ENDELIG: De feiret jul sammen, og Camilla gleder seg over at barna hennes har fått flere søskenbarn. –  Over natta ble jeg tante til tre stykker. Foto:  Ingun A. Mæhlum
ENDELIG: De feiret jul sammen, og Camilla gleder seg over at barna hennes har fått flere søskenbarn. –  Over natta ble jeg tante til tre stykker. Foto: Ingun A. MæhlumVis mer

Adoptert

Camilla vokste opp med håpet om å få møte sin eneste bror

Etter åtte års leting kom telefonen hun hadde ventet på.

«Endeliiiig – der er du! Kan det være sant?»

Camilla Johansen (35) har bare sett Øyvind Andreassen (50) på bilder. Det er fredag formiddag, og flyplassen er tett og travel. Da glassdørene inn til ankomsthallen på flyplassen i Tromsø glir opp, kjenner hun likevel umiddelbart igjen storebroren.

De kaster seg rundt halsen på hverandre. Klemmer, tørker tårer. Klemmer mer. Camilla slipper taket rundt Øyvind et par sekunder:

– Se her, alle sammen! 

Hun vifter oppstemt og glad med det norske flagget hun har med seg.

– Jeg har funnet broren min!

Øyeblikket der stressede fredagsreisende setter fra seg håndbagasjen, jubler og klapper i hendene for søskenparet, kan til forveksling likne en scene fra en storslagen Hollywood-film. 

– Jeg har lett i åtte år, og nå er han her!

LES OGSÅ: Ingen adopterer bort sitt nyfødte barn om de ikke må

Tenkte ofte på den ukjente storebroren

Camilla husker ikke nøyaktig hvor gammel hun var første gang hun hørte noe om en storebror. Eller rettere sagt: overhørte. Flere år før Camillas foreldre møttes, fikk faren barn med en annen kvinne, utenfor ekteskap. På bygda i Nord-Troms var dette slett ikke uproblematisk. Bare én måned gammel ble spedbarnet adoptert bort, og hentet hos Frelsesarmeen i Tromsø.

Som lita jente var det aldri noen som fortalte direkte til Camilla at hun hadde en bror, men gutten dukket stadig opp i samtaler mellom foreldrene. Samtaler det ikke var meningen at Camilla skulle få med seg. 

– Jeg tok det heller aldri opp med dem den gangen. Noe i meg sa at dette var noe det ikke skulle snakkes høyt om.

Hun tenkte ofte på denne ukjente broren. Hvordan var han? Var han lik henne selv? Hvordan ville det være om de møttes?

– Jeg vokste opp som enebarn, og har alltid savnet søsken. Jeg drømte om at storebror en dag bare skulle dukke opp. 

I ettertid har hun fått vite at foreldrene gjorde flere forsøk på å finne ham. 

– Men en slik adopsjon er belagt med taushetsplikt i 100 år. Derfor kom de aldri noen vei.

DET FØRSTE MØTET: På flyplassen i Tromsø møtes søskenparet Camilla Johansen og Øyvind Andreassen for aller første gang. Foto: Ingun A. Mæhlum
DET FØRSTE MØTET: På flyplassen i Tromsø møtes søskenparet Camilla Johansen og Øyvind Andreassen for aller første gang. Foto: Ingun A. Mæhlum Vis mer

LES OGSÅ: Barbros mamma ble gravid med fetteren som 16-åring

«Jeg tror jeg er broren din.»

Faren til Camilla var 20 år eldre enn moren. Da Camilla var 18 år, døde moren av kreft. Faren ble dement og døde i 2012. Derfor har det vært ekstra viktig for Camilla å finne sin eneste bror.

– Jeg har tre barn som jeg elsker over alt på jord. Men uten en mamma, pappa eller søsken har jeg likevel følt meg så alene i verden. 

For åtte år siden la hun ut en etterlysning av broren på sin private blogg. Siden fortalte hun historien sin i en rekke aviser, blant annet Nordlys, iTromsø og Framtid i Nord. Etter hvert skrev hun også en statusoppdatering på Facebook. Den ble delt over 4000 ganger. Likevel var søket lenge resultatløst. 

– Problemet var at jeg lenge ikke engang hadde fødselsdatoen hans. Heller ikke pappa visste den. I starten hadde vi nesten ingenting å gå ut fra.

LES OGSÅ: Line fant igjen sin biologiske familie

Hun ble kontaktet av en rekke personer som tilbød seg å hjelpe henne i jakten. I ettertid skulle det vise seg at enkelte av disse sporene ledet i helt feil retning. Via papirene etter Øyvinds avdøde, biologiske mor klarte Camilla etter hvert å spore opp brorens fødselsdato, men fortsatt gikk jakten sakte.

Hun var derfor ikke særlig optimistisk da telefonen ringte igjen i høst. Denne gang var det Eva M. Jensen fra Tønsberg i den andre enden.

– Jeg har fått så mange telefoner fra folk som har ønsket å hjelpe. Da Eva spurte om det var ok at hun kikket litt på saken min, svarte jeg at det var veldig hyggelig. Men for å være helt ærlig tenkte jeg ikke noe videre på det. Hvorfor i all verden skulle hun lykkes når så mange hadde prøvd før henne? 

Bare noen dager etter ringte telefonen igjen:

«Hei, dette er Øyvind Andreassen. Jeg tror jeg er broren din». 

Eva M. Jensen leste Camillas historie i media.

– Å finne folk er min form for kryssord. Jeg er redd jeg bare brukte noen minutter der Camilla hadde brukt flere år. Det tok meg ikke lange tida å finne navn på tolv mulige kandidater. Deretter kontaktet jeg henne for å få tillatelse til å ringe dem på hennes vegne. Hun sa ja, men hadde visst ikke mye tro på «dama fra Tønsberg».

Jensen sier at hun rett og slett benyttet seg av skattelistene, som fra 2001 kom med fødselsdato. Dette er ifølge henne en svært enkel metode, likevel er det få som kjenner til – eller tenker på – dette som en mulighet.

– Det hele gikk veldig kjapt. Jeg startet i nord og beveget meg sørover. I Finnmark ringte jeg til fire menn, det samme antallet i Tromsø og deretter i Nordland. Den aller siste sa: «Ja, jeg er adoptert!» Jeg ble satt ut, for jeg var jo forberedt på å fortsette med Oslo, og kanskje flere fylker.

I etterkant av denne jakten har Jensen lest at Tore «På sporet» Strømøy advarer mot å gjøre som hun gjorde. 

– Det er jo veldig følsomme greier, og det er ikke alle som vil bli funnet, sier hun, men legger smilende til:

– Godt jeg ikke hadde lest det tidligere i høst! For denne saken er visst blitt usedvanlig vellykket.

VISSTE IKKE OM HVERANDRE: Camilla Johansen, litt under ett år, hjemme i Troms og storebror Øyvind Andreassen, ett år, hjemme  i Narvik. Foto: Privat
VISSTE IKKE OM HVERANDRE: Camilla Johansen, litt under ett år, hjemme i Troms og storebror Øyvind Andreassen, ett år, hjemme i Narvik. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Da moren døde, ble søstrene endelig gjenforent

Endelig kom svaret!

Camilla og Øyvind har de siste dagene ledd mye av den første telefonsamtalen dem imellom. 

– Vi var begge veldig saklige, og nærmest formelle under den samtalen. Jeg tror egentlig vi var litt i sjokk, både Camilla og jeg, forteller Øyvind. 

Camilla nikker. 

– Jeg hadde ventet på den kontakten hele mitt liv, men da telefonen endelig kom, klarte jeg ikke lire av meg annet enn et kjølig «ok» da han sa at han trodde han var broren min.

En forklaring, mener de, er at de begge visste at endelig bekreftelse på at de var søsken, bare kunne komme fra fylket. 

– Jeg er den eneste som har tillatelse til å få se adopsjonspapirene, og måtte sende inn et brev der jeg søkte om tilgang, sier Øyvind. 

En måned etter kom endelig svaret: Full klaff. 

Camilla og Øyvind snakket ikke sammen i løpet av disse ukene. Men de hadde hverandre konstant i tankene. 

– Både på bloggen og i avisartiklene kunne jeg lese hvor mye det betydde for henne å finne broren sin. Og jeg ville ikke skape en relasjon før det var hundre prosent sikkert, sier Øyvind. 

STOREBROR OG LILLESØSTER: Camilla Johansen har lett etter broren sin hele livet og gleden var stor da hun møtten broren Øyvind Andreassen for første gang. 
camilla johansen og bror Øyvind Andreassen. Foto: Ingun A. Mæhlum
STOREBROR OG LILLESØSTER: Camilla Johansen har lett etter broren sin hele livet og gleden var stor da hun møtten broren Øyvind Andreassen for første gang. camilla johansen og bror Øyvind Andreassen. Foto: Ingun A. Mæhlum Vis mer

LES OGSÅ: Søstre gjenforent etter 20 år

Søsknene sitter i toseteren i stua til Camilla i Eidkjosen, noen kilometer utenfor Tromsø sentrum. De har det samme mørke håret, brune øyne. Et ikke helt ulikt smil. Det er gått nesten ei uke siden klemmene, tårene og jubelen på flyplassen. I går spiste de på en av Tromsøs fineste restauranter. Det ble et par ekstra glass champagne etter middagen. 

– Jeg er så utrolig glad for at han ikke bare skulle være her i helga, og at vi har fått ei hel uke sammen. Vi har ikke kjedet oss ett sekund. Vi har snakket om alt – om fine ting og om vonde ting, og vi har flirt så masse at jeg har fått vondt i kjeven.

I tillegg har de rukket å oppdage at de har mange ting til felles.

– Jeg føler at vi er sjelevenner, sier Camilla. 

– Vi har mange av de samme bevegelsene og faktene, og er begge veldig utadvendte, sier Øyvind.

– Og når en av oss begynner å prate og stopper opp …

– … så fullfører den andre setningen, ler Camilla. 

Sammen har de tatt Fjellheisen i Tromsø, møtt flere av Camillas venner og ikke minst besøkt farens hjemsted og slekt i Storfjord. 

– Jeg fikk møte onkler, fettere og kusiner. Da vi kom fram, sto de klare utenfor huset med bidos på bålpanna. Med en gang jeg kom inn, kjente jeg en helt ny ro. Jeg hadde kommet hjem, sier Øyvind.

– Da en av fetterne våre kom inn i stua, begynte alle å le. Øyvind og han er like som to dråper vann, supplerer Camilla. 

Selv hadde Øyvind, fram til da, ikke kjent noe behov for å finne sitt biologiske opphav. 

– Jeg vokste opp i Narvik hos to virkelig gode mennesker. Jeg kunne ikke hatt en bedre barndom enn den de ga meg. Men da dette kom opp, begynte selvsagt tankene å kverne, sier Øyvind. 

Rett etter at brevet til fylket var sendt, reiste han på ferie til Tyrkia.

– Jeg tenkte knapt på annet enn Camilla på den turen, og den siste uka muret jeg meg nærmest inne. Det var helt tydelig at det var en prosess på gang. Den vokste i meg på veldig kort tid, lengselen etter biologiske søsken og slektninger.

Ikke mange dagene etter at den endelige bekreftelsen kom, bestilte Øyvind seg tur til Tromsø fra Brønnøysund, der han har vært bosatt de siste 25 årene.

Nå vet Øyvind at han har fem biologiske halvsøsken på morssiden. Én av dem har han hatt kontakt med allerede. 

– Jeg kjenner at det er greit å ta dette litt gradvis. Det er mye som skal bearbeides, sier han.

For Camilla og Øyvind ble det naturlig være sammen i jula. Kvelden ble feiret med ribbe og gaver i Brønnøysund. Neste møte for bror og søster er spikret, da tar Øyvind med datteren Malin og barnebarnet. 

– Hele tiden mens jeg har lett etter broren min, har jeg lurt på om jeg kanskje er tante, sier Camilla. 

– Over natta ble jeg tante til tre stykker. Og ikke bare det – jeg er til og med blitt gammeltante. Og barna mine har fått både en ny onkel og flere søskenbarn.

redaksjonen@kk.no Denne saken står også i KK nr 13/14-2017

Saker spesielt utvalgt for deg:

Mest populære saker: