Tobarnsmoren og forfatteren Sigri Sandberg (47) opplevde både indre og ytre uro under pandemien. Da valgte hun å ro den 226 kilometer lange Sognefjorden i en gammel trebåt.

Målet var å finne ro, fortelle om fjorden og å reflektere over hvor heim er. Resultatet er blitt boken «Ro - om Sognefjorden og ein lang rotur heim».

Når vi spør 47-åringen om hun oppnådde den roen hun søkte, også kjent som ro i sjela, svarer hun lurt:

- Det kan jeg selvsagt ikke avsløre her! Og kanskje er ikke svaret så viktig, men heller hva teksten klarer å sette i gang av refleksjoner og undring hos leseren rundt disse spørsmålene.

- Du skal ro 10 000 meter før jobb. Mitt svar: Er du gal?!

Ville ro sakte

Med seg på ulike deler av strekningen har hun samboeren Steinar Rorgemoen, moren Signe Sandberg, venninnene Torunn Todal Laberg, eventyrer Cecilie Skog og proff ro-venninnen Marianne Giørtz.

- Hvorfor bestemte du deg for å legge ut på denne strabasiøse ferden langs Norges lengste fjord?

- Jeg ville ro fra der jeg delvis er vokst opp helt ytterst i havet, og inn dit jeg delvis bor nå, på en vegløs eplegård innerst i fjorden. Utgangspunktet var uro.

Uro i verden, og uro og sykdom i nær krets.

- Jeg trengte ro. Og for å komme meg på slike turer skriver jeg. For jeg ville jo også bli kjent med fjorden. Lære og fortelle om naturen her, om strømmer og livet over og under vann - er fjorden frisk?

Og så ville hun fortelle om fjorden og ferdselen der slik den var den gangen fjorden var riksvegen.

- Men det er ellers ikke en særlig strabasiøs ferd, og jeg ville ikke slå noen rekorder. Jeg ville ro sakte, forklarer Sigri til KK.

- Følte du at du måtte bevise noe for noen, ved å legge ut på denne turen?

- Nei, jeg ville ikke bevise noe for noen. Jeg ville rett og slett bare ro, og ikke bare litt. Jeg hadde en uanstendig lyst til å ro. Løfte årene. Se på fjella og bølgene og havet rett ut. Finne en god bevegelse. Og samtidig fortelle om det jeg synes er viktig.

Psykolog til single kvinner: - Dette gjør at jakten fortsetter i det uendelige

Mye glede i felles strev

I boken verner Sigri om eksmann og barn, men åpner likevel opp om relasjonen med samboeren; businessmannen fra Oslo, som ble arktisk naturguide på Svalbard og eplebonde i Luster i Sognefjorden.

- Han kjenner seg, som jeg, hjemme i naturen, og ønsket å leve nær den og i pakt med den. Vi er jo tross alt natur, vi mennesker óg. Vi møttes på Svalbard da han flyttet opp, da var vi begge skilt. Fine og strevsomme turer der oppe bandt oss sammen, og nå har vi vært sammen i over 10 år.

- Ble forholdet deres styrket på noe vis, etter roturen?

- Absolutt! Alle har godt av å gynge i samme båt innimellom. Og mannen min anbefaler ellers alle ferske par om å ro inn Sognefjorden for å teste forholdet. For blir det et knull på avslutningsfesten, da er det bare å holde sammen, det uttaler han i boka, sier Sigri og ler.

Hun fortsetter:

- Det er mye glede i felles strev, som blir gode historier man kan le av etterpå. Og selvsagt også mye glede i følelsen av å ro i takt, i stille fjord. Få til de gode takene, kjenne at den gamle trebåten glir stødig fremover, og vite at du har absolutt alt du trenger om bord. Absolutt alt.

- Dette trenger du ikke å svare på om du ikke vil; men jeg er bare så utrolig nysgjerrig: funker det å ha god, gammaldags hyrdestund i en gammel trebåt?

- Haha. Ingen kommentar! sier Sigri og ler.

Nakenbading og skvulping i vann

Vi peiler heller intervjuet videre på nakenbading med venninnene Cecilie og Marianne, som det ble flere av underveis på roturen.

- Det var ufattelig varmt de dagene, så vi badet nakne morgen og kveld. Dét er veldig befriende og naturlig og fint, ja rett og slett en opplevelse i en helt annen dimensjon enn med badetøy, sier hun entusiastisk.

Sigri lurer på om det kanskje kan ha noe å gjøre med menneskets naturlige forhold til vann.

- Vi lå jo alle og skvulpa i vann de første månedene av livet vårt, og alt livet på jorda kommer jo også i utgangspunktet fra vann, selv om det kanskje blir å dra det litt langt i denne sammenhengen.

Sigri ler igjen.

Har du et sterkt bånd til din mor? Ny forskning har funnet grunnen!

Kjenne hvem man er sammen - som voksne

Sisteetappen gjennomførte Sigri med moren. I boken forteller hun at de to aldri tidligere har vært alene på den måten før.

- Erfarte du noe nytt i deres relasjon?

- Det var godt å ro med mamma. Hun er en svært dyktig roer. Det vil jeg anbefale alle; å ro en tur sammen med moren sin. Kjenne etter hvem man er sammen, som voksne.

Hun tar seg selv i det.

- Man trenger selvfølgelig ikke å ro. Man kan jo gå en tur sammen også. Eller bare være stille i lag. Prate litt. Eller man trenger jo kanskje ikke prate så mye sammen heller. Bare være i lag.

- Du trekker frem i boken at alenetid er viktig. Hva er ditt forhold til alenetid, nå post roturen?

- Alenetid er viktig. Lande i stillheten. Ikke hele tiden bombardere seg selv med inntrykk og preik og alskens elendighet.

Når Sigri ikke bor på eplegården i Luster i Sognefjorden, tilbringer hun hverdagen i en leilighet i en høyblokk i Oslo.

- Jeg forsøker å legge inn litt alenetid der jeg kan, også i en strevsom byhverdag. Padle en tur alene, bare ligge på gulvet fem minutter, tenke på roturen. Fremkalle lydene i hodet. Det er rene meditasjonsappen - det kan jeg love deg!