt celleprøve, sammenlignet med tidligere. Beate var ikke en av dem. Hun ventet på innkallelsen alle kvinner skal få når de er 25 år, men hun forteller at hun ikke har fått det.

– Jeg tenkte ikke så mye over det. Jeg var heller ikke på seksukers-kontrollen etter at jeg fikk mitt første barn, fordi jeg ikke var klar over det. Jeg har tenkt på dette i ettertid, og vært irritert på meg selv. Om jeg hadde kommet på denne kontrollen, kunne det kanskje ha blitt oppdaget, om jeg hadde fått kreft allerede da, sier hun, og fortsetter:

– Det er lett å være etterpåklok, men jeg prøver å ikke tenke for mye på det – det kommer man ingen vei med. Jeg er bare glad jeg fikk to barn før livmoren måtte fjernes. Jeg har blitt flink til å oppfordre alle andre til å ta celleprøven. Det er ikke veldig behagelig, men det koster så lite!

– Jeg er glad for at jeg fulgte instinktet mitt – det er kanskje morsinstinktet som kicket inn, jeg måtte jo også tenke på barnet. Det er så viktig å lytte til kroppen, og ikke ta nei for et nei. Sjekk heller en gang for mye, enn for lite.

LES OGSÅ: Jeanette skulle ta tak i sexlivet etter kreften - det ble en skremmende opplevelse

Vil ta igjen tapt tid med barna

Beate har hatt behov for oppfølging både fysisk og psykisk. Hun gikk til en psykolog og fikk diagnosen posttraumatisk stresslidelse.

– Jeg husker ekstremt lite fra det første halvåret med Benjamin. Jeg var så mye syk, og hadde ikke mulighet til å ta vare på han. Det båndet du får til babyen din fra starten av, fikk ikke jeg, og han ble mer knyttet til pappaen sin. Det ble ikke helt slik jeg hadde tenkt. Men i dag er det helt annerledes, smiler Beate.

Beate har det bedre i dag, men hun sliter fortsatt med senskadene, og føler at hun ikke strekker helt til.

VIL IKKE MISTE MER TID: Beate føler at hun har mistet mye tid med barna. Derfor prøver hun å være med dem mest mulig, nå som hun kan. FOTO: Privat
VIL IKKE MISTE MER TID: Beate føler at hun har mistet mye tid med barna. Derfor prøver hun å være med dem mest mulig, nå som hun kan. FOTO: Privat Vis mer

– Jeg klarer å ta vare på ungene, men jeg har ikke noe overskudd utover det. Nå har jeg ferie i tre uker mens samboeren jobber, noe jeg både har gledet og gruet meg til. Jeg kommer til å ha behov for en ny ferie etter det, ler hun, og tilføyer:

– Jeg fikk tilbud om å dra til Røros på rehabilitering, men jeg takket nei. Jeg ville være hjemme med barna, for det er de som gjør meg sterk, og jeg ville ikke miste mer tid sammen med dem.

Kan være aktuelt å avbryte om det er tidlig i svangerskapet

Dersom det blir oppdaget kreft under svangerskapet, vil mye av utredningen og behandlingen være den samme, som den ville ha vært utenom graviditet også. Man kartlegger hva slags type kreft det er, og graderer svulst og spredning.

– Hvis det er tidlig i svangerskapet, må man ta stilling til om man ønsker å avbryte. Senere er det ikke et alternativ, men det kan være aktuelt å sette i gang fødsel før terminen, sier Ingrid Langen, overlege ved fødeavdelingen ved Rikshospitalet

Vanligvis er man tilbakeholden med cellegift i første trimester, når organene til fosteret dannes. Men heldigvis har det vist seg at mange av de viktigste typene cellegift ikke skader fosteret, men dette får man ikke forsket på, så den kunnskapen legene har, bygger på erfaring fra behandling av enkeltpasienter.

– Generelt er vi mindre bekymret for behandlingen nå, enn for noen år siden. Det ser også ut til at svangerskap i de fleste tilfellene ikke gjør prognosen dårligere ved en kreftdiagnose. Den psykiske belastningen kan imidlertid være stor, og man får tett oppfølging av fødselsleger i tillegg til kreftleger, forklarer Langen.

Prioriterer behandlingen av mor

Livmorhalskreft kan behandles både med kirurgi og cellegift i svangerskap. Hvis man har en lite avansert kreftsykdom, og er tidlig i svangerskapet, kan man i noen tilfeller kun gjøre kirurgi.

– Mer avanserte former for livmorhalskreft behandles ofte med strålebehandling, men dette er mindre aktuelt dersom kvinnen er gravid.

Den vanligste kreftformen hos gravide kvinner er brystkreft. Mange av cellegiftypene som brukes ved brystkreft antas å være lite skadelige for fosteret. Man vil i alle tilfeller velge de typene cellegift som er kjent for å ha liten risiko for barnet, men som samtidig er effektiv behandling hos mor.

– Som ved all behandling kan det oppstå komplikasjoner, og i tilfeller hvor en gravid kvinne får kreft, er det to pasienter å ta hensyn til. Man vil imidlertid prioritere behandling av mor. I de tilfellene mors og barns interesser står imot hverandre, vil selvsagt mor tas med på råd, sier Langen.

LES OGSÅ: Ida har uhelbredelig livmorhalskreft: - Jeg er et levende eksempel på at det kan være for sent å vente til man er 25

LES OGSÅ: Dorthe (25) vil aldri kunne få egne barn

Til forsiden