Andre verdenskrig

Bittema var den første kvinnen som ble torturert på Grini

- Verken før eller siden har noen kvinne blitt mishandlet under avhør i Norge på den måten som Mathilde «Bittema» Reichelt ble.

ANDRE VERDENSKRIG: Utenfor Oslo lå fangeleiren Grini. I løpet av de fire årene leiren var i drift som fangeleir, var 2000 kvinner innom leiren. Dette bildet er tatt i luftegården ved kvinneavdelingen. FOTO: Riksarkivet
ANDRE VERDENSKRIG: Utenfor Oslo lå fangeleiren Grini. I løpet av de fire årene leiren var i drift som fangeleir, var 2000 kvinner innom leiren. Dette bildet er tatt i luftegården ved kvinneavdelingen. FOTO: Riksarkivet Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Når vi hører ord som «fangeleir», «arbeidsleir» og «konsentrasjonsleir», er det fort gjort at vi ser for oss et massivt jernskilt med parolen «arbeit macht frei», store gjørmeområder, skitne brakker og tusenvis av mennesker ikledd blå-og-hvitstripete fangedrakter.

En verden vi naivt nok innbiller oss at lå langt utenfor våre egne landegrenser. Men nei, bare et steinkast fra hovedstaden, i dag en rundt 20 minutter lang biltur unna Oslo sentrum, ligger området der den aller største, tyske fangeleiren i Norge lå. Nemlig Grini fangeleir.

Det fantes riktignok ingen gasskamre der, men grov tortur og frihetsfrarøvelse er likevel synonymt med Grini.

GRINI: Fangeleiren Grini i Bærum utenfor Oslo, hvor politiske fanger ble internert - mange av dem kvinner. FOTO: NTB arkiv
GRINI: Fangeleiren Grini i Bærum utenfor Oslo, hvor politiske fanger ble internert - mange av dem kvinner. FOTO: NTB arkiv Vis mer

Navnet hadde sin opprinnelse fra en gård som lå i nærheten, og før tyskerne bare 15 dager etter invasjonen av Norge tok i bruk området som interneringsleir for norske offiserer, hadde byggeprosessen for å opprette et kvinnefengsel påbegynt. Da under navnet Ila.

Men det var ikke før sommeren 1941 at tyskerne skulle opprette polizeihäftlingslager Grini, som på det meste huset 5500 fanger samtidig. Fra 1941 til frigjøringen i mai fire år senere, ble det registrert 19 788 fanger i leieren. Av disse ble 3402 deportert til fengsler og konsentrasjonsleire i Tyskland og andre tyskokkuperte områder - som Polen og Frankrike.

SPOR: Tysk veiviser med retningspil, med teksten «Gefängnis Grini» som kan oversettes til fengsel Grini. FOTO: NTB arkiv
SPOR: Tysk veiviser med retningspil, med teksten «Gefängnis Grini» som kan oversettes til fengsel Grini. FOTO: NTB arkiv Vis mer

Det få tenker over når man hører betegnelser som arbeidsleir, frihetsfrarøvelse og tortur, er at mange av de som opplevde dette var kvinner. Vi har en tendens til å se for oss barske motstandsmenn tilknyttet Kompani Linge, Milorg og Gutta på Skauen, eller standhaftige mannlige politiske fanger fra ulike deler av samfunnet.

Men i alt 2000 fanger som var innom Grini i løpet av krigsårene var kvinner. De var mødre, søstre og koner. Mange av dem hadde tatt en aktiv del i motstandsarbeidet, mens noen ble brukt som et slags åte for at brødre, fedre eller kjærester, skulle bli straffet - og kanskje overgi seg av redsel for represalier mot familien.

En av disse kvinnene var Mathilde Reichelt.

Begynte på sykepleierstudiene tre uker etter invasjonen

Hun ble født i Kragerø 20. februar 1919 og var datter av Maria og Gerhard Reichelt. Til sammen hadde ekteparet fem barn. Tre døtre og to sønner.

SYKEPLEIER: Tre uker at Norge ble invadert av tyskerne, dro 21-åringen Bittema fra Kragerø til Oslo for å bli sykepleier. FOTO: Fra boken «Bittema - gjennom KZ til friheten» // Cappelen Damm
SYKEPLEIER: Tre uker at Norge ble invadert av tyskerne, dro 21-åringen Bittema fra Kragerø til Oslo for å bli sykepleier. FOTO: Fra boken «Bittema - gjennom KZ til friheten» // Cappelen Damm Vis mer

Mathilde - også kalt Bittema - vokste opp til å bli en omsorgsfull og arbeidsom kvinne. Disse egenskapene skulle føre henne til hovedstaden, og sykepleierutdanningen på Ullevål sykehus.

Da viste kalenderen mai 1940, og krigen hadde så vidt begynt. Lite visste familien på syv at krigen skulle vare i fem lange år, kreve far Gerhard og sønnene Borti og Eriks liv, og sende mellomstedatter Bittema til fangeleiren Grini og siden konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Tyskland.

Ble dratt inn i motstandsarbeidet av broren

Bittema, som er 21 år da krigen kommer til Norge, er en flittig sykepleierstudent. Men sommeren 1941 blir hun ufrivillig dratt inn i motstandsarbeidet, når storebror Borti ber henne oppbevare rasjoneringskort for ham.

En stund senere må hun dra til brorens leilighet på Majorstuen, et steinkast unna Ullevål sykehus, for å fjerne potensielle bevis som nazistene kan få snusen i. Mens hun holder på med sjauingen i leiligheten ringer telefonen, og Bittema får beskjed om at den andre broren, Erik, er i fare.

DØDE: Kaptein Gerhard Reichelt (midten) og sønnene Borti og Erik (t.h.) ble drept i kampen for fedrelandet. FOTO: Fra boken «Bittema - gjennom KZ til friheten» // Cappelen Damm
DØDE: Kaptein Gerhard Reichelt (midten) og sønnene Borti og Erik (t.h.) ble drept i kampen for fedrelandet. FOTO: Fra boken «Bittema - gjennom KZ til friheten» // Cappelen Damm Vis mer

Han sitter på informasjon om et fluktforsøk, som nazistene ivrer etter å få tak i. Bittema får varslet storebror Erik, som kommer seg i sikkerhet.

Men Bittema er altså den eneste av de aktive familiemedlemmene som skal komme til å berge livet.

Faren, Kaptein Gerhard, omkom tre dager før julaften i 1941, da skipet han førte ble torpedert i Atlanterhavet. Storebror Erik var en del av Operasjon Martin, der motstandsmannen Jan Baalsrud ble eneste overlevende av de tolv mennene om bord på fartøyet MK «Bratholm I» i Troms. Erik Reichelt endte sitt liv på sykehuset i Tromsø i mars 1943 etter grov tortur. Han etterlot seg kona Kari og en datter. Storebror Borti ble skutt på det tyske retterstedet i Trandumskogen høsten 1944.

Men dette visste Bittema ingenting om da hun 6. februar 1942, to uker før sin egen 23-årsdag, ble arrestert av Gestapo mens hun var på jobb på Ullevål sykehus. Fra Ullevål bar det direkte til Gestapos beryktede hovedkvarter Victoria Terrasse på Vika, bare en kort spasertur unna Det kongelige slott.

Her ble 23-åringen tatt imot av den ti år eldre kvinnebedåreren og Gestapo-lederen Siegfried Fehmer. Men Bittema lot seg ikke forføre av den høyreiste nazistens slu fremtoning. Og det fikk konsekvenser.

GESTAPO-SJEF: Siegfried Wolfgang Fehmer fotografet med en norsk politimann i en celle på Akershus festning i 1946. Fehmer ble skutt på Akershus den 16. mars 1948. Bittemas opplevelser med Fehmer under krigen var en del av bevisførselen mot ham. Selv hevdet han at Bittema Reichelt var den eneste kvinnen han noen gang torturerte. FOTO: NTB arkiv
GESTAPO-SJEF: Siegfried Wolfgang Fehmer fotografet med en norsk politimann i en celle på Akershus festning i 1946. Fehmer ble skutt på Akershus den 16. mars 1948. Bittemas opplevelser med Fehmer under krigen var en del av bevisførselen mot ham. Selv hevdet han at Bittema Reichelt var den eneste kvinnen han noen gang torturerte. FOTO: NTB arkiv Vis mer

Senere samme kveld, etter å ha holdt tyst om det lille hun visste, ble hun hentet opp fra cellen i kjelleren på Victoria Terrasse, og sendt videre til fangeleir Grini.

Her skulle hun tilbringe 16 måneder på enecelle.

Grov tortur

«Jeg var den første kvinne som ble torturert på Grini. Men jeg kunne bare ikke si noe om det Fehmer og hans medhjelpere ønsket å vite. Jeg bebreider ikke folk som sprekker under tortur. Den som ikke selv har vært ute for tortur, vet ikke hva det er.», forklarer Bittema i selvbiografien Bittema - gjennom KZ til friheten utgitt i 1986.

Sommeren 1945, ganske nøyaktig én måned etter frigjøringen, ga Bittema sitt vitneutsagn om Gestapos grove tortur til overbetjent A. Th. Hafredal om det som hadde foregått både på Victoria Terrasse og på Grini.

Hun beskriver ufrivillige møter med nazister «i skjorteærmene og midt på gulvet stod en krakk eller taburett. Den ene av disse var Fehmer».

KVINNER PÅ GRINI: Dette fotografiet er tatt på Grini, og viser kvinnenes luftegård. FOTO: NTB arkiv
KVINNER PÅ GRINI: Dette fotografiet er tatt på Grini, og viser kvinnenes luftegård. FOTO: NTB arkiv Vis mer

Hun får beskjed om å kle av seg både kåpe og strikkejakken hun har på seg, og sette seg på taburetten. Til slutt er hun bare ikledd en underkjole. Deretter begynner utspørringen.

Fehmer og nazistene er spesielt interessert i å vite hvilken hytte rømlingene fra Ullevål visstnok skal befinne seg på - men til tross for at Bittema er tilknyttet Ullevål sykehus, og faktisk har skjult broren og en kamerat av ham på rommet sitt på Ullevål sykehus' søsterhjem, vet hun ingenting om noen hytte. Og godt er kanskje det.

«Umiddelbart etter fikk hun et meget kraftig slag over ryggen av en gummitamp som var omviklet med ståltråd. Etter dette første slag fikk vitnet betenkningstid til å si hvor hytta var. Vitnet kunne ikke si det. Hun visste det jo ikke, og fortalte gestapistene det, men dette trodde de ikke. Vitnet fikk deretter en rekke slag over ryggen igjen. Hun falt til slutt av krakken. Det var Fehmer og en av de andre som slo hele tiden. Fehmer snakker norsk og vitnet kjente ham av navn. Det tredje medlem av Gestapo måtte holde vitnet mens de to andre slo», beskriver overbetjent A. Th. Hafredal i vitnerapporten.

Torturen er så grov at Bittema besvimer flere ganger, og hver gang får hun kaldt vann kastet over seg slik at hun kommer til bevissthet igjen. Kraftige slag fra de tre mennene treffer kroppen hennes, og hun får dype kutt og merker over rygg og lår.

Men når nazistene innser at de ikke kommer til å få de svarene de er ute etter gir de opp. Bittema blir plassert i en såkalt mørkecelle i kjelleren på Grini. Til sammen 10 uker tilbringer 23-åringen i mørkecellen.

«Etter mishandlingen lå vitnet 10 døgn og de første fire døgn utelukkende på magen. Hun var så opphovnet og tykk på kroppen etter alle de slag hun var tildelt, at selv trodde hun ikke hun noen gang skulle bli menneske igjen» kommer det frem i rapporten etter krigen.

BITTEMA: Dette fotografiet er fra høsten 1945. FOTO: Fra boken «Bittema - gjennom KZ til friheten» // Cappelen Damm
BITTEMA: Dette fotografiet er fra høsten 1945. FOTO: Fra boken «Bittema - gjennom KZ til friheten» // Cappelen Damm Vis mer

I boken Kvinneleiren (1991), ført i pennen av motstandsmannen Kristian Ottosen som selv hadde sittet som NN-fange i leire som Sachsenhausen, Natzweiler og Dachau, blir det hevdet at «verken før eller etter har noen kvinne blitt mishandlet under avhør i Norge på den måten som Mathilde ble».

Fant kjærligheten på Grini

I de 10 ukene Bittema tilbringer i mørkecellen i kjelleren på Grini, går hun mange runder med seg selv psykisk. Ikke bare var den fysiske smerten etter all torturen hun hadde vært gjennom vondt å forholde seg til, men også hennes mentale helse fikk seg en kraftig knekk.

«Angsten, fortvilelsen og ensomheten overmannet meg, og jeg fikk stadig gråtetokter. Jeg syntes selv jeg gråt så hele fengselet måtte riste. Mens jeg lå der i cellen, ble jeg plaget av en fryktelig tørst, og jeg fikk kreket meg bort til vasken. Der må jeg ha besvimt, for jeg våknet opp med hodet hengende over kummen, mens vannet rant ned i håret på meg», beskriver hun i selvbiografien.

Lykken, om man kan bruke et slikt ord i denne sammenheng, ble derfor stor da hun omsider ble plassert på enecelle i andre etasje. I den nye cellen var det nemlig et vindu, som gjorde at hun både fikk mulighet til å se dagslys, men også kommunisere med de andre fangene. Ensomheten ble dermed litt mindre.

Ved hjelp av fingerspråk, banking i vegger og en egenoppfunnet trådbane, med en mursteinsfarget pose til å frakte sigaretter, sjokolade og andre godbiter, kunne hun så smått kommunisere med både mannlige og kvinnelige medfanger - og blant dem var den 23 år gamle mannen Johs. Knutsen jr., som senere skulle bli Bittemas ektemann.

«Så sant det var mulig, sendte han meg en hilsen på et eller annet vis».

Og at Bittema fikk muligheten til å følge med på naturen utenfor cellevinduet, hadde stor mental betydning for den unge kvinnen.

«Aldri har jeg vært så nær og likevel så fjernt fra naturen som denne første våren på Grini. Aldri har vel fuglesangen vært så vakker. Før jeg ble sperret inne, hadde jeg ikke tatt meg tid til å stanse opp og virkelig lytte. Nå hadde jeg tiden og sangen. Hver fugl hadde sitt språk. (...) Det gledet meg. Naturens vårlek kunne ikke temmes», beskriver hun i selvbiografien.

Fra Grini til Ravensbrück

Den 6. oktober 1943, nøyaktig 20 måneder etter at hun ble arrestert på Ullevål sykehus, startet et nytt kapittel i Bittemas liv.

Hun ble plukket ut til fangetransport, med endestopp kvinneleiren Ravensbrück utenfor Berlin. Ifølge Kristian Ottosen, forfatteren av boken Kvinneleiren, skulle dette vise seg å bli den største transporten fra Norge til Ravensbrück. I alt 26 norske kvinner var om bord på skipet «Monte Rosa», med avgang fra Utstikker I ved Amerikalinjens kai i Oslo sentrum.

Det ufrivillige oppholdet i tysk fangenskap skal sette uslettelige spor i den unge sykepleieren fra Kragerø. Hun får betegnelsen Nacht und Nebel(natt og tåke)-fange, som i praksis betydde at hun bare skulle forsvinne. NN-fangene ble sett på som farlige politiske fanger, og skulle ikke under noen omstendighet ha kontakt med familie eller andre. Ingen skulle vite hvor de befant seg, for sporene etter dem skulle bare opphøre - i nettopp natt og tåke.

SPOR: Dette bildet er tatt i 2004, og sporene etter konsentrasjonsleiren Ravensbrück utenfor Berlin eksisterer den dag i dag. Hit ble 103 norske kvinner sendt fra fangenskap i Norge. Ni av dem døde der. Bittema var én av de som kom hjem igjen. FOTO: NTB
SPOR: Dette bildet er tatt i 2004, og sporene etter konsentrasjonsleiren Ravensbrück utenfor Berlin eksisterer den dag i dag. Hit ble 103 norske kvinner sendt fra fangenskap i Norge. Ni av dem døde der. Bittema var én av de som kom hjem igjen. FOTO: NTB Vis mer

Og om Bittema trodde at Grini var ille, skulle hun virkelig få føle på hva det ville si å miste råderett over seg selv i Ravensbrück.

«Livsbetingelsene var uutholdelige. Verre og verre ble det jo flere fanger som kom. Brakkene var overfylte. Aldri var du alene. Jeg lengtet faktisk ofte tilbake til enecellen på Grini. Å leve som fange i en diktaturstat er uforståelig for den som ikke har prøvet det. Jeg var blant de yngste, var frisk og sterk og kunne ikke forestille meg at jeg skulle dø i fangenskap selv om også jeg hadde mer enn nok med å gjennomleve hver dag. Det var ikke mye styrke og hente fra noe sted. Heller ikke fra kostholdet. Grønnsaksuppe kokt på vann til middag, et krus usukret kaffeerstatning, fire skiver brød daglig, en Harzen-ost eller en skje marmelade. To ganger i uken fikk vi en liten klatt margarin og muligens litt hestepølse til pålegg. Det var sulterasjonen som ikke strakk til livets opphold», forklarer Bittema i selvbiografien.

Egenpleie og god hygiene var heller ikke akkurat noe man fikk mulighet til å fokusere på som fange i Ravensbrück. Via tvangsarbeidet på kistenkommando, der hun ble satt til å lempe kasser med spoler til vevstoler - kasser som kunne veie så mye som 300 kilo - klarte hun og medfangene å stjele til seg materiale de kunne bruke til å lage bind.

«Vi underslo litt av det hvite garnet som skulle forestille bomull og brukte det som sanitetsbind. Fra leiren fikk vi utlevert to bind som skulle vare hele menstruasjonsperioden. For alt det jeg vet, skulle de gjerne vare ut hele fangetiden. Svenske Røde Kors begynte etter en tid å sende sanitetsbind i pakkene, slik at i hvert fall en del av oss ble hjulpet. De fleste hadde bare leirenes bind å hjelpe seg med. Det var en lettelse at menstruasjonen uteble i lengre perioder», minnes Bittema i memoarene fra 1986.

Ettersom Bittema var NN-fange hadde hun brev- og pakkeforbud, men det gode samholdet blant de norske fangene gjorde at også hun fikk en del av pakkene fra Røde Kors. Og i det skjulte klarte Bittemas mor Maria og søstrene å sende henne pakker under en av de andre fangenes navn.

Fire fødselsdager i fangenskap

Bittema skal oppleve å feire hele fire fødselsdager i fangenskap. Første fødselsdag, da hun fylte 23 år, ble feiret på Grini bare 14 dager etter at hun ble arrestert. 24-årsdagen ble også tilbrakt på Grini, men på 25-årsdagen, den 20. februar 1944, var hun i Ravensbrück.

«25-årsdagen var min tredje fødselsdag i fangenskap. På blokken bodde det noen polakker som arbeidet i et gartneri utenfor leiren. De hadde fått rede på at jeg fylte 25 år. Etter endt arbeidsdag kom de til meg med en liljekonvall. Den var ubegripelig skjønn! Den hadde beholdt sine grønne blader. Fantes det virkelig noe så vakkert i denne verden? Det var en opplevelse jeg aldri glemmer, et av de få lyse minner fra Ravensbrück», beskriver hun i selvbiografien.

I april 1945, fem år etter at krigen hadde kommet til Norge, fikk Bittema beskjeden som skulle endre livet hennes radikalt. De Hvite Bussene hadde kommet fra Sverige, og sto parate til å ta imot henne og de andre skandinaviske fangene. Bittema skulle hjem.

DE HVITE BUSSENE: I samarbeid med svensk Røde kors organiserte Grev Folke Bernadotte evakuering av fanger fra Hitlers konsentrasjonsleirer i mars og april 1945 - Bittema var med på en av disse turene. FOTO: NTB arkiv
DE HVITE BUSSENE: I samarbeid med svensk Røde kors organiserte Grev Folke Bernadotte evakuering av fanger fra Hitlers konsentrasjonsleirer i mars og april 1945 - Bittema var med på en av disse turene. FOTO: NTB arkiv Vis mer

Om bord i bussen ble de tatt imot av svenske sykepleiere, og for Bittema som selv var sykepleier, må det ha vært ekstra spesielt å kjenne omsorgen fra menneskene i hvit uniform.

Ingen strenge, tyske gloser fra fangevoktere i naziuniformer. Ingen slag, ingen spark, intet hån.

Fikk dødsbudskapene i Sverige

Veien hjem var lang og ikke uten fare, men omsider ankom de Malmø i nøytrale Sverige. Her ventet avlusing og det som for dem må ha vært et helt ubeskrivelig deilig bad, før ferden gikk videre til karantenetid på rekreasjonsstedet Ramlösa Brunnspark utenfor Helsingborg.

Det var også her Bittema skulle få vite hva som hadde skjedd med de to brødrene Borti og Erik, og faren kaptein Gerhard Reichelt. Og det som skulle ha vært en tid preget av glede over å ha overlevd tre lange år i fangenskap, ble en tid i sorg og bitterhet.

I likhet med mange mennesker som hadde overlevd tortur og fangenskap i konsentrasjonsleire, ble også hun overmannet av en følelse av urettferdighet og ubegripelighet.

«Det var så mange som ville hjelpe meg, men bitterheten ség innover meg. Jeg var utrøstelig. Hvorfor akkurat jeg? Hadde ikke jeg også rett til å glede meg over friheten? Gleden bleknet mot den sorgens budskap jeg hadde fått. Dragningen mellom sorg og glede er en merkelig følelse når ytterpunktene er så sterke som de var for meg den gangen. Jeg måtte ta meg sammen. Jeg forsøkte å bruke vettet. De var borte, jeg kunne ikke få dem tilbake. Jeg måtte innse det faktum at livet måtte gå videre. Selv om sorgen ikke slapp taket, forsto jeg etter hvert at jeg hadde mye å være glad for. Tilbakeblikk på fangetiden hjalp meg på vei til å se litt lysere på fremtiden», konkluderer hun fire tiår etter at hun ble hentet hjem med De Hvite Bussene.

Faren Gerhard ble 56 år, broren Borti ble 28 år, mens Erik ble 25 år.

Hyllet på Kragerø stasjon

I midten av juni 1945 var ventetiden over, og Bittema skulle endelig gjenforenes med sitt elskede Kragerø. Det 26-åringen ikke visste var at innbyggerne i kystbyen hadde planlagt en, ifølge henne selv mange år senere, nærmest royal velkomst på togstasjonen i sentrum.

FAMILIEHJEMMET: I dette huset på Løkka i Kragerø vokste Bittema og søsknene opp. FOTO: Jimmy Åsen
FAMILIEHJEMMET: I dette huset på Løkka i Kragerø vokste Bittema og søsknene opp. FOTO: Jimmy Åsen Vis mer

En salig blanding av norske flagg, blomster i hopetall, rørende velkomsttaler og Hjemmestyrkene som æresvakt. Sammen med innbyggerne og nærmeste familie gikk Bittema i et slags folketog opp til barndomshjemmet i Løkkebakken.

Det var unektelig mange følelser i sving hos den hjemvendte sykepleieren.

I avisen Vestmar kunne man dagen etter lese om den store begivenheten: «Bittema Reichelt kommer hjem og blir hyldet av hele byen» var tittelen med fete bokstaver. I artikkelen sto følgende beskrivelse: «Hyldesten gjaldt Bittema, heltinnen fra Ullevål, tysk fange i tre år som med ukuelig mot trosset tysk terror og vold, og nå kommer hjem rank og livsmodig som før».

Men til tross for livsmot og frihet, hadde Bittema og familien de ferske familietragediene å hanskes med i tiden etter frigjøringen.

Johs. Knutsen, den jevnaldrende mannen Bittema hadde blitt kjent med under oppholdet på Grini, tok raskt opp igjen kontakten med henne, og bare fire dager etter at han satt ved Bittemas side under bisettelse av storebroren Borti som hadde blitt skutt på Trandum høsten i forveien, forlovet de seg.

BRYLLUP: Bittema giftet seg med Johs. Knutsen den 7. august 1948. De møttes mens de begge satt fanget på Grini under krigen. FOTO: Fra boken «Bittema - gjennom KZ til friheten» // Cappelen Damm
BRYLLUP: Bittema giftet seg med Johs. Knutsen den 7. august 1948. De møttes mens de begge satt fanget på Grini under krigen. FOTO: Fra boken «Bittema - gjennom KZ til friheten» // Cappelen Damm Vis mer

Bryllupet sto 7. august 1948. Hun var ikledd en fotsid kjole med blomstrete mønster, han en kledelig dress med en blomst i snippen som matchet brudebuketten.

På brudebildet som Bittema har brukt i selvbiografien fra 1986, titter de på hverandre med et kjærlig, men likevel alvorstynget blikk. Som at de begge to er innforstått med at skjebnen ikke nødvendigvis ville ha ført dem hit, til akkurat dette øyeblikket.

Bittema holder sin høyreiste ektemann i armen - sammen deler de livserfaringer og opplevelser som få andre i bekjentskapskretsen hadde.

«Det har på mange måter vært en felles trøst at vi har opplevd noe av det samme under krigen. Det har vært en lettelse at vi i alle år har kunnet snakke om det forferdelige vi opplevde under okkupasjonstiden. Mange har vært engstelige for å spørre om det vi har bak oss. For oss var ikke dette noe problem. Vi kunne gjerne fortelle hva som skjedde til interesserte mennesker. Hvor rart det kan høres, var det for oss en lettelse fra tid til annen å kunne få andre til å ta del i hva vi hadde opplevd» forteller hun i selvbiografien.

Johs. og Bittema forble gift inntil hennes død den 14. november 1996. Han gikk bort rundt ett år senere, 6. januar 1998. De ligger begravet side om side på Fana kirkegård i Bergen, der de bodde de siste tretti årene av livet.

Bittema var tilbake i Ravenbrück i 1985, ett år før selvbiografien ble utgitt, i forbindelse med 40-årsmarkeringen av freden.

Fikk aldri egne barn

Men la oss skru tiden tilbake til den gledelige junidagen etter frigjøringen, da Bittemas medborgere hadde kommet for å hylle den hjemvendte sykepleieren. På perrongen i Kragerø sentrum var det en liten krabat som hadde fått det ærefulle oppdraget med å skjenke Bittema en bukett med blomster.

Den lille gutten het Thor Salvesen, og var sønnen til Bittemas tremenning med samme navn. Guttens far, som var tilknyttet Erik Reichelts fluktforsøk i 1942 - og dermed en del av grunnen til at Bittema ble arrestert - ble torturert i hjel av Gestapo kort tid etter arrestasjonen.

KK har møtt Thor Salvesen i Kragerø, og han husker svært godt slektningen Bittema.

- Vi kalte henne for tante Bittema og han for onkel Johs. Han var sånn man kunne bli litt skremt av, men ikke tante Bittema. Hun var veldig folkekjær og familievennlig. Hun var lett å prate med, minnes Thor.

Lille-Thor vokste opp med at Bittema og Johs. ofte var på familiebesøk i Kragerø, og hver eneste sommer ble de tatt imot av moren til Thor.

- Bittema var en veldig pen dame. En slank og flott jente. Og det var hun fremdeles når hun var godt oppi åra. Men både hun og mannen var veldig prega av det de hadde opplevd. De var svært rastløse, husker jeg. De to som var krigsskadet, du kan tenke deg ... sier Thor betenkt.

- Snakket hun noe om det hun hadde opplevd?

- Aldri med meg. Om hun snakket med moren min om det, det kan være. Men jeg tror ikke samtalene de hadde gikk så mye på det de hadde erfart under krigen.

For enken og sønnen etter motstandsmannen Thor Salvesen hadde selv sine egne traumer å bearbeide.

- Moren min fortalte meg alt om det Bittema hadde opplevd. Det var veldig tøft å høre, men jeg var vel mer opptatt av min egen familiehistorie, med tanke på hva som hadde skjedd med faren min, sier han ærlig.

Thor forteller at Bittema og Johs. aldri fikk egne barn, men at de adopterte en sønn.

- Hun kunne ikke få barn, og det mente man at skyltes alt hun hadde gjennomgått under fangenskap.

- Så den torturen som hun opplevde på norsk jord under krigen, gjorde at hun ikke kunne få barn?

- Det tør jeg ikke svare helt sikkert på, men jeg vet i hvert fall, og det uttalte hun selv, at enten var det her, eller så var det ting som skjedde i leiren i Tyskland, som gjorde at hun ikke kunne få barn. Jeg tror ikke at hun skriver i boken om at hun ble eksperimentert med i Tyskland?

Og nei, i selvbiografien publisert i 1986, som for øvrig var en av få litterære verk som på den tiden belyste en kvinnes krigshistorie, åpner ikke Bittema opp om hverken eksperimentene hun hadde vært utsatt for i Ravensbrück eller krigstraumene som hun bar på i ettertid.

Hvorfor hun ikke åpnet opp om dette, over 40 år senere, får man aldri svar på. Men det er uten tvil mange kvinner - og menn - som tok med seg ubearbeidede traumer i graven.

MINNER FRA KRIGEN: Dette bildet av Bittema og Johs er trykket i boken «Bittema - gjennom KZ til friheten», og viser ekteparet som ser på Johs' genser med hvitt kryss, som indikerte at han var fange. Det er Berg museum i Kragerø som sitter på flere av gjenstandene donert av paret fra krigens dager. FOTO: FOTO: Fra boken «Bittema - gjennom KZ til friheten» // Cappelen Damm
MINNER FRA KRIGEN: Dette bildet av Bittema og Johs er trykket i boken «Bittema - gjennom KZ til friheten», og viser ekteparet som ser på Johs' genser med hvitt kryss, som indikerte at han var fange. Det er Berg museum i Kragerø som sitter på flere av gjenstandene donert av paret fra krigens dager. FOTO: FOTO: Fra boken «Bittema - gjennom KZ til friheten» // Cappelen Damm Vis mer

«Vi må aldri glemme»

I år er det 80 år siden kaptein Gerhard Reichelt ble drept på Atlanterhavet, under oppdrag for den norske uteflåten. Krigsseilerens dødsfall markerte starten på en fatal familiehistorie, der altså tre av Reichelt-familiens syv medlemmer måtte bøte med livet i norsk tjeneste.

Hvilke tiltak er gjort for at denne historien ikke skal gå i glemmeboken? Hvordan minnes kystbyen kvinnen som ble frarøvet friheten i tre lange år, og tapene av tre menn som ofret livene sine for et fritt fedreland?

I Kragerø er det flere som har etterlyst en egen gate oppkalt etter Reichelt-familien, slik at historien kan bestå i generasjoner fremover, og familien får den anerkjennelsen de har fortjent. Men foreløpig er det ingenting i bybildet i Kragerø som vitner om at kystbyen bare for noen tiår siden huset en familie som ofret mye under krigen.

Vi har vært i kontakt med kultursjef Harald Bothner i Kragerø kommune, som forklarer at det ikke er første gang henvendelser om å hedre Reichelt-familien i bybildet er kommet inn.

«Det viser seg at spørsmålet om å oppkalle en gate eller sted i Kragerø var drøftet for noen år siden, men det ble ikke fattet noen endelig beslutning. Dette kan ha sammenheng med at det i selve Kragerø er sjelden vi får nye veier som trenger veinavn. Kulturkontoret ønsker å drøfte saken med Historielaget for å finne en mulig måte å hedre familien Reichelt. Historielaget har gjennom flere år satt opp historiske skilt knyttet til kjente personer fra Kragerø. Dette kan være et alternativ til gatenavn», skriver Bothner i en epost til KK, og lover at Kulturkontoret sammen med Kragerø og Skåtøy Historielag skal følge opp saken på nytt.

Allerede i januar 2018, i forbindelse med premieren på storfilmen Den 12. mann som Erik Reichelt var en historisk del av, lovet daværende ordfører Jone Bilkra i Kragerø kommune at et gatenavn eller minnesmerke skulle på plass i bybildet.

- Historien til denne familien må ikke gå i glemmeboken. Dette er en sak som jeg skal følge opp. Dette skal vi få til, sa ordfører Bilkra til lokalavisen Kragerø Blad Vestmar. Men prosessen stoppet opp.

Da vi tok kontakt med Bilkra nå tre år senere, for å høre hva som skjedde, forklarer han følgende:

«Et generelt ønske om å hedre flere av våre flotte foregangskvinner ble tatt opp med Kulturkontoret. Det ble tatt en utsjekk ift «ledige» veier/gater i Kragerø. Det var på den tiden ikke noe «ledig». Et initiativ for å eventuelt endre gatenavn ville etter min mening bare skape unødig støy og ta fokus fra formålet med å hedre. Konklusjonen den gang ble å ha dette med oss når vi skulle navngi gater og plasser i forbindelse med regulering og utbygging i vår Havnefront. Det arbeidet er nå godt i gang og flere bygg reiser seg nå i en ny bydel. Tiden er derfor nå høyaktuell for å følge opp saken», forklarer den tidligere ordføreren Bilkra til KK i en epost datert mars 2021.

Det finnes et uttrykk - vi må aldri glemme - som man kanskje først og fremst forbinder med andre verdenskrig, og de mange historiene, hendelsene og vonde erfaringene de fem lange krigsårene førte med seg.

Et gatenavn eller et historisk skilt, som forklarer hvem familien Reichelt var og hva de ofret under og etter krigen, kan bidra til at de ikke går i glemmeboken. Og på den måten kan kommende generasjoner minnes og reflektere over hva familien måtte gi avkall på, mens de kjempet for landet vårt.

Øvrige kilder: «Livet på Grini» av Per Vollestad, «Kvinneleiren» av Kristian Ottosen, masteravhandlingen «Kvinnelige norske fanger under krigen» (2011) av Ida Fladmoe, Riksarkivet, Hjemmefrontmuseet, Norgeshistorie, Ila fengsel og Kragerø Blad Vestmar.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer