Det er gode dager for Øyafestivalens bookingsansvarlige om dagen. Fredag meddelte en gledesstrålende pressesjef, Jonas Prangerød, at de hadde sikret seg musikklegenden Morrissey, denne uken våknet publikum til nyheten om at også Beck blir å treffe i parken. Etter å ha forsøkt å booke indiehelten i seks år, har arrangørene endelig lykkes.
Beck fikk sitt gjennombrudd i 1993 med monsterhiten Loser. Men i stedet for å lene seg tilbake og reptere seg selv, har den originale artisten alltid gått nye veier. Beck har siden debuten overrasket med hvert eneste album, hver utgivelse har sitt eget særegne uttrykk. Til tross for eksperimenteringsvilje og en innbitt motvilje mot «sikre valg» har Beck stadig nådd et større publikum, og det er all mulig grunn til å tro at det blir folksomt på festivalen med et slikt trekkplaster.
Beck har, sin unge alder til tross, allerede inspirert flere generasjoner musikere. Mange av dagens unge artister er sterkt influert av amerikaneren, på lik linje med gamle ringrever i bransjen - både Johnny Cash og Tom Petty har laget coverversjoner av Beck-låter.
Becks diskografi rommer en rekke moderne klassikere. Gjennombruddet kom med 90-tallets Mellow Gold, og skranglerockeren fulgte opp med Odelay, Mutations, Midnight Vultures, Sea Change og fjorårets Guero. Innimellom har han sluppet små og store utgivelser på uavhengige plateselskap etter at han forhandlet fram en helt unik kontrakt med plateselskapet Geffen, som tillot ham å gi ut mer eksperimentell musikk på egenhånd.
Med et lydbilde inspirert av alt fra pop, folk, psykedelika, hiphop, country, blues, R&B, funk, indierock, støyrock, eksperimentell rock, jazz, lounge, disco og brasiliansk musikk er det ikke godt å si hva publikum har i vente når Beck inntar scenen på Øya i august. At det blir en helt spesiell, minneverdig musikalsk opplevelse er imidlertid garantert.
