En gang i mellom dukker det opp debutfilmer som er så gode og overraskende at du skvetter litt i stolen. Joachim Triers Reprise er en slik film - at dette er regissørens første spillefilm er så imponerende at vi bøyer oss i støvet. Trier har laget en ukonvensjonell, forfriskende, smart film som bærer bud om store ting fra hans side.

Reprise inviterer oss inn i en guttegjeng sentrert rundt 23-åringene Phillip (Anders Danielsen Lie) og Erik (Espen Klouman Høiner), godt plassert på beste vestkant i hovedstaden. Kompisene er fint spilt av Odd-Magnus Williamson, Christian Rubeck og Pål Stokka, mens Viktoria Winge gjør en god figur i rollen som Phillips kjæreste, Kari.

Se Viktoria Winge på catwalken under Oslo Fashion Week

Gutta sveises sammen vel så mye av hva de forakter, som hvem de er, og er - som det blir påpekt av en kvinnelig bekjent - «ingen lett gjeng å ha problemer i». Om de ikke er flinkest i verden til å sitte i ring og kjenne på følelsene sine, har de høy kompismoral, og backer hverandre når det trengs.

Spesielt gjelder dette Phillip og Erik, som begge har forfatterambisjoner. De deler en voldsom entusiasme for litteratur og kunst, og vi er mange som har kjent de unge, ambisiøse litteraturgutta filmen introduserer oss for. Idet kjærlighet, psykoser, intellektuelt overmot, voksenliv og kriser bryter opp den ukompliserte hverdagen settes vennskapet mellom Phillip og Erik på prøve.

Filmen er delvis ikke-kronologisk fortalt, med hopp fram og tilbake i tid, variasjon mellom faktiske og forestilte hendelser, mellom virkeligheten slik man skulle ønske den var, og slik den er. Det er som vi får presentert en collage over temaet «ung gutt blir mann», en slags coming-of-age, inspirert av fransk nybølge-film. Triers tallrike modige regigrep fører til mange øyeblikk med stor filmfryd, og vi får mange vakre, poetiske scener kontrastert mot de hektiske, energiske strekkene.

Lydarbeidet er et annet aspekt som hever filmen enda et par hakk. Det er lenge siden jeg har sett en film hvor jeg har lagt så godt merke til lyden. Her er stillhet som forsterker følelsen av at Phillip lever i en boble, eller synkende under vann. Videre brukes lydbroer for å binde sammen hendelser, og for å skape usikkerhet om når samtalene vi hører, egentlig fant sted. Slik skapes et flytende inntrykk, og en følelse av tidløshet i hendelsene som utspiller seg.

Reprise kommer skyhøyt opp på lista over siste tiårs beste norske filmer.

Det er svært gledelig at talenter som Joachim Trier får utfolde seg slik som her. Gode unge skuespillere gir også grunn til filmoptimisme. Varmt anbefalt!

LES MER OM FILM:

Fantastisk Almodóvar om sterke kvinner

Spennende norsk Uro

Alt om film på kk.no