ÅRETS FORBILDE: The Steen døde bare 26 år gammel. Hun fikk tusenvis av unge jenter til å sjekke seg for livmorhalskreft gjennom kampanjen #sjekkdeg.  Foto: VGMarie von Krogh/VG
ÅRETS FORBILDE: The Steen døde bare 26 år gammel. Hun fikk tusenvis av unge jenter til å sjekke seg for livmorhalskreft gjennom kampanjen #sjekkdeg. Foto: VGMarie von Krogh/VGVis mer

Thea Steen

Blogger og journalist Thea Steen ble bare 26 år - nå er hun kåret til «Årets Forbilde»

- I dokumentet «Et slags testamente» skrev Thea at vi skulle gjøre henne stolt. Og at vi skulle få lov til å sørge, men ikke for lenge, sier lillesøster Tonje.

Juryens begrunnelse: Da blogger og journalist Thea Steen (26) døde av kreft i sommer, hadde hun satt dype spor etter seg med sitt engasjement i #sjekkdeg-kampanjen. Thea kjempet ikke bare sin egen kamp mot kreften, men var også drivende engasjert for å få unge jenter til å ta celleprøve for å oppdage forstadier til livmorhalskreft. Thea Steen var gjennom sitt engasjement med på å redde liv, og var og er derfor et forbilde for norske kvinner.

LES OGSÅ: Dette må du vite om livmorhalskreft

De skal ikke dø av sykdom, 26 år gamle jenter. Ikke i et av verdens rikeste land, med et av verdens beste offentlige helse-vesen. De skal ikke bare gå ut av tiden på den måten, miste så mange muligheter.

Journalist og blogger Thea Steen fikk bare 26 år. Men hun satte så dype spor at hun var et av de første navnene som kom opp da vi skulle kåre «Årets forbilde 2016». Ikke fordi hun kjempet mot kreften, kreft er ingen kamp; det er ikke sånn at om du bare kjemper hardt nok, så vil du seire. Det er ikke nødvendigvis de sterkeste som overlever. Hadde det vært sånn, ville Thea ha vært her nå. Sykdommen rammer blindt og urettferdig, og noen av oss taper i lotto.

Hennes livsprosjekt ble ikke å leve et langt liv, men å sørge for at andre skulle få muligheten til å leve. 

– Det er tosidig å motta denne prisen, medgir mamma Tove Steen (55).

Få dager før vi møtes, har hun stått på scenen under Se og Hørs kjendisgalla og mottatt samme utmerkelse sammen med datteren Tonje (25), de har takket, talt og grått.

– Det er kjekt, fint og stort – overveldende. Men samtidig forsterker det følelsen av at hun ikke er her. Det var hun som skulle tatt imot priser, og vi som skulle klappet og feiret sammen med henne. Det blir så veldig tydelig at hun ikke er her mer.

DEN STORE SORGEN: Mamma Tove og søster Tonje innser begge at sorgen over Theas bortgang aldri vil forsvinne. Men ved å videreføre det arbeidet Thea gjorde, lever hun på en måte videre likevel. Foto: Geir Dokken
DEN STORE SORGEN: Mamma Tove og søster Tonje innser begge at sorgen over Theas bortgang aldri vil forsvinne. Men ved å videreføre det arbeidet Thea gjorde, lever hun på en måte videre likevel. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: Vi håper HPV-vaksinen kan redusere tilfellene av livmorhalskreft med 90 prosent

- Hun har alltid engasjert seg

Det er ikke lenge siden 17. juli. Ikke når det var dagen de mistet den aller kjæreste de hadde. De er kommet seg gjennom Theas første bursdag uten henne, da skålte de i champagne i Marbella – Thea ville ha likt det. De har vært på slektstreff uten henne, nå er den første jula her. De vet at sorgen vil ta tid, men det er ikke lenger fullt så smertefullt å våkne om morgenen som det var den første tiden etter at de mistet Thea. 

– Dette var Theas jobb, å ta imot priser, starte kampanjer, gjøre intervjuer. Jeg klarte ikke følge med på alt hun stilte opp på, sier lillesøster Tonje.

– Da hun fikk Kreftforeningens hederspris i vår, måtte hun støttes for å kunne gå, men hun tok seg sammen. Hun gjorde alltid det. 

LES OGSÅ: Spiral kan beskytte mot livmorhalskreft

Thea hadde akkurat flyttet til New York da hun ble syk. Hun skulle etablere seg som frilansjournalist i verdensmetropolen, med en 25-årings pågangsmot og uovervinnelighet. Hun rakk aldri helt å komme i gang, og brått handlet bloggen TheaSteen.com mer om sykdom enn storbyliv.

Hun delte det meste av opp- og nedturer, men ikke alt. Noe måtte vente – hun visste for eksempel tidlig i behandlingsløpet at hun aldri ville kunne få barn. Da Tove spurte om hun hadde tenkt å skrive om det, svarte hun «Senere. Jeg må bare bli klar». Hun skrev lite om døden, snakket ikke om den heller. Det var som om hun ville holde den på en armlengdes avstand, ikke åpne for at den var en mulig utgang på sykdommen. Selv ikke på det siste, da hun må ha skjønt hvilken vei det bar, snakket hun om døden. Hun ga aldri opp, selv når kroppen gradvis slo seg selv av.

Hun la inn et ekstra gir da hun ble syk.

– Hun har alltid vært tøff, sta og utholdende, og hun har alltid engasjert seg om mange hjertesaker. Men med kreften kom dette enorme behovet for å gjøre noe for andre, å bidra til at andre skulle få slippe.

– Jeg skjønner ikke at hun klarte å presse seg når hun var så dårlig, men det var viktig for henne, sier Tonje.

LES OGSÅ: Siw kom i overgangsalderen da hun var 35 år

- Da kreften hadde spredd seg, ble blikket hennes tomt

Theas drivkraft ble å redde andre. Kampanjen som hun og daværende Det Nye-journalist Sofia Storhaug startet, fikk 6500 kvinner mellom 15 og 29 år til å ta celleprøve. Det hun ikke snakket om, var at hennes egne prognoser kunne ha vært så mye bedre. For hun var en sånn som sjekket seg jevnlig, og hun skulle ha fått beskjed om celleforandringer halvannet år før hun fikk diagnosen. Om det hadde gjort noen forskjell, kan ingen svare på – men vi vet at tidlig diagnostisering redder mange.

Like før hun døde, kom bekreftelsen fra Fylkesmannen i Oslo: Theas prøver ble feilanalysert. Hun rakk å sende klage til Pasientklagenemnda. Det var en viktig prinsippsak for henne, hun var opptatt av at en sykdom som rammer flest unge kvinner, ikke blir prioritert like mye som sykdommer som rammer eldre menn. Unge kvinner er ingen sterk pressgruppe. Samtidig ville hun ikke at klagen hennes skulle stjele fokus.

MARS 2015: På Hellestø-stranda utenfor Stavanger bare et par dager etter at Thea kom hjem fra New York med en fersk kreftdiagnose Foto: Privat
MARS 2015: På Hellestø-stranda utenfor Stavanger bare et par dager etter at Thea kom hjem fra New York med en fersk kreftdiagnose Foto: Privat Vis mer

– Hun syntes ikke det var noe spesielt med henne. Det falt henne helt naturlig å sette andre foran seg selv, sier Tove.

Hvordan snakker du om døden med en som skal dø, når hun så tydelig ikke vil innse hvilken vei det går? Mot slutten var det ikke alle legesamtalene Thea ville være med på. Tove og Tonje gikk alene og ble rådet til å la Thea styre samtalene de hadde seg imellom. Kanskje ville hun beskytte seg selv, kanskje ville hun beskytte dem. De mener at hun innså alvoret rundt sankthans.

– Da hun fikk beskjed om at kreften hadde spredd seg til leveren og lungene, var det som om blikket hennes ble tomt, husker Tonje.

Ved påsketider hadde legene allerede avsluttet en runde med cellegift halvveis fordi den ikke hadde noen effekt. Spredningen kom på toppen av dette.

De siste seks ukene av sitt liv var Thea innlagt på sykehus. Ingen skjønte at hun aldri ville komme levende ut derfra da hun ble skrevet inn, tvert imot, de hadde planlagt sommeren, bestilt ferie til Italia. Thea kjøpte ny bikini og fant stadig fram bilder og gledet seg til turen. 

Da Thea innså at hun ikke klarte å komme til en venninnes bryllup, kom bryllupet til Thea; hele brudefølget med Theas beste barndomsvenninner dro rett fra kirken til sykehuset. Det ble siste gangen de alle var samlet. Bare en måned etter bar venninnene Theas kiste ut av den samme kirken.

En dag kom det fra Thea: «Jeg tror ikke jeg greier dette her, mamma»

Hva vet vi egentlig om døden? Vi blir syke og dør, men hva skjer i mellom-tiden? I filmer og dødsannonser sovner man stille og fredelig inn, helst omgitt av sine kjære. I realiteten skjer det som regel langsomt og smertefullt, for både den døende og de nærmeste. Tove og Tonje fikk behov for å vite hva som ventet dem, og sykepleiere og leger fortalte dem om dødens ulike stadier. 

– De siste ukene var hun egentlig ikke til stede. Hun lå mest der i en døs. Våknet bare av og til, husker Tonje. 

GODE MINNER: Julaften hos mormor og morfar på midten av 90-tallet: Thea til venstre, Tonje på mammas fang.  Foto: Privat
GODE MINNER: Julaften hos mormor og morfar på midten av 90-tallet: Thea til venstre, Tonje på mammas fang. Foto: Privat Vis mer

En dag kom det fra Thea: «Jeg tror ikke jeg greier dette her, mamma.»

Alle slanger og apparater ble fjernet. Ikke mer intravenøs næring, ingen antibiotika. Bare smertelindring. Tove og Tonje våket over Thea, ventet på den uunngåelige slutten. I mellomtiden passet de på å betale Theas regninger, så mac-en hennes sto åpen. En dag mens de satt sånn, tenkte Tonje: Hun må ha skrevet noe om døden. Jeg kjenner henne godt nok til å vite at hun skriver om alt.

Hun åpnet søkefeltet på skrivebordet, og der dukket det opp: Dokumentet «Et slags testamente». Skrevet med det samme hun ble syk, sannsynligvis mens hun fortsatt var i New York. Før hun visste at kreften skulle bli slutten, før hun ante at hun hadde mindre enn halvannet år igjen å leve.

Kanskje diagnosen hadde fått henne til å kjenne på egen dødelighet? I hvert fall noterte hun ned det som ble viktig for henne å overlevere: Oversikt over studiegjeld. At begravelse i kirken var ok, selv om hun ikke var kristen, men at det fikk bli opp til mamma og lillesøster. At hun ønsket sang av Bjørn Eidsvåg eller Thomas Dybdahl, at hun ikke ville kremeres, at søsteren skulle få alle klærne hennes, at de måtte love å jobbe for at bokprosjektet hun startet, skulle bli utgitt – og detaljert beskrivelse av hvordan boka skulle se ut (ikke bilde av henne på cover!)

– Hun skrev at vi skulle gjøre henne stolt. Og at vi skulle få lov til å sørge, men ikke for lenge, smiler Tonje. Tove tørker en tåre.

– Thea var både reflektert og dramatisk, egentlig. Men når det kommer til livet, er vi så opptatt av at det er noe vi skal få til og prestere, døden finnes liksom ikke, sier Tove.

– Hvis Thea skulle ha planlagt døden sammen med oss, tror jeg hun hadde følt at hun ga opp livet.

- Hvis andre kan slippe å dø, må fortsette der Thea slapp

I stedet satt de der og leste datterens og søsterens siste ønsker mens hun fortsatt pustet i sykesengen ved siden av dem. De følte seg som kikkere, men brevet ga dem fred. Det ga svar på spørsmålene Thea ikke ville bli stilt. Tonje var spesielt lettet, hun hadde nemlig fått det for seg at Thea hadde sagt at hun ville kremeres, og var glad for at hun fant brevet i tide. 

Lørdag 16. juli kviknet Thea til, Tove opplevde å få litt mer kontakt med henne, hun var mer våken enn hun hadde vært de siste dagene. Strakte fram en hånd og pjusket moren i håret, som hun visste at hun likte. Tonje dro hjem for å dusje og sove i 23-tiden, mens Tove ble igjen. Hun hadde en følelse av at hun ikke skulle sove den natten. Skjønte at det nærmet seg.

- Hva gjør man da?

– Da sitter man der og holder i hånden.

BARNDOM: Lille Thea i husken, ca. 1991 Foto: Privat
BARNDOM: Lille Thea i husken, ca. 1991 Foto: Privat Vis mer

Utover natten ble Theas pust stadig tyngre. Tove hadde lært at dette var et tegn på at døden kom nærmere. Hun ringte nattevakten og Tonje. Løftet på dyna og kjente på hender og føtter. De var iskalde.

– Jeg holdt henne, hun kikket på meg. Jeg sa: «Nå kommer Tonje, så hold ut. Nå skal alt bli bra.» Da visste jeg at hun skulle få slippe.

Tove lar tårene renne fritt.

Tonje legger til:

– Det er ikke noe liv når det går mot slutten. Det er uverdig. Og i ettertid tenker jeg at det ikke er sikkert hun hadde fått et bra liv igjen om hun hadde overlevd heller, kreften og behandlingen hadde gjort så stor skade. Tarmene var for eksempel ødelagt av strålebehandling, hun hadde måttet leve med sterke plager resten av livet.

De kunne ha sørget i fred. De kunne ha sluppet å utsette seg for den påkjenningen det må være å kjempe Theas sak, midt i sorgen. Men i likhet med Thea finner de mening i dette. Og om det gjør vondt å snakke om henne, er det fint også. Mest fint, faktisk.

– Hun er borte, det er meningsløst i seg selv. Men hvis andre kan slippe å dø, må vi fortsette der Thea slapp.

Tove og Tonje har sammen med Theas venninne Sofia Storhaug opprettet Thea Steens minnefond etter hennes død. Og Theas bok er i ferd med å bli realisert. Dokumentarfilm blir det også, TV 2 jobber med utgangspunkt i dagbokklipp Thea filmet underveis.

Kreftforeningen har bestemt at de hvert år i september, Theas bursdagsmåned, kjører kampanjen Thea startet for å få jenter til å sjekke seg for celleforandringer. Og sånn lever Theas historie videre. Hun blir ikke glemt, livet hennes får bety noe lenge etter at det tok slutt. Men selv om Thea ga klar beskjed i sitt «et slags testamente» om at mamma og søster ikke fikk sørge for lenge, tillater Tonje seg å si at sorgen vil være med henne resten av livet.

– Du mister en del av framtiden når du mister noen som er så ung, mener hun.

– Jeg tenker mer på Tonje enn på meg selv, sier Tove.

MENINGSFYLT ARBEID: Søster Tonje og mamma Tove jobber begge med Theas minnefond, og for at prosjektene hennes skal bli virkelighet. Foto: Geir Dokken
MENINGSFYLT ARBEID: Søster Tonje og mamma Tove jobber begge med Theas minnefond, og for at prosjektene hennes skal bli virkelighet. Foto: Geir Dokken Vis mer

– Hun og Thea var så nære, hun står på en måte mer alene igjen enn meg. Hun blir ikke tante, får ingen svoger. Det er så mye hun ikke får oppleve nå som Thea er borte. Jeg har en sterk trang til å beskytte Tonje nå, og kjenner at jeg er så sykt glad for at jeg har henne og at vi hadde Thea sammen.

- Thea har betydd noe og gjort en forskjell 

Mye ble forandret for Tonje da Thea døde. Underveis i intervjuet får hun meldinger fra megleren som selger leiligheten hun og Thea kjøpte sammen i fjor høst. Tonje flytter tilbake til Stavanger over nyttår.

– Hadde Thea levd, ville jeg nok fortsatt å bo i Oslo. Nå kjennes det riktig å flytte hjem, forteller hun. 

Tonje og Tove skriver nye kapitler i livet. Tove er tilbake i jobben som rektor på en barneskole i Stavanger, Tonje søker jobber. Begge jobber med Theas minnefond, og for at prosjektene hennes skal hales i land. I bagasjen har de minner fra reiser og opplevelser – de har gjort så mye gøy sammen! Ikke bare etter at Thea ble syk, de var en sammensveiset gjeng i mange år, de tre.

Theas død har også vist oss hvor mange gode mennesker vi har rundt oss.

- Thea var så åpen, hun tok imot folk med åpne armer. Min kjæreste med barn og barnebarn, hun tok dem til seg som sine egne med en gang de kom inn i livet vårt, husker Tove.

– Jeg tror at alle har folk som vil stille opp for dem om de bare åpner opp. Folk kan sende melding og spørre om det er greit at de kommer, de vil ikke være til bry. Jeg sier selvfølgelig, kom!

Tonje nikker.

– Venner og bekjente har vist seg fra en fantastisk side. Ikke minst Theas venninner, men også andre hun har møtt på sin vei. Ofte blir det vi som må trøste både venner og ukjente, det er litt rart, men fint òg, sier Tonje.

Er det noe de har lært av Thea, er det nettopp åpenhet. Og det at alle mennesker kan gjøre en forskjell, alle kan bety noe. 

– Jeg synes det er litt stilig at en helt vanlig jente fra en helt vanlig familie kan få en pris som dette, sier Tove.

– For meg viser det at vi betyr noe for hverandre. Om du gjør en forskjell for én eller mange, betyr ingenting, du kan gjøre noe! Thea har betydd noe og gjort en forskjell. Det er godt å tenke på.

Theas nærmeste gir prispengene til Albertine:

- Vi har prøvd å tenke på hva Thea ville ha gjort. Hun brant for så mye, og disse pengene kan gjøre noe for mange. Vi valgte Albertine, Kirkens Bymisjons tiltak for mennesker med prostitusjonserfaring og ofre for menneskehandel, i Stavanger.

Makeup: Mari Haugersveen Denne saken står også i KK nr 51/52, 2016

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: