Til meg heter Unni Wilhelmsens nye plate. Det er hennes sjette i rekken, men hennes første hvor hun forlater det engelskspråklige universet til fordel for morsmålet. Denne gang er tekstene ført i pennen av Unnis samboer Terje Borg, mens det meste annet håndteres av Unni selv.

Overgangen til norsk innebærer en overraskende kvalitetsheving for Unni Wilhelmsen. Der man før kunne oppfatte henne som sutrete og noe repetitiv, fremstår hun nå som interessant og lekende. Det kler henne godt å synge på norsk, og det overrasker oss lite om hun med denne utgivelsen når et enda større publikum enn tidligere.

Tankene sendes i retning av såpass forskjellige artister som Kari Rueslåtten og Kari Bremnes. I likhet med de to Kari-ene har Unni en sårhet i musikken og en vilje til å forfølge mange ideer innenfor samme plate, uten at den føles sprikende. Elementer av jazz, elektronika og visepop blandes med hell, og Unnis stemme er bedre enn på lenge.

Det låter mykt og vart, men med Borgs tekster får platen snert og kanter. Lydbildet er utvidet og rikt, mange lag med koring og klang fyller ut musikken på et vis. Tidvis minner Unnis forsiktige piano om Tori Amos, noe som kan regnes som et stort kompliment. Til meg har et par svake spor og er ikke alltid grensesprengende original, men en utvikling i helt riktig retning for en selvstendig og rutinert artist.