Syriana bygger på boken See No Evil, skrevet av den tidligere CIA-agenten Robert Baer. Han har uttalt at Syriana, som selges ut som fiksjon, er «sannere enn filmselskapet aner.» Regissør Stephen Gaghan har tidligere vunnet Oscar for beste manus da han sto bak dopsmuglerdramaet Traffic, og nærmer seg nok en gang et eksplosivt tema. Det handler om oljeindustri, storpolitikk og korrupsjon - og amerikanske myndigheter kommer ikke særlig heldig ut slik Gaghan framstiller dem.
- Vi lever i korrupsjonens tidsalder. Begrunnelsen for krigen i Irak endrer seg hele tida, og avsløringene av korrupsjon på høyt nivå i Washington er oppsiktsvekkende, sa Gaghan til Dagbladet nylig.
Syriana har blitt en uhyre sterk filmopplevelse. Vi møter en rekke mennesker som hver på sin måte er tilknyttet konfliktene i Midtøsten, og det viser seg at alt henger sammen med alt: Reformvennlige prins Nasir (Alexander Siddig) ønsker å gjøre landet sitt mindre avhengig av amerikansk storkapital, men motarbeides på alle kanter. Energianalytikeren Bryan Woodmann (Matt Damon), som nylig har opplevd en enorm personlig tragedie, leies inn av prinsen som rådgiver i prosessen, og befinner seg plutselig midt i et drama som er mye større enn han forestilte seg. Wasim (Mazhar Munir) er en ung, arbeidsløs pakistaner i Nasirs land. Drevet av arbeidsledighet og desperasjon drives han til hjerteskjærende handlinger.
Inn i gryta kastes CIA-agenten Bob Barnes, spilt av George Clooney, som snart innser at han ikke kan stole på noen i en krig som føres både av myndigheter og korrupte industriherrer. Kampen blir fatal for flere parter.
Den globale energiindustrien danner bakteppet for intriger, korrupsjon og maktmisbruk på alle nivåer. Mektige menn bruker regimer og folk som sjakkbrikker i et spill som først og fremst har til hensikt å berike dem selv.
Filmer med et så krystallklart politisk lykkes langt fra alltid. Syriana er imidlertid en nær perfekt film. Den griper tak og fillerister deg fra den eksplosive starten til avrundingen et par timer senere. Det tar noe tid før sammenhenger blir klare - hjernen jobber på høygir for å skjønne forbindelsene mellom storpolitiske herrer og småfisker, men thrillerens grep sørger for å holde seeren fengslet hele veien. Timing og tempo er imponerende. Det er hektisk, men likefullt dvelende - bildene har stoppeffekt.
Filmskaperne viser oss den ekstreme kynismen i oljekrigen, men faller aldri for fristelsen til å utmale, overforklare, banke budskapet inn.
Mazhar Munirs karakter Wasim er kanskje den skjebnen som rører oss aller mest - regissør Gaghan klarer på glimrende vis å skissere noen av de mekanismene som er i sving når vanlige tenåringer transformeres til det man ofte omtaler som terrorister. Det unnskyldes ikke, men forklares. Forskjellen er essensiell.
Jeg kan ikke huske å ha sett George Clooney gjøre en bedre skuespillerprestasjon. Hans CIA-agent er desillusjonert og engasjert på samme tid, innbitt, målbevisst og nyansert. Clooney er også filmens produsent, og jeg forstår godt at Bush frykter hollywoodskuespilleren. Syriana og Good Night, and Good Luck er viktige, nødvendige, opplysende, rystende filmer som forhåpentligvis påvirker den amerikanske opinionen i en retning som også resten av verden kan leve med. Eller som i det minste lar dem overleve.
LES FLERE FILMANMELDELSER:
