<strong>STERK KJÆRLIGHET:</strong> Martine Romøren mener Bjørn Einars sykdom har endret dem begge. FOTO: Privat
STERK KJÆRLIGHET: Martine Romøren mener Bjørn Einars sykdom har endret dem begge. FOTO: Privat Vis mer

Martine Romøren

– Bjørn Einar spurte: «Er det risiko for at jeg kan dø?»

Martine Romøren er full av beundring over hvordan mannen har taklet den alvorlige kreftdiagnosen.

Publisert
Sist oppdatert

Våren 2019. Det var sol og varmt, og sommerstua i hagen var ferdigbygd. Sakte og med mye egeninnsats hadde Martine og Bjørn Einar skapt et hjem i eneboligen i Bærum, på tomten der fem generasjoner Romøren hadde bodd før dem. Nå var en ny liten Romøren på vei. Martine og Bjørn Einar ventet sitt andre barn. Bare to måneder til. Men i dag var det pizzakveld.

Bjørn Einar skar opp pizza for gjestene da telefonen ringte. Legen? Nå? Klokken ni om kvelden på en lørdag?

– Bjørn Einar hadde vært plaget med sterke ryggsmerter noen ganger i året, der han var helt ubrukelig i tre-fire dager, men det ga seg bestandig med smertestillende og ro, sier Martine Romøren (33).

<strong>TUNG TID:</strong> Martine Romøren deler sine refleksjoner om hvordan Bjørn Einars sykdom har påvirket familien og hvordan de har kommer seg gjennom det. FOTO: Fornebusenteret/Annen Etage
TUNG TID: Martine Romøren deler sine refleksjoner om hvordan Bjørn Einars sykdom har påvirket familien og hvordan de har kommer seg gjennom det. FOTO: Fornebusenteret/Annen Etage Vis mer

Hun snakker på handsfree i bilen og veksler mellom kvikke replikker og refleksjoner som koster. Er så glad for å endelig kunne gjøre noe helt hverdagslig igjen, som å kjøre på Ikea, uten å bekymre seg for at Bjørn Einar ligger alene hjemme.

Plaget med smerteanfall

Hun forteller om det sterke smerteanfallet hans noen dager før pizzakvelden. Fastlegen måtte komme hjem til dem på hastebesøk, og mente smertene ikke kunne skyldes prolapsen han hadde slitt med i mange år, og som var mye av grunnen til at han la hoppskia på hylla.

Kanskje var det resultatet fra de rekvirerte prøvene legen ringte om nå, på pizzakvelden?

Bjørn Einar lot være å ta telefonen. Hvorfor ødelegge en fin vårkveld?

<strong>UNGDOMSKJÆRESTER:</strong> Martine og Bjørn Einar ble sammen da hun var 18. Hun beskriver ham som en kjekk fyr hun måtte jobbe for å få. FOTO: Privat
UNGDOMSKJÆRESTER: Martine og Bjørn Einar ble sammen da hun var 18. Hun beskriver ham som en kjekk fyr hun måtte jobbe for å få. FOTO: Privat Vis mer

Martine mente legen kanskje hadde noe viktig på hjertet, men Bjørn Einar sto på sitt.

– Mandag stusset jeg, da Bjørn Einar plutselig dukket opp på jobben min. Det gjør han aldri ellers.

Jeg spurte hvordan det gikk hos legen og han sa: «Sånn passe».

Jeg hadde ikke tid til å følge det opp, og ved middagsbordet hjemme var jo Fred der. Ikke før om kvelden sa han det. At han hadde en svulst på hoftekammen på åtte centimeter.

Brutal beskjed

Siden da var ingenting det samme.

Mannen hun hadde vært sammen med fra hun var 18 år. Som nettopp hadde satt verdensrekord i skiflyging da de møttes mens hun gikk på skigymnaset på Geilo, og han var der på påskeferie. Bjørn Einar med det lange, rufsete håret som hun ikke greide å la være å bli forelsket i, selv om han klinte med to av venninnene hennes på samme fest før de ble sammen. Nå fortalte han at en stor svulst på hoftekammen vokste seg inn i familielykken i Bærum.

– Jeg så på ham og sa: «Svulst? Hva mener du. Det går ikke», sier Martine.

Vi visste jo ingenting om hva det innebar. Om det var spredning. Kanskje var det ikke så farlig? Allerede fredagen etter var vi på Radiumhospitalet og snakket med en kreftkoordinator. Da først skjønte vi alvoret.

Martine fortelle om sjokket. Da hun satt der høygravid og hormonell.

– Bjørn Einar spurte: «Er det noen risiko for at jeg kommer til å dø?». Hun svarte: «Ja, det er det stor risiko for». Da knakk jeg. Min første impuls var: Skal jeg sitte her alene med to små barn? Og huset?

Hun blir stille.

– Det er nesten så jeg ikke husker hvordan den tiden var. Jeg har vært så opptatt av å holde beina stablet siste året.

– Jeg tenkte: Er du steingal?

Martine Romøren er ei driftig dame som driver to filialer av interiørbutikken Annen Etage, på Røa og Fornebu S.

Der hun før delte barn, hunder, ferier og hverdagsøyeblikk på Instagram, kom det i 2019 inn noe nytt. Mannen hennes, fryktløse Bjørn Einar med verdensrekorder i skiflyging og gull i blikket, konkurrerte nå mot kreften, i sykehusskjorte og med cellegift. Verdensrekorder ble til hverdagsseire. Det rufsete håret etter hvert borte.

Da vi fikk vite at Bjørn Einar måtte gjennom 40 uker med cellegift tenkte jeg: «Er du steingal? Det er jo 52 uker i et år!» 

– Men vi hadde ikke noe valg. Løsningen vår ble å ikke sette livet på vent. Det hadde vi kanskje gjort om han skulle behandles i bare noen måneder. Så vi fortsatte å planlegge som vanlig med venner og familie, og prøvde å leve som normalt.

Hun legger til:

– Men det er klart, det var jo nedturer hver gang vi måtte avlyse. Og det måtte vi som regel.

<strong>STILLE FØR STORMEN:</strong> Bjørn Einar Romøren før han skal i gang med første cellegiftkur. Bivirkningene skulle sette ham ut av spill store deler av tiden. FOTO: Privat.
STILLE FØR STORMEN: Bjørn Einar Romøren før han skal i gang med første cellegiftkur. Bivirkningene skulle sette ham ut av spill store deler av tiden. FOTO: Privat. Vis mer

Klinte med to venninner

La oss ta et skritt tilbake. Til hvordan det begynte. Martine og Bjørn Einar vokse opp seks hus bortenfor hverandre, i den samme veien i Bærum. De visste om hverandre, men hadde aldri snakket sammen. Han var seks år eldre – og en de skrev om i avisene. På skigymnaset på Geilo gikk hun alpinlinja, og han kom for å feire påskeferien med gutta.

– Jeg så veldig opp til Bjørn Einar. Han var en kul fyr, med den psyken, og utrolig dedikert og fokusert. Da vi møttes hadde han nettopp satt verdensrekord og gikk rundt og var så høy på seg selv, minnes Martine med en latter.

<strong>NEI! Da Martine som 18-åring spurte om de skulle bli sammen, svarte Bjørn Einar:</strong> «Nei». Fem måneder senere kom han på bedre tanker og siden har det vært dem. FOTO: Privat
NEI! Da Martine som 18-åring spurte om de skulle bli sammen, svarte Bjørn Einar: «Nei». Fem måneder senere kom han på bedre tanker og siden har det vært dem. FOTO: Privat Vis mer

– Vi snakket sammen første gang på after ski der han klinte med to av venninnene mine. Jeg tenkte: «Han der er ikke helt god». Men vi holdt kontakten.

Til jul spurte jeg ham om vi skulle bli sammen. Jeg fikk blankt «Nei»!

Martin ler og forteller om fem pinefulle måneder der de ikke snakket sammen.

– Så kom han bort til meg og ga meg verdens beste klem. Siden har det vært oss. Jeg ble sammen med en kjekk, dandy type, men jeg måtte jobbe hardt for ham.

Slott og terror

Bryllupet sto 23. juli på et slott i Sverige i 2011, dagen etter at terroren rammet Norge. Martine understreker at deres egne bekymringer for om gjestene skulle rekke frem – om alle kom, var for ingenting å regne sett opp mot grusomhetene.

– Men bryllupet ble en spesiell dag, og litt fuktigere enn tenkt. Folk hadde jo nerver, ikke sant. Men jeg kunne giftet meg med Bjørn Einar hundre ganger til. Selv om jeg nok ikke hadde brukt så mye penger på et festlokale igjen. Hehe.

JA! Martine og Bjørn Einar giftet seg på en slott i Sverige i 2011. FOTO: Frank Sandbye Ruud/Privat
JA! Martine og Bjørn Einar giftet seg på en slott i Sverige i 2011. FOTO: Frank Sandbye Ruud/Privat Vis mer

«Vet du at jeg kommer til å miste håret?»

Sønnen Fred ble født for to og et halvt år siden. Han var halvannet da pappa plutselig ble syk, like før reisen til Italia med Martines familie, som de hadde gledet seg til. Martine og Bjørn Einar ble enige om at Martine og Fred skulle reise likevel. Bjørn Einar var jo i gode hender på sykehuset, og det var ingenting hun kunne gjøre fra eller til.

– Det hjalp å være rundt familien, forteller Martine.

– Bjørn Einar oppdaterte meg på telefonen hver dag: «Vet du at jeg kommer til å miste håret?». Ja, jeg visste jo det. Legene hadde rådet oss til å ikke lete etter informasjon på nettet, men det var et par kvelder i Italia jeg googlet litt.

Fortsatt visste vi ikke om han hadde spredning, og jeg leste at ved spredning hadde han ti prosent sjanse for å overleve. Da var jeg langt nede.

Hun blir stille.

– Men samtidig er jeg vant til å ta støyter fra idretten. Jeg visste at jeg måtte lete etter de håpene som fantes, og ikke trekke de vonde konklusjonene.

– Snakket aldri om døden

Diagnosen var Ewings sarkom, en sykdom som oftest rammer barn. Martine kan ikke få fullrost hva slags mann hun kom hjem til fra Italia. Hvordan Bjørn Einar forholdt seg til det han sto midt oppi.

– Han var ekstremt rolig og betryggende og sa at vi ikke måtte ta noe dødsbudskap på forskudd. Jeg vet ikke hva den mannen er laget av.

Han snakket aldri om døden. «Hva skjer visst jeg blir borte?». Det har vi fortsatt ikke gjort.

Hvor alvorlig var det? Etter to uker fikk Bjørn Einar og Martine svar på spørsmålet som kanskje kunne blitt avgjørende.

– Vi var utrolig lettet da vi fikk høre at han ikke hadde spredning, forteller Martine.

– Om Bjørn Einar ikke er lett fra før, så ble han minst ti kilo lettere av det.

Akutt dårlig av cellegift

Latteren sitter løst hos Martine. Det hjalp å kunne le, også da hun sto der høygravid og krysset fingrene for at barnet ville komme til termin, så de fikk timet fødselen opp mot de få gode dagene Bjørn Einar hadde mellom cellegiftkurene.

<strong>BABYSHOWER:</strong> Martine gikk stadig lenger over tiden med Fiona, og til slutt ba hun om å få fødselen satt i gang. FOTO: Privat
BABYSHOWER: Martine gikk stadig lenger over tiden med Fiona, og til slutt ba hun om å få fødselen satt i gang. FOTO: Privat Vis mer

For cellegiften hadde slått ham ut. Allerede etter andre behandling forsto de at de måtte droppe forsettene om å gå på date hver søndag, for å gi næring til forholdet i en tøff tid.

– Man vet jo ikke hvordan man reagerer på cellegift. Vi håpet ikke han ville reagere så sterkt, men den kneika kom fort. Etter to cellegiftkurer måtte han inn på akutten. Han hadde bare et par dager i måneden der han kunne spise normalt, og tilbakeslaget kom alltid kom på fredager.

Martine forteller hvordan fredagsroen brått ble erstattet med redsel:

Vi kunne sitte der og spise middag, og plutselig ble han dårlig med høy feber, og vi måtte kaste oss i bilen og kjøre til akutten. Det var det verste. Å sitte der og så Pang!

– Jeg visste jo at sjansen for at han kunne bli med hjem var minimal. Jeg ville jo ha ham hjemme, selv om han ikke dugde til så mye.

På fødselen i boblejakke

Fem dager over termin tryglet Martine legene om å sette fødselen i gang.

På fødeavdelingen på Ullevål sto det snart to senger. En der Martine skulle føde – og en seng ved siden av, til Bjørn Einar.

– Han ville nok være med for min skyld, mer enn for sin egen, mener Martine og minnes den underlige settingen. Hun med rier som raste gjennom kroppen, og Bjørn Einar som ristet i feber i sengen ved siden av:

– Lillesøsteren min var med som en back up for Bjørn Einar, og vi travet frem og tilbake over gulvet for å få fødselen i gang, mens Bjørn Einar lå med boblejakke på og kalde kluter for å få ned feberen. Han var fryktelig dårlig og skulle vel strengt tatt vært en trapp nede, på akutten. Men han fikk med seg hele fødselen fra senga.

Hun husker øyeblikket, da datteren ga lyd fra seg, stor og fin og livskraftig. Og Bjørn Einar plutselig sto ved sengeenden på svake ben for å hilse på den lille.

– Jeg tror han greide å stå på beina akkurat idet Fiona kom ut, men ikke særlig lenger, minnes Martine.

Hun humrer:

– Men han jo fikk nesten mer oppmerksomhet fra sykepleierne enn meg! Nye kalde kluter hele tiden, mens jeg måtte rope på et glass vann.

<strong>SPESIELT MINNE:</strong> Da Fiona ble født lå pappa Bjørn Einar i sengen ved siden av - i boblejakke og med kluter på panna for å få ned feberen. FOTO: Privat
SPESIELT MINNE: Da Fiona ble født lå pappa Bjørn Einar i sengen ved siden av - i boblejakke og med kluter på panna for å få ned feberen. FOTO: Privat Vis mer

– Gruet meg

En nyfødt, en smårolling og en syk mann. Martine mener omsorgsoppgavene gikk bra, men selvsagt, det hadde hjulpet om ikke Fiona hadde vært plaget med kolikk i tillegg.

– Det varte i 15 uker, og da var det temmelig livat hos oss. Jeg gruet meg til kvelden og gruet meg til morgenen. Men familie og venner hjalp oss og moren til Bjørn Einar stilte masse opp. Men jeg skulle nok tatt imot mer hjelp.

Hun utdyper:

– Jeg har en tendens til å bli litt verdensmester, for at ikke familien skal ta skade. Derfor har jeg skjøvet folk rundt meg bort. Mitt råd til folk som vil stille opp er å bare gjøre det. Ikke spør, for folk sier som regel «nei», selv om de trenger hjelpen.

På spørsmål om hvordan hun opplevde denne tiden, må Martine tenke seg om:

– Jeg tror jeg har fortrengt hvordan det føltes. Det er kroppens måte å si: «Dette gidder jeg ikke samle på». Alternativet er uansett mye dårligere.

Jeg har sett hvor mye kraft det er i et menneske. Når du ikke vet dine arme råd, er det mye mer å gå på.

Det var det hun så hos Bjørn Einar.

– Han hadde jo enormt mye smerte, og måtte ha hjelp til alt. Selv å komme seg på do. Men han klagde ikke en eneste gang. Aldri. Han sa aldri: «Så kjipt. Hvorfor skjedde det meg?». Han var sterk for å holde familiehjulene i gang.

<strong>FEIRING:</strong> Martine og Bjørn Einar sammen med barna Fiona og Fred, samme dag som Bjørn Einar er ferdig med sin siste cellegiftkur. FOTO: Privat
FEIRING: Martine og Bjørn Einar sammen med barna Fiona og Fred, samme dag som Bjørn Einar er ferdig med sin siste cellegiftkur. FOTO: Privat Vis mer

Strøk pappa på hodet

Lille Fred visste at pappa hadde fått vondt i ryggen. Martine mener forandringene kom så gradvis at sønnen kanskje ikke merket dem så godt.

– Men det er klart, det var jo veldig rart at pappa mistet håret. Vi shavet det av mens Fred satt i badekaret, for å ufarliggjøre det. Men Bjørn Einar så jo ikke helt frisk ut da han var på det sykeste. Fred strøk mye på hodet hans.

Marine forteller om en litt sår tid:

– Fred syntes jo pappa var den kuleste i verden, og Bjørn Einar ville så gjerne være sammen med ham. Han lå hele dagen og samlet krefter til å være sammen med Fred en time på ettermiddagen. Han porsjonerte smertestillende slik at de virket akkurat i den timen.

<strong>BARNEKJÆR:</strong> Bjørn Einar da Fred var mindre. Martine forteller om et sterkt bånd mellom far og begge barna. FOTO: Privat
BARNEKJÆR: Bjørn Einar da Fred var mindre. Martine forteller om et sterkt bånd mellom far og begge barna. FOTO: Privat Vis mer

Utfordrende omsorgsoppgaver

Småbarnstiden kan være krevende, selv uten sykdom. Hvordan har krisen påvirket forholdet?

– Det var utfordrende å gå fra kone til omsorgsperson, innrømmer Martine.

– Man har jo sett mye som man egentlig ikke har så lyst til å se. Bivirkninger du ikke vil at partneren din skal ha. Man vet jo ikke hvordan man vil reagerer, men det har gått greit.

Hun understreker:

– Men Bjørn Einar har vært sykt flink og sterk. Jeg har sett at jeg har en mann det virkelig er verdt å holde på. Jeg er veldig heldig som har en mann som tåler så mye motgang.

<strong>FAMILIEGLEDE:</strong> Nylig var familien på ferie i Thailand. – Vi satt 11 timer på fly med to småbarn og vi måtte rett i karantene da vi kom hjem. Men den turen var verdt mange dater. Lysten på å oppleve ting stopper ikke opp selv om livet stopper opp. FOTO: Witita Leelasutanon/Se og Hør
FAMILIEGLEDE: Nylig var familien på ferie i Thailand. – Vi satt 11 timer på fly med to småbarn og vi måtte rett i karantene da vi kom hjem. Men den turen var verdt mange dater. Lysten på å oppleve ting stopper ikke opp selv om livet stopper opp. FOTO: Witita Leelasutanon/Se og Hør Vis mer

– Forandret oss

Hun forteller at krisen har endret dem som personer. At de har fått andre verdier, og begynt å velge bort det som ikke betyr noe.

– Vi har jo så utrolig mye å feire, men hver dag er en fest nå, og vi trenger ikke egentlig å markere så mye. Bare det at vi kan spise middag sammen og barna sitter der og kaster mat.

Når man har vært så dårlig som Bjørn Einar har vært, betyr hverdagen mye. Når man vet at i morgen kan det faktisk være over.

Hun smiler.

– Når vi har vært så heldige å få en sjanse til, skal vi ikke sparke i grusen og klage, men være takknemlige for de friske dagene. Å erfare noe så kjipt ga oss en spark bak. Det har vært nok stusslige dager siste året der vi har lengtet etter en hverdag. Nå elsker vi hverdager.

<strong>HVERDAGEN ER BLITT FEST:</strong> Martine er full av beundring for hvordan Bjørn Einar har taklet det han har vært gjennom. FOTO: Privat
HVERDAGEN ER BLITT FEST: Martine er full av beundring for hvordan Bjørn Einar har taklet det han har vært gjennom. FOTO: Privat Vis mer

«Takk for latter, smil og humor»

Da de 40 ukene med cellegift endelig var over, roste Martine personalet i åttende etasje på Radiumhospitalet i et innlegg på Instagram. «Dere er våre helter», skrev hun og takket for latter, smil om humor.

På spørsmål om hvordan fremtiden ser ut, svarer hun:

– Det er ingen som sier: «Nå er du kreftfri». Bjørn Einar går fortsatt til kontroll hver tredje måned, men det gidder jeg ikke å grue meg til eller å gjøre så mye utav. Men når legen sender en tommelen opp, er det jo en lettelse.

Rørt over kjærligheten til barna

Martine er tilbake på jobb. Bjørn Einar er i pappapermisjon. Hun beskriver godhet som en av hans fremste karaktertrekk og er rørt over båndet han har til barna:

– Han er så glad i barna våre og det er fantastisk for meg som mor å se. At han helt på ekte gleder seg til å dra i svømmehallen med Fred.

Likevel, hun innrømmer at hun har måttet gå litt i seg selv, for å la mannen slippe til.

– Jeg har vært vant med å styre og stelle alene, og nå skal vi plutselig være to om gjøremålene. Den overgangen er ikke gjort over natten. Utfordringen for meg har vært å finne et nytt tempo for ting. Kanskje han har en mening også?

Hun legger til:

– Det føles nesten som om vi har flytte sammen for første gang og må bli litt kjent på nytt. Men jeg har også blitt mye mer avslappet. Før var det viktig for meg å ha støvsugd før gjestene kom. Nå driter jeg i det. Og jeg har lært meg å gi Bjørn Einar litt mer slack.

Hun ler.

– Men det hender han setter på kaffemaskinen uten å sette koppen under. Vi gleder oss til han er helt tilbake.

– Takk gud for at vi ikke hadde noe smertestillende liggende i huset som han tok. Da hadde vi kanskje levd i uvisshet ennå, sier Martine, om kvelden Bjørn Einar fikk sterke smerter og fastlegen måtte komme hjem til dem. FOTO: Witita Leelasutanon/Se og Hør
– Takk gud for at vi ikke hadde noe smertestillende liggende i huset som han tok. Da hadde vi kanskje levd i uvisshet ennå, sier Martine, om kvelden Bjørn Einar fikk sterke smerter og fastlegen måtte komme hjem til dem. FOTO: Witita Leelasutanon/Se og Hør Vis mer

Skal på date!

Vårsolen skinner på nytt i Bærum, i huset midt mellom de to barndomshjemmene deres. Der fjorårets pizzakveld hadde enn mollstemt grunntone som bar bud om tunge tider, planlegger familien nå Bjørn Einars 40-årsdag. Og snart skal de på date igjen også! Martine ser tilbake på da de møttes. Da hun var 18 og han 24. Hvordan de på en måte har blitt voksne sammen.

– Vi må ha hatt det fint, siden vi har klart oss gjennom dette. Bjørn Einar har vist seg som en bauta.

Hun smiler:

– Jeg kunne sikkert ramset opp mye han kunne vært bedre på også, men så sterk han har vært gjennom dette, vet jeg at vi alltid vil klare oss. Og jeg vet at han vil være der for meg om jeg skulle bli pleietrengende. Bjørn Einar er virkelig en mann du kan ta med deg i krigen.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer