Middelalderen var ikke for pyser, har vi lært gjennom utallige filmer fulle av sverdslag, hodeavhugging og avkappede lemmer. Her er en til av arten: Tristan er et historisk, romantisk drama basert på legenden om de skjebnetyngede elskende, Tristan og Isolde.
Tristan er av adelig engelsk slekt, Isolde er kongsdatter i Irland. Etter at Tristans foreldre drepes brutalt av irske krigere, blir han oppfostret av den edle Lord Marke, som forsøker å samle de engelske lordene til et solid forsvar mot de krigerske irene. Under dramatiske omstendigheter forelsker Tristan seg i irske Isolde - og ved en skjebnesvanger tilfeldighet sender han henne i Lord Markes armer. Den gifte Isolde og den brave Tristan klarer imidlertid ikke å holde fingrene fra hverandre, og innleder et fatalt spill. Når irene går til angrep igjen, får deres kjærlighet dramatiske konsekvenser.
Hadde jeg vært 13 år hadde jeg antakelig elsket denne filmen. Den har voldsomme følelser, usannsynlig vakre mennesker og dramatiske slag. Nå er jeg imidlertid ikke 13 lenger, og for en voksen seer er denne filmen tidvis et utrolig flaut skue. De to hovedrolleinnehaverne, James Franco og Sophia Myles, ramler rundt som pappfigurer, og Den Store Kjærligheten de etter sigende skal oppleve, er overhodet ikke bygget opp i historien. Etter et par svært viktige blikkvekslinger og mye trutmunnposering skal man åpenbart tro at de er glødende forelsket - det gjør man ikke. De mange klisjeene er også vanskelige å svelge.
Det er i det hele tatt åpenbart at filmprodusentene har tenkt mye på å velge to unge, vakre mennesker i hovedrollene slik at de kan dra unge piker til kinoene og selge plenti med plakater. Etter omlag 10 minutter får man fullstendig overdose av myk belysning, svette brystkasser, svulmende lepper og dvelende filming. Historien forsvinner i lange scener fulle av svulstige replikker, og vi tror ikke på følelsene som forsøkes formidlet.
Rufus Sewell drar imidlertid opp i rollen som den gode kongen Lord Marke. Hans fortvilelse når han oppdager hustruens svik, er gripende og velformidlet. Han ruver i hver scene, og gir filmen et sårt tiltrengt snev av troverdighet og drama. Hadde man lagt mer vekt på lojalitetsforholdet mellom Marke og Tristan, hadde historien blitt desto mer interessant.
Nå sitter man igjen med en ganske langdryg film med lite imponerende dramaturgi og replikker som er for store for middelmådige skuespillere. I tillegg skal man vel ikke kimse av å kunne ta med seg lærdommen om at man aldri oppgir falskt navn til lekre, engelske krigere man snubler over på stranden, men utover det er det lite å hente. Historien om Tristan og Isolde vil kanskje vinne romantiske ungpikers hjerter. Kyniske, gamle røyer som undertegnede bør velge annet tidtrøyte.
LES MER OM FILM HER:
