VIL SKAMMEN TIL LIVS: Til å begynne med ville ikke Cathrine la presten fortelle sannheten om Anders‘ død.  – Men han skjulte det som var uutholdelig for omverden. Jeg bestemte meg for det motsatte. Foto: Ellen Johanne Jarli
VIL SKAMMEN TIL LIVS: Til å begynne med ville ikke Cathrine la presten fortelle sannheten om Anders‘ død. – Men han skjulte det som var uutholdelig for omverden. Jeg bestemte meg for det motsatte. Foto: Ellen Johanne Jarli Vis mer

Selvmord

Cathrine mistet mannen sin: - Å være åpen om hvordan han døde, har hjulpet meg videre

- Han burde ha tatt mer hensyn til seg selv. Til slutt klarte han ikke mer.

– Jeg så at Anders var sliten. Han hadde vært det noen uker, men han forsikret meg om at alt var bra. Jeg ville aldri trodd at han hadde muligheten i seg til å ta livet sitt, sier Cathrine (47) fra Oslo.

– Kunne han ha delt smerten sin med noen? Jeg ville ha støttet ham uansett. Anders var ikke bare mannen min. Han var også min beste venn. Han var umistelig, for meg og sine barn, sier hun. – Det som skjedde, forandrer ikke mitt syn på Anders. Han var en fantastisk mann.

Cathrine vil fortelle sin historie fordi hun håper at andre, i lignende situasjoner, kan finne støtte i det hun beskriver.

– Selvmord har vært skambelagt i lang tid. Det bør det bli en slutt på! Selvmord må ikke forties, jeg tror det skaper dypere sår, særlig for barn og unge.

Hemmelig stress

Det er bare litt under ett år siden hun mottok den tunge beskjeden. 53 år gammel tok forretningsmannen, friluftsmannen, ektemannen og bestevennen, pappaen, den kjære kollegaen og den alltid hjelpsomme naboen Anders sitt eget liv.

Hjemme i rekkehuset er det mange familiebilder. Anders er på flere av dem. På et av dem sitter han i en oransje boblejakke og smiler. Det gode, varme smilet som gikk helt hjem hos Cathrine den gangen hun ble kjent med ham.

– Anders var et av de beste menneskene jeg visste om. Verden hadde hatt godt av flere som ham. Alle som kjente ham, kalte ham «hel ved», sier Cathrine.

Hun tror at det var stress og hemmeligholdelsen om det, som plaget Anders og tømte ham for ressurser.

– Han burde ha tatt mer hensyn til seg selv. Til slutt klarte han ikke mer.

SORG MÅ TÅLES: - Jeg tillater meg å ha det bra, men jeg tillater meg like fullt å ha det elendig. En sang på radioen er nok til å gjøre meg helt knekt. Men jeg tror på at sorgen min må tåles. Foto: All Over Press Norway
SORG MÅ TÅLES: - Jeg tillater meg å ha det bra, men jeg tillater meg like fullt å ha det elendig. En sang på radioen er nok til å gjøre meg helt knekt. Men jeg tror på at sorgen min må tåles. Foto: All Over Press Norway Vis mer

LES OGSÅ: Slik taklet Anita Krohn Traaseth morens selvmord

Ble urolig

Det skjedde fredag 17. april 2015. Cathrine fikk ikke kontakt med ham om ettermiddagen, og ble urolig. Til vanlig snakket de nemlig sammen flere ganger om dagen. Da hun kom hjem, var bilen hans i garasjen, men han var ikke hjemme. Instinktivt følte hun at noe var galt.

– Jeg ble helt skjelven. Jeg følte at jeg måtte ta fraværet hans på alvor.

Det første hun gjorde, var å ringe noen gode venninner som alltid holder hodet kaldt. Hun gruet seg til å ringe politiet.

– Å etterlyse mannen min, som jeg var redd hadde tatt livet sitt, var beintøft, sier hun mens tårene presser på.

Patruljen kom etter bare 15 minutter.

– De tok meg på alvor med én gang.

Politiet ba Cathrine beskrive ektemannen sin. «Vi har funnet en mann med den beskrivelsen for to timer siden i nærheten», responderer politimannen.

– «Vit at det aldri er din skyld», sa han til meg. Det betydde mye at han brydde seg. Politiet viste stor omsorg for oss etterpå også.

Brutal sannhet

Cathrine søkte bistand fra profesjonelle om hvordan hun skulle formidle tragedien til datteren på sju år. Et ambulerende kriseteam kom hjem til henne.

– De rådet meg til å fortelle henne hele sannheten med en gang. Barn aksepterer brutal sannhet bedre enn vi tror. Hvis vi ikke forteller barn sannheten, lager de sin egen sannhet. Den er ofte verre.

Samme kveld fortalte Cathrine datteren om Anders. «Mamma, nå har jeg bare deg. Pass på meg!», svarte hun gråtkvalt.

– Jeg hadde et sterkt behov for å holde meg rasjonell, selv om jeg hadde vanskelig for å tro at det var sant at han var død. Det var så uvirkelig. Livet var plutselig i ruiner, men det var så mange beslutninger som skulle tas og en stor begravelse skulle planlegges. Jeg måtte til slutt sortere sorgen og forholde meg til én ting om gangen.

Nære venninner hjalp Cathrine gjennom de første dagene.

– De sov hos oss, handlet og lagde mat på skift. Jeg er så takknemlig for vennene mine!

Også for datteren var det viktig at vennene hennes fikk vite sannheten.

– Etter noen dager fortalte vi det på skolen. Alle kom i begravelsen. De har vært veldig omsorgsfulle med henne, forteller Cathrine.

SER FRAMOVER: – Midt i elendigheten ser jeg en grønn spire som vokser opp. Noe nytt vokser fram. Jeg kan ikke la tapet definere meg, sier Cathrine. Foto: Ellen Johanne Jarli
SER FRAMOVER: – Midt i elendigheten ser jeg en grønn spire som vokser opp. Noe nytt vokser fram. Jeg kan ikke la tapet definere meg, sier Cathrine. Foto: Ellen Johanne Jarli Vis mer

LES OGSÅ: Katrines mor tok sitt egen liv

Vondt i hjertet

To dager etter den grusomme beskjeden, ligger Cathrine på sofaen og hviler. Hun har vondt i hodet, vondt i kroppen, vondt i hjertet. Så kommer datteren og spør moren sin: «Skal du også dø nå? Jeg tror døden tok pappa!».

«Nei,», svarer Cathrine rolig. «Jeg skal ikke dø nå. Pappa valgte døden selv». Så spurte Cathrine om hun kunne fargelegge følelsene til pappa.

– Hun forklarte meg at da hun ble født, hadde pappa vært full av farger, og da han døde, hadde han vært grå, forteller hun.

Å innse at Anders aldri mer ville komme tilbake, har vært tøft å ta innover seg.

– Det var alltid mye latter og glede rundt Anders. Vi snakker om ham nesten hver dag, og han er med oss i ånden.

Tidlig bestemte Cathrine seg for ikke å bli bitter.

– Det er viktig å ta innover seg alt det gode som livene våre fortsatt også rommer. Sorgen og gleden går «på skift», og begge deler er viktige å lære seg å leve med. Anders dømte seg selv til døden. Jeg kan aldri dømme ham noe hardere enn det.

Sunn åpenhet

Det kom over 400 mennesker i begravelsen. Mange kom langveisfra. Anders hadde et stort nettverk.

De første dagene etter selvmordet kunne ikke Cathrine tenke seg å la presten fortelle alle hvordan Anders hadde dødd. Hun ville ikke at det skulle bli hans ettermæle.

– Men det var jo akkurat det Anders hadde gjort, skjult for alle det som var uutholdelig for ham. Jeg bestemte meg for det motsatte – å være åpen om det som var uutholdelig for oss. Det viste seg å være en sunn beslutning. Ved å vise sårbarhet, blir man sterkere.

Presten snakket omsorgsfullt og dønn ærlig om den enorme ensomheten Anders måtte ha følt i lang tid, før han ikke fant noen annen utvei enn å ta livet sitt.

– Det at presten snakket om det i begravelsen, gjorde det lettere for andre å forholde seg til oss.

I minnestunden serverte de pølser og hjemmebakte kaker, helt i Anders ånd.

– Anders var et friluftsmenneske. Jeg ville gjøre det jovialt, slik Anders var for oss som sto ham nær. Det var kjøpt inn masse såpebobler og uteleker til barna, og det var så godt å høre dem løpe rundt og leke ute når det var så knugende vondt inne blant alle oss voksne.

Kaotisk tid

Alt var kaos i kjølvannet av Anders‘ død. For å gjøre det enklere for seg selv begynte Cathrine å lage lister.

– Å skrive lister over hva jeg skulle gjøre, samlet tankene mine.

En annen ting som hjalp Cathrine, var medisinsk yoga, en yogaform som i stor grad fokuserer på pusten.

Allers 15, 2016
Allers 15, 2016 Vis mer

– Jeg har hatt mye praktisk å ordne opp i. Gjennom yoga stresser jeg ned. Da får jeg puste ut.

For Cathrine begynner en ny epoke, et nytt kapittel i livet:

– Jeg skal kjempe for et godt liv videre. Midt i elendigheten ser jeg en grønn spire som vokser opp. Noe nytt vokser fram. Jeg kan ikke la tapet definere meg.

Folk har påpekt hvor sterk Cathrine virker.

– Men når du har dritt opp til halsen, hva er alternativet? Du må rette deg opp og løfte blikket. Men jeg er ikke sterk hele tiden, sier hun.

Sorgen beskriver hun som en mangefasettert diamant.

– Jeg vet aldri hvordan den slår ut neste time eller neste dag. Jeg tillater meg å ha det bra, men jeg tillater meg like fullt å ha det elendig. En sang på radioen er nok til å gjøre meg helt knekt. Men jeg tror på at sorgen min må tåles, det er nå jeg lever i den. Hvis jeg ikke gjør det nå, er jeg redd den kommer tilbake i fullt monn senere når jeg er uforberedt.

Datteren har, sammen med andre barn som har mistet et nært familiemedlem, gått i sorgstøttegruppe på Ullevål sykehus.

– Det har vært utrolig godt for henne å møte andre barn som har mistet en forelder eller et søsken.

– Jeg håper at erfaringene mine gjør meg til et modigere og varmere menneske. Livet framstår skjørere, men også sterkere etter dette. Jeg setter pris på livet og vil gjerne markere det. Livet er her og nå, og det skal leves, sier Cathrine.

Mer info om selvmord og hva du bør gjøre hvis du er redd for at noen du er glad i står i fare, finner du på nettsidene til Nasjonalt senter for selvmordsforskning- og forebygging. Gode råd får du også på nettsidene til LEVE - Landsforeningen for etterlatte ved selvmord.

Av hensyn til barna er det ikke bilder av Anders, og heller ikke etternavnet til Cathrine.

Denne reportasjen står også i Allers ne 15, 2016

 

 

 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: