RUSAVHENGIGHET: Camilla er ikke bitter på sine foreldre for oppveksten hun selv fikk. – Jeg har tilgitt dem, forteller 36-åringen. Moren har hun mye kontakt med, men faren har hun kun sett ved noen få anledninger i livet. FOTO: Håkon Jørgensen
RUSAVHENGIGHET: Camilla er ikke bitter på sine foreldre for oppveksten hun selv fikk. – Jeg har tilgitt dem, forteller 36-åringen. Moren har hun mye kontakt med, men faren har hun kun sett ved noen få anledninger i livet. FOTO: Håkon Jørgensen
Rusavhengighet:

Camilla ble født av en rusavhengig mor, og begynte selv å ruse seg da hun var 13 år

Tyve år senere står hun på åpent hav og brøler mot himmelen: - Bare kom og ta meg! Du kødder ikke med meg! Der og da finner hun veien ut av rushelvetet.

13. juni 1981. Det er en lettskyet lørdag i hovedstaden. Sommervarmen lar fortsatt vente på seg, noe gradestokken utenfor Aker sykehus vitner om: Beskjedne 12,5 grader midt på dagen. Over radioen langer Jannicke ut mot «Svake mennesker». Hun topper hitlisten for 12. uke på rad, men snart skal Beranek overta med «Dra til hælvete».

Hadde noen vært inne i hodet til Camillas mor på denne tiden, ville de kanskje opplevd at hun følte seg både svak og farlig nær hælvete. Hun klarer nemlig ikke å la være å ruse seg, selv ikke under svangerskapet – og på denne lørdagen blir datteren født under dramatiske omstendigheter. Både mor og datter er døden nær. Den nyfødte som skal bære navnet Camilla Kristiane Moen, ligger lenge i kuvøse.

Så skrives hun ut – til et liv preget av rus.

LES OGSÅ: Trude drømte om et liv på scenen. Imens spilte hun rollen som flink pike så overbevisende, at ingen forstod at hun styrte rett mot avgrunnen

Bråkete barndom

De første minnene er bråkete. Det er ofte fest hjemme, og Camilla må selv fjerne glasskår fra små barneføtter. Når moren setter seg ved sengekanten for å synge nattasang, opplever jentungen at det er hun som må trøste mor.

Et annet minne som fester seg i et ungt barnesinn, er den dagen hun skal hente posten, og låser seg selv ute. Moren sover, og våkner ikke av verken ringeklokke eller barnehender som banker på døra. Hun ser heller ikke tårene som renner nedover unge kinn.

Når Camilla er 5 år, blir hun hentet av barnevernet. «Nå må du bli med oss», sier de voksne til Camilla. Iført en ferskenfarget genser med altfor lange ermer, som moren hadde strikket til henne, setter Camilla seg i baksetet. Så kjører de til barnehjemmet, der hun skal bo de neste to årene.

BRÅKETE BARNDOM: Barndommen til Camilla var preget av bråk, festing og rus. Da hun var fem år gammel, ble hun hentet av barnevernet. FOTO: Privat
BRÅKETE BARNDOM: Barndommen til Camilla var preget av bråk, festing og rus. Da hun var fem år gammel, ble hun hentet av barnevernet. FOTO: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Moren til Jorunn forlot henne da hun ble født

Bamse Blå

«Hva ønsker du deg aller mest i verden?», er det første spørsmålet hun får på barnehjemmet. «Grå cherrox og en blå bamse», svarer Camilla.

Og sånn blir det. Bamse Blå og Camilla flytter inn. Det blir ikke en ny tragisk barnehjemshistorie, slik vi har hørt flere av før. Tvert imot skal Camilla komme til å huske tiden her som god, og fylt av morsomme aktiviteter: Hesteridning, fisking, ski, skøyter og akebakker. De voksne gjør sitt beste for at Camilla og de andre barna skal vokse inn i livet på tillitsfulle føtter.

Camilla får jevnlig besøk av moren, som nå har kommet inn under taket på Veksthuset, der hun får hjelp med sine rusproblemer. Selv om moren må ha med seg en ekstra voksen når hun kommer, synes Camilla det er fint å få besøk. Etter hvert får hun også besøke mamma på Veksthuset.

Så en dag, når jentungen snart er 7 år, skal livet nok en gang røskes opp med røttene.

LES OGSÅ: Camilla vokste opp med håpet om å få møte sin eneste bror

Den gale veien

Innimellom får barnehjemmet besøk av voksne som ønsker å ta til seg ett av barna. Camilla og en av de andre jentene ligger ute bak en gresshaug og spionerer på mannen og dama som kommer denne dagen.

«De var veldig rare», tenker Camilla og hvisker til venninnen:
«Dit vil ikke jeg».

Men de voksne vil det annerledes, og Camilla må pakke kofferten, ta med seg Bamse Blå og flytte.

Jenta finner seg aldri til rette i det nye hjemmet, og hun er glad når hun 6 år senere får beskjed om at hun skal flytte derfra. Spesielt siden hun får beskjed om at hun skal tilbake til moren. I stedet blir Camilla tatt med til et ungdomshjem i Oslo.

13-åringen føler seg lurt. Og valget av sted skal vise seg alt annet enn heldig. Jenta som så langt i livet har vært uskyldig, sjenert og snill, kommer inn i et miljø bestående av ungdom i opprør og opposisjon. De rømmer ut om natten, drikker øl og røyker både sigaretter og hasj nede ved Akerselva. Camilla er livredd, men hun er enda reddere for ikke å høre til. Derfor følger hun etter, og gjør som de andre.

Veien blir kort til ecstasy, amfetamin og GHB, og i løpet av tenårene blir Camilla fanget i et rushelvete.

Lever av løgner

– Jeg husker første gangen jeg drakk øl og røykte. Jeg var livredd, forteller Camilla og lar blikket gli ut i Bymisjonens lokaler i Drammen, der hun jobber som frivillig.

23 år har gått siden den første slurken og det første draget. Mange vonde minner har krøpet opp i ryggsekken siden den gang.

– Det var en lettelse da jeg fikk flytte fra ungdomshjemmet og hjem til bestemor, som var en klippe i livet mitt. Men selv om jeg flyttet fra Oslo og begynte på ny skole, fulgte rusen med meg, sier Camilla.

Når hun blir gravid og føder sønnen, holder hun seg rusfri i flere år, men når bestemoren dør, ramler hun igjen utpå. Alkohol, kokain, amfetamin, GHB.

– Jeg sovna overalt. Fant på alle mulige, rare unnskyldninger ovenfor sønnen min. En av dem lød: «Mamma har vitaminmangel».

En dag i 2009, etter å ha tatt en altfor stor dose GHB, velter hun over sykkelen og deiser i bakken rett foran utsendinger fra barnevernet. Hjemme i leiligheten er det også kaos. Denne dagen får hun beskjed om at sønnen skal flytte hjem til faren.

– Når rusen gikk ut av kroppen, husker jeg at jeg tenkte «nå må jeg prøve å være rolig». Det var helt uvirkelig, selv om jeg forstod alt som skjedde. Likevel trodde jeg det bare var snakk om kort tid, før sønnen min kom til å være hos meg igjen, forteller tobarnsmoren.

Slik skulle det ikke gå. Mens angsten vokser seg stadig sterkere, beveger Camilla seg inn og ut av avrusningsklinikker. Alltid med tilbakefall kort tid etterpå.

LES OGSÅ: Halvannet år etter at hun ble syk, fikk Kristina diagnosen ME: - Jeg sov 24 timer i døgnet

En ny sjanse

Så blir Camilla gravid igjen, føder en nydelig datter. Enda en gang klatrer hun over gjerdet, og opplever at gresset er grønnere på den edruelige siden.

Barnevernet har henne under oppsikt fra dag 1, men alt virker å gå bedre nå. Camilla har en snill samboer og et fint hjem. Så en dag glipper det likevel. Igjen. Hun skal bare ruse seg «én gang til». Bare litt. Det går selvsagt galt, og Camilla fanges igjen i en ruskarusell som snurrer fortere og fortere.

Camilla retter seg på stolen i Bymisjonens lokaler. Rister lett på hodet, slik hun gjør noen ganger underveis, mens hun forteller historien sin. Pen, oppvakt, ett hundre prosent til stede i rommet. Det er vanskelig å forstå i dag hvor hardt hun har levd. Tobarnsmoren klarte da også å lure omgivelsene lenge, selv om hun var under oppsikt.

– Jeg brukte mye energi på å holde det pent hjemme. For en tid tilbake sa en av tilsynsførerne til meg: «Du lurte oss godt du, Camilla».

Mot slutten av juni 2012 slår imidlertid fasaden sprekker, eller for å si det mer korrekt: Hele grunnmuren raser sammen. Camilla sovner over vogna, og hentes av politiet. Datteren tas hånd om av barnevernet og plasseres først i beredskapshjem, deretter fosterhjem. Mor faller fritt.

Sjansen

Så, en dag i begynnelsen av 2014, blir hun via en kompis kjent med stiftelsen «Veien ut», som bruker naturen sammen med profesjonelle terapeuter for å hjelpe rusavhengige til et varig, rusfritt liv.

– Jeg drømte om en plass der, men følte ikke at jeg var bra nok, forteller Camilla.

Hun kalles inn til intervju. Når hun kommer ut i bilen, etter intervjuet, tar Camilla en stor slurk av GHB-flasken. Resultatet er enda en overdose. Denne gangen er det så vidt båten bærer...

De som står bak «Veien ut» tenker at Camilla må bort fra sitt vante miljø, og det må skje raskt! Hun får tilbud å være med og seile en båt fra Gran Canaria til Norge.

– Jeg takket ja umiddelbart. Gledet meg til turen, selv om jeg alltid har vært redd for båter og sjø, innrømmer Camilla.

– Dette var min sjanse, tenkte jeg.

I månedsskiftet mars/april 2014 tar hun sine siste tabletter på flyplassen, og letter med kanarifugler i magen.

LES OGSÅ: Christine følte seg ung og udødelig. Så oppdaget hun forandringer på øyet

Etter mange år med rus fikk Camilla muligheten til å bli med på to seilaser som skulle komme til å endre livet hennes. – Jeg hadde drømt om å få være med med i «Veien ut» lenge, og når muligheten kom måtte jeg gripe den med begge hender, sier hun. FOTO: Privat
Etter mange år med rus fikk Camilla muligheten til å bli med på to seilaser som skulle komme til å endre livet hennes. – Jeg hadde drømt om å få være med med i «Veien ut» lenge, og når muligheten kom måtte jeg gripe den med begge hender, sier hun. FOTO: Privat Vis mer

Veien ut

Alle ombord på seilbåten vet hva det vil si å være avhengig av rus, men kun Camilla er aktiv rusmisbruker.

– Det gikk overraskende bra. Jeg hadde ikke så mye abstinenser, selv om min første tanke da vi la til kai i Madeira «nå må jeg gå og få meg to, tre Tequila». Jeg gjorde det ikke, fordi jeg visste at konsekvensen ville vært første fly hjem, sier hun.

Om bord på seilbåten må Camilla ta sin del av jobben, på lik linje med de andre. Sjølivet har likevel plass til mange, gode og nyttige samtaler. Alt er imidlertid ikke bare harmoni.

En i mannskapet blir alvorlig syk underveis, og må forlate båten, og over Biscayabukta kommer de inn i et voldsomt uvær: De mister både seilet, kontakt med land og autopilot. I tillegg sprekker den ene veggen i båten innvendig. Camilla ligger innerst i det ene hjørnet av båten med madrassen slengt oppetter veggen og bøtta under armen.

- Det var dramatisk, men jeg var så syk, at jeg nesten ikke klarte å være redd, forteller hun.

Til tross for tøffe opplevelser, er Camilla fast bestemt på å være med hele veien, og to måneder etter at de forlot Gran Canaria er det en sliten, men fornøyd, liten gjeng som legger til kai i Stavanger.

– Jeg vokste mye underveis. Forstod at jeg hadde en viljestyrke og stahet, som jeg ikke hadde vært klar over tidligere.

Et smil vokser fram fra styrbord side, og strekker seg over hele perlerekka.

– Jeg trivdes veldig godt på båten. Så godt at jeg nesten utviklet landskrekk i løpet av turen. De gangene vi lå til land, ville jeg bare seile videre, sier Camilla og lar smilet gli over til latter.

Det gikk ikke lang tid før hun var ute på havet igjen. Også denne gangen skulle det bli dramatisk.

I stormens øye

Det første som ventet hjemme i Norge var to, nye turer i regi av samme stiftelse som sist. Først en seks ukers fjelltur, deretter en ny seilas. Denne gangen til Svalbard.

– På vei tilbake fra Svalbard fikk vi et nytt, helvetes vær. Jeg husker terapeuten stod ved roret. Sa til meg: «Hvis alt er så jævlig, kan du ikke bare hoppe over bord da?». Jeg var så forbanna. «Nå holder du kjeft», skrek jeg. Det var en av de få gangene jeg svarte tilbake.

Så smalt det, minnes Camilla. Plutselig er halve båten under vann. Heldigvis er mannskapet festet i sikkerhetsliner, ellers hadde de på dekk vært raskt ferdig med vakta si…

– Bølgene bare skylte og skylte over oss. Jeg tenkte «nå drukner jeg».

Akkurat i dette øyeblikket, i stormens øye, omgitt av sint grå-sort himmel og grådig hav, skjer det noe inni Camilla.

LES OGSÅ: Simen fikk 49 prosent av kroppen brannskadd og ble liggende i koma i 12 dager: - Jeg følte at livet ikke var verdt å leve

FUNNET KJÆRLIGHETEN: I Thomas Treu (39) har Camilla funnet kjærligheten igjen. – Vi har det veldig fint, forteller Camilla. I fremtiden håper hun at hennes to barn kan bo hos dem også. FOTO: Håkon Jørgensen
FUNNET KJÆRLIGHETEN: I Thomas Treu (39) har Camilla funnet kjærligheten igjen. – Vi har det veldig fint, forteller Camilla. I fremtiden håper hun at hennes to barn kan bo hos dem også. FOTO: Håkon Jørgensen Vis mer

Tårer på kaia

Hun retter ryggen, og med ansiktet vendt opp mot himmelen roper Camilla ut: «Bare kom igjen! Ikke kødd med meg!».

– Jeg hadde fått nok rett og slett, samtidig som det virkelig gikk opp for meg hva jeg var lagd av, sier 36-åringen.

Ved reisens ende, på kaia i Stavanger, stod sønnen og ventet.

– Jeg hadde ikke sett han på lenge. Først bare lo jeg. Lo og lo. Så kom tårene. Han gråt, og jeg gråt. Jeg måtte bare sette meg ned. Tårene flommet.

I løpet av turene, gjennomgikk Camilla en stor endring. Åtte måneders ettervern, var med å sikre den rusfrie utgaven som sitter foran oss i dag.

– Jeg kjenner på en dyp takknemlighet. Samtidig er det vondt å tenke på at jeg har påført de jeg er mest glad i mye smerte med de valgene jeg tok tidligere i livet. Lenge skammet jeg meg veldig, men jeg har jobbet med disse følelsene og klart å komme videre. I dag er det ingenting som gjør meg mer lykkelig enn å se at de rundt meg er glade for at jeg er frisk og rusfri.

Camilla smiler.

– Drømmen er at barna mine en dag skal bo hos meg igjen. Datteren min på 7 år bor i fosterhjem. Jeg får bare se henne fire ganger i året. Det kjenner jeg er sårt, sier Camilla med lav stemme.

Det åpne blikket, som har hatt plass til så mange smil denne formiddagen, søker et øyeblikk ned mot bordplaten.

– Sønnen min, som har blitt 16, ser jeg derimot masse, selv om han fortsatt bor hos pappaen sin. Han spør meg om alt mulig, også fortiden min, og jeg svarer så godt jeg kan. Jeg føler vi har fått et veldig godt forhold igjen. Det er helt fantastisk.

Det gløder i ansiktet til 36-åringen, som du denne uken kan se i dokumentarserien «Forført av spriten» på NRK.

– Sønnen min har sett episoden. Etterpå sa han: «Mamma, jeg er stolt av deg».

En mors smil og blanke øyne forteller mer enn maskinskrevne ord på linjer kan gjengi. Likevel gjør vi et forsøk:

– Det er ikke akkurat den type uttalelser jeg har hørt mest av i livet mitt, forteller Camilla.

– Ordene hans betydde alt. De skapte en ekstra trygghet, og ga meg styrke til å fortsette videre.

Til info: Moren til Camilla har lest gjennom og godkjent det som står skrevet i artikkelen.

undefined
Til forsiden