CECILIE SKOG OM LIVET SOM MAMMA: – Alle med erfaring sier at tiden med barn går så fort, så jeg er opptatt av å nyte øyeblikket, sier Cecilie. Foto: Astrid Waller
CECILIE SKOG OM LIVET SOM MAMMA: – Alle med erfaring sier at tiden med barn går så fort, så jeg er opptatt av å nyte øyeblikket, sier Cecilie. Foto: Astrid Waller Vis mer

Cecilie Skog

Cecilie Skog (41) - Før hadde jeg alltid en uro i meg

Nå har Cecilie fått et fokuspunkt. Hun heter Vilja og er ett år.

Publisert

KK.NO: Hun hadde besteget verdens høyeste fjell og nådd både Nord- og Sydpolen. Hun hadde mistet sin kjæreste Rolf, vært i den bunnløse sorgen – og reist seg igjen.

Cecilie Skog (41) hadde kjøpt båt og levd seildrømmen. Kjent kjærligheten vokse fram mellom seg og bestevennen Aleksander. Nå satt hun med en plastpinne i hånden hvor det åpenbarte seg en blå strek.

Og hun kjente at det største eventyret lå foran henne.

Ble tatt med keisersnitt

«Koble meg fra, Aleksander, jeg må se henne! »sa Cecilie ut i sykehusnatta.

Hun var blitt mamma! For noen få timer siden satt hun der med bøkene, bladene og strikketøyet og forberedte seg på en typisk lang førstegangsfødsel. Så kom legene: «Hun skal ut nå. Om fire minutter er du mamma», sa de og løftet babyen ut av det lille snittet i magen. Cecilie fikk så vidt se henne, men vinket dem av gårde. Sykepleier som hun er, ville hun bare at de skulle sørge for at datteren fikk behandling så fort som mulig hvis hun trengte det. Og babyen, som skulle få navnet Vilja, trengte pustehjelp og ble lagt på overvåkningen.

Mor ble trillet til oppvåkningen, i en annen del av sykehuset. Bedøvelsen forut for keisersnittet hadde lammet henne midlertidig i begge beina. Nå lå hun og kjente på tomrommet i magen og lengtet. Og da Aleksander kom for å vise bilder av 2,5 kilo ren lykke, klarte ikke Cecilie mer: 

– Trill meg ned til henne, sa hun. 

Så Aleksander tok tak i senga. De snek seg nedover sykehuskorridorene, i denne mystiske, rare desembernatta. Og da Cecilie, som selv var født underernært og lå i kuvøse i fire måneder etter sin egen fødsel, fikk se datteren som lå der så bitte liten og ny i verden, slo en tanke ned i henne: 

«Herlighet, var det dette du gikk gjennom, mamma?»

Årets jul blir hennes andre med sin lille familie – Vilja og Aleksander. Før ble julaften ofte feiret i et forblåst telt ute i verden. Foto: Astrid Waller
Årets jul blir hennes andre med sin lille familie – Vilja og Aleksander. Før ble julaften ofte feiret i et forblåst telt ute i verden. Foto: Astrid Waller Vis mer

LES OGSÅ: - Jeg var så jævlig stolt!

Den blå streken

Åtte måneder tidligere: «JA! Jeg kan bli gravid!» Det er hennes første tanke. Cecilie har vært kjæreste med Aleksander Gamme i fem uker. De siste ukene har hun kjent seg uggen, rar i kroppen. Så i det stille kjøper hun en graviditetstest. Den blå streken gjør henne så glad!

Alle slags tanker raser gjennom hodet mens hun går på apoteket og kjøper flere tester. Dette har hun ønsket så lenge. Nå gleder hun seg til å fortelle Aleksander at han skal bli far! Dele nyheten med søsteren og ikke minst med Rolfs foreldre, Cecilies tidligere svigerforeldre – som mistet sønnen i en klatreulykke i Himalaya i 2008, og ser på Cecilie som sin datter.

Men først vil hun sitte her og se den blå streken vokse fram. 

Så slår realiteten ned i henne med et DUNK. Hun skal reise om fire dager. Sammen med komiker Truls Svendsen og med et tv-team på slep skal hun krysse Grønland og motivere Truls til en livsstilsendring. Hun skal dra en pulk på 95 kilo. Kan hun gjøre det? Eller skal hun avlyse i siste liten? Hun konsulterer to leger på telefon som begge sier at hun som er trent for dette fint kan gjøre det. Frøet i magen vil ikke merke selene fra pulken. 

Så hun drar. Men hun kommer til å lengte hjem. Gråtende skal hun fortelle Truls, som ser at hun brekker seg, at hun er gravid, men at han ikke må finne på å ta hensyn til henne. Og på slutten kjenner hun at hun er på feil sted. Hun skulle vært hjemme og lest om mammamager og babyer nå …

– Hvis noen spør meg nå om når jeg skal krysse Grønland igjen, er min første innskytelse og svar: aldri! Jeg vil jo ikke gå glipp av ett sekund med Vilja. Men kanskje når hun er 15 år og kan bli med. Hvis hun vil bli med da, sier Cecilie.

Unntakstilstand i livet

Vilja er snart ett år nå. To lyseblå øyne titter opp fra en mini, mini, blå Bergans-jakke i vogna. Det er forkjølelsessesong, nattevåk og tidlige morgener. Huset som Cecilie og Aleksander kjøpte på Hellerudtoppen, rett over hekken for Cecilies storesøster, er et stort oppussingsprosjekt. Så familien på tre lever på legd hos venner. Midt i alt dette føler Cecilie en ny ro.

– Før hadde jeg alltid en uro i meg. Jeg trente to ganger om dagen, men kunne likevel sitte og trippe og være rastløs. Nå er det ikke slik lenger. Jeg har fått et fokuspunkt. Og jeg har ikke kjedet meg, jeg har kost meg hver dag.

Hun tar seg fort i det og legger til:

– Men da mener jeg fra tre måneder, den første tiden var unntakstilstand.

Til alle dere som synes det var tøft å bli mor. Som slet med amminga, og følte søvnmangelen gnage. Trøst dere med at slik hadde polfareren Cecilie det også. Hun som har sovet i telt i 50 minusgrader, forsert skruis med en pulk på 100 kilo, som har klatret de høyeste fjellene med alt det innebærer av risiko, slit og oksygenmangel.

Hun som har krysset Antarktis. Som på turen over dette enorme kontinentet mistet puppene, mensen og alt av kroppsfett, kjente sulten gnage dag og natt mens hun presset seg videre og tenkte: Jeg er skapt for å slite. Nå satt hun her med sin egen baby i armene, og startet på scratch. Det var jordmødre som dro henne i puppen, det var amming, for lite melk, hormoner og barsel­tårer. Det var klinisk, ikke romantisk.

Så kom de hjem, og Cecilie pumpet og pumpet for å få opp melkeproduksjonen. Sov kun 45 minutters strekk.

– Til alle som spurte sa jeg at det var fantastisk og alt gikk bra. Men det var beintøffe tak. Det var litt som å være på ekspedisjon. Vi var i en boble hvor alt annet var uvesentlig.

Hadde du utbytte av din ekspedisjonserfaring?

– Jeg tror jeg var flink å se de små framskrittene som var der hele tiden, og så vet jeg at ting ofte ordner seg med tålmodighet.

Cecilie gikk lenge under tilnavnet «hun med håret». Nå har hun fått en kjæreste med like mange krøller – og en datter med dunhår... Foto: Astrid Waller
Cecilie gikk lenge under tilnavnet «hun med håret». Nå har hun fått en kjæreste med like mange krøller – og en datter med dunhår... Foto: Astrid Waller Vis mer

LES OGSÅ: - Vi forsøkte alt!

Fin balansegang

Ja, for Cecilie Skog slik mange kjenner henne er en god blanding av tålmodig målrettethet og flyktig rastløshet. Å vente på en drosje som ikke kommer, for eksempel … en prøvelse. Å ikke få bruke kroppen … fryktelig. 

«Du kommer til å gå på veggen og kjede deg veldig», var det mange som sa da hun gikk gravid. Men, nei. Cecilie har elsket mammapermen sin. Plukke kongler i hagen, gå tur i Oslo-marka, dra på besøk til familien i Ålesund og de mange turene i klatrehallen med forloveden Aleksander.

– Det er en balanse mellom å gå helt opp i morsrollen, men samtidig ikke utslette seg selv som person og kjæreste. Her en kveld da vi så at månen var feit og fin, pakket vi teltet og dro til Kolsåstoppen. Lagde middag ute og sov i teltet med Vilja mellom oss. Sånt er viktig for oss. Vi vil være en familie som har tid til å være spontane, sier Cecilie.

De har vært på flere seilturer også. Men som Cecilie sier: Seiling suger. Hun kjenner det i hele kroppen at det er feil å spenne Vilja fast i en babystol i en båt når de store bølgene kommer. Ja, slik er det. Livet endrer seg. For Cecilie var høye fjell og månedsvis i isøde lenge det hun drømte om. Når hun presset kroppen maks, og kjente den særegne mestringen, følte hun en helt egen tilhørighet i livet. Nå er hun en selverklært hønemor som øver på å gi slipp.

– Samtidig har jeg alltid beundret venninnene mine og tenkt: Hva er det å gå til Nordpolen mot å drifte en hel familie? 

Selv har hun så vidt begynt. 

– Jeg har lyst til å vise Vilja verden. Hun kan godt få se fattigdom. Vi foreldre har fortsatt en valgfrihet, hjemmeskole for eksempel, men vi får se, det er jo en stund til …

Kunne du tenke deg flere barn?

– Jeg kunne tenke meg 7–8 barn jeg, men da burde jeg nok kommet i gang litt før.

Vilja har våknet, det er tid for pupp og grøt.

Hvilken type mamma vil du være?

– Det er et spørsmål jeg har reflektert mye over. Jeg vil være en mamma som har tid til å høre på historiene hennes. Jeg vil ikke være en som raser rundt. Jeg har fått holde på med mitt i 40 år, nå kan Vilja vise vei. Jeg vil gi henne rom og frihet.

Det fikk også Cecilie. Både fra foreldrene og fra bestemoren Molly-Klara, som hadde livsmottoet: Molly klara ALT. Cecilie ser ned på sin lille jente, og sier på klingende sunnmørsk: «Vilja klara alt. Vilja klara alt!»

– Å bli mor kan best beskrives som en enorm forelskelse. Jeg vil ikke gå glipp av ett sekund. Foto: Astrid Waller
– Å bli mor kan best beskrives som en enorm forelskelse. Jeg vil ikke gå glipp av ett sekund. Foto: Astrid Waller Vis mer

Cecilie har vært smertelig klar over hvilke bekymringer hun har påført sine nærmeste. Hun har hørt de nesten lydløse sukkene. Men ingen har prøvd å begrense henne. En gang da Cecilies mor var med datteren på foredrag, fikk hun spørsmål om hvordan hun kunne la datteren holde på slik. Moren så på dem og svarte: Har du barn? Vil du at de skal være lykkelige?

Hva tenker du om forventningene til Vilja utenfra, hun som har så spreke foreldre?

– Jeg tenker at det blir viktig for oss å vise at hun har en egenverdi som ikke er knyttet mot oss. Hun er ikke en forlengelse av oss, men en egen person. Det kommer sikkert dager da hun vil foretrekke sofaen foran å gå ut på tur, men da får vi bare kjøpe en sofa som er litt dårligere …

Det var altså hit hun skulle, Cecilie Skog. Fram til Viljas verden av myke, klissete hender, dunhår og godlyder.

KK 49: Cecilie er covermodell i ukens KK.
KK 49: Cecilie er covermodell i ukens KK. Vis mer

Ville det vært et stort savn å leve uten barn?

– Hadde du spurt meg om det da Vilja var fire måneder, ville jeg sagt: Ja, herregud, hva var meningen med livet før dette? Nå er jeg i ferd med å dukke opp fra ammetåka, og jeg vet jo at jeg kunne levd et veldig meningsfylt liv uten barn også. Men et savn ville det vært, ja.

Har du tenkt mye på livets tilfeldigheter det siste året?

– Ja, jeg har tenkt på folkene jeg har møtt og veiene jeg har valgt. Jeg fant kjærlighet på nytt, i Aleksander. Og nå er Vilja her. Jeg kan se på henne og tenke: Du er datteren min. Hvor kom du fra? Hvor kom du fra helt plutselig?

LES OGSÅ: - Jeg satt sammen med barselgruppa da jeg kjente det. En klo i magen.

Denne saken er også publisert i KK 49, som er i salg fredag 4. desember. 

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer