Camilla Kreul (43) bor i Drøbak sammen med mannen og to barn på 11 og 15 år. Hun forteller i en telefonsamtale hvordan brannen i Oslofjordtunnelen i 2011 snudde opp ned på alt. Camilla er utdannet grafisk tegner og helsefagarbeider.

– Vi skulle gifte oss i august 2011, og jeg kjørte tunnelen på vei hjem fra Ikea, der jeg hadde kjøpt lykter til bryllupet, sier Camilla.

Hjemturen ble helt annerledes enn hun hadde tenkt seg. Barna var små, og Camilla var glad hun ikke hadde dem med seg i bilen. Det var torsdag 23. juni, men det ble ingen tradisjonell St. Hans feiring.

- For første gang siden jeg var 11 år, hadde jeg ikke smerter

Ble uvel av røyklukten

– Jeg snakket med en venninne mens jeg kjørte hjemover. Da jeg kom et stykke inn i tunnelen, sa jeg til venninnen min at jeg måtte legge på. Det var full stopp foran meg, forteller Camilla.

Klokka var cirka tre på ettermiddagen. Camilla stoppet bilen og gikk ut for å se hva som skjedde. Da kom en trailersjåfør mot henne og sa at det hadde hendt noe foran dem i tunnelen, så det var best om alle snudde.

Camilla hadde ingen problemer med å snu bilen, og skulle begynne å kjøre tilbake da alt ble mørkt. Lyset i tunnelen hadde gått, og billysene klarte ikke jobben med å lyse opp alene.

– Jeg følte at alt gikk sakte, men mistet nok tidsbegrepet, sier Camilla.

Hun prøvde å fortsette å kjøre, men bilene bumpet borti hverandre i mørket. Camilla beskriver følelsen som å kjøre radiostyrt bil i blinde. Da bilen foran henne stoppet helt, ville ikke Camilla bli stående bak.

Hun luktet røyk og trakk genseren opp over munn og nese. Plutselig hørte hun høye smell. Hun følte seg kvalm og uvel. Senere fikk Camilla vite at det var brann i et vogntog lastet med returpapir som førte til kraftig røykutvikling i tunnelen. Smellene kom fra bildekk som eksploderte.

– Det eneste jeg tenkte på var å komme meg vekk. Jeg satte bilen i revers, men var redd for å rygge på noen i mørket. Da jeg fikk snudd hjulene ut mot høyre, fikk jeg øye på den hvite stripen og snirklet meg fremover langs den.

Hun ble stoppet av en brannmann som ba henne forlate Toyotaen. Camilla hadde kjørt nesten frem til inngangen for sikkerhetspersonell, og ble geleidet ut til en ambulanse og kjørt til Drammen sykehus.

Det gikk tilsynelatende bra i to år

– Jeg ringte til kjæresten min fra ambulansen. Han kom til sykehuset om kvelden, forteller Camilla, som ble et døgn til observasjon.

Først var det mange undersøkelser og målinger, så ble lungene renset. Camilla husker ikke så mye av det som skjedde. Hun tenkte aldri på at opplevelsen kunne gi henne varige mén.

– Vi var flere fra tunnelulykken på sykehuset og vi skravla om hendelsen på kvelden. Jeg skjønte vel ikke helt hva som hadde skjedd og var høy på adrenalin.

– Dagen etter skulle jeg hjem og tilbake til livet. Jeg følte meg ikke helt i form, men det gikk greit. Etter kort tids sykmelding var jeg tilbake i jobb.

Bryllupet sto som planlagt på brygga i Drøbak i strålende sol 20. august. Lyktene Camilla hadde kjøpt på Ikea var også på plass, og paret fikk det drømmebryllupet de ønsket seg. Hverdagen med barn, hus og jobb gikk som vanlig, men Camilla merket at hun hadde blitt mer skvetten. Det skulle heller ingenting til før hun ble stressa. Sånn hadde hun ikke vært før. Men det var ikke før høstferien i 2013 at livet begynte å endre seg.

På et tidspunkt fikk Kristin tre-fire inkassokrav hver dag

Måtte gi opp jobben

– Vi var på familietur til sydlige strøk, og jeg rakk ett bad, før jeg fikk en kraftig lungebetennelse. Jeg fikk antibiotika, og ble liggende på hotellrommet resten av ferien, forteller Camilla.

– Jeg kom meg aldri helt etter dette, og fikk stadig nye lungebetennelser og flere antibiotikakurer.

Etter mange undersøkelser hos flere leger fikk Camilla diagnosen astma. Selv om hun fikk medisiner, merket hun at astmaen ble heftigere ved stress. Hun var imidlertid fast bestemt på å prestere både på jobb og hjemme. Inntil hun en dag var ute sammen med en beboer fra omsorgsboligen der hun jobbet.

De var på apoteket, og Camilla hadde problemer med å høre hva farmasøyten sa. Hun kjente en varmebølge gjennom kroppen. Det var som om verden ble litt borte for henne.

– Jeg ringte jobben og sa jeg måtte få avløsning med en gang. Jeg hadde ansvar for et annet menneske, og følte meg så dårlig at jeg ikke våget å ha det ansvaret.

– Så ringte jeg legen, som ba meg komme øyeblikkelig. Hun mistenkte hjerteinfarkt, og jeg ble sendt videre på sykehus. Det var ikke noe feil med hjertet mitt, og legene fant ikke ut hva som var galt.

Camilla følte det stadig som om kroppen slo seg av. Hodet ville mye, men kroppen lystret ikke. Hun forsøkte i flere måneder å komme tilbake på jobb, før hun i begynnelsen av 2014 ble hundre prosent sykmeldt. Siden har ikke Camilla vært i jobb. Hun går på AAP (Arbeidsavklaringspenger) og er trolig på vei til uføretrygd. Mye av tiden går til å hvile og sove, Camilla porsjonerer ut den energien og prioriterer barna.

Camillas tanker i påsken 2021

– I dag fikk jeg en melding av en veldig god venn, og der sto det ordet jeg har valgt bort for mange år siden. «Urettferdig at du har det sånn» sto det. Jeg begynte å gråte litt, for det var noe med at noen anerkjenner at du har det sånn.

– Det at kroppen ga seg i 2013 er noe av det skumleste jeg har opplevd. Jeg forsto ikke hvorfor kroppen ikke fungerte. Alle lungebetennelsen og infeksjonene. Det at jeg ikke klarte å stå opp av sengen. Det var tungt. Og i tillegg ha så mye dårlig samvittighet for barna og de rundt meg, sier Camilla.

Hun synes de første årene uten å vite eller skjønne noe var verst.

– Jeg var veldig redd og hadde store smerter, sier hun.

Camilla har fått profesjonell hjelp med kognitiv terapi, der terapeuten har gitt henne verktøy for å takle situasjoner som dukker opp. Og ikke minst til å kvitte seg med den dårlige samvittigheten.

Hun velger å bruke den lille energien hun har på ting som gir henne glede, som for eksempel å fotografere og lage insta-sitater. Å kaste bort verdifull energi på å irritere seg over bagateller gidder hun ikke.

– Men det er skikkelig dritt til tider at livet mitt går og jeg ikke får delta ordentlig. Jeg savner å være vanlig sliten, sier Camilla, som har fått diagnosene PTSD (posttraumatisk stresslidelse) og fatigue (utmattelse).

Susan kjøpte DNA-test på nettet. To måneder senere fikk hun sjokkresultatet

Røsket ut av stresset

Hun sammenligner livet med å spille stigespill, men aldri komme lenger enn til linje to før hun ramler ned stigen. Samtidig føler hun seg heldig, og tenker det er mange som har det verre.

– Jeg skal innrømme at jeg enda kan bli sjukt redd når jeg blir liggende nede i flere dager. Og litt irritert på meg selv, fordi jeg vet jeg skulle vært fornøyd med 30 prosent energi, sier Camilla.

Hun har lært hva hun kan gjøre og ikke gjøre. Velger hun å gjøre noe hun ikke burde, vet hun at det straffer seg. Men av og til er det verdt det. Hun har alltid likt å glede andre. En blomst, noe levert på døra, et postkort, en melding eller en telefon. Mulighetene er mange, og Camilla er takknemlig for å kunne være tilstede for andre.

– Det fine med å bli røsket ut av stresset, er at jeg har blitt mer bevisst og ser ting jeg ikke så før, sier Camilla.

Gjennom Instagramkontoen «Alltid framover» deler hun tanker nesten daglig, legger ut små sitater som kanskje treffer noen. Hun er kreativ og leker seg med ord og bilder. Drømmen er å komme tilbake til jobb, gjerne innen det grafiske. Tiden frem mot det bruker hun til å glede seg over små ting hun klarer, være raus mot andre og nyte å være sammen med de fine menneskene hun har rundt seg.

Camilla løper ikke lenger med skylapper for å rekke mest mulig på kortest mulig tid. Noen dager må hun velge mellom å tømme oppvaskmaskinen eller å vaske håret. Slik er livet akkurat nå, og det har hun akseptert.

– Jeg blir takknemlig når tenåringsdatteren forteller meg at jeg er vakker der jeg sitter i pysjen. Og jeg må smile når minstemann får kakao med krem etter skolen, og er imponert over at jeg kan lage krem til kakaoen. Barna har også lært seg små gleder, sier Camilla.