Mobbing:

Celine husker nesten ingenting fra barndommen sin

– Først var det erting som gikk på utseendet mitt, kommentarer og lugging. Så eskalerte det.

MOBBING: Mobbing kan ha alvorlige konsekvenser for dem som blir utsatt for det. For Celine betød det å føle på å miste barndommen sin, selvmordstanker og en årelang rettsprosess. FOTO: IDA BERGERSEN.
MOBBING: Mobbing kan ha alvorlige konsekvenser for dem som blir utsatt for det. For Celine betød det å føle på å miste barndommen sin, selvmordstanker og en årelang rettsprosess. FOTO: IDA BERGERSEN. Vis mer
Publisert

Hvor mye husker du fra barndommen din? Minnes du da du som syvåring ramlet på sykkelen og gråt mens mamma eller pappa plukket småstein ut av det ferske såret på kneet, julaften da du var ti år og fikk legoen du hadde ønsket deg hele høsten eller da du som 11-åring dro på Tusenfryd med bestevennen.

De fleste husker slike episoder, men det gjør ikke Celine Smitt (22). Fra årene som fulgte etter skolestart har ikke hjernen hennes samlet på noen minner. Det er en av konsekvensene mobbingen hadde for henne.

– Da jeg var liten og ungdom, følte jeg at jeg var den eneste i hele verden og at det var ingen andre som følte det slik som jeg følte det, sier Celine.

Hun setter seg ned på en ganske bråkete kafé i Oslo sentrum og strekker seg etter en Kaffe Latte, som har rukket å nå drikketemperatur. Hun har en time eller to til å snakke med KK før hun skal på forelesning. Livet til 22-åringen er helt annerledes nå enn det var for bare noen måneder siden. Hun har funnet stemmen sin. Og hun er blitt trodd i retten og fått erstatning for mobbingen som preget barndommen.

DEN HUN ER: Celine Smitt vet ikke hvem hun ville vært dersom ikke mobbingen hadde definert livet hennes. FOTO: IDA BERGERSEN.
DEN HUN ER: Celine Smitt vet ikke hvem hun ville vært dersom ikke mobbingen hadde definert livet hennes. FOTO: IDA BERGERSEN. Vis mer

Vil bruke historien sin

Celine studerer til å bli journalist. Noe som egentlig var plan B, som hun kaller det.

Før hun startet på studiet, skulle hun ha et friår og jobbe for å tjene penger. Men så ble hun ganske syk, forteller hun. Søvnen nærmest uteble, og hun begynte på anti-depressiva, som skulle hjelpe på søvnen. Men det gjorde kanskje bare vondt verre.

Hun visste at hun måtte studere noe, og hun var glad i å skrive og interessert i mennesker. Hun hadde aldri trodd hun skulle komme inn. Det er nå over to år siden og hun har nå mindre enn et år igjen på studiet. Hun har følt at den historien hun bærer med seg er noe hun kan bruke som journalist, og hittil har hun gjort nettopp det.

«I ekstreme tilfeller må man flytte en mobber», het en av hennes retoriske taler på studiet. Etter dette laget hun en dokumentar om mobbing. Hun ønsker også å skrive om tematikken i bacheloren sin fordi det er noe hun brenner for.

– Jeg var alene i barndommen og ungdommen, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det. Jeg vil være en stemme for dem som føler seg ensomme og sitter midt oppi det.

Men hun var ikke den eneste, og mobbing er fortsatt et problem for mange barn der ute. Elevundersøkelsen 2021/2022 viser at om lag 49 000 barn blir mobbet i skolen i dag. Tallet er dessverre ganske stabilt fra år til år.

FÅ MINNER: Fra Celine var seks til hun ble tenåring har hun få minner. Ofte må venner og familie gjenfortelle det de ser på bilder slik at Celine skal "huske" hendelser fra barndommen. FOTO: PRIVAT.
FÅ MINNER: Fra Celine var seks til hun ble tenåring har hun få minner. Ofte må venner og familie gjenfortelle det de ser på bilder slik at Celine skal "huske" hendelser fra barndommen. FOTO: PRIVAT. Vis mer

Følte på en utrolig skam

De årene fra Celine var 17 år og frem til i dag har vært en kamp - for å vinne frem i en sak mot det offentlige og for å bli trodd. Men hvordan har det vært å skulle bli voksen samtidig som man har en slik sak hengende over seg?

– Som ungdom var jeg veldig redd for meg selv, redd for hva psyken min kunne få meg til å finne på. Jeg følte at vi på en måte var to forskjellige personer og jeg var redd for den ene siden av meg selv.

– Hva var du redd for at den siden av deg kunne finne på?

– Altså, jeg har jo hatt selvmordstanker og jeg har jo kuttet meg selv. Jeg følte på en utrolig skam rett etter at jeg skadet meg selv, for man vet at man ikke har noen garanti for at man ikke kommer til å gjøre det igjen.

Celine hadde ikke noe fast miljø rundt seg som kunne se hva som foregikk med jenta. Hun byttet skole tre ganger gjennom ungdomsskolen og videregående. Det gjorde det vanskelig å få til stabile relasjoner. Hun forteller at det aldri var noe problem for henne å komme inn i et miljø, men det å holde på det var umulig.

– Jeg føler aldri at jeg har vært barn eller ungdom egentlig. Og det er kanskje noe jeg ser først nå.

MYE STØTTE: Både foreldrene og lillebroren har vært en enorm støtte for Celine gjennom de vanskelige årene. Siste året på videregående ble et litt bedre år for henne og her er bilde av hele familien fra 17. mai da Celine var russ. FOTO: PRIVAT.
MYE STØTTE: Både foreldrene og lillebroren har vært en enorm støtte for Celine gjennom de vanskelige årene. Siste året på videregående ble et litt bedre år for henne og her er bilde av hele familien fra 17. mai da Celine var russ. FOTO: PRIVAT. Vis mer

Siden videregående har hun ikke gått til noen behandling, men har tatt seg selv i nakken, som hun kaller det, og jobbet med seg selv. Det har til tider vært utfordrende og vanskelig, forteller hun. Spesielt i de periodene der hun har måttet være med i retten. Derfor har det å ha et trygt team rundt seg i denne prosessen vært ekstremt viktig for henne.

Teamet, som hun snakker om, består av foreldrene, lillebroren, en venninne av moren, farmor og farfar og venninnen Karoline. Også organisasjonen Foreldrenettverk mot mobbing (FMM) har støttet Celine under den lange prosessen. Det er noe som varmer henne, som har kjent på en ensomhet i mange år.

– Selve rettsdagene er man helt i sin egen boble og prøver å beskytte seg selv mot det som kommer. Men det å ha disse menneskene rundt seg til enhver tid og farmor som smører niste og kjøper iskaffe, har gjort prosessen så uendelig mye lettere enn om jeg hadde stått i det alene.

Hun er evig takknemlig for støtten. Forteller at farmor og farfar først i retten fikk vite om alt hun hadde gått gjennom. Hun forteller at det var tøft for familien å høre historien hennes.

– Heldigvis var den stolen jeg satt i da jeg forklarte meg vendt andre veien, så jeg kunne ikke se dem som satt bak meg. Men så skal man sitte der og brette ut sine dypeste tanker og følelser for helt vilt fremmede, som man er usikker på og som man absolutt ikke stoler på. Jeg er takknemlig for at familien tok det så greit, selv om det selvsagt ble noen tårer.

TRYGG FAVN: Farmoren har vært en av dem som har bragt trygghet inn i Celines liv fra hun var liten av. Hun var også en av dem som smurte matpakke til barnebarnet under de lange dagene i retten. FOTO: PRIVAT.
TRYGG FAVN: Farmoren har vært en av dem som har bragt trygghet inn i Celines liv fra hun var liten av. Hun var også en av dem som smurte matpakke til barnebarnet under de lange dagene i retten. FOTO: PRIVAT. Vis mer

Det startet første uken

Det startet da hun var seks år. Før det kan hun huske seg selv som en hvilken som helst barnehage-jente. Et livlig barn som elsket å leke med venner, ha med venner hjem og være masse ute og leke. Da familien flyttet, og hun skulle starte i 1. klasse på en skole der hun ikke kjente spesielt mange, endret hun seg.

Allerede første uken startet det som skulle definere resten av livet hennes.

- I det små begynte det, men det tok ikke lang tid før jeg ble stille, innesluttet og redd, sier Celine.

– Det var til å begynne med erting som gikk på utseendet mitt, kommentarer, lugging og sånne ting. Så eskalerte det til at jeg ble slått i ansiktet, slag og spark på kroppen. Jeg husker spesielt en hendelse hvor noen bokset meg i magen til jeg falt på bakken og skrek - så ble jeg alene.

Det var da en stund siden det hadde ringt inn og Celine ble liggende igjen alene ute i skolegården den gangen. Da hun til slutt gikk inn, spurte de voksne henne hva som hadde skjedd. Men det ble ord mot ord. De som hadde gjort dette mot henne påsto på sin side at hun «også hadde gjort noe». Celine forteller at hun var ute av stand til å gjøre noe som helst.

LES OGSÅ: Hvem var egentlig Birgitte Tengs?

Folkehelseinstituttet (FHI) definerer mobbing som et overgrep og ikke en konflinkt. Og beskriver mobbing som en gjentakende adferd hvor det er ubalanse i styrkeforholdet mellom partene.

Celine beskriver mobbingen som en jakt hvor hun hele tiden måtte forsøke komme seg unna mobberne og gjemte seg i nesten hvert friminutt. Hun forteller at hun fikk trusler mot seg selv og familien sin. Noe som etter hvert førte til at hun ble liggende om kvelden og natta og være redd for at noen faktisk skulle komme inn vinduet.

REDD: Da Celine fikk en lillebror, var hun overlykkelig og stolt. Så kom frykten for at mobberne skulle gjøre noe mot han og resten av familien hennes. FOTO: PRIVAT.
REDD: Da Celine fikk en lillebror, var hun overlykkelig og stolt. Så kom frykten for at mobberne skulle gjøre noe mot han og resten av familien hennes. FOTO: PRIVAT. Vis mer

«Da startet selvmordstankene»

Den eneste plassen Celine kjente som et slags fristed, var hos farmor og bestemor, som mange år senere skulle smøre niste til Celine før hun skulle i retten. De bodde like ved Celine og familien. Innenfor de fire veggene hos besteforeldrene, kjente hun seg trygg. Men med en gang hun ikke var der, knøt det seg i magen.

Det er på dette tidspunktet at hun begynte å «visne hen». Hun sluttet å møte andre barn, var nesten bare inne og så på TV.

Selv om hun byttet skole da hun begynte på ungdomsskolen og ting så ut til å gå bedre med henne, fikk hun et slags tilbakefall hvor hun fikk det enda verre enn før. For da startet selvmordstankene. Og hun sa det ikke til noen.

Ikke lenge etter det greier hun likevel å sette seg ned med foreldrene sine og fortelle at hun ikke vet hva som skjer med seg selv, men at hun trenger hjelp.

Hun fikk hjelp av BUPA og det funket en stund. Terapeuten og Celine kom frem til at det var mobbingen som utløste de mørke tankene og følelsene Celine slet med. Og at hun hadde utviklet PTSD (Posttraumatisk stress syndrom).

LES OGSÅ: Liv Signe Navarsete: - Jeg skulle ikke leve, så det var best å ikke knytte seg til jentene

Samtidig som hun ved hjelp av behandling begynte å kjenne seg bedre, snek fortiden seg inn i livet hennes igjen. Mobberne kom tettere på hennes nye venner, og det førte til at hun i 9. klasse til slutt ble helt sengeliggende.

Hun klarte ikke å stå opp og dra på skolen. Men moren hennes visste råd. Sommeren før siste året på ungdomsskolen tok hun med datteren ut på masse aktiviteter slik at Celine rett og slett ikke skulle få tid til å tenke på at et nytt skoleår var rett rundt hjørnet.

Da høsten kom, supplerte de med hjemmeskole, slik at hun ikke skulle gå glipp av for mye pensum. Men isolasjonen hjalp ikke på psyken hennes. Hun forsto dette selv og gjorde et nytt forsøk på en annen skole. Slik gikk de neste årene, og det var først i det tredje året på videregående at hun kjente at hun kunne leve tilnærmet normalt. Samtidig startet prosessen med å få oppreising for mobbingen.

DE ANDRE: Selv om Celine Smitt er glad for at det endelig er satt et punktum i mobbesaken, syns hun det er ekkelt å tenke på alle de andre barna der ute som opplever det samme som henne. FOTO: IDA BERGERSEN.
DE ANDRE: Selv om Celine Smitt er glad for at det endelig er satt et punktum i mobbesaken, syns hun det er ekkelt å tenke på alle de andre barna der ute som opplever det samme som henne. FOTO: IDA BERGERSEN. Vis mer

«Hva vil skje med de andre barna?»

– Det har ikke gått helt ordentlig opp for meg at jeg har vunnet kampen. Men jeg kjenner at det er godt å få bekreftet at jeg ikke er gærn, få bekreftet at man blir trodd på. Men det føles også litt uvirkelig, for jeg trodde jo at jeg aldri skulle få det svart på hvitt. Det har aldri gått veien før, så jeg har vært litt pessimist.

I dag bor Celine for seg selv i en leilighet i Oslo, hun bruker hver dag på å leve så godt hun kan med det hun bærer med seg.

– Er du bitter?

– Jeg er skuffa over skolesystemet for at de ikke tok tak. De som mobbet meg er blitt like mye sviktet som jeg er blitt. Det er umenneskelig at man må gå gjennom en rettsprosess bare for å få et beklager, eller ikke et beklager, sier hun og stopper opp i tankegangen sin.

– Så ja, du kan godt si at jeg er bitter.

Da VG nylig omtalte saken, var de i kontakt med kommunen som uttalte at de syntes det var beklagelig at Høyesterett ikke tok inn saken. Dette gjør Celine oppgitt.

– Hva er det de har lært da? Hva vil skje med alle de andre barna som opplever det samme som meg?

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer