Det er etter at den sure servitøren har nektet journalisten å kjøpe kaffe – de er visst i ferd med å avvikle frokosten inne i hotellrestauranten – det skjer noe som trolig sier en hel del om Cecilie Tvetenstrand.
Selv ankom spare- og forbrukerøkonomen i god tid før intervjuavtalen og sikret seg både Cola Zero og cappuccino.
Da hun nå får høre at KKs journalist skal sitte kaffeløs gjennom intervjuet, setter hun albuene i bordet, lener seg framover og setter et vennlig blikk i meg.
– Hva vil du ha? Var det en caffè latte med havremelk?
Så reiser hun seg opp, som en annen Pippi Langstrømpe, strener etter den sure i lange klyv under det flagrende skjørtet, og kommer tilbake med en rykende varm kaffe.
– Jeg har jo jobbet i servicenæringen. Da er det bare å smile. Hun er sikkert ny, kvitrer hun.
– Er det vanlig for deg å ta grep?
– Å jajaja. Pappa ble jo sittende i rullestol, og siden han hadde utfordringer med å komme seg fram overalt, så gikk jeg alltid i forveien og ordnet.
– Han lærte meg tidlig at alle mennesker fortjener samme respekt, og at det meste ordner seg hvis du spør pent, med et smil.
Knivstikkene på søster Margarets bryst dannet formen av et kors
Før du har stått opp
Om det skulle være noen tvil: Cecilie Tvetenstrand er her for å ordne opp for deg. I mediene er Storebrands spare- og forbrukerøkonom en av landets hyppigst brukte økonomieksperter. Allerede før du har spist frokost, har hun ment noe om hvordan du kan få lavere rente på boliglånet. Tipset om hvordan du kan kutte i matbudsjettet og ramset opp alle forsikringene du burde ha hatt.
- Vi var begge slitne og møkklei jobbene våre
Framover blir hun en du kommer til å få høre mye fra også i KK sine flater.
– Hvorfor takket du ja til å bli KKs økonomiske ekspert?
– Jeg synes at det er en kjempefin mulighet til å nå ut til kvinner om økonomi på en måte som fenger. Jeg ser at kvinner er blitt mye flinkere og mer selvstendige. Men det er fortsatt en vei å gå.
– Hva er det viktigste vi kvinner kan gjøre for vår økonomi? Om det er mulig å si noe helt kort?
Hun tenker seg raskt om.
– Sette oss inn i det. Og ta eierskap. Også om du bor med en partner. Vit hva pengene går til.
Karolina dynket matrestene i oppvaskmiddel og hårspray for å ikke spise fra søpla
Vokste opp med lite penger
– Du er ansatt i Storebrand. Hvilke føringer legger det på rådene du gir?
Et av mange hyppige smil åpenbarer seg.
– Det er jeg veldig glad for at du spør om. Det legger ingen føringer. Eller, jo, i den grad det kan kalles en føring: Jeg skal være en objektiv stemme for forbrukerne. Det betyr at jeg ikke skal snakke om hva som er best for Storebrand, men hva som er best for deg og meg som forbrukere, hvilke grep vi bør ta, og hvilke konsekvenser ulike hendelser får for oss.
– Hvordan ble du så fornuftig?
Forbrukerøkonomen ler, sier hun ikke ser på seg selv som spesielt fornuftig.
– Men vi er jo alle preget av hvor vi kommer fra. Pappa ble utsatt for en arbeidsulykke da jeg var to år. Han satt i rullestol og var delvis ufør, og mamma var hjemmeværende. Da hadde vi ikke så mye penger å rutte med.
– På den annen siden var de ekstremt flinke til forvalte de pengene de hadde. Vi følte aldri at vi manglet noe. Vi hadde veldig mye tid sammen og fikk god oppfølging. Da blir det sånn at man tar de vanene med seg.
Et ettertenksomt drag legger seg over ansiktet.
– Mamma tror nok det påvirket meg mer enn det jeg skjønner selv.
Hun fortsetter.
– Men spør du mine barndomsvenner, er det ingen av dem som tenker på at pappa satt i rullestol. Han var den som kjørte oss rundt på håndballkamper og friidretts- og turnstevner. De tenker bare på ham som en som alltid stilte opp.
- Har alltid trodd at jeg var dum, lat og treig
Ble farens hender
Det er først som voksen hun har forstått hvor tøft det må ha vært for foreldrene. De var bare var 22 år da den brutale livsendringen skjedde.
– De to bestemte seg for at dette skulle de få til sammen. Med god støtte fra besteforeldre og tanter og onkler. Det var det som gjorde at det gikk så bra som det gikk. Jeg har vokst opp med en sterk mamma. Vi har også et veldig nært forhold.
Hjemme var det moren som styrte økonomien. Som til tross for lite penger alltid sørget for at de hadde fryseren full av god bakst og hjemmelaget mat. Rundt seg hadde de også farens gode kolleger. Arbeidsplassen hans, Elkem, tilpasset en stilling, så kan kunne fortsette i jobben der.
– De fikset alt mulig for meg og søsknene mine. Jeg drev med turn – da lagde de en bom jeg kunne ha i hagen. Hadde jeg problemer med bilen, kunne jeg bare kjøre den inn på verkstedet hos dem, så mekka de. De var på en måte hans hender. Så ble jeg veldig handy selv også. Skiftet tennplugger og dekk på bilen. Lå oppe i motoren mens han forklarte. Sånn ble vi et sterkt team.
I flere år prøvde Janet og Andrea å få egne barn. De var bare en rutineoperasjon unna, så gikk alt galt
Avbrøt medisinstudiene
Hun lærte seg tidlig verdien av hardt arbeid, var bare 13 år da hun fikk sin første jobb. Kastet seg på sykkelen halv seks om morgenen for å vaske toalett på Hydro, som lå nede på kaia.
– Det var ingen av foreldrene mine som ba meg om det. Det var bare noe vi venninnene i Porsgrunn gjorde den gangen.
Da bestevenninnen fikk bankjobb etter videregående og stortrivdes med det, visste hun at det var det hun skulle jobbe med som voksen. Hun skulle bare redde verden først.
21 år gammel flyttet Cecilie til Spania for å studere medisin. Meningen var å jobbe for Leger uten grenser. Men da foreldrene skilte seg, kastet hun om på alt.
Istedenfor å studere anatomi flyttet hun hjem igjen for å være nærmere familien.
– Jeg ville passe på at faren og søsknene mine hadde det bra.
Lange dager på veien
Cecilie malte farens hus både innvendig og utvendig. Begynte å studere på BI uten en plan, men fikk raskt jobb i klesbransjen. 26 år gammel ble hun salgsansvarlig for det franske klesmerket Lacoste.
I sju år jobbet hun som selger på veien, med arbeidsdager som ofte innebar mange timers kjøring til utsalg og motemesser Norge rundt. I tillegg kom hyppige kolleksjonsmøter i Paris og messer i Europa.
Lange dager som ble kortere med faren på telefon.
– Hørte jeg noe interessant på radioen, ringte jeg hjem til fatter’n og diskuterte det jeg hadde hørt. Han hadde jo tid. Da satt vi i både to og tre timer og løste store og små problemer.
Det var først etter at hun ble mamma som 30-åring og hun ikke kunne reise så mye lenger, at Cecilie Tvetenstrand begynte å jobbe som rådgiver i bank.
Christin mistet datteren i selvmord: - Jeg følte jeg hadde mislyktes fullstendig som mor
Handler ikke om å ha mye penger
Knitrende tørr kan yrkestittelen «bankrådgiver» lett høres ut som, men da forbrukerøkonomen nå forteller om sin første bankjobb, lyser hun opp.
– Det er noe av det fineste jeg har gjort. Du kommer så tett på mennesker. Du får være med på å realisere boligkjøp, være med i livet når de får barn, være med og støtte dem når de går gjennom skilsmisser … De forteller ting til en bankrådgiver som de nesten ikke forteller noen andre.
– For meg som alltid har vokst opp med at man må bruke penger med respekt, ble det enda mer tydelig at det ikke handler om å ha mye penger, men om å bruke de pengene du har, på riktig måte.
– Du kan ha ganske lav inntekt, men når du vet at du har kontroll, at du klarer å betale regningene, da sover du bedre om natta.
Hun stopper litt opp før hun fortsetter.
– Bakgrunnen min er også en av grunnene til at jeg brenner så for det jeg driver med.
– Økonomisk trygghet handler ikke bare om sparing, men også om å ha forsikringene i orden. Når jeg ser hvor lett det var for pappa å komme ut for en ulykke, så blir man jo veldig bevisst på hvor viktig det er å sikre seg om det skjer noe.
- Jeg mistet meg selv
Kalles Emo-Cecilie av kollegaene
Hun hadde jobbet som forbrukerøkonom i et år, og var allerede et kjent ansikt i mediene, da hun fikk tilbudet om å bli en av programlederne i «Luksusfellen» på TV3.
Ansiktet blir mykt da hun snakker om det.
– Det er noe av det mest meningsfylte jeg får være med på. Du får være med på å snu livet til folk … de er så langt nede når vi møtes, de ser ingen løsning.
Den verste biten for forbrukerøkonomen – og trolig også deltakerne – er den delen av programmet der de må konfronteres med hvordan de havnet der.
– Det er beintøft, men vi må grave i det, sier hun.
Karolina dynket matrestene i oppvaskmiddel og hårspray for å ikke spise fra søpla
«Emo-Cecilie» kaller de andre i «Luksusfellen» henne. De pleier å vedde på når hun kommer til å knekke.
Nå ler hun litt av det, og forsvarer engasjert dem som har havnet i uføret og som tør å vise seg fram selv om de er på sitt mest sårbare.
Forlater andre mennesker enn da de kom
Det er sjelden det er luksusvaner som har veltet lasset, men dårlige, små valg, påpeker hun og fortsetter:
– Pengevaner handler ikke bare om penger. Det handler om deg. Om vaner. Om tankemønstre og impulskontroll. Du må endre hvordan du tenker, hvordan du forholder deg til hverdagen. Du må begynne å planlegge og tenke annerledes.
Hun fortsetter engasjert.
– Folk er så overlatt til seg selv, og det er så mye man bør vite, men hvordan skal man vite når man aldri er blitt fortalt ting? Men når vi drar etter en uke, forlater vi helt andre mennesker enn da vi kom. De aller fleste vi hjelper, klarer seg superbra etterpå. Det er veldig, veldig fint.
– Har du selv gått på en økonomisk smell?
– Nei, aldri. Jeg går ikke rundt og synes at jeg er fornuftig, men det er nok få ufornuftige småvaner eller impulskjøp. Nå har jeg bestilt både Cola Zero og cappuccino, men jeg kjøper jo aldri kaffe når jeg er på farten.
– Ingen guilty pleasures?
– Nei, men jeg elsker å reise. Jeg har spart og reist, og spart og reist.
– Ja, for du drar ikke kredittkortet du, da?
Cecilie Tvetenstrand ser en smule bestyrtet ut.
– Å nei. Nei, nei, nei. Eller, jo, jeg betaler med kredittkort. Men jeg betaler tilbake med en gang.
- Vi ble ikke kjent med pappa før vi var nærmere 14 år
Jobber med grensesetting
– «Du kan fort møte Cecilie Tvetenstrand løpende eller med ski på beina i skogen klokken 06.00 om morgenen», skrev Dagsavisen under et bilde av deg på løpetur. Det er lett å tro at du er et overmenneske?
Hun ler.
– Det beste jeg vet, er å få trent om morgenen.
– Det sies at du har en voldsom arbeidskapasitet?
– Jeg ser ikke på det som jobb, det blir mer en livsstil. Det er noe jeg må jobbe med, å sette grenser.
Hun jobber i ferier også. Svarer journalister, holder seg oppdatert på nyhetsbildet og hendelser som påvirker økonomien vår.
– Har du brent deg ut?
– Nei.
– Kan du stå i fare for å brenne deg ut?
– Nei, men det er fordi jeg løper, går på ski og holder meg aktiv. Så jeg er ekstremt nøye med å ta meg tid til det. Da jeg studerte, hadde jeg tre jobber. Jeg har alltid jobbet mye. Jeg blir utladet, presiserer hun med bestemt stemme, før hun fortsetter:
– Da kjenner jeg at nå må jeg ha noen roligere dager. Men jeg sovner raskt om kvelden.
Droppet utedo på fjellet - kjøpte hyttepalass på Sicilia
Har tråkket litt rundt
– Er det noe du strever med i livet ditt i dag? Finnes det noen sterke scener eller vendepunkter?
Det blir stille i flere sekunder før hun sier noe.
– Altså, jeg har jo … livet er jo skjedd. Et samlivsbrudd med barn, det er tøffere enn det man ser for seg. Den dårlige samvittigheten overfor datteren min kommer nok alltid til å være der. Selv om jeg og faren hennes er kjempegode venner, passer hverandres barn og kan snakke sammen alle fire voksne.
Hun slår blikket ned, mens en ny, liten stillhet følger.
– Jeg har egentlig aldri snakket høyt om det. Det er litt skam. Jeg vet ikke hvorfor jeg kjenner på en sånn skam, når man vet hvor mange som går gjennom det, og man har håndtert det så godt man kunne. Men så ser jeg på henne og lurer på hvordan det preger henne. Sånn som mamma har sett på meg og lurt på det samme.
– Men så ser man hvor sterke og fine de blir. Det er erfaringer de vokser på også.
– Når du sier skam – hva har du skammet deg over? At det ble brudd?
– At det ble brudd, ja. At vi ikke fikk det til, sier hun og fortsetter ettertenksomt:
– Det er veldig få livssituasjoner jeg ikke har stått i selv. Jeg har stått i en skilsmisse og gjort opp et dødsbo.
Med hud og hår
Det var i 2019 hun mistet faren sin. Hun blir blank i øynene når hun snakker om det, sier at det fortsatt er sårt.
– Hva mistet du da han gikk bort?
– Han var den jeg ringte og snakket med om alt. Jeg mistet en veldig god samtalepartner. Jeg går jo inn med hud og hår og negler i alt jeg gjør. Og med veldig mye følelser. Så det var fint å sortere med ham før jeg reagerte overfor andre, eller i situasjoner jeg sto i.
Hun tørker de våte kinnene med håndbaken.
– Det at pappa døde, førte oss søsknene enda nærmere hverandre. Nå er det broren min som hjelper meg og søsteren min med å sortere, han er veldig lik pappa.
Hun ler litt.
– Han jeg bor sammen med, prøver så godt han kan, han også.
– Jeg hadde bygget meg opp etter livskrisen, med samlivsbrudd, jobbendringer og depresjon. Så kom pandemien
Tester pensjonsordninger på barna
Hun trives aller best med flokken sin rundt seg, med familien og de nærmeste vennene. Har de det bra, har hun det bra.
– Jeg er et ekstremt følelsesmenneske og blir veldig påvirket av om folk nær meg ikke har det bra.
Nå er det Cecilies samboer som sender henne ut på løpetur, slik faren hennes også pleide å gjøre når han mente at hun burde roe ned.
De møttes på jobb, hadde vært kolleger og venner i noen år da de merket at det var noe mer mellom dem.
– Han har vært helt enestående. Han ser på datteren min som sin egen. Jeg kunne ikke ha vært med en mann som ikke tok hele pakka.
De har en gutt på 9 år sammen. Cecilies datter er 13.
– Hva lærer du dem om økonomi?
– Datteren min kunne fortelle om pensjon og valuta før hun var åtte. Hun kan ha undervisning for klassen i personlig økonomi.
– Leser du forsikringsavtaler på sengekanten, eller hvordan har dette skjedd?
Hun blir lattermild.
– Jeg er jo opptatt av å forklare ting enkelt, og det finnes ikke noe enklere enn å teste det på barna mine. Pensjon … da sovner folk.
– Om jeg kan forklare det så enkelt at selv et barn forstår det, da klarer man å holde interessen oppe.
