Jeg elsker å seile og har vokst opp med det, sier Carola Häggkvist (56) og haler inn en fender ved Aker Brygge. I neste øye­blikk spretter hun lettbeint fram til baugen og ­begynner med energiske arm­tak å ­surre en trosse.

– På en måte er seiling et bilde på livet mitt akkurat nå. Det å stå ved roret og sette min egen kurs.

Vi skal på seiltur med Carola. Smak litt på det. Anledningen er hennes 40-årsjubileum som artist – at det er gått hele fire tiår siden hun som 16-åring vant den svenske Eurovision-finalen med «Främling». Mye er skjedd siden da, og Carola har erfart både vind i seilene og smult farvann. Men også slagsider og brott­sjøer. Ja, til og med et havari eller to har hun vært ute for. Vi skal holde oss til det maritime, også når vi kommer til båtflyktningene hun hentet på Kos i 2015, og som bodde hos henne i et halvt år. Og nå sist, den gravide ukrainske tobarnsmoren som flyttet inn hos henne.

Men først, la oss kaste loss.

– Må man ha flytevesten på hele tiden i Norge? spør hun ­båtens eier.

– Jeg er opptatt av at det skal gå riktig for seg.

Eieren forsikrer at det er flyte­vester til alle, men at hun slipper å gå med den på. Snart står Carola bak roret, og eieren ser ut til å stole på navigeringen hennes.

– Jeg er en «doer». En som får ting gjort, sier Carola med blikket festet på horisonten, forbi Dyna fyr.

Fotografen knipser, mens Carola tilbyr poseringer. Hun har selv hatt regi på antrekk, og så rutinert og gnistrende er hun at vi ender opp med coverbilder, selv om det i egentlig ikke var planlagt sånn.

Etter 40 år i bransjen vet hun akkurat når bildet sitter, og når det er nok. Og nå er det faktisk nok.

– Du kan ikke lure deg unna sorg. Det er et helvete, men man må bare ­gjøre det

– Da tar vi den røde kjolen, sier hun og går for å skifte.

Like sikker var hun neppe i 1983, da hun 16 år gammel knuget den røde bibelen i pausen på Eurovision, nykristen etter å ha møtt Jesus på konfirmasjonsleiren året før, som den eneste personlig kristne i familien. «Främling» skulle ende på tredjeplass internasjonalt og bli inngangsbilletten til et liv på scenen – og plater på løpende bånd, som har solgt i millioner av eksemplarer.

På spansk betyr «Carola» en slags sang og dans. I Puerto Rico er det betegnelsen på en «kysk person». På tysk ­betyr navnet noe i nærheten av «fri mann». Sånn sett har Carola levd opp til alt sammen, muligens med unntak av det kyske. Vi kommer tilbake til det.

– Kom, sier hun og klapper på setet, mens Bygdøy og de rikes villaer farer forbi.

– Vi setter oss her i skyggen. Det er litt mye sol.

En fysisk forandring

Da Carola løp gjennom gangene på Avici arena i ­Globen i Stockholm i mai, var det så vidt hun rakk fram til scenen. Lik en bibelsk engel skulle hun senkes ned fra taket og lande foran publikum i noe som lignet kurven under en luftballong.

Carola sparer med andre ord ikke på kruttet når hun feirer jubileum. 2. september er det klart for jubileumskonsert i Oslo Spektrum, sannsynligvis med samme grand entrance. Vi møter en ladet Carola, som spiser scampisalat til lunsj, med solbrun hud og ­tonede armmuskler:

– Jeg løfter litt vekter. Jo da, man får fine armer av det, men det er mest for å kunne synge bedre, påstår hun.

– ?

Hun skakker hodet og tøyer nakkesenen:

– Vekter øker sirkulasjonen, her i halsen. Jeg trenger det når jeg headbanger på scenen. Klart man kan legge seg på massasjebenken, men vekter er mye bedre.

Vi påpeker at hun har gått gjennom en fysisk forandring.

– Nei, ikke sååå mye, mener hun og forteller at hun har holdt på med den samme dietten fram og tilbake ­siden 1990-tallet.

- Jeg har brukt mange år på å komme meg til hektene og få overskudd

Hun forklarer at livsstilsendringer også var ­motivert av visse helsemessige utfordringer.

– Amadeus kom til verden ved keisersnitt, og grunnet myomer (godartede svulster, red.anm.) måtte jeg fjerne livmoren og en eggstokk. Jeg fikk mye problemer med keisersnittarret ­siden. Folk skriver til meg og spør om hemmeligheten, men det handler om å finne rett balanse. Jeg spiser kjøtt, fisk og spinat, men kan kose meg med godteri i en uke. For meg handlet det om at jeg ville bli sterk for dette jubileet. Jeg gjorde endringene mest fordi jeg trengte å komme i bedre form og være ­raskere på scenen.

Å snakke om livsstilsendringer i lys av å gå ned i vekt er ikke uproblematisk, spesielt i en tid hvor kroppspositivisme og mang­fold står sterk. Da Carola la ut et bilde av seg selv, ny­slanket, mente mange at hun promoterte et usunt ideal.

– Jeg tror på en balanse i ånd, kropp og sjel. Det er vårt tempel. For min del hadde jeg lyst til å kle meg. I mange år surret jeg meg inn og gikk i lange gevanter. Jeg liker det også, men det er noe med å føle seg fin på inn- og utsiden. Da retter man seg opp, og man blir glad av å se speilbildet sitt i butikk­vinduer.

«Jeg trenger en klem»

Det er Carola selv som har ordnet med båten og invitert oss med. Et gledelig gjensyn, skal sies, for undertegnede har portrettert sangstjernen fire ganger før, noe som åpner for å ta opp tråden der vi slapp. Om både livet, kjærligheten og nøden. For å ta det midterste først som sist:

– Det har ikke vært noe mellom Jimmy og meg siden sist du intervjuet meg, svarer Carola da vi spør om det er hold i ryktene om gjenforening med musiker Jimmy Källkvist.

– Vi er gode venner, og nå som jeg er i Norge, er det han som passer Zoe. Hun kaller ham pappa. Og vi eier fortsatt huset i Sør-Afrika i lag. Jeg sa faktisk til Jimmy her om dagen: «Jeg trenger er klem.» Og vi er jo ingen lovers eller noe, men han trengte også en klem.

Carola adopterte datteren Zoe, med stemt Z, fra Sør-Afrika i 2014. Fra før hadde hun sønnen Amadeus med eksmannen, den norske predikanten Runar Søgaard. I fire år hadde hun ventet på å få bli mor på nytt, og da KK samme år intervjuet henne om morsrollen, sa Carola at det var fantastisk å få være biologisk mamma, men at kjærligheten «kommer inn i blodet».

– Jeg husker da dommeren slo i bordet i Johannesburg, det kjentes ut som om Zoes DNA kom inn i kroppen min. Hun ble min i det øyeblikket.

I dag er Carola tenåringsmor til en jente som har ­annet å gjøre enn å bli med mamma i kirken, og som ikke har bestemt seg om hun skal bli negledesigner eller artist. Eller kanskje noe helt annet, forresten.

Så lykkelig at hun gråt

Mor og datter bor i en toromsleilighet på 65 kvadratmeter. ­Sønnen Amadeus (24) er samboer med ungdomskjæresten og er proff ­fotballspiller i Allsvenskan. Carola forteller om den dagen sønnen kom hjem med en demo, som hun ikke hadde ant at han spilte inn, og fortalte at han hadde skrevet ­låter til en hel plate.

– Da ble jeg så lykkelig at jeg gråt. Da brast det for meg, fordi det kom fra ham selv. Han står på egne bein, uten hjelp av verken meg eller Runar.

Det stormet friskt rundt Carola Häggkvist og ­Runar Søgaard da de giftet seg i 1990. Og enda verre stormet det etter skilsmissen i 2000. Da Carola deltok i program­met «Så Mycke bättre», røpet hun at hun i ­tenårene hadde hatt en lesbisk affære, og til KK fortalte hun et par år før om sin store kjærlighet, en mann hun traff før ­Runar.

Om ekteskapet med Runar har hun vært mer ordknapp.

Søgaard, på sin side, har både snakket ut i intervjuer og skrevet bøker, blant annet om hvorfor han egentlig skjøt ­Carolas katt. Da Søgaard slapp ut fra fengsel i 2023 etter å ha sonet en dom for skatterot, og møtte pressen utenfor fengsels­murene som en medtatt Egon Olsen, lovet han at det skulle komme ytterligere to bøker.

Hvordan har ­Carola forholdt seg medietrykket?

– En måte å beskytte seg på er å ikke lese. Man kan enten gå inn i det eller slippe det. Men jeg har gått ­gjennom så mye at det skal mye til før jeg mister fokus.

Utestengt fra Tinder

Vi setter oss på badebryggen bakerst i båten, med ­tærne i vannet. Carola peker mot Bygdøy og spør hvor Petter Stordalen bor. Selv har hun ingen mann i sikte og ler over at hun ble utestengt fra Tinder. Full av mot ­hadde hun laget seg en profil og håpet at hun kanskje ville få napp.

– Dagen etter sto jeg opp før Zoe våknet for å ­sjekke, og da hadde jeg fått flere tusen meldinger fra menn som lurte på om jeg virkelig var Carola. Men hvordan skulle jeg bevise det, liksom? Jeg begynte å ­chatte med noen av dem, og for å bevise hvem jeg var, skrev jeg ting som: Om ti minutter skal jeg legge ut et innlegg på Instagram med bilde av en blomst.

Carola ler.

– Men snart ble kontoen min stengt, for noen insisterte på at den var falsk og rapporterte den. Jeg tenkte: «Å nei, tenk om jeg akkurat gikk glipp av mannen i mitt liv?» og spurte sekretæren min om hun kunne sende e-post til Tinder og si at jeg virkelig var Carola.

Jeg fikk svar fra selskapet om at «Selvsagt skal vi ordne det. Du får Tinder på livstid.» Haha! «Det håper jeg virkelig ikke», svarte jeg.

Hun forteller – litt hemmelighetsfullt – om en norsk mann hun har truffet via et bransjenettsted for single.

Mari fridde til Tone i en hytte i Rondane. Så våknet de opp med merkelige symptomer

– Men jeg er ganske vanskelig å fange. Mange våger ikke å komme bort til meg. De vil ikke være i rampelyset eller bli bedømt. Hvordan skal man håndtere det? Jeg vil ha en mann som er en doer, som jeg kan planlegge fritid og livet sammen med. Ikke sånn at alt må være perfekt, men det må jo klikke.

– Som dame på 56, kan det ­muligens bli litt ensomt?

– Som alenemor er man prosjektleder hele tiden, og når man står ved roret i sin egen karriere, er man også prosjektleder. Det hadde vært fantastisk å kunne si: «Oh, baby, kan du bare holde omkring meg en stund?» Det er klart at man lengter, men «I’m doing fine».

Tok imot flyktninger

Under flyktningkrisen i 2015 sto Carola på stranden på Kos og tok imot båtflyktninger. En gruppe fra Iran og Uganda kom til Sverige og bodde hjemme hos henne i et halvt år, og da julen kom, ga hun dem nøkkel og sa: «Nå drar jeg på julekonsert.»

– Om høsten ba jeg dem med ut på båttur og var litt spent på om de kom til å våge, med tanke på den reisen de hadde vært gjennom. De hadde jo kjempet for livet og trodd de kom til å drukne.

Carola smiler.

– Men de følte seg trygge, og alle syntes det var gøy. Alle ville leve livet og ha det moro. Det ligger i oss mennesker. Fattig eller rik, uansett hvor du bor. Så det ble til at de kalte meg Capten Häggkvist. Haha.

I 2022 reiste Carola til Polen, til grensen mot Ukraina med organisasjonen Operation Aid, som er startet av noen venner. Der møtte hun er gravid kvinne på flukt, som trengte et sted å bo med sine to barn på to og fire år. I neste øyeblikk ringte Carola hjem til en ­venninne og spurte om hun kunne ta imot en mor med to barn.

– De bodde hos meg i to uker og datteren hennes ble født i Sverige, forteller Carola.

– Hva gir det deg å hjelpe på denne måten?

– Det betyr jo alt! Jeg føler meg levende og lykkelig. Det å gjøre noe, ta ansvar og føle meg som et medmenneske. Men jeg må stole på at det finnes mennesker som tar ting videre. Jeg er mer en «rescuer».

Hun knipser kjapt ut i luften:

– Jeg griper inn raskt. Men så er det de som skal følge opp på lengre sikt. Mange applauderer det jeg gjør, men så fort jeg spør om de kan hjelpe til med å skaffe en jobb til dem, for eksempel å rake løv, blir de opptatt med ­andre ting. Det er en håndfull venner som er doers og ser muligheter.

Hun sender en loddrett pekefinger i været.

– Men det holder med én. Da begynner ballen å rulle, og håpet vokser.

Det ekte holder

I 2021 trakk Carola seg midtveis i «Let’s dance», den svenske versjonen av «Skal vi danse». Som vanlig ble det spekulasjoner. Selv forteller Carola at hun trakk seg grunnet ubalanse i kroppen. Hun var gått på altfor høy dose kolesterolmedisin og kjente ikke seg selv igjen. Etter at hun trakk seg, ble doseringen justert fra 40 mg til 5, men fortsatt kjente hun seg uggen.

Derfor ble det ekstra emosjonelt for Vendela under catwalk-comebacket

– Men heldigvis fikk jeg beholde honoraret, sier hun med en latter.

Folk stanser når de ser Carola, det er ikke til å komme fra. 162 cm på sokkelesten er ingen hindring for å ruve. Hvordan er det, er utstrålingen medfødt, eller noe hun har lært seg?

– Det har jeg ikke tenkt på. Jeg tror alle har en gave, og at man kan åpne konglen lag for lag. Men det du kommuniserer, må harmonere, og det trenger ikke å avhenge av hvordan man ser ut. Ikke engang talentet.

Hun knipser.

– Har du følelsen når du synger, blir folk berørt. Derfor skal man ikke være for rask å dømme eller være kate­gorisk. Mamma sa alltid: «Du er så vakker uten sminke.» Hun ville at jeg ikke skulle behøve å tenke på utseende hele tiden. Og hun hadde rett, det ekte holder. Om man er glad eller takknemlig, er det tiltrekkende, på en ren måte.

– Har du øyeblikk der du ikke føler deg på høyden?

– Absolutt. Og når livet butter imot, har jeg venninner jeg kan gå til. Mine «Prayer Warriors». Her om dagen spiste jeg lunsj med en venninne som er prestefrue og snakket om hvor vanskelig det er å være kjent. For å bevise at man er ydmyk og normal, skal man være dobbelt så ydmyk og normal. Og ikke engang det er nok! Som prestefrue må du jo virkelig være «perfekt». Det forløste meg, og vi holdt på le oss i hjel. Men nå kjenner jeg at jeg har sittet for mye i solen. Kan vi ta en pause?

Nok en mediestorm

I påsken 2023 skapte det overskrifter da Carola uttalte seg om den økende volden i Sverige. Selv mener hun seg feilsitert og forteller at hun var på ferie på Maldivene med datteren da mediestormen traff. Fra andre siden av jorden forsøkte hun å rette opp i det.

– Men det som var verst for meg, var at dette var min og Zoes tid. Akkurat det synes jeg var veldig vanskelig.

– Hvordan håndterer du kritikk?

– Jeg prøver å sortere. Jeg har mye hjerte, men er ikke en emosjonell broiler. Jeg sorterer ganske fort. Du kan ikke få åndenød for alt. Og jeg har ganske godt grokjøtt og vet at det går over. Jeg er opptatt av å være en kaxig brud som holder meg fast, og som skal gjøre enda bedre poplåter. Jeg er ikke ferdig. Nei, om man var veldig tynnhudet, burde man ikke bli artist.

– Du har fortalt meg om tunge perioder før. Den gang under lanseringen i Los Angeles, da du knakk sammen?

– Ja, jo. Men med «Runaway» og Bee Gees handlet det om jernverdiene mine. Jeg hadde ikke nok jern i kroppen og var ikke i balanse.

Den som har vært på Carola-konsert, vet at hun gir nettopp jernet og løper over både scene og stolrygger. Der andre blir sliten av å springe etter bussen, har hun så langt ikke merket noe til sine 56 år. Hvordan greier hun å holde trykket oppe?

– Det er så vidt, sier Carola og spiller andpusten.

– På Avici Arena var det lenger til scenen enn jeg hadde beregnet på «Hej Micky», men for meg blir det selve spenningen, det å lure på om jeg rekker fram. Ikke det å synge og «Hallo! Se på meg!». Den bekreftelsen har jeg allerede fått. Så lenge man greier å gi publikum gåsehud og er seriøs, og får kraft og energi av det selv, tror jeg at man kan holde på ganske lenge.

Hun smiler. Megetsigende.

– Men jeg må kanskje legge meg ned noen tonearter og innse at 1991 og «Stormvind» er en stund siden! Alle toneartsoppgangene krever jo mer forberedelser nå. Samtidig må man være litt snill mot seg selv. Jeg kan jo ikke konkurrere mot meg for 20 år siden. Man kan være snill mot seg selv og si: «It’s good enough.» Kanskje gikk det ikke gikk helt som man hadde tenkt, men det var good enough.

Hun smiler.

– Jeg gjør uansett ikke dette for økonomien. Ikke for at jeg har så mye penger, nesten tvert imot. Jeg går på visjoner, istedenfor provisjoner, om jeg skal være litt ordvittig. Jeg går på drømmer. Om man følger drømmene, blir det inntekter etter hvert.

- Ta vare på det som gir deg energi

I 2019 politianmeldte Carola en mann som skulle hjelpe henne med økonomien, for å ha tappet kontoen hennes for store summer. Hun forteller at hun hadde gitt ham fullmakt og at han siden overførte større beløp til seg selv.

– Det var i mitt andre år som produsent for julekonsertene, og heldigvis hadde jeg satt pengene derfra i et annet selskap. Ellers hadde jeg vært bunnskrapt. Men jeg er takknemlig for at vi har tak over hodet og mat på bordet. Jeg elsker båter, og jeg får låne en bobil som vi kjører rundt i. Det er klart at jeg og Zoe kunne hatt litt større plass enn en toroms med kun ett soverom, men it’s fine.

Hun gjør en pendelbevegelse:

– Penger raser inn, og så raser de ut igjen. Og jeg har allerede gitt Amadeus noen penger så han kunne kjøpe leilighet. Hvorfor skal man vente til man dør? That’s me.

Kaptein Carola er klar for å styre skuta videre inn i ­jubileumsåret. Har hun noen råd å gi til andre, for å ta styringen over livet? Hun tenker seg om:

– Ta vare på det som gir deg energi. Ikke tenk på alt du bør kutte, men på alt du har. Gjør det du har drømt om. Ikke vent. Når du først begynner, enten det er å starte ­butikk eller gå på dansekurs, tar det litt tid før ting hender og man kan nyte. Just do it, som de sier. Og så den gamle klisjeen, om å finne balanse i ting og ikke bare spise gulrøtter!

Barneskolelæreren Norun levde undercover i fem år. Nå forteller hun hva det gjorde med henne

Drømmen hennes er å finne seg et hus i Skåne. Ja, kanskje til og med i Norge, men akkurat nå er hun glad for å seile, med vind i håret. Ikke i en Stormvind, men i lett bris.

– Jeg tror de lykkeligste menneskene er de som våger å få litt jord under neglene. Da må du våge å komme nær, sier Carola og ser utover havet.

– Det er det som er herlig med ikke å begjære for mye materielle ting. Da kommer du nærere, og det er morsommere. Livet blir spennende og åpner dører når man ikke bare betaler for det.

Hun sveiper tærne i Oslofjorden.

– Å seile er jo ikke å komme fram. Det er selve reisen.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no