Det er etter at den sure servitøren har nektet journalisten å kjøpe kaffe – de er visst i ferd med å avvikle frokosten inne i hotellrestauranten – det skjer noe som trolig sier en hel del om Cecilie Tvetenstrand.

Selv ankom spare- og forbrukerøkonomen i god tid før intervju­avtalen og sikret seg både Cola Zero og cappuccino.

Da hun nå får høre at KKs journalist skal sitte kaffe­løs gjennom intervjuet, setter hun albuene i bordet, lener seg framover og setter et vennlig blikk i meg.

– Hva vil du ha? Var det en caffè latte med havremelk?

Så reiser hun seg opp, som en annen Pippi Langstrømpe, strener etter den sure i lange klyv under det flagrende skjørtet, og kommer tilbake med en rykende varm kaffe.

– Jeg har jo jobbet i servicenæringen. Da er det bare å smile. Hun er sikkert ny, kvitrer hun.

– Er det vanlig for deg å ta grep?

– Å jajaja. Pappa ble jo sittende i rullestol, og siden han hadde utfordringer med å komme seg fram overalt, så gikk jeg alltid i forveien og ordnet.