SORGEN ETTER SØNNEN: - I lang tid kjentes sorgen som et hjul med pigger som gikk rundt og rundt i brystet. Nå er det gått 15 år siden ulykken. Det gjør fortsatt vondt, men piggene er gradvis slitt ned, sier Lise Kristiansen. Foto: Eva Kylland
SORGEN ETTER SØNNEN: - I lang tid kjentes sorgen som et hjul med pigger som gikk rundt og rundt i brystet. Nå er det gått 15 år siden ulykken. Det gjør fortsatt vondt, men piggene er gradvis slitt ned, sier Lise Kristiansen. Foto: Eva Kylland Vis mer

Ta Sitt Eget Liv

«Beklager mamma, jeg er glad i deg ...»

Da sønnen Rune tok livet sitt 36 år gammel, gikk verden i svart for Lise (73). Nå har hun fått tilbake gleden og takknemligheten.

ALLERS.NO: - Jeg hadde kontakt med ham via mobilen til siste slutt. «Jeg er glad i deg, Rune», tastet jeg og visste at han var på E18 et sted og hadde et helvete inni seg.

Han svarte «beklager mamma, jeg er glad i deg». Jeg skrev igjen, tryglet om at han ikke måtte gjøre dette, men det kom ikke flere svar.

Litt over klokken tre om natten ringer politiet og sier at Rune har vært i en bilulykke utenfor Grimstad.

Han er hardt skadet. En halv time senere ringer politiet igjen og sier at Rune er død.

LES OGSÅ: Katrines mor tok sitt eget liv

Sorgen var som et hjul med pigger

Det er sommer i hagen hjemme hos Lise (73) og Per Kristiansen (76). Her i huset på Gimlekollen i Kristiansand, som de bygde i 1967, vokste de fire barna opp; Rune som eldstemann, Terje, An-Magrith og Even.

- I lang tid kjentes sorgen som et hjul med pigger som gikk rundt og rundt i brystet. Nå er det gått 15 år siden ulykken. Det gjør fortsatt vondt, men piggene er gradvis slitt ned.

- Smerten er erstattet av et savn som alltid vil være der, sier Lise. Paret ønsker ikke å vise fram noe bilde av Rune på trykk, det gjør fremdeles for vondt.

Lise forteller hvordan hagen ble et sted å søke trøst i årene etterpå. Det er den fortsatt, først og fremst for mannen Per, som holder på med blomster og planter det meste av dagen.

BESØKSHAGE: I stedet for å dyrke sorgen over sønnens død, dyrker Lise og Per Kristiansen blomster og har skapt en besøkshage for mennesker som trenger det. Foto: Eva Kylland
BESØKSHAGE: I stedet for å dyrke sorgen over sønnens død, dyrker Lise og Per Kristiansen blomster og har skapt en besøkshage for mennesker som trenger det. Foto: Eva Kylland Vis mer

- Å miste et barn er noe av det verste

Selv etter så lang tid synes Per det er vanskelig å snakke om Runes død. Under intervjuet rusler han rundt oss i hagen nedenfor, vanner, kniper av visne blomster, luker og holder på. Det er hans medisin.

- Å miste et barn er noe av det verste, særlig når det velger bort livet selv. Velger bort det mest dyrebare av alt. Vi som sitter igjen, har skyldfølelse og spørsmål vi aldri vil få svar på.

- I tiden etterpå gikk tankene stort sett i samme retning; hva kunne vi gjort for å forhindre dette? Og kunne vi forhindret det? Jeg som har vært engasjert i psykiatrien
i så mange år og som ser når et menneske er deprimert, hvorfor så jeg ikke at Rune slet med depresjoner, og hvorfor fikk jeg ikke vite?

Skrev dagbok

En stund etter ulykken begynner Lise å skrive dagbok i et forsøk på å rydde i det indre
følelseskaoset.

«Onsdag 17. november 1999. En vanlig dag med tusen forskjellige gjøremål. Jeg koste meg om formiddagen med å pakke inn julepresanger.

Da klokka var 16.30 ringte jeg Rune på mobilen, men fikk ikke svar. Han hadde vært på EU-kontroll med bilen min og jeg var jo spent på hvordan det hadde gått.

SKJERPER SANSENE: – Når vi tillater oss å leve i vekslingen mellom lys og mørke, mellom sorg og glede, så lærer vi å sette pris på gleden på en helt annen måte, sier Lise Kristiansen. Foto: Eva Kylland
SKJERPER SANSENE: – Når vi tillater oss å leve i vekslingen mellom lys og mørke, mellom sorg og glede, så lærer vi å sette pris på gleden på en helt annen måte, sier Lise Kristiansen. Foto: Eva Kylland Vis mer

Jeg kjører bort til Rune som bor like ved. Og idet jeg runder nedkjørselen til huset, ser jeg at han sitter i bilen sin. Han er i ferd med å kjøre ut, og er så brå i bevegelsen at han kolliderer med naboens bil, men stopper ikke for å se på skaden. Det snør og veien er glatt. Han kjører forbi uten å se på meg. Jeg isner til, og frykten griper meg om hjertet. Da skjønner jeg at noe er fryktelig galt. Jeg følger etter, men han blir borte for meg. Jeg vet ikke da at det er siste gang jeg ser gutten min i live».
LES OGSÅ: - Jeg skulle gjerne ha visst hvorfor

- Et menneske i dyp krise

Søndagen hadde Rune vært innom foreldrene. Onsdag var han borte. 

Lise sier hun aldri bruker ordet selvmord.

- Dette handler ikke om et mord. Men om et menneske i dypeste krise som har det så vondt at det ikke orker å leve mer. Og du må være modig for å ta et sånt valg, og for å fullføre det.

Tilbake til hendelsesforløpet etter at Rune kjørte hjemmefra:

I mellomtiden er broren Terje også kommet, og når han finner et avskjedsbrev i gangen hos Rune, kontakter han politiet. Han ringer til moren og til faren, som er på jobb i Stavanger. Runes kone, som jobber i Color Line, er midt i Skagerrak, og opplever det som grusomt å være langt unna i disse timene. I mellomtiden er lillesøsteren An-Magrith kommet hjem og spør om moren har hørt Runes avskjedshilsen.

HEDRET: Lise har gjort en så stor og langvarig innsats innen frivillig psykisk helsearbeid at hun har fått Kongens fortjenstmedalje for det. Hagen er også en brikke i dette arbeidet. Foto: Eva Kylland
HEDRET: Lise har gjort en så stor og langvarig innsats innen frivillig psykisk helsearbeid at hun har fått Kongens fortjenstmedalje for det. Hagen er også en brikke i dette arbeidet. Foto: Eva Kylland Vis mer

- Jeg slår nummeret til Runes mobil og hører en gråtkvalt stemme på svareren. Han sier han er lei for det, men han orker ikke å leve lenger. Han er trist for at han gjør oss vondt, han sier han er utrolig glad i oss og så et adjø. Det er noe av det forferdeligste, sier Lise stille.

I tiden fram mot begravelsen går Lise til kapellet der Rune ligger i kista. Hun sitter ved siden av ham hver dag. Snakker til ham, gråter, stryker ham over panna og håret.

«Det var helt uvirkelig for meg. Min sønn er død og jeg er helt følelsesløs. Hjemme er jeg hyperaktiv. Rydder og rydder og kan ikke forstå det som er hendt. Det er aldeles ikke hendt, Rune er da fortsatt i live. Dette må være et mareritt som jeg snart skal våkne opp av».

LES OGSÅ: Monicas mor og bror tok sitt eget liv

Sørget på forskjellige måter

- Vi opplevde dagene etter at Rune døde og fram til begravelsen som en vandring i det ukjente. Nå ser jeg tilbake på den tiden som en bekreftelse på at vi lever i et varmt samfunn. Vi opplevde så mye omsorg, empati og hjelp fra alle. Det strømmet på med telefoner, brev og blomster til oss fra fjern og nær. Rune var gift for andre gang, og kona og barna samlet seg hos oss. Vi har et nært forhold til hverandre.

Etter begravelsen var Lise glad for at hun klarte å holde minnetalen uten å bryte sammen.

– Jeg følte det var riktig at jeg som hvisket de første ordene til Rune da han kom til verden, også skulle si de siste.

Mens Lise hadde behov for å fortelle, var Per taus og ville ikke snakke.

- Han orket ikke å høre på meg og forsvant. Det var så vondt. Jeg trengte å snakke om Rune og syntes det var en trøst bare å kunne si navnet hans høyt. Samtidig ble jeg tidlig bevisst på at vi ikke skulle bygge et alter for den døde, men være der for de levende.

På det verste bestemte Lise seg for å ringe en psykiater på sykehuset i Kristiansand som hun visste hadde jobbet med traumer. Psykiateren sa at Lise måtte snakke om det som var skjedd. Snakke og snakke … Og det gjorde hun. Mens Per fant andre kanaler. Bare noen dager etter at Rune var død, våknet Lise av et smell utenfor huset. Det var Per som var i gang med slegga. Å bygge hagestue og anlegge hage ble hans måte å bearbeide sorgen på. Hardt fysisk arbeid.

TRENGTE «MAT FOR SJELEN»: Å lete etter gode opplevelser ble livsnødvendig i sorgarbeidet. Lise leste og leste, og endte til slutt med å få et bibliotek i underetasjen. Foto: Eva Kylland
TRENGTE «MAT FOR SJELEN»: Å lete etter gode opplevelser ble livsnødvendig i sorgarbeidet. Lise leste og leste, og endte til slutt med å få et bibliotek i underetasjen. Foto: Eva Kylland Vis mer

LES OGSÅ: - Det er et helt år jeg ikke har levd. Ingenting har betydd noe.

Lette etter gleden

- Stikk i strid med det man vanligvis forbinder med sorg, ble jeg opptatt av å finne alle muligheter til å glede meg, forteller Lise.

- Rett og slett fordi livsglede er en kraftkilde. Jeg ville ha «mat for sjelen» og jeg leste, innredet bibliotek, Per og jeg lagde «reiserom» med minner fra steder vi har besøkt. Jeg pleier å si at jeg har et kjede med perler. Og i hver perle har jeg lagret en god opp­levelse, enten det dreier seg om musikk, ei bok, en reise, en god samtale.

Lise sier det er vanskelig å ha fokus på det gode når vi sørger. Alt er svart, energien lav og det er vanskelig å få tankekverna over på noe annet.

- Men du får et skarpere syn av sorg. Og når vi tillater oss å leve i vekslingen mellom lys og mørke, mellom sorg og glede, så lærer vi å sette pris på gleden på en helt annen måte. Tar du sorg og glede på alvor, blir gleden fyldigere og rikere. Når vi i løpet av livet møter mennesker som vi opplever som kloke, er det ofte mennesker som har kjempet. Livsvisdom er noe som kommer når du har gått gjennom smerten. Og kommer ut av den som et helere menneske.

Deler hage sin med andre

ALLERS 34: Saken står også i Allers nr 34 som kom i salg mandag 17. august.
ALLERS 34: Saken står også i Allers nr 34 som kom i salg mandag 17. august. Vis mer

Per og Lise holder fortsatt sammen etter 53 år. Det endte med at hagen ble en blomsterpark med plen og platting, hagestue, grillplass og sildrende vann fra dammer og en liten foss. 132 krukker fylt med blomster. Og det var da Lise og Per bestemte seg for å dele hagen med flere. Den skulle være et fristed for mennesker som sliter psykisk og er nå besøkshage i samarbeid med psykisk helsevern i Agder. Og her tar de godt imot, Per med sin vennlige omsorg og Lise med sitt sprudlende vesen.

- I hagen, som ellers i naturen, kommer jeg i kontakt med mitt innerste, sier Lise. Per sier ikke så mye, men han setter seg ned sammen med oss mot slutten av intervjuet. Hviler og er til stede.

- Ofte skal det ikke mer enn fugler, trær, blomster og stillhet til, før tankene og kroppen roer seg. At jeg klarte å finne tilbake til glede og takknemlighet, gjør at jeg kan leve et rikt liv. Selv om savnet etter Rune alltid, alltid vil være der, sier Lise.

LES OGSÅ: Derfor er menn mer utsatt for selvmord

Lang tjeneste for pyksisk helse

Lise Kristiansen har fått Kongens fortjenstmedalje for sin betydelige frivillige innsats innenfor psykisk helse i Agder.

Hun har blant annet vært aktiv i foreningen Mental Helse, leder av lokallaget til Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse, brukerrepresentant i ledergruppen ved Klinikk for psykisk helse ved Sørlandet sykehus og en ildsjel bak kursvirksomhet for pårørende i psykisk helsevern.

Familiens hage er nå besøkshage i samarbeid med psykisk helsevern i Agder.

Denne saken er publisert i Allers 34 - som er i salg nå!

 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: